Jeg fikk slokt min tørst etter Gud

JEG hadde studert i ti år ved flere presteseminarer i Sør-Amerika, og de tre siste årene hadde jeg spesialisert meg på teologi og filosofi. Men nå fortalte en beskjeden bonde meg at han kunne hjelpe meg til å forstå Bibelen. Jeg var skuffet over det jeg hadde lært på seminarene, og det var det som fikk meg til å lytte.

Hva hadde fått meg til å ønske å bli prest? Og hvorfor førte ikke mange års studier ved flere presteseminarer til at jeg fikk slokt min tørst etter Gud?

Fra beskjedne kår

Foreldrene mine oppdrog sju gutter i Valle Grande i Bolivia. Vi bodde i en fruktbar dal, hvor vi hadde kveg og dyrket mais, peanøtter og poteter. Landsbyen vår, Naranjal, lå isolert til, så jeg hadde få muligheter til å gå på skole. Jeg lærte imidlertid å lese og skrive.

Hvert år besøkte en katolsk prest landsbyen vår under en lokal religiøs høytid. Jeg pleide å beundre den måten han snakket om Gud på. Under et av besøkene sine opplyste han at det var blitt åpnet et katolsk presteseminar i Bolivia, hvor unge menn kunne utdanne seg til prest. Da jeg sa at jeg ønsket å lære om Gud, begynte han å vise interesse for meg. Han sa: «Du kan bli som en stige som hjelper mennesker til å komme til himmelen.»

Jeg lengtet etter å begynne på dette presteseminaret og tilegne meg kunnskap om Gud. Jeg håpet at jeg der ville få oppklart noe av den forvirring jeg følte. Min mor hadde for eksempel lært meg at fjellene, blomstene og trærne var gaver fra Gud, men hun sa også at Gud sendte noen mennesker til helvete, hvor de ville oppleve de frykteligste kvaler. ’Hvordan kan Gud være slik?’ undret jeg.

Undervisningen på seminarene

Det nye presteseminaret lå i Tupiza, en by i en vakker dal. Jeg reiste dit i 1958. Da jeg var yngre, likte jeg å gå opp på et fjell, hvor jeg tenkte på vår kjærlige Skaper. Jeg ble imidlertid skuffet over at vi ikke lærte mye om Gud på presteskolen. Der hadde de ikke engang hele Bibelen, bare «Det nye testamente». Da jeg spurte om å få en bibel, bad lærerne meg om å være tålmodig.

Etter det første året var det bare tre av oss som var kvalifisert til å fortsette studiet. Alle de andre ble sendt hjem. Siden vi var så få, ble vi sendt til Buenos Aires i Argentina for å fortsette studiene der. Da jeg kom til San Miguel presteseminar, ble jeg overveldet. Stedet virket så digert. ’Her vil jeg helt sikkert klare å komme i et nærere forhold til Gud,’ tenkte jeg. Vi studerte latin, gresk, engelsk og fransk, og vi leste om dem som den katolske kirke ærer som «helgener». Men etter disse studiene satt jeg igjen med en følelse av tomhet. Spørsmålene mine var fortsatt ubesvart.

«Hvordan kan Gud være en treenighet?» spurte jeg en av lærerne. Han svarte at ikke engang de største teologene, deriblant den italienske teologen Thomas Aquinas, som levde i det 13. århundre, hadde vært i stand til å forklare slike ting. Jeg hadde fremdeles ikke sett hele Bibelen, så jeg spurte en av professorene om å få «Det gamle testamente».

«Det er bare for protestanter,» sa han.

Jeg lurte på hvordan det kunne ha seg, siden jeg visste at Jesus ofte siterte fra det. Jeg ble frustrert og nedtrykt.

Med tiden ble seks av oss valgt ut som noviser, og vi avla kyskhetsløfte, fattigdomsløfte og lydighetsløfte. Etter et års studier som noviser, reiste vi til presteskolen i Córdoba i Argentina. Vi kunne bare gå i en religiøs klesdrakt, som bestod av en lang, svart kappe og en hvit krage, sammen med en rosenkrans og et stort krusifiks. Jeg ble fylt av forventning, for nå skulle jeg for første gang studere teologi.

Enda flere skuffelser

Studiet i teologi omfattet blant annet historisk-kritisk bibelforskning, hvor Bibelen blir behandlet som et litterært verk på lik linje med en hvilken som helst annen bok. Jeg ble skuffet over at de mange spørsmålene jeg hadde, fortsatt ikke ble besvart. Jeg ble nær venn av en biskop, og jeg spurte ham: «Hvordan har det seg at Bibelen sier at Jesus var i helvete?»a Men han bare unnvek spørsmålet.

Det var også en rekke moralske spørsmål som uroet meg. Jeg spurte en teolog om masturbasjon og kjønnslig omgang mellom par som ikke var gift. Istedenfor å henvise til det Guds Ord sier om slike spørsmål, var han begeistret for de siste oppfatningene til kjente teologer i Paris. Han viste meg en av bøkene deres. «De sier at disse tingene ikke er synd,» sa han. «Du har ingenting å bekymre deg for.» Men jeg var ikke tilfreds med svaret hans.

En dag var jeg på presteseminarets bibliotek og kikket i bøkene der. Da kom jeg over en bok som var skrevet på fransk. Den siterte Salme 42: 3, hvor det står: «Min sjel tørster etter Gud.» Jeg tenkte med meg selv: ’Det er jo akkurat slik jeg føler det.’ Kort tid senere, da jeg var hjemme hos familien på besøk, drog jeg til klostret i en by i nærheten av Valle Grande. I en bokhandel der fikk jeg se et eksemplar av hele Bibelen — Nácar-Colunga-oversettelsen. Det var første gang jeg hadde sett hele Bibelen. Jeg spurte om jeg kunne få kjøpe den — jeg kunne nesten ikke tro at det var mulig. Tenk deg hvor glad jeg var da jeg kunne gå ut av bokhandelen med min egen bibel under armen!

Jeg sang og plystret hele veien hjem. Da jeg var kommet hjem, begynte jeg å lese Salme 42, som begynner slik: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.» ’Kanskje min tørst etter Gud ville bli slokt nå,’ tenkte jeg. Men jeg innså snart at jeg ville trenge hjelp til å finne Bibelens svar på mine spørsmål. De studiene jeg foretok på presteseminarene, gav meg ikke en slik hjelp.

I 1966 fikk jeg vite at et høyere presteseminar, hvor det ble undervist i teologi og filosofi, var blitt åpnet i nærheten av Cochabamba i mitt hjemland, Bolivia, og at jeg ville bli overflyttet dit. Lærerne ved skolen var unge spanske prester, som var nytenkende teologer, og det var et praktfullt bibliotek der. ’Kanskje jeg nå vil finne svarene på mine spørsmål,’ tenkte jeg.

Jeg stilte ofte spørsmål, for eksempel: «Hvordan kan Maria være Guds mor?» Men lærerne hadde liten interesse for slike spørsmål. De var mer opptatt av kommunistisk ideologi. En gang møtte jeg en kardinal, men han var mer interessert i å fortelle meg om sine opplevelser under den annen verdenskrig enn i å besvare spørsmålene mine.

Etter ti års studium ved flere presteseminarer bad jeg om et års permisjon, slik at jeg kunne komme meg ut og møte folk. Jeg ville oppleve hvordan det var å snakke med folk om evangeliet. Jeg innså snart at jeg aldri ville bli tilfreds med å leve i et kloster, så jeg bestemte meg for å be om å bli fritatt fra de løftene jeg hadde avlagt i forbindelse med opplæringen ved presteseminarene. Senere giftet jeg meg med Porfiria, som hadde vært nonne. Vi slo oss ned i byen Santa Cruz i Bolivia.

Et overraskende besøk

En dag året etter, mens jeg satt på gårdsplassen hvor vertinnen vår holdt på å bake brød i en vedovn, kom en mann bort til porten. Jeg antok at han hadde noen forretninger å gjøre med vertinnen vår, så jeg ropte: «Kom inn!» Det gjorde han, og deretter satte han seg ned ved siden av meg. Selv om han var pent kledd, kunne jeg se på ham at han kom fra beskjedne kår. Til min overraskelse begynte han å snakke med meg om Bibelen.

Jeg fikk senere vite at mannens navn var Adrian Guerra, og at han var et av Jehovas vitner. Det tok meg ikke lang tid å skjønne at han ikke kunne lese så godt. Jeg var forberedt på å forsvare meg overfor ham, men jeg var ikke redd. ’Når alt kommer til alt,’ tenkte jeg, ’kan jeg latin og gresk. Jeg har studert teologi og har i flere år diskutert filosofi med teologer og biskoper.’ Jeg følte meg ikke stolt og så ikke ned på ham, men jeg ventet bare ikke å lære noe av ham.

Han spurte meg hva jeg mente om spørsmålet: Hvorfor har det onde tiltatt slik i verden? Vi snakket om dette, og deretter bad han meg vise ham bibelen min. Jeg hadde da kjøpt den nylig utgitte katolske bibeloversettelsen The Jerusalem Bible. Han bad meg lese Åpenbaringen 12: 12, hvor det står: «Men for dere, jord og hav, kommer det vanskeligheter — for djevelen er kommet ned til dere i stor vrede, fordi han vet at hans dager er talte.»

«Det som står der, sikter til den tid da synden begynte,» innvendte jeg. Han bad meg lese sammenhengen i versene 7—10, hvor det står at det brøt ut krig i himmelen da Kristus ble konge, og den endte med at Satan og hans engler ble kastet ned til jorden. «De forferdelige forholdene vi ser nå, er et resultat av Djevelens tiltagende vrede,» forklarte Adrian. «Men vi kan være glad for at Kristus nå er konge, og at Djevelens dager er talte.»

Det var fascinerende å lære dette fra min egen bibel. Men jeg var også forbauset over at denne beskjedne mannen, med sitt tiltalende smil, kunne sitte der og rolig forklare Bibelen for meg.

Min tørst etter Gud blir slokt

Adrian leverte meg noe litteratur og lovte å komme tilbake. Jeg ble glad da han besøkte meg neste gang, og jeg begynte å stille ham spørsmål som hadde forvirret meg så lenge, for eksempel: «Hvordan kan Gud være en treenighet?» og: «Hvorfor var Jesus i helvete?» Han brukte et hjelpemiddel til bibelstudium som heter «Den sannhet som fører til evig liv», og han bad meg lese fra min egen bibel de skriftstedene som var sitert der, og som besvarte spørsmålene mine. Jeg følte meg som en burro (et fe eller en dust). Jeg lærte at Guds navn er Jahve, eller Jehova, og at han ikke er en treenighet. Jeg lærte også at Jesus ikke var i noe helvete, men i graven, hvor han var uten bevissthet i deler av tre dager. — Salme 16: 10; Forkynneren 9: 10; Jesaja 42: 8, NW.

Da jeg gikk på presteseminarene, hadde jeg ofte stilt spørsmål angående livet etter døden, og jeg var blitt fortalt at himmelen var som en stor kirke hvor alle ville stå foran Gud og be. ’Så kjedelig,’ tenkte jeg. Men nå når jeg fikk kjennskap til Bibelens løfte om et evig liv på en paradisisk jord, fikk jeg igjen tro på Guds kjærlighet til menneskeheten. — Salme 37: 9—11, 39; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Etter noen få besøk hadde Adrian en dag med seg en fremmed, som han presenterte som en tilsynsmann i menigheten. «Du stiller så mange spørsmål,» sa han, «så jeg tenkte at denne misjonæren ville være mye bedre i stand til å hjelpe deg.» Men jeg likte Adrian, og jeg ble nervøs når misjonæren var til stede. Så jeg fortsatte å studere Bibelen sammen med Adrian. Jeg begynte å overvære møtene i Rikets sal og syntes at de bibelske foredragene var svært lærerike.

Jeg overvinner min frykt

Da det hadde gått en tid, begynte Adrian å oppmuntre meg til å fortelle andre om det jeg hadde lært. På møtene blir Jehovas vitner oppmuntret til å undervise fra hus til hus. Jeg skjønte faktisk etter hvert at det bibelske samtaletemaet som Adrian hadde drøftet med meg første gang han kom, og som omhandlet årsaken til at det onde tiltok i verden, hadde vært det anbefalte samtaletemaet for Jehovas vitner i Bolivia den måneden i 1970. Jeg kunne se at den opplæring som Adrian fikk, gjorde ham bedre rustet til å tjene Gud enn jeg var blitt på de ti årene jeg hadde gått på presteseminarer. Men tanken på å besøke folk i deres hjem skremte meg. Det var så annerledes enn å preke for folk som kom til kirken.

Neste gang Adrian kom for å studere med meg, gjemte jeg meg i huset og lot som om jeg ikke var hjemme. Han må ha hatt mistanke om at jeg gjemte meg, for han ventet tålmodig utenfor i en halvtime før han gikk. Men han gav meg ikke opp; til min overraskelse kom han igjen uken etter. Gradvis vokste min kjærlighet til Jehova og ble sterkere, og jeg overvant min frykt. I 1973 ble min kone og jeg døpt. Porfiria ble pioner og tjente på heltid med å forkynne og lede bibelstudier. Dette fortsatte hun med helt til den dagen hun døde i begynnelsen av 1992.

Adrian lærte etter hvert å lese flytende, og jeg har nå i mange år tjent som eldste i menigheten. Vi fortsetter begge å forkynne det gode budskap om Guds rike fra hus til hus. Nylig møtte jeg en kvinne som sa: «Du burde ha blitt værende i kirken. Du kunne ha gjort mye godt innenfra.»

Jeg spurte henne om hun ville hente bibelen sin. Da hun gjorde det, viste jeg henne Jeremia 2: 13, som beskriver hvordan Israel forkastet Guds Ord. Der sies det: «De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.»

«Noe lignende har skjedd med kirken,» sa jeg til henne. «Å prøve å slokke folks tørst etter Gud med ubibelske katolske læresetninger er som å prøve å forsyne folk med vann fra en sprukken brønn.» Ja, det var først da jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, at min tørst etter Gud ble slokt. — Fortalt av Hugo Durán.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

Adrian og jeg forkynner budskapet om Riket sammen