Oppbyggende og positivt

DET budskapet vi har fått i oppdrag å forkynne, er et godt budskap. Jesus sa: «Det gode budskap må først bli forkynt blant alle nasjonene.» (Mark. 13: 10) Han var selv et godt eksempel ved å legge hovedvekten på «det gode budskap om Guds rike». (Luk. 4: 43) Det budskapet apostlene forkynte, blir også omtalt som «Guds gode budskap» og «det gode budskap om Kristus». (1. Tess. 2: 2; 2. Kor. 2: 12) Et slikt budskap er oppbyggende og positivt.

I likhet med den ’engelen som flyr i midthimmelen’ og forkynner «et evig godt budskap», sier vi til folk: «Frykt Gud og gi ham ære.» (Åp. 14: 6, 7) Vi forteller folk overalt om den sanne Gud, hans navn, hans enestående egenskaper, hans underfulle gjerninger, hans kjærlige hensikt, vårt ansvar overfor ham og hva han krever av oss. Det gode budskap går blant annet ut på at Jehova Gud skal tilintetgjøre de onde, som vanærer ham og ødelegger andre menneskers liv. Men det er ikke opp til oss å dømme dem vi forkynner for. Vi ønsker oppriktig at så mange som mulig skal reagere positivt på Bibelens budskap, slik at det virkelig viser seg å være et godt budskap for dem. — Ordsp. 2: 20—22; Joh. 5: 22.

Ikke ta med for mye negativt stoff. Livet har opplagt sine negative sider. Vi lukker ikke øynene for dem. For å innlede en samtale kan du ta opp et problem som mange i distriktet er opptatt av, og drøfte det kort. Men det har vanligvis begrenset verdi å legge ut om dette i det vide og det brede. Folk hører dårlige nyheter stadig vekk, så hvis vi snakker om ubehagelige ting, kan det være at de enten lukker døren eller ørene. Tidlig i samtalen bør du prøve å henlede oppmerksomheten på de forfriskende sannhetene i Guds Ord. (Åp. 22: 17) Selv om beboeren ikke skulle ha lyst til å fortsette samtalen, har du likevel gitt ham noe oppbyggende å tenke på. Det kan føre til at han er mer villig til å lytte en annen gang.

Når du skal holde en tale, bør du på samme måte unngå å overøse tilhørerne med negativt stoff bare fordi det finnes så mye slikt stoff å ta av. Hvis en taler bruker mye tid på å drøfte manglene hos menneskelige herskere, meldinger om kriminalitet og vold eller umoralens rystende omfang, kan det virke nedslående. Kom bare inn på negative sider ved et emne hvis det tjener en god hensikt. Å ta med en begrenset mengde slikt stoff kan understreke hvor aktuell talen er. Det kan også kaste lys over viktige faktorer som bidrar til en bestemt situasjon, slik at dette stoffet er med på å vise hvorfor Bibelens løsning er praktisk. Der det er mulig, bør du være konkret uten å dvele for mye ved problemene.

Vanligvis er det verken mulig eller ønskelig å fjerne alt negativt stoff fra en tale. Utfordringen består i å legge fram en blanding av godt og ondt på en slik måte at helhetsvirkningen er positiv. For å oppnå det må du avgjøre hva du skal ta med, hva du skal utelate, og hva du skal legge mest vekt på. I Bergprekenen formante Jesus sine tilhørere til å ta avstand fra den selvopptatte handlemåten som de skriftlærde og fariseerne fulgte, og han trakk fram noen eksempler for å illustrere det poenget. (Matt. 6: 1, 2, 5, 16) Men i stedet for å dvele ved det negative eksemplet som disse religiøse lederne var, framhevet han viktigheten av å forstå Guds sanne veier og leve i samsvar med dem. (Matt. 6: 3, 4, 6—15, 17—34) Virkningen var i aller høyeste grad positiv.

La tonen være positiv. Hvis du får i oppgave å holde en tale i menigheten om et trekk ved den kristne virksomhet, bør du gå inn for å være konstruktiv, ikke kritisk. Pass på at du selv gjør det du oppfordrer andre til å gjøre. (Rom. 2: 21, 22; Hebr. 13: 7) Sørg for at det er kjærlighet, ikke irritasjon, som ligger bak det du sier. (2. Kor. 2: 4) Hvis du har tillit til at dine trosfeller ønsker å behage Jehova, vil denne tilliten komme til uttrykk i det du sier, og det vil ha en positiv virkning. Legg merke til hvordan apostelen Paulus uttrykte slik tillit, slik det er gjengitt i 1. Tessaloniker 4: 1—12; 2. Tessaloniker 3: 4, 5; Filemon 4, 8—14, 21.

Noen ganger må de eldste advare mot uforstandig oppførsel. Men en ydmyk innstilling vil få dem til å behandle sine brødre i en mildhetens ånd. (Gal. 6: 1) Den måten de sier ting på, bør vitne om at de respekterer menighetens medlemmer. (1. Pet. 5: 2, 3) Bibelen formaner yngre menn til å være spesielt oppmerksom på dette. (1. Tim. 4: 12; 5: 1, 2; 1. Pet. 5: 5) Når det er nødvendig å irettesette, tukte og bringe ting i rette skikk, bør det gjøres på grunnlag av det Bibelen selv sier. (2. Tim. 3: 16) En taler må aldri tøye anvendelsen av et skriftsted for langt for å støtte et syn som han selv føler sterkt for. Selv når det er nødvendig med tilrettevisninger, kan han la tonen i talen være positiv hvis han legger hovedvekten på hvordan vi kan unngå å gjøre oss skyldig i urett oppførsel, hvordan vi kan løse problemer, hvordan vi kan overvinne vanskeligheter, hvordan vi kan rette på en gal handlemåte, og hvordan Jehovas krav beskytter oss. — Sal. 119: 1, 9—16.

Når du forbereder deg til å holde en tale, bør du særlig tenke over hvordan du skal avslutte hvert hovedpunkt og talen som et hele. Det du sier til slutt, er ofte det som blir husket lengst. Kommer det til å være positivt?

I samtaler med trosfeller. Jehovas tjenere setter pris på det fellesskapet de kan ha med hverandre på kristne møter. Dette er anledninger da de får fornyet åndelig styrke. Bibelen oppfordrer oss til å «oppmuntre hverandre» når vi kommer sammen for å tilbe. (Hebr. 10: 25) Det gjør vi ikke bare gjennom taler og kommentarer under møtene, men også gjennom samtaler før og etter møtene.

Det er ikke noe i veien for å snakke om dagligdagse ting, men den største oppmuntringen får vi ved å drøfte åndelige spørsmål. Vi kan blant annet fortelle opplevelser som vi har hatt i vår hellige tjeneste. Det er også oppbyggende at vi viser hverandre passende interesse.

På grunn av påvirkningen fra verden rundt oss må vi være på vakt. Da Paulus skrev til de kristne i Efesos, sa han: «Nå som dere har avlagt løgnen, så tal sannhet, enhver av dere med sin neste.» (Ef. 4: 25) For å tale sannhet i stedet for løgn må vi blant annet unngå å forherlige ting og personer som verden setter høyt. Jesus advarte dessuten mot «rikdommens bedragerske makt». (Matt. 13: 22) Så når vi prater med hverandre, må vi passe på at vi ikke fremmer dette bedraget ved å være overdrevent opptatt av materielle eiendeler. — 1. Tim. 6: 9, 10.

I forbindelse med at Paulus drøftet viktigheten av å være oppbyggende, sa han at vi ikke må dømme eller se ned på en bror som kanskje avholder seg fra visse ting på grunn av «svakheter i sin tro», det vil si, fordi han ikke helt har oppfattet hvor omfattende den kristne frihet er. For å være oppbyggende når vi prater med slike brødre, må vi altså ta hensyn til deres bakgrunn og til det stadiet de befinner seg på i sin åndelige vekst. Så trist det ville være om vi skulle «legge en snublestein foran en bror [eller en søster], eller noe som kan få ham [eller henne] til å falle». — Rom. 14: 1—4, 13, 19.

De som sliter med alvorlige personlige problemer — for eksempel kronisk sykdom — setter pris på oppbyggende samtaler. Det kan være at en slik person må gjøre seg store anstrengelser for å komme på møtene. De som kjenner til hans situasjon, spør kanskje: «Hvordan går det?» Han vil utvilsomt sette pris på deres omtanke. Men det er ikke sikkert at helsetilstanden hans er det emnet han synes det er mest oppmuntrende å snakke om. Det at andre roser ham og forteller at de setter pris på ham, kan gjøre mer for å varme hans hjerte. Ser du vitnesbyrd om hans vedvarende kjærlighet til Jehova og hans utholdenhet i en vanskelig livssituasjon? Blir du oppmuntret når han kommer med kommentarer? Kan det være mer oppbyggende å fokusere på hans sterke sider og det han tilfører menigheten, enn på hans begrensninger? — 1. Tess. 5: 11.

For å kunne føre oppbyggende samtaler er det særlig viktig at vi tar hensyn til Jehovas syn på det vi drøfter. Da noen i det gamle Israel talte mot Jehovas representanter og klaget over mannaen, pådrog de seg Jehovas store mishag. (4. Mos. 12: 1—16; 21: 5, 6) Vi kan vise at vi har lært noe av disse eksemplene, ved å vise respekt for de eldste og verdsettelse av den åndelige føden vi får gjennom den tro og kloke slave-klassen. — 1. Tim. 5: 17.

Det er sjelden vanskelig å finne noe positivt å snakke om når vi er sammen med våre kristne brødre. Men hvis noen skulle komme med bemerkninger som er altfor kritiske, bør du ta initiativet til å dreie samtalen over på noe mer oppbyggende.

Enten vi forkynner for andre, taler fra podiet eller prater med trosfeller, bør vi vise god dømmekraft, så vi kan bringe fram fra vårt hjertes forråd «en tale som er god til oppbyggelse, alt etter som det måtte være behov for, så den kan overbringe det som er gagnlig, til dem som hører på». — Ef. 4: 29.