Hva kan hjelpe deg til å mestre situasjonen?

FJERNSYNETS nyhetssending begynte som vanlig. Det ble fortalt om skuddveksling i en bar. Plutselig, uten noe som helst forvarsel, skjedde det noe.

Nyhetsredaktøren, en 29 år gammel kvinne, viste seg på skjermen og opplyste: «I farger skal dere nå for første gang få se et selvmordsforsøk.» Like for øynene på alle som satt og så på fjernsyn, tok hun opp en pistol, rettet den mot bakhodet sitt og trakk av. Noen timer senere var hun død.

I de senere år har det vært foruroligende mange som føler at de ikke orker å leve lenger. Mange begår selvmord. Andre lar livet gå sin gang, men føler seg deprimert og miserable.

I mange tilfelle kan folk peke på bestemte grunner til at de er fortvilt, for eksempel en kronisk, smertefull sykdom, en ulykke hvor de er blitt alvorlig lemlestet, eller at de plutselig har mistet én eller flere av sine kjære. Men det er vanligvis noe mer som ligger til grunn når folk ikke ønsker å leve lenger. Hva er det?

Med hensyn til den ovennevnte nyhetsredaktøren, som begikk selvmord, sa en venn av henne at «hun var blitt en grinete skapning som ikke gjorde annet enn å synes synd på seg selv». Denne selvmedlidenheten var en vesentlig årsak til at hun begikk selvmord.

Mennesker som har opplevd store tragedier, har naturligvis grunn til å sørge over det som har skjedd. Men er det ikke sant at selvmedlidenhet ofte tar overhånd? Det er nødvendig å få denne tilbøyeligheten under kontroll og lære å møte det daglige livs situasjoner. Hvordan kan en gjøre det?

Det er viktig å innse at overdreven selvmedlidenhet bare gjør tingene verre. Selv om det ikke alltid fører til selvmord, fører det til at en blir ensom, og i noen tilfelle også til at en blir plaget av fysiske lidelser. Forfatteren Dale Carnegie nevner et eksempel i sin bok How to Stop Worrying and Start Living:

«Jeg kjenner en kvinne i New York som alltid klager over at hun er så ensom. Ingen av slektningene hennes ønsker å komme i nærheten av henne — og det er ikke noe rart. Hvis du besøker henne, forteller hun i timevis om alt det hun gjorde for niesene sine da de var små . . .

Om niesene kommer og besøker henne? Å, jo, nå og da — av pliktfølelse. Men de gruer seg til disse besøkene. De vet at de må sitte og høre på delvis tilslørte bebreidelser i timevis. De må høre på en endeløs jeremiade av bitre beklagelser og selvmedlidende sukk. Og når hun ikke lenger kan true, terrorisere eller tyrannisere niesene til å komme og besøke henne, får hun et av anfallene sine. Hun får et hjerteanfall.

Om hjerteanfallet er virkelig? Å, ja, da. Legene sier at hun har ’nervøst hjerte’, at hun lider av hjerteklapp. Men legene sier også at det ikke er noe de kan gjøre for henne — problemet er av følelsesmessig art.»

Hva kan en gjøre for ikke å gå så langt i å synes synd på seg selv? Ettersom årsakene er forskjellige fra den ene til den andre, finnes det ikke noe bestemt botemiddel. Men tenk over det tre personer som klarte å overvinne sin selvmedlidenhet, opplevde. De første to eksemplene er hentet fra Dale Carnegies ovennevnte bok. Se om du kan klare å finne et felles trekk ved disse tre opplevelsene.

En kvinne forteller at hun syntes synd på seg selv da hun ’etter flere års lykkelig ekteskap mistet sin mann’. Én dag tok hun i sin fortvilelse en buss på måfå og kjørte til endeholdeplassen. Etter å ha streifet omkring i et ukjent strøk en stund, gikk hun inn i en kirke som sto åpen, og der sovnet hun. Da hun våknet, fikk hun se to forsagte, fattigslig kledde barn som sto og stirret på henne et stykke borte. Da hun fikk vite at de var foreldreløse, tok hun dem med et sted og kjøpte noen forfriskninger til dem, pratet med dem og kjøpte til slutt noen presanger til dem. Hjalp dette kvinnen til å overvinne sorgen over å ha mistet sin mann? Hun forteller:

«Disse to små foreldreløse barna gjorde mer for meg enn jeg gjorde for dem. Denne opplevelsen viste meg igjen at det er nødvendig å gjøre andre lykkelige for selv å kunne være lykkelig. Jeg oppdaget at lykke er noe som smitter. Når vi gir, mottar vi også. Ved å hjelpe andre og gi som et utslag av kjærlighet hadde jeg overvunnet bekymringen og sorgen og selvmedlidenheten og følte meg som et nytt menneske. Og jeg var et nytt menneske — ikke bare da, men også i de årene som fulgte.»

Mennesker som føler at de ikke lenger kan mestre situasjonen, synes kanskje at de trenger hjelp, i stedet for å føle at de kan yte hjelp. Når en har vist andre vennlighet, vil en imidlertid alltid føle seg oppløftet og synes at livet er litt lettere. Jesus Kristus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» (Ap. gj. 20: 35, NTN) Men sett at du hverken har penger eller andre materielle ting å gi bort. Tenk på en annen opplevelse, som hjalp en kvinne til å overvinne sin fortvilelse.

«Det som jeg syntes var så tragisk da jeg var pike og ung kvinne, var at vi var så fattige. Vi kunne aldri føre den form for selskapelighet som andre piker i min samfunnsgruppe kunne. Klærne mine var aldri av beste kvalitet. Jeg vokste fra dem, og de passet ikke, og ofte var de umoderne. Jeg følte meg så ydmyket og så skamfull at jeg ofte gråt meg i søvn.

I ren og skjær desperasjon fant jeg så på at jeg alltid skulle be ham som var min kavaler i middagsselskaper, om å fortelle om sine opplevelser, sine tanker og sine planer for framtiden. Jeg stilte ikke disse spørsmålene fordi jeg var spesielt interessert i svarene. Jeg gjorde det bare for å forhindre at kavaleren min så på de fattigslige klærne mine.

Men det hendte noe merkelig: Mens jeg hørte på disse unge mennene snakke og fikk vite mer om dem, ble jeg virkelig interessert i å høre hva de hadde å fortelle. Jeg ble så interessert at det hendte at jeg glemte å tenke på klærne mine.’ Men det utrolige var dette: Ettersom jeg var en god tilhører og oppfordret guttene til å snakke om seg selv, gjorde jeg dem lykkelige, og jeg ble etter hvert den mest populære piken i vår samfunnsgruppe. Tre av disse mennene fridde til meg.»

Den tredje opplevelsen har å gjøre med å gi åndelige verdier. Den kom også helt uventet og hjalp vedkommende til bedre å avfinne seg med en kronisk sykdom. Et av Jehovas vitner forteller:

«Jeg hadde nettopp vært 10—12 dager på sykehuset igjen på grunn av en kronisk sykdom som stadig blir verre. Nå da jeg hadde kommet hjem, planla jeg enda en gang å gå ut fra hus til hus for å snakke med folk om Bibelens sannheter. Men da denne dagen kom, følte jeg meg ualminnelig nedtrykt. Jeg bestemte meg for å gå likevel, men sa til henne som skulle gå sammen med meg: ’I formiddag må jeg bare få lov til å høre på. Jeg orker knapt nok å snakke med mine venner, langt mindre med fremmede.’

Det var i orden for henne. Hun banket på en dør og begynte å snakke med en kvinne, som etter en stund ba oss inn. Jeg begynte straks å delta i samtalen og viste beboeren noen tanker fra Bibelen. Da jeg la merke til at hun satte pris på det hun hørte, forsvant min nedtrykthet, og jeg følte en sterk glede. Da vi gikk derfra, tror jeg ikke engang at jeg kunne fortelle hva det vil si å være nedtrykt. Den glede det gir å dele Bibelens sannheter med andre, er ubeskrivelig.»

Hender det at du føler at alt er håpløst? Da bør du bekjempe selvmedlidenheten med alle midler. Prøv å finne måter du kan hjelpe andre på. Selv om dette kanskje ikke fjerner årsaken til din sorg, vil det helt sikkert hjelpe deg til å mestre situasjonen. — Luk. 6: 38; Fil. 4: 8, 9.