Riktig betoning

NÅR du taler eller leser høyt, er det viktig at du ikke bare uttaler de enkelte ordene korrekt, men også framhever nøkkelord og meningsbærende ordgrupper på en måte som gjør at tankene kommer klart fram.

Riktig betoning innebærer mer enn bare å legge ekstra trykk på noen få eller kanskje til og med mange ord. Det er nødvendig å legge trykk på de riktige ordene. Hvis du betoner de gale ordene, kan det bli vanskelig for tilhørerne å få tak i meningen i det du sier, og tankene deres kan begynne å kretse om andre ting. Selv om stoffet kan være lærerikt, vil en framføring som kjennetegnes av dårlig betoning, være mindre egnet til å motivere tilhørerne.

Ord og ordgrupper kan betones ved hjelp av forskjellige virkemidler, som ofte brukes i kombinasjon: å øke styrken, å tale med større intensitet eller mer følelse, å tale langsomt og dvelende, å gjøre en pause før eller etter en uttalelse (eller på begge steder) og å benytte gestikulasjon og mimikk. En kan også betone ved å bruke et lavere eller høyere toneleie. Ta hensyn til stoffet og omstendighetene når du skal avgjøre hva som passer best.

For å finne ut hva som bør betones, kan du vurdere de følgende punktene. (1) I enhver setning er det ikke bare ordenes forhold til resten av setningen, men også sammenhengen, som avgjør hvilke ord som bør betones. (2) Betoning kan brukes for å markere at en begynner på en ny tanke, enten det er et hovedpunkt eller ganske enkelt en forandring i tankerekken. Det kan også henlede oppmerksomheten på konklusjonen i et resonnement. (3) En taler kan gjøre bruk av betoning for å vise hvilket syn han har på en bestemt sak. (4) Betoning kan også brukes for å framheve hovedpunktene i en tale.

For å kunne gjøre bruk av betoning på disse måtene må en taler eller en oppleser ha en klar forståelse av stoffet og oppriktig ønske at tilhørerne skal få utbytte av det. Om undervisning som ble gitt på Esras tid, sier Nehemja 8: 8: «De fortsatte å lese opp av boken, av den sanne Guds lov, samtidig med at den ble utlagt og betydningen angitt; og de fortsatte å gjøre det som ble opplest, forståelig.» Det er tydelig at de som leste og forklarte Guds Ord ved denne anledningen, forstod hvor viktig det var at de hjalp tilhørerne til å få tak i meningen i det som ble lest, så tilhørerne kunne legge seg dette på sinne og anvende det.

Ting som kan skape problemer. Mange kan gjøre seg klart forstått i en vanlig samtale. Men når de leser stoff som er skrevet av en annen, kan det være en utfordring å avgjøre hvilke ord eller ordgrupper som bør betones. Nøkkelen ligger i å ha en klar forståelse av stoffet. Dette krever grundig studium av det som er skrevet. Så hvis du får i oppdrag å lese høyt på et menighetsmøte, bør du forberede deg godt.

Noen bruker det som kan kalles «periodisk betoning», i stedet for å betone for å få fram meningen. De legger trykk på ord med nokså jevne mellomrom, uansett om dette gir noen mening eller ikke. Andre betoner funksjonsord, kanskje ved å legge for sterkt trykk på preposisjoner eller konjunksjoner. Når det ekstra trykket ikke bidrar til å klargjøre tanken, blir det lett en forstyrrende unote.

I et forsøk på å betone hever noen talere stemmen på en måte som kan få tilhørerne til å føle at de får en skjennepreken. Dette gir sjelden gode resultater. Hvis betoningen ikke er naturlig, kan det virke som taleren har en nedlatende holdning til tilhørerne. Hvor mye bedre er det ikke at han ganske enkelt appellerer til dem på grunnlag av kjærlighet og hjelper dem til å innse at det han sier, er både bibelsk og fornuftig!

Hvordan en kan gjøre framskritt. En som har et problem når det gjelder betoning, er ofte ikke klar over det selv. Det kan være at en annen må gjøre ham oppmerksom på det. Hvis du trenger å gjøre framskritt på dette området, vil skoletilsynsmannen hjelpe deg. Føl deg også fri til å be om hjelp fra en hvilken som helst annen dyktig taler. Be ham om å lytte oppmerksomt mens du leser høyt eller taler, og så komme med forslag til hvordan du kan gjøre det bedre.

Som en begynnelse vil rådgiveren kanskje foreslå at du bruker en artikkel i Vakttårnet som grunnlag for øving. Han vil utvilsomt si at du bør analysere de enkelte setningene for å finne ut hvilke ord eller ordgrupper som bør framheves for at det skal være lett å få tak i meningen. Han minner deg kanskje om at du bør være spesielt oppmerksom på visse ord som står i kursiv. Husk at ord i en setning gjerne er knyttet til hverandre. Det er ofte en gruppe av ord som bør framheves, ikke bare et enkelt ord. Noen elever kan bli oppfordret til å være nøyere med å merke seg hvordan diakritiske tegn angir hva som er riktig betoning.

Som neste skritt i opplæringen kan det være at rådgiveren oppfordrer deg til å se på en sammenheng som omfatter mer enn selve setningen. Hvilken sentral tanke blir drøftet i hele avsnittet? Hvilken innvirkning bør det ha på hva du legger trykk på i de enkelte setningene? Se på tittelen på artikkelen og på den underoverskriften som står over det stoffet du analyserer. Hva forteller disse med hensyn til hvilke ordgrupper du bør legge trykk på? Alt dette er ting som må tas i betraktning. Men pass på at du ikke legger sterkt trykk på for mange ord.

Enten du taler uten manuskript eller leser opp en tekst, kan det være at rådgiveren også oppfordrer deg til å la tankerekken virke inn på betoningen. Du må være oppmerksom på steder der tankerekken ender, eller der drøftelsen går over fra én viktig tanke til en annen. Tilhørerne setter pris på at du taler på en måte som gjør dem oppmerksom på slike steder. Det kan du gjøre ved å betone slike ord som for det første, deretter, til slutt, av den grunn og derfor.

Rådgiveren vil også henlede oppmerksomheten på tanker du bør knytte spesiell følelse til. For å gjøre det kan du legge trykk på slike ord som svært, fullstendig, på ingen måte, utenkelig, viktig og alltid. En slik framgangsmåte kan ha betydning for hva tilhørerne føler for det stoffet du presenterer. Det blir sagt mer om dette i Leksjon 11, «Varme og følelse».

For at du skal bli flinkere til å gjøre bruk av betoning, vil du også bli oppfordret til å ha klart for deg de hovedpunktene du ønsker at tilhørerne skal huske. Dette blir drøftet ytterligere fra synsvinkelen opplesning i Leksjon 7, «De sentrale tankene framhevet», og fra synsvinkelen talekunst i Leksjon 37, «Hovedpunktene framhevet».

Hvis du bestreber deg på å gjøre framskritt i felttjenesten, bør du tenke spesielt over hvordan du leser skriftsteder. Gjør det til en vane å spørre deg selv: «Hvorfor leser jeg dette skriftstedet?» Når en underviser, er det ikke alltid nok å uttale ordene korrekt. Selv det at en leser skriftstedet med følelse, er ikke nødvendigvis tilstrekkelig. Hvis du besvarer et spørsmål eller redegjør for en grunnleggende sannhet, bør du legge trykk på de ordene eller ordgruppene i skriftstedet som underbygger det som blir drøftet. Hvis du ikke gjør det, kan det være at den du leser for, går glipp av poenget.

Ettersom betoning går ut på å legge ekstra trykk på visse ord og ordgrupper, kan en uerfaren taler lett komme til å ta for hardt i. Det kan minne om de tonene som blir spilt av en som nettopp har begynt å lære å traktere et musikkinstrument. Men med mer øvelse vil de enkelte «tonene» bli en del av «musikk» som er vakker og uttrykksfull.

Etter at du har lært noe av det grunnleggende, kan det være nyttig å høre på erfarne foredragsholdere. Du oppdager fort hva en kan utrette ved å variere graden av trykk. Og du blir klar over verdien av å betone på forskjellige måter for å få fram meningen i det som blir sagt. Når du lærer å gjøre bruk av passende betoning, kan du lese og tale på en mye mer virkningsfull måte.

Nøy deg ikke med å lære bare det aller nødvendigste om betoning. For å kunne tale virkningsfullt bør du fortsette å arbeide med dette inntil betoning er noe du behersker og kan bruke på en måte som høres naturlig ut for andre.