Mennesker «med de samme følelser som vi»
HAN var konge og profet, men også en kjærlig far. En av sønnene hans vokste opp og ble hovmodig og stolt. Fast bestemt på å rive til seg tronen startet denne sønnen en borgerkrig som han håpet skulle koste faren livet. Men i kampen som fulgte, var det sønnen som ble drept. Da faren fikk høre at sønnen var død, gikk han alene opp til takkammeret og gråt. Han sa: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg selv var død i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!» (2. Samuelsbok 18: 33) Denne faren var kong David. Han var i likhet med andre profeter for Jehova «et menneske med de samme følelser som vi». — Jakob 5: 17.
De menn og kvinner som talte Jehovas ord i bibelsk tid, kom fra alle samfunnslag og levde som folk flest. De hadde som oss problemer å stri med og merket følgene av sin ufullkommenhet. Hvem var noen av disse profetene, og på hvilke måter hadde de de samme følelser som vi?
Moses gikk fra selvsikkerhet til saktmodighet
Moses var en fremtredende profet i førkristen tid. Men 40 år gammel var han fremdeles ikke rede til å tjene som Jehovas talsmann. Hvorfor ikke? Samtidig med at hans brødre ble undertrykt av Egypts farao, vokste Moses opp i faraos hus og ble «mektig i sine ord og gjerninger». Beretningen sier: «Han gikk ut fra at hans brødre ville forstå at Gud var i ferd med å gi dem frelse ved hans hånd.» Selvsikker som han var, handlet han aggressivt da han ville forsvare en hebraisk slave, og drepte en egypter. — Apostlenes gjerninger 7: 22—25; 2. Mosebok 2: 11—14.
Moses ble nå tvunget til å flykte og tilbrakte de neste 40 årene som sauehyrde i Midjans land, langt borte. (2. Mosebok 2: 15) Etter dette fikk Moses, som nå var 80 år gammel, i oppdrag av Jehova å være profet. Moses var da ikke lenger selvsikker. Han følte seg så lite skikket til oppgaven at han satte spørsmålstegn ved det oppdraget Jehova hadde gitt ham som profet, idet han brukte uttrykk som: «Hvem er jeg, siden jeg skulle gå til farao?», og: «Hva skal jeg da si?» (2. Mosebok 3: 11, 13) Men fordi Jehova gav Moses kjærlige forsikringer og hjelp, kunne han utføre sin oppgave på en god måte.
Har du i likhet med Moses latt selvsikkerhet få deg til å si eller gjøre noe som har vist seg å være ufornuftig? Ta i så fall ydmykt imot ytterligere opplæring. Eller har du følt deg uskikket til å utføre visse kristne oppgaver? I stedet for å avstå fra å ta imot oppgaver bør du ta imot den hjelp som Jehova og hans organisasjon tilbyr. Han som hjalp Moses, kan også hjelpe deg.
Elia hadde følelser som vi har, i en tid med tukt
«Elia var et menneske med de samme følelser som vi, og likevel bad han i bønn om at det ikke måtte regne; og det regnet ikke over landet i tre år og seks måneder.» (Jakob 5: 17) Elias bønn var i harmoni med Jehovas ønske om å tukte en nasjon som hadde vendt seg bort fra Ham. Samtidig visste Elia at den tørken som han bad om, ville føre til menneskelige lidelser. Israel var i stor grad et jordbruksland; folket var avhengig av dugg og regn. Langvarig tørke ville medføre store problemer; vegetasjonen ville visne, og det ville bli dårlige avlinger. Husdyr, som ble brukt til arbeid og til mat, ville dø, og noen familier ville også bli truet av sult. Hvem ville lide mest? Vanlige folk. En enke sa senere til Elia at alt hun hadde, var en håndfull mel og litt olje. Hun var sikker på at hun og sønnen hennes snart ville dø av sult. (1. Kongebok 17: 12) For at Elia skulle kunne be slik han gjorde, måtte han ha full tillit til at Jehova ville sørge for sine tjenere — både de rike og de fattige — som ikke hadde forlatt den sanne tilbedelse. Som beretningen viser, ble ikke Elia skuffet. — 1. Kongebok 17: 13—16; 18:3—5.
Tre år senere viste Jehova at han snart ville la det begynne å regne. Elias oppriktige ønske om å få oppleve slutten på tørken kom da til uttrykk i hans inderlige, gjentatte bønner, mens han «bøyde seg ned til jorden og holdt ansiktet mellom knærne». (1. Kongebok 18: 42) Flere ganger sa han til sin tjener: «Jeg ber deg, gå opp. Se i retning av havet.» Han skulle se etter noe som tydet på at Jehova hørte Elias bønn. (1. Kongebok 18: 43) Hvor glad må han ikke ha vært da himmelen til slutt, som svar på hans bønner, «gav regn, og landet frambrakte sin grøde»! — Jakob 5: 18.
Hvis du er en far eller en mor eller en eldste i den kristne menighet, må du kanskje kjempe med sterke følelser når du må gi tilrettevisninger. Slike menneskelige følelser må imidlertid kontrolleres ved at du tenker på at tukt til tider er nødvendig, og at den gir «fredelig frukt, nemlig rettferdighet», når den blir gitt på en kjærlig måte. (Hebreerne 12: 11) Det gir alltid gode resultater å adlyde Jehovas lover. I likhet med Elia ber vi oppriktig om at de må bli fulgt.
Jeremia viste mot trass i motløshet
Jeremia er kanskje den av bibelskribentene som skrev mest om sine følelser. Som ung mann kvidde han seg for å påta seg sin oppgave. (Jeremia 1: 6) Ikke desto mindre gikk han modig i gang med å forkynne Guds ord, bare for å møte hard motstand fra sine landsmenn, israelittene — fra konge til menigmann. Dette kunne gjøre Jeremia både sint og sørgmodig. (Jeremia 9: 3; 18: 20—23; 20: 7—18) Ved forskjellige anledninger ble han utsatt for pøbelangrep, slått, satt i gapestokken, fengslet, truet med døden og etterlatt for å dø i gjørmen i bunnen av en tom cisterne. Til tider voldte også budskapet fra Jehova smerte, slik han gir uttrykk for med ordene: «Mine innvoller, mine innvoller! Jeg har voldsomme smerter i mitt hjertes vegger.» — Jeremia 4: 19.
Jeremia elsket likevel Jehovas ord. Han sa: «Ditt ord blir til jubel for meg og til mitt hjertes fryd.» (Jeremia 15: 16) Samtidig fikk frustrasjon ham til å rope til Jehova: «Du blir visselig som noe svikefullt for meg, som vann som har vist seg ikke å være til å stole på», som en bekk som lett tørker ut. (Jeremia 15: 18) Ikke desto mindre forstod Jehova hans motstridende følelser, og han fortsatte å holde ham oppe, slik at han kunne fullføre sitt oppdrag. — Jeremia 15: 20; se også 20: 7—9.
Hender det at du i likhet med Jeremia blir frustrert når du utfører din tjeneste, eller at du møter motstand i tjenesten? Se hen til Jehova. Fortsett å følge hans retningslinjer, og han vil gi deg lønn for strevet.
Jesus hadde følelser som vi
Den største profeten gjennom alle tider var Guds egen Sønn, Jesus Kristus. Selv om han var fullkommen, undertrykte han ikke sine følelser. Vi leser om hans innerste følelser, som må ha kommet til uttrykk i hans ansikt og i hans reaksjoner overfor andre. Jesus ble ofte «grepet av medlidenhet», et uttrykk han også brukte i sine illustrasjoner for å beskrive personer. — Markus 1: 41; 6: 34; Lukas 10: 33.
Han må ha hevet røsten da han drev selgere, myntvekslere og dyr ut av templet med ordene: «Få disse ting bort herfra!» (Johannes 2: 14—16) Peters anmodning: «Vær god mot deg selv, Herre», førte til det kraftfulle svaret: «Vik bak meg, Satan!» — Matteus 16: 22, 23.
Jesus nærte spesiell hengivenhet overfor dem som stod ham svært nær. Apostelen Johannes ble beskrevet som «den disippelen som Jesus elsket». (Johannes 21: 7, 20) Vi leser også: «Og Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.» — Johannes 11: 5.
Jesus kunne dessuten bli lei seg. Han følte det tragiske ved Lasarus’ død og «lot tårene strømme». (Johannes 11: 32—36) Han åpenbarte hvor sårende det var for ham å bli forrådt av Judas Iskariot, da han siterte et gripende uttrykk fra Salmene: «Han som pleide å spise mitt brød, har løftet sin hæl mot meg.» — Johannes 13: 18; Salme 41: 9.
Selv da Jesus hadde uutholdelige smerter på torturpælen, lot han sine dype følelser komme til uttrykk. Han hadde omsorg for sin mor og betrodde «den disippelen han elsket», å ta seg av henne. (Johannes 19: 26, 27) Da han så noe som tydet på anger hos den røveren som var pælfestet ved siden av ham, sa han medfølende: «Du skal være med meg i Paradiset.» (Lukas 23: 43) Vi kan forestille oss hvilke følelser som må ha vellet fram i ham da han ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matteus 27: 46) Og hans siste ord før sin død vitner om dyp kjærlighet og tillit: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» — Lukas 23: 46.
Hvilken forsikring ligger det ikke i alt dette! «For som øversteprest har vi ikke en som ikke kan vise medfølelse med våre svakheter, men en [Jesus] som er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd.» — Hebreerne 4: 15.
Jehovas tillit
Jehova angret aldri på sitt valg av talsmenn. Han visste at de var lojale mot ham, og overså medfølende svakhetene hos de ufullkomne. Men han forventet at de skulle fullføre sitt oppdrag, og gav dem den hjelpen de trengte for å kunne klare det.
La oss tålmodig ha tillit til våre lojale brødre og søstre. De kommer til å være ufullkomne så lenge denne tingenes ordning eksisterer, akkurat som vi. Men vi bør aldri felle den dom at våre brødre ikke er verdig vår kjærlighet og omsorg. Paulus skrev: «Vi som er sterke, skylder å bære svakhetene til dem som ikke er sterke, og ikke være oss selv til behag.» — Romerne 15: 1; Kolosserne 3: 13, 14.
Jehovas profeter hadde de samme følelser som vi. De stolte imidlertid på Jehova, og han holdt dem oppe. Men det var ikke alt. Jehova gav dem også grunner til å glede seg — en god samvittighet, vissheten om at han godkjente dem, lojale medtjenere som støttet dem, og forsikringen om en lykkelig framtid. (Hebreerne 12: 1—3) La oss også tillitsfullt holde oss til Jehova og etterligne profetenes tro. De var menn «med de samme følelser som vi».