Korrekt uttale

IKKE alle kristne har mange års utdannelse. Apostlene Peter og Johannes ble for eksempel omtalt som «ulærde og alminnelige mennesker». (Apg. 4: 13) Ikke desto mindre er det viktig å unngå at redegjørelsen for Bibelens sannhet blir forringet ved at ord blir galt uttalt.

Hva en bør ta i betraktning. Det finnes ingen uttaleregler som gjelder for alle språk. Mange språk skrives med bokstaver fra et alfabet. I tillegg til det latinske alfabetet finnes det slike alfabeter som det arabiske, det kyrilliske, det greske og det hebraiske. I stedet for et alfabet bruker det kinesiske skriftspråket tegn som kan være satt sammen av en rekke elementer. Disse tegnene står vanligvis for et ord eller en del av et ord. Det japanske og det sørkoreanske skriftspråket låner tegn fra det kinesiske, men tegnene der kan stå for helt andre lyder og kanskje også ha andre betydninger.

I språk som bruker et alfabet, krever korrekt uttale at en bruker den rette lyden for hver bokstav eller bokstavkombinasjon. Når et slikt språk følger konsekvente regler, slik tilfellet er med gresk, spansk og zulu, er dette ikke så vanskelig. Men når et språk låner ord fra andre språk, kan det resultere i uttale som gjenspeiler ordenes opprinnelse. Det gjør at en bestemt bokstav eller gruppe av bokstaver kan bli uttalt på flere måter, eller i noen tilfeller, ikke bli uttalt i det hele tatt. En er kanskje nødt til å lære seg å huske unntakene og så bruke dem ofte i hverdagsspråket. I kinesisk krever korrekt uttale at en lærer seg tusenvis av skrifttegn utenat. I noen språk, deriblant norsk, kan betydningen av et ord forandre seg med forandringer i tonelaget. Hvis en ikke tar hensyn til dette trekket ved slike språk, kan det føre til at en formidler feilaktige tanker.

Hvis ordene i et språk er satt sammen av stavelser, er det viktig å plassere hovedtrykket på den riktige stavelsen. Mange språk med en slik struktur har et ganske regelmessig mønster for betoning. Der det er unntak fra dette mønsteret, kan et aksenttegn være en del av det skrevne ordet. Det bidrar til at det blir forholdsvis lett å uttale ordet riktig. Men hvis mønsteret ikke er konsekvent, er dette et større problem. For å vite hvilke stavelser som skal betones, må en lære mye utenat.

I noen språk er diakritiske tegn en viktig faktor å ta hensyn til. Slike tegn kan stå over eller under visse bokstaver i alfabetet, for eksempel è, é, ô, ñ, ō, ŭ, č, ö, ç. Når det forekommer slike tegn i enkelte navn eller ord, bør en forberede seg godt hvis en får i oppdrag å lese høyt offentlig.

Når det gjelder uttale, er det noen fallgruver en må unngå. Hvis en er altfor nøyaktig, kan det gjøre et affektert og til og med snobbete inntrykk. Det samme kan sies om uttale som ikke lenger er i vanlig bruk. Slik uttale tjener bare til å henlede oppmerksomheten på taleren. På den annen side er det en fordel at en ikke går til den motsatte ytterlighet og uttaler ordene slurvete. Noe av dette er allerede blitt drøftet i leksjonen «Tydelig artikulasjon».

Hva som er akseptert uttale av ordene i et språk, kan variere fra ett land til et annet, og også fra én landsdel til en annen. En utlending kan snakke det lokale språket med en markert aksent. Ordbøker kan inneholde mer enn én akseptert uttale av et ord. Særlig hvis en person har fått svært begrenset skolegang, eller hvis det språket han nå snakker, er et annet enn hans morsmål, vil han ha stor nytte av å lytte nøye til dem som snakker det lokale språket godt, og så etterligne deres uttale. Som Jehovas vitner ønsker vi å snakke på en måte som bringer ære til det budskapet vi forkynner, og som lett blir forstått av folk der vi bor.

I dagligtale er det vanligvis best å bruke ord som du kjenner godt. Uttalen er sjelden noe problem i en vanlig samtale. Men når du leser høyt, støter du kanskje på et og annet ord som du ikke bruker i dagligtalen. Og vi Jehovas vitner leser ofte høyt for andre. Vi leser fra Bibelen når vi forkynner for folk. Noen brødre blir bedt om å lese avsnittene under Vakttårn-studiet eller på menighetsbokstudiet. Det er viktig at vi leser nøyaktig, og at vi ikke forringer budskapet ved å uttale ord galt.

Synes du at noen av navnene i Bibelen er vanskelige å uttale? I Ny verden-oversettelsen står det et trykkmarkeringstegn, en prikk, under vokalen i den stavelsen som det anbefales at trykket legges på. Noen eksempler er «Filẹmon», «Stẹfanus» og «Timọteus». Hvis trykket legges på en diftong, angis dette med en prikk under og mellom vokalene. Et eksempel er «Betsaida».

Hvordan en kan gjøre framskritt. Mange som har et problem med uttalen, er ikke klar over det selv. Hvis skoletilsynsmannen påpeker trekk ved din uttale som du bør arbeide med, bør du sette pris på hans veiledning. Men når du er blitt oppmerksom på problemet, hvordan kan du så gjøre framskritt?

Når du får i oppdrag å lese høyt, kan du ta deg tid til å rådføre deg med en ordbok som gir opplysninger om uttale. Slå opp de ordene du ikke kjenner. Hvis du ikke har erfaring i å bruke en ordbok, kan du slå opp foran i boken for å finne en redegjørelse for de symbolene som er brukt, eller om nødvendig be noen om å forklare disse for deg. Ordboken viser hvor en legger trykket i normalisert talemål i ord som har mer enn én stavelse. Den viser også hvilke lyder en bruker for vokalene og konsonantene i visse ord. Hver gang du slår opp et ord, bør du si det høyt flere ganger før du lukker ordboken.

Noe annet du kan gjøre for å forbedre uttalen, er å lese for en annen — en som har god uttale — og be ham om å rette på de feilene du gjør.

En tredje måte å forbedre uttalen på er å lytte oppmerksomt til dyktige foredragsholdere. Gjør god bruk av kassettinnspillinger av Ny verden-oversettelsen og Vakttårnet. Mens du hører på dem, bør du merke deg ord som blir uttalt på en annen måte enn du selv ville ha gjort det. Skriv opp disse, og øv deg på å uttale dem. Med tiden vil du bli kvitt skjemmende, feilaktig uttale, og det vil heve din talekunst opp på et vesentlig høyere nivå.