Rikt belønnet for hellig tjeneste

Fortalt av Harry Bloor

For bortimot hundre år siden var min bestefar et trofast medlem av metodistkirken. Han var også en respektert lekpredikant, som gav rundhåndet for å støtte mange kirker i Stoke-on-Trent, Englands steintøyby. Etter hvert fikk han økonomiske problemer. For å hjelpe bestefar ordnet far det slik at han kunne drive en liten landhandel. Forretningen hadde bevilling til å selge øl, og da metodistkirken fikk vite dette, ble bestefar øyeblikkelig utelukket fra kirken.

FAR var rasende og lovte at han aldri mer ville ha noe med religion å gjøre, og det løftet holdt han. Han hadde tidligere vært politimann, men senere ble han innehaver av en kro. Så jeg vokste opp i odøren og tobakksrøyken der. Jeg befattet meg aldri med religion, men jeg ble flink til å spille de fleste brettspill! På grunn av den påvirkning bestefar øvde på meg i tidlig alder, beholdt jeg en sunn respekt for Bibelen, selv om jeg visste lite om den.

Jeg lærte Bibelens sannhet å kjenne

I 1923, da jeg var 24 år, flyttet jeg østover til Nottingham og fikk fast følge med Mary, som bodde omtrent 40 kilometer unna, i landsbyen Whetstone, sørvest for Leicester. Faren hennes, Arthur Rest, hadde vært organist i en kirke der, men nå var han en ivrig bibelstudent, som Jehovas vitner var kjent som da. Arthur snakket alltid med meg om sin nyervervede tro, men uten særlig gode resultater. Min interesse ble imidlertid vakt da jeg ble med ham til den lokale baptistkirken søndag ettermiddag den 13. juli i 1924, for å høre et foredrag av et parlamentsmedlem som var en framstående baptist. Hans tema, «Pastor Russells lære gransket i lys av Bibelen», vakte min interesse. Jeg har fortsatt de notatene som jeg skrev den gangen.

Bibelstudentene bad om å få svare på dette angrepet på deres tro, men baptistene avslo. Jeg ble svært opprørt over dette og bestemte meg for å finne et annet sted å holde et slikt møte. En låve i nærheten viste seg å være ideell. Vi kostet den ren, tørket vekk spindelvev, skjøv treskeverkene inn til den ene siden, og så var alt klart. Vi samlet 70 stoler, og vi trykte løpesedler.

Da Frank Freer kom fra Leicester for å holde foredraget, var alle sitteplassene opptatt, og ytterligere 70 personer måtte stå! Franks klare resonnering ut fra Bibelen appellerte til meg, og det gjorde den også til mange av de andre som var til stede. Fra da av økte den lille menigheten av bibelstudenter i Blaby i nærheten av Leicester raskt. Dette var også vendepunktet i både mitt og Marys liv. I 1925 innviet vi begge vårt liv til Jehova, ble døpt og giftet oss.

Åndelige velsignelser

Året etter ble jeg utnevnt til arbeidsdirektør i Blaby menighet. Min kone og jeg ønsket å gå i kolportørenes fotspor og bli heltidsforkynnere, men det ble snart klart at Marys helse ikke ville tillate henne å holde en slik streng timeplan. Selv om hun var plaget av dårlig helse helt til hun døde i 1987, var hun en fin livsledsager og en dyktig forkynner. Hun var en mester i å forkynne uformelt og starte bibelstudier. Kveld etter kveld var vi enten til stede på møter eller opptatt med å dele bibelske sannheter med våre naboer.

Jeg arbeidet som ingeniør i et firma som produserte sagbruksmaskiner. Arbeidet mitt medførte mye reising rundt i Storbritannia og Frankrike, og Mary var som oftest med. Disse reisene gav oss muligheter til å forkynne i stor utstrekning.

Grunnlag for vekst

I 1925 oppførte vi en fin bygning i Blaby hvor vi kunne holde våre møter, og derfra organiserte vi et effektivt program for forkynnelse. Hver søndag morgen leide vi en buss som tok oss med til spredte landsbyer og mindre byer. Forkynnere ble satt av langs veien for å forkynne og ble plukket opp av bussen på tilbaketuren. I de varme sommermånedene hadde vi bibelstudium hver søndag ettermiddag ved hjelp av et nylig utkommet nummer av Vakttårnet. Deretter, klokken åtte, møttes vi på torget i Leicester, hvor det ble holdt et foredrag ute i det fri. En kveld var det 200 personer som hørte på. Denne virksomheten la grunnlaget for de mange menigheter som nå finnes i og omkring Leicester.

I 1926 ble det holdt et epokegjørende stevne i Alexandra Palace og Royal Albert Hall i London. Der frigav Selskapet Vakttårnets daværende president, Joseph F. Rutherford, boken Verdensbefrielsen. Resolusjonen «Et vitnesbyrd til denne verdens herskere» og bror Rutherfords kraftfulle tale «Hvorfor verdensmaktene står for fall — hjelpemidlet» ble gjengitt i sin helhet i en ledende avis dagen etter. Mer enn 10 000 hørte det offentlige foredraget, og 50 millioner eksemplarer av resolusjonen ble deretter levert verden over. Dette stevnet førte til at forkynnelsesarbeidet skjøt fart i Storbritannia.

Stort stevne under krigen

I september 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og i 1941 raste den på sitt verste. Tyske fly var på bombetokt dag og natt, og det ble gitt ordre om en landsomfattende mørklegging. Det fantes lite mat, og det som var tilgjengelig, var strengt rasjonert. Det var begrensede muligheter til transport. Også togene hadde få avganger. Til tross for disse tilsynelatende uoverstigelige hindringene, holdt vi et fem dager langt landsstevne fra 3. til 7. september 1941.

De Montfort Hall i Leicester ble valgt som stevnested fordi Leicester ligger sentralt i England. Siden jeg jobbet i trelasthandelen, kunne jeg hjelpe til med å lage skilt som annonserte stevnet. Jeg ordnet også med lokal transport for stevnedeltagerne. Ved å kjøpe billetter på forhånd og betale mer enn den vanlige prisen fikk vi trikkene i Leicester til å gå også om søndagen.

Siden det var reiserestriksjoner, regnet vi ikke med at det kunne komme mer enn rundt 3000 vitner. Du kan sikkert forestille deg hvor glade vi ble da over 10 000 deltagere meldte sin ankomst. Men hvor skulle de bo? Mange av innbyggerne i Leicester var så vennlige å la stevnedeltagere få bo hjemme hos seg. Dessuten ble rundt tusen innkvartert i telt på et jorde tre kilometer fra stevneplassen. Camp Gideon, som vi kalte teltleiren, vakte stor oppsikt i nabolaget.

Store, hvite telt ble leid for å gi plass til de forskjellige avdelingene ved stevnet og dem som det ikke var plass til i stevnelokalet. Da vi forstod at teltene i måneskinnet kunne tjene som mål for tyske bombefly, ble de hurtig kamuflert. Krigen, og spesielt det at vitnene ikke deltok i den, vakte offentlighetens interesse. Hundrevis av vitner var på det tidspunktet fengslet på grunn av sin nøytralitet, som var basert på Bibelen. — Jesaja 2: 4; Johannes 17: 16.

Avisen The Sunday Pictorial for 7. september 1941 meldte: «Det er forbløffende å se 10 000 mennesker, de fleste unge, som i en uke bare har snakket om religion, uten å nevne krigen, unntatt som en sak av underordnet betydning.

Jeg spurte om vitnene hadde noen medlemmer i Tyskland. Jeg fikk vite at det hadde de, og de fleste av dem, rundt 6000, befant seg i konsentrasjonsleirer.»

Journalisten tilføyde: «Å ja, nazistene er nok fienden, men vitnene gjør svært lite for å bekjempe dem, bortsett fra å selge traktater og lytte til taler.»

Avisenes kommentarer om oss var oftest negative, og motstandere tydde til og med til vold i et mislykket forsøk på å avbryte stevnet. Men London-avisen Daily Mail innrømmet, nokså motstrebende: «Organiseringen var god, problemfri og effektiv.»

Vi ble beskyldt for å være årsak til at det var lite sigaretter i byen. Men The Daily Mail forklarte: «Verken Leicester eller tobakkskontrollørene kan klage over at vitnene røyker opp Leicesters sigaretter. De røyker nemlig ikke.» Og beskyldningene om at lokalbefolkningen manglet mat på grunn av vitnene, ble tilbakevist da det ble forklart at de hadde hatt mesteparten av sine matrasjoner med seg. Ja, da stevnet var over, ble faktisk 150 brød som hver veide 1,8 kilo, delt ut til Leicester Royal Infirmary — et betydelig bidrag i en tid med matvaremangel.

Dette stevnet var svært åndelig oppbyggende for de rundt 11 000 vitnene i Storbritannia. Så glade de var for at omkring 12 000 var til stede! Et stort antall begeistrede stevnedeltagere deltok i gatearbeid i Leicester, og de besøkte også avsidesliggende landsbyer med grammofonforedrag.

Hovedtalene ved stevnet var grammofonopptak av foredrag fra det femdagersstevnet som Jehovas vitner holdt måneden før i St. Louis i Missouri i USA. Opptaket av bror Rutherfords foredrag «Kongens barn» var et høydepunkt på stevnet. Siden det ikke var mulig å innføre boken Children (Barn), som ble frigitt i St. Louis, ble en spesiell paperbackutgave trykt senere i Storbritannia. Et eksemplar av den ble sendt til alle barna som hadde vært til stede på stevnet.

Et unikt årsmøte i Leicester

Etter krigen hadde Rikets forkynnere en fantastisk vekst i Storbritannia. Tidlig i 1980-årene hadde antall menigheter i Leicester økt til ti. Så fikk vi vite at Jehovas vitners styrende råd hadde bestemt at Selskapet Vakttårnets årsmøte for 1983 skulle holdes i Leicester. Siden jeg var bytilsynsmann i Leicester, var jeg snart engasjert i forberedelser, deriblant å leie De Montfort Hall igjen.

Tretten medlemmer av det styrende råd kom fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn i anledning årsmøtet. I alt var det 3671 deltagere som fylte salen, denne gangen fra forskjellige deler av verden. De fleste av dem hadde vært vitner i mange år. I tillegg var det 1500 som hørte programmet i en nærliggende stevnehall.

Albert D. Schroeder, som hadde ført tilsyn med Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i London på den tiden da stevnet i Leicester ble holdt under krigen, var ordstyrer ved dette årsmøtet. Han så tilbake på vårt stevne i 1941 og spurte: «Hvor mange av dere som er her i dag, var til stede den gang?» Mer enn halvparten av forsamlingen rakte opp hånden. «Du verden! For en gjenforening for alle dere trofaste, lojale vitner!» utbrøt han. Det var virkelig en uforglemmelig opplevelse.

I en alder av 98 år tjener jeg fortsatt som sekretær i menigheten, og jeg holder ennå offentlige foredrag, selv om jeg nå må gjøre det sittende. Etter at Mary døde i 1987, giftet jeg meg med Bettina, en enke som Mary og jeg hadde kjent i mange år. Jeg er takknemlig for at jeg blir vist så stor omsorg, både fysisk og åndelig. Til tross for de begrensninger som Marys dårlige helse medførte, og som nå min egen alderdom medfører, har jeg erfart at det å ha rikelig å gjøre i den hellige tjeneste alltid har ført til store velsignelser. — 1. Korinter 15: 58.

[Bilde på side 26]

Klar til å delta i tjenesten i 1920-årene

[Bilde på side 26]

Stevnet i Leicester