Vær på vakt mot selvmedlidenhet

KONG Akab syntes svært synd på seg selv. Han la seg på sin seng, vendte ansiktet bort og ville ikke spise. Hvorfor det? Var han syk, eller hadde han fått en beskjed om noe tragisk? Nei. Hans eneste problem var at en av hans undersåtter, Nabot, hadde nektet å selge et jordstykke som lå i nærheten av slottet hans, til ham. Hvorfor var kongen så oppsatt på å få dette jordstykket? Var det på grunn av et eller annet viktig prosjekt? Nei. Han ville ha det til kjøkkenhage. Det at eieren nektet å skille seg av med jordstykket, førte til at kongen ble full av selvmedlidenhet. Han ble sur og gikk og la seg. — 1 Kong. 21: 1—4.

Denne hendelsen, som fikk kongen til å virke smålig og endog latterlig, tok en grusom vending. Kong Akabs hustru, den beryktede dronning Jesabel, nektet å ta Nabots nei for et svar. Hun la planer om å få Nabot falskelig anklaget for gudsbespottelse. De eldste og de fornemste mennene i Samaria samarbeidet med henne, og Nabot ble steinet til døde. Dette førte til at den svake kong Akab kunne ta jordstykket i eie og dyrke grønnsaker der. — 1 Kong. 21: 5—16.

Som det blir vist i tilfellet med Akab, har den som gir etter for selvmedlidenhet, slått inn på en uheldig kurs. Fordi selvmedlidenhet er en overdreven, ulikevektig omsorg for ens egen person, er det en egenskap som kan få svært skadelige følger. Selvmedlidenhet kan få en person til å bli sur og smålig, slik som kong Akab ble. Det er en følelse som kan få ham til å bli så innadvendt at han viser andre liten eller ingen kjærlighet og omsorg. En som gir etter for selvmedlidenhet, kan komme til å få et fordreid syn på alvorlige spørsmål og derfor vise dårlig dømmekraft. Selvmedlidenhet kan også svekke en person i åndelig henseende og, hva verre er, få ham til å inngå kompromiss når han blir utsatt for press, og på den måten ødelegge sitt forhold til Gud. Vi har derfor god grunn til å være på vakt mot selvmedlidenhet.

Hva er det som kan få en person til å synes synd på seg selv? Det kan være sykdom og skrøpelighet, et økonomisk tap eller en tragedie, for eksempel det at en kjær slektning eller nær venn dør. Selvmedlidenhet kan også være en følge av skuffelse, slik som i tilfellet med Akab. En alminnelig følelse av ikke å lykkes med det en foretar seg — selv om en ikke har grunn til å føle det på den måten — kan også få en til å synes synd på seg selv. En person kan for eksempel kanskje prøve noe nytt og så etterpå føle at han gjorde det svært dårlig. Han blir overveldet av skuffelse og selvmedlidenhet, spesielt hvis andre ikke oppmuntrer ham eller unnlater å vise at de setter pris på de anstrengelser han gjør seg. Han kan til og med reagere slik som Akab og unngå omgang med andre. Når det skjer med en kristen, er det skadelig for ham åndelig sett. En kristen trenger sine kristne brødre for å kunne holde seg levende åndelig sett.

For ikke å synes synd på seg selv må en person ha det rette syn på sine problemer og prøvelser. Vi bør se på lite behagelige opplevelser som anledninger til å gjøre framskritt med hensyn til å legge gode egenskaper for dagen når vi blir prøvd. Hvis alt alltid gikk glatt for oss, hvordan kunne vi da være sikre på at vi hadde tålmodighet, utholdenhet eller selvkontroll? Prøvende omstendigheter kan på den annen side gjøre det klart for oss hvor vi står svakt. Dette gjør det lettere for oss å gjøre framskritt. Det kan være at en person trenger å bruke mer tid til et grundig studium av Guds Ord, og at han bør gjøre seg større anstrengelser for å anvende det han lærer. Det er mulig at han i høyere grad bør komme sammen med mennesker som er et eksempel med hensyn til å legge gode kristne egenskaper for dagen. Ja, når en person betrakter de prøvelser han blir utsatt for, som tukt eller opplæring fra Jehova, vil han uten tvil gjøre seg større anstrengelser for å forbedre sin personlighet og derfor være mindre tilbøyelig til å synes synd på seg selv.

En slik holdning til prøvelser er i harmoni med følgende inspirerte veiledning: «Mine brødre, se det bare som en glede når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen prøves, fører det til utholdenhet. Men utholdenheten må vise seg i fullført gjerning, så dere kan være fullkomne og hele og ikke stå tilbake i noe.» — Jak. 1: 2—4, NTN.

Det kan også være til hjelp for oss å tenke på det eksempel som er blitt satt av andre som har vært trofaste og utholdende, og på hvordan Jehova Gud belønnet dem. Vi har for eksempel Job. Han mistet alle sine eiendeler og sine barn. Hans hustru og hans venner vendte seg mot ham, og han selv ble slått med en avskyelig sykdom. Ikke desto mindre bevarte han sin trofasthet og var utholdende, og senere ble han rikelig belønnet av Jehova. Den bibelske beretning forteller at Jehova «velsignet Jobs siste dager mer enn hans første». (Job 42: 12) Den kristne disippelen Jakob henledet oppmerksomheten på dette da han skrev: «Det er dem som holder ut, vi priser salige. Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett hvordan Herren lot det gå ham til slutt. For Herren er rik på medlidenhet og miskunn.» — Jak. 5: 11, NTN.

Det er naturligvis aldri behagelig å bli utsatt for prøvelser og vanskeligheter. Men vi bør ikke glemme at det blir en ende på slike ting. Og hvis vi er trofaste og utholdende og ikke lar oss bli overveldet av selvmedlidenhet, vil vi ikke gå glipp av lønnen. Bibelen gir de kristne denne forsikringen: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn.» (Heb. 6: 10) Det Job opplevde, og det mange andre trofaste tjenere for Jehova har opplevd, bekrefter dette.

Noe annet som kan hjelpe oss til å bekjempe selvmedlidenhet, er at vi gjør oss oppriktige anstrengelser for å være mer interessert i andre enn i oss selv. Det er i harmoni med følgende bibelske råd: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» (1 Kor. 10: 24) Den som gir av sin tid, sine krefter og det han har, for å gjøre andre lykkelige og har sine medmenneskers beste i tankene, vil selv bli lykkelig. Bibelen sier: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Ap. gj. 20: 35, NTN.

Hver enkelt av oss kan også være til hjelp for dem som har lett for å gi etter for selvmedlidenhet. Det er et grunnleggende behov hos mennesket å bli elsket. Vi kan derfor hjelpe dem som har en tilbøyelighet til å synes synd på seg selv. Hvordan kan vi gjøre det? Ved å vise dem at vi trenger dem, er glad i dem og setter pris på dem. Det kan vi også gjøre ved å vise dem hvordan de på sin side bidrar til å gjøre andre lykkelige. Vi kan dessuten være til oppmuntring for dem ved at vi på en oppriktig måte gir uttrykk for at vi setter pris på dem, samtidig som vi på en direkte, men vennlig måte peker på de farer som er forbundet med selvmedlidenhet.

I betraktning av de problemer selvmedlidenhet kan skape, har vi virkelig god grunn til å bekjempe denne lite ønskverdige følelsen. De som gjør det, vil finne at de blir lykkeligere og mer tilfreds.