Estland

VELKOMMEN til Estland! Denne populære «baltiske perlen» vil forbløffe deg med sin vakre natur – skoger og enger, pittoreske små kystbyer, mer enn 1400 innsjøer og over 1500 øyer. Nesten halvparten av Estland er dekket av skog og kratt – spor av den urskogen som en gang i tiden dekket det meste av Europa. Estland, som ikke er noe særlig større enn Sveits eller Danmark, er et av de minste landene i Europa.

Du vil oppdage at de vennlige, men reserverte innbyggerne i dette vakre lille landet har mange tiltalende egenskaper. Generelt sett er de velutdannede og glad i å lese. Det finnes knapt analfabetisme. Cirka 30 prosent av befolkningen er russisktalende, men det er estisk som er det offisielle språket. Det er imidlertid ikke lett å lære seg estisk, for det er et svært innviklet språk. Det har for eksempel flere ord for «øy», avhengig av hvordan øya ser ut, hvor stor den er, og hvor gammel den er.

EN TURBULENT FORTID

Estland er blitt hersket over av den ene mektige nabonasjonen etter den andre. Tyske riddere og danske hærer invaderte landet tidlig på 1200-tallet. Deretter kjempet Danmark, Litauen, Norge, Polen, Russland og Sverige om herredømmet over Estland i flere hundre år.

Etter over hundre år med svensk styre tok Russland så over i 1721. Etter en kort periode med uavhengighet mellom 1918 og 1940 marsjerte Sovjetunionen inn og annekterte Estland. I 1941 okkuperte Nazi-Tyskland landet, men tyskerne mistet herredømmet til Sovjetunionen i 1944. Estland var en del av Sovjetunionen i nesten 50 år, helt til 1991, da landet ble den første sovjetrepublikken som erklærte seg uavhengig.

Hvordan ble Jehovas vitner i Estland berørt av dette? Hva skjedde med den sanne Guds tjenere i de brutale årene under tysk okkupasjon og i den vanskelige sovjetiske tiden? Les den spennende beretningen om Jehovas vitners tro, mot og oppfinnsomhet i tider med hard forfølgelse.

ARRENE ETTER FALSK RELIGION

De korsfarerne som invaderte Estland på 1200-tallet, tvang «kristendommen» på folk med sverdets egg. Men disse omvendelsene gikk ikke særlig dypt. Etterpå skylte hele landsbyer seg selv og husene sine med vann for å vaske bort sin tvungne dåp, og så gikk de tilbake til sin hedenske gudsdyrkelse. Folket fortsatte å utøve sine naturreligioner og hedenske ritualer helt til disse ritualene gradvis ble flettet sammen med katolske trosoppfatninger.

På 1600-tallet ble estlenderne omvendt til den lutherske kirke, og senere ble den russisk-ortodokse kirke statskirke i Estland. I 1925 ble kirke og stat skilt fra hverandre. Ifølge en undersøkelse er det bare 14 prosent av estlenderne som betrakter religion som en viktig del av livet sitt.

I nyere tid er det imidlertid mange oppriktige estlendere som har tatt imot Guds Ords legende balsam, «den sunne lære i samsvar med den lykkelige Guds herlige gode budskap». (1. Tim 1:10, 11) Som følge av det har antall Jehovas vitner som forkynner om Guds rike, økt fra færre enn 1000 i 1991 til over 4000 i dag. Men hvordan begynte det? Hvordan kom det gode budskap til lille Estland?

«DU HAR EN MUNN»

Tidlig på 1900-tallet fikk Martin Kose og broren hans, Hugo, noe litteratur som var utgitt av bibelstudentene (som Jehovas vitner da var kjent som), mens de bodde i USA. Martin var begeistret for det han hadde funnet, men tenkte på hjemlandet sitt, for han visste at det ikke var noen bibelstudenter der. I en brosjyre fant Martin adressen til hovedkontoret vårt i New York. Senere drog han dit og fortalte om sine bekymringer til J.F. Rutherford, som da førte tilsyn med bibelstudentenes arbeid.

«Hva skal jeg gjøre?» spurte Martin.

«Vel, du har en munn, ikke sant?» svarte bror Rutherford. «Så flytt tilbake og gjør bruk av den.»

Og det gjorde Martin! Omkring 1923 flyttet han tilbake til Estland og begynte å forkynne – han ble den første bibelstudenten i landet. Martin lærte familien sin Bibelens sannheter, og sønnen hans, Adolf, ble en trofast tjener for Gud og en stabiliserende søyle i den vanskelige tiden som skulle komme. Broren til Martin, Hugo, ble også en av bibelstudentene, men han flyttet aldri tilbake til hjemlandet sitt.

«DU KOMMER IKKE TIL Å BLI ENSOM»

På et stevne som bibelstudentene holdt i London i 1926, spurte bror Rutherford etter forkynnere som var villige til å flytte til de baltiske landene. Albert West, Percy Dunham og James Williams rakte opp hånden. Kort tid etter ble de utnevnt til å organisere forkynnelsen av det gode budskap i Estland, Latvia og Litauen. William Dey, som da var tilsynsmann for Selskapets nordeuropeiske kontor, som lå i Danmark, reiste til Tallinn, hovedstaden i Estland, sammen med Albert West. Etter at de hadde funnet et rom der Albert kunne bo, klappet bror Dey ham på skulderen og sa: «Vel, ha det bra, Albert. Du kommer ikke til å bli ensom. Snart vil Vakttårnet komme!»

Det kom kolportører, som pionerer da ble kalt, fra Storbritannia, Tyskland og andre land for å hjelpe til. Men de kunne ikke bli lenge, for det var vanskelig for dem å få fornyet visumet sitt. Finske kolportører klarte å tilpasse seg fort, for estisk og finsk er nært beslektede språk. Flere titall utenlandske heltidsforkynnere sådde Rikets såkorn flittig og rikelig. Utlendinger, som var noe nytt og spennende, ble tatt godt imot og fikk ofte kallenavn, for eksempel «Soome Miina» (Finske Miina). Hvis en foredragsholder kom fra Storbritannia, ble han rett og slett introdusert som en «Londonist».

DET FØRSTE AVDELINGSKONTORET

Det var vanskelig å finne et passende sted å ha kontor, og ettersom utlendinger ble regnet for å være velstående, ble det forlangt høyere leie av dem. Men i 1926 ble det opprettet et avdelingskontor i en liten leilighet i Kreutzwaldi gate 17 i Tallinn, og Albert West tjente som avdelingstjener. De første små brosjyrene på estisk, deriblant Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø, ble utgitt det samme året.

En ung, estisk kvinne, Hilda Ang, hørte om sannheten gjennom vennene sine. Da hun drog til avdelingskontoret for å få litteratur, spurte en tysk bror henne om hun var villig til å hjelpe ham med å oversette det offentlige foredraget hans. Det var hun, og i 1928 ble hun innbudt til å tjene på kontoret som oversetter. Hun giftet seg senere med en britisk bror, Alexander Brydson, som hadde flyttet til Estland for å forkynne på heltid. Hilda viste seg å være en dyktig og hardt arbeidende oversetter, og senere, da arbeidet gikk under jorden og hun og mannen hennes måtte forlate landet, fortsatte hun i all hemmelighet å oversette i flere tiår fra utlandet. Ekteparet Brydson hadde til slutt vært i heltidstjenesten i totalt over 100 år!

I 1928 gav bibelstudentene ut sin første bok på estisk, Guds Harpe. I tillegg ble Vakttårnet, sju andre bøker og flere små brosjyrer utgitt på estisk før den annen verdenskrig.

NOEN AV DE FØRSTE FORKYNNERNE

Kolportørene gjennomarbeidet store områder med sykkel og sov hvor som helst de kunne finne overnatting – enten det var på en herregård eller i en høystakk. Folk var fattige, men elsket å lytte til budskapet om Riket. Heltidsforkynnerne brukte derfor med glede mellom 150 og 200 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet. Én måned var det en som rapporterte 239 timer! Tjenesten til disse kolportørene var preget av arbeidsomhet, frimodighet og utholdenhet. Dette er hvordan det var for en søster som skulle være med ut i felttjenesten for første gang:

«Kan du sykle?» spurte en nidkjær finsk søster henne.

«Ja, det kan jeg», svarte den nye søsteren.

«Vel, da drar vi til Saaremaa», sa den finske søsteren entusiastisk. Saaremaa er Estlands største øy, og det var omkring 20 mil dit.

Da de kom til den første småbyen på Saaremaa, foreslo den finske søsteren: «Du kan begynne i denne enden, og så begynner jeg i den andre enden. I kveld møtes vi i sentrum.» Den nye søsteren hadde aldri forkynt før. Men da hun banket på den første døren, følte hun Jehovas hjelp, og snart fikk hun nok selvtillit til å kunne glede seg over resten av turen.

Hellin Aaltonen (senere Grönlund) traff folk fra øya Vormsi og oppdaget at de snakket et fremmed språk.

«Snakker dere ikke estisk?» spurte hun øyboerne.

«Nei, vi snakker svensk», svarte de.

«Ja vel. Har dere noen bøker på svensk å lese?» spurte Hellin.

«Vi har ikke hatt svenske bøker på flere hundre år», var deres sterkt overdrevne svar.

Hellin skjønte at innbyggerne på Vormsi trengte svensk litteratur, så hun bestemte seg for å besøke øya sammen med Fanny Hietala, som snakket svensk.

«Vi tok med oss alle de svenske bøkene som fantes på kontoret, og drog dit med båt», fortalte Hellin. «Vi gjennomarbeidet hele øya på tre dager og leverte nesten all den litteraturen vi hadde med oss. Flere tiår senere hørte jeg om en bror i Sverige som var blitt kjent med sannheten gjennom bøker som han hadde fått på Vormsi!» Gang på gang har forkynnere av Riket erfart sannheten i Forkynneren 11:6: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile før kvelden; for du vet ikke hvor dette vil lykkes.»

UTFORDRINGER SOM KOLPORTØRENE MØTTE

Kolportørenes arbeid var ikke lett. Om vinteren gikk de, til fots eller på ski, mellom to og fire mil om dagen. Det var veldig kaldt, og det var dårlig med komfortable losjier. De kunne bare ta med seg det aller mest nødvendige av mat og andre ting, for de hadde også med seg esker med litteratur. Kraftig regnvær gjorde ofte veiene uframkommelige. Mange netter måtte kolportørene sove under åpen himmel. Dette var en tøff form for tjeneste som krevde all den fysiske styrke og alt det pågangsmot det var mulig for dem å oppby. Men hvordan så disse selvoppofrende forkynnerne selv på sin tjeneste?

«Jeg manglet aldri noe virkelig viktig», sier Vilho Eloranta, en nidkjær finsk bror som forkynte på heltid i mange måneder i isolerte områder. «For det meste fikk jeg mat for dagen og et sted å overnatte i bytte mot litteratur. Behovet for penger var minimalt. Da kvelden kom, begynte jeg å spørre etter losji for natten. Det var få som ikke ville la meg overnatte, særlig hvis det var sent på dagen eller langt til neste gård.»

Vilho fortsetter: «Jeg var så opptatt av å få budskapet om Riket ut til folk at de enkle levekårene ikke på noen måte svekket den tilfredsheten og gleden jeg følte ved å utføre forkynnelsesarbeidet.»

Disse flittige brødrene og søstrene banet veien for framtidig vekst ved å levere store mengder litteratur. I 1929 leverte en liten gruppe forkynnere totalt 53 704 bøker og brosjyrer.

«Det var rundt 30 kolportører i Estland», fortalte Adolf Kose, «og de gjennomarbeidet hele landet før den annen verdenskrig.»

Man kan fremdeles merke virkningene av det arbeidet som disse iherdige første forkynnerne utførte. Tidlig på 1990-tallet traff Jehovas vitner for eksempel Ruth, en eldre kvinne. Hun syntes at det var noe kjent med budskapet, og husket at hun for over 60 år siden hadde lyttet til en tysk bibelstudent som besøkte naboen hennes noen ganger. Selv om Ruth nå var døv og høyt oppe i årene, forstod hun at dette var sannheten. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium og ble døpt – nesten 70 år etter at hun første gang var i kontakt med Jehovas vitner!

VIRKSOMHETEN PÅ AVDELINGSKONTORET I DEN FØRSTE TIDEN

I den første tiden ble det også holdt stevner på det bitte lille avdelingskontoret. På det første stevnet, i juni 1928, var det 25 til stede, og 4 ble døpt. Året etter kom det 80 brødre fra Finland for å hjelpe til med stevnet og for å arbeide i felttjenesten.

Albert West, som hadde tjent som avdelingstjener i Estland, fikk i oppdrag å hjelpe og senere erstatte William Dey som avdelingstjener i Danmark. Hvem skulle erstatte bror West som avdelingstjener i Estland? Det ble Wallace Baxter fra Skottland, en varm bror med humoristisk sans. Før han lærte sannheten å kjenne, hadde han tjenestegjort i den britiske hær i Frankrike under den første verdenskrig. Det han hadde sett og opplevd under krigen, var ikke i harmoni med Jesu Kristi lære.

«Jeg var forvirret», fortalte bror Baxter, «og jeg begynte å forstå at det var galt av mennesker å føre krig, uansett hvem fienden måtte være. Jeg hadde alltid trodd at alle mennesker er brødre, og at alle som søker Gud, til slutt vil finne ham. En gang jeg grunnet over slike tanker, falt jeg på kne i det tilfluktsrommet der jeg var, og lovte Gud høytidelig at hvis jeg overlevde og kunne vende hjem igjen, så skulle jeg tjene ham hele livet.»

Og det gjorde han. Etter at han hadde lært sannheten å kjenne, begynte han full av iver i heltidstjenesten i 1926. To år senere sa han ja til en innbydelse til å tjene i Estland, der han fortsatte å legge iver og glød for dagen. Han ble utnevnt til avdelingstjener i 1930, det året da bror West drog. Avdelingskontoret flyttet til Suur Tartu gate 72 i Tallinn i 1932, og året etter ble Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap offisielt registrert i Estland.

RADIOSENDINGER PÅ FLERE SPRÅK

Så tidlig som i 1927 fikk bror West tillatelse til å holde foredrag på en kommersiell radiostasjon i Tallinn. Det foredraget han holdt, «Tusenårsrikets velsignelser», ble tolket til estisk. Kringkastingen vakte mye interesse, men førte også til en del debatt. Det ble derfor ikke gitt tillatelse til flere sendinger før i 1929. Da begynte man med radiosendinger hver søndag. Det ble holdt taler på engelsk, estisk, finsk, russisk, av og til på svensk og tysk og minst én gang på dansk. Disse talene vakte også stor interesse og kunne høres så langt unna som i Norge, Danmark, Sverige og Finland og i Leningrad (nå St. Petersburg) i Russland. De 200 talene som ble sendt på radioen i tjenesteåret 1932, bidrog i høy grad til å gjøre Jehovas navn kjent. Men ikke overraskende førte de også til motstand fra presteskapet.

Prestene, som visste hvor redde myndighetene i Estland var for alt som hadde med kommunismen å gjøre, hevdet falskelig at Jehovas vitner hadde forbindelser til kommunismen. De estiske myndighetene reagerte raskt på alt som de mente kunne svekke nasjonen, så i 1934 forbød de radiosendingene. Men ikke alle var enige i forbudet. En gutt i skolealder skrev følgende brev på engelsk:

Kjære Vakttårnet og dommer Rutherford!

Jeg synes det er trist at regjeringen i Estland har forbudt talene deres på radio. Jeg er en skolegutt, en elev. Foreldrene mine er ikke rike, de arbeider veldig hardt for å forsørge barna sine. Men deres kjærlighet til Herren og det håp han gir dem, er som solstråler i ansiktet deres. Jeg var alvorlig syk i vinter, og da var de talene som dere holdt på radioen, det eneste som kunne trøste meg. De tårene jeg da hadde i øynene, var gledestårer. . . . Hvor er det blitt av disse talene? . . . Jeg har begynt å lære meg engelsk, og dette er det første brevet jeg skriver på det språket, helt uten ordbok. . . . De beste ønsker for og varme hilsener til dommer Rutherford.

Bror Rutherford svarte denne gutten med et personlig brev og sendte ham opptak av noen av de talene han hadde holdt.

«VOGNEN FOR DET HIMMELSKE RIKE»

John North, en engasjert kolportør fra Storbritannia, bodde i en liten husvogn med familien sin mens de forkynte i Estland. Dette vakte oppmerksomhet overalt i den sørlige delen av landet. En lokalavis skrev dette om husvognen: «I Tartu bygger Selskapet [Vakttårnet] en vogn som ser ut som et hus, og hensikten er å reise rundt i landet i denne og holde gudstjenester. De forkynner for folk fra ’vognen for det himmelske rike’ og distribuerer bøker som forklarer Bibelen. Personalet i denne ’himmelvognen’ består av fem personer – hovedmisjonæren, hans kone, barnet deres og to energiske unge menn. De to siste sykler fort (som Jehu) i alle retninger rundt ’himmelvognen’ og distribuerer litteratur.»

Under den politiske uroen i midten av 1930-årene ble en tidligere militærpilot, Nikolai Tuiman, satt i fengsel på grunn av sitt engasjement i en estisk fascistbevegelse. I fengselsbiblioteket fant Nikolai noen av J.F. Rutherfords bøker, og bøkene fikk ham til å innse at han var på feil spor. Etter at han ble løslatt, drog han til den adressen i Tallinn som han hadde funnet i en bok utgitt av Jehovas vitner, som hans kone hadde skaffet seg. Med bror Baxters hjelp gjorde Nikolai en helomvending i livet, sluttet med sin politiske virksomhet og ble et fredelig og engasjert vitne for Jehova. Senere, da arbeidet var forbudt, var han en av søylene i menigheten, og han hjalp til med den hemmelige trykkevirksomheten. Han var trofast også i de cirka 15 årene han var i indre eksil i Sibir.

En annen som hadde vært involvert i politikk og var blitt skuffet, var Artur Indus, som var lege. Hos ham ble sannhetens gnist første gang tent en gang han kom hjem til Martin Koses familie for å gi legehjelp. Bror Kose oppmuntret Artur til å studere Bibelen, og fordi Artur kunne tysk, bestilte bror Kose all den litteraturen som fantes på tysk, til ham. Med Martins hjelp tok Artur imot sannheten, innviet seg til Jehova og ble døpt. Han var en kjent og respektert lege, og han ble også kjent som en nidkjær og respektert bror.

MØRKE SKYER I HORISONTEN

Midten av 1930-årene var en turbulent tid. På grunn av presset fra Nazi-Tyskland og den katolske kirke ble brosjyren En rettferdig hersker konfiskert i januar 1935.

Det samme året la innenriksministeren ned Selskapet Vakttårnet i Estland, konfiskerte litteraturen og tok sikkerhet i Selskapets eiendom. Selv om mye litteratur allerede var gjemt unna, ble cirka 76 000 publikasjoner konfiskert. Men dette tilbakeslaget stoppet ikke arbeidet. Til brødrenes store overraskelse og glede ble innholdet i to konfiskerte brosjyrer trykt i to av landets ledende aviser, som hadde et samlet opplag på 100 000. Trass i tapet av litteratur fikk Jehovas navn større publisitet enn det ville ha fått hvis brødrene hadde distribuert brosjyrene.

I mellomtiden gikk forkynnelsesarbeidet videre, og virksomheten ved kontoret ble gjenopptatt. Men konfiskeringen av bøker fortsatte de følgende årene. Hellin Aaltonen arbeidet på avdelingskontoret da en razzia fant sted.

«Tre unge politimenn kom først og fremst for å konfiskere brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø, men vi hadde ingen», fortalte søster Aaltonen. «De rev alle bøkene ut av hyllene og kastet dem i en haug på gulvet. Bror Baxter kunne ikke gjøre noe som helst, for de holdt øye med ham hele tiden. Men jeg begynte å rydde etter politiet og gikk diskré bort til bror Baxters skrivebord for å se om det lå noen papirer der som politiet ikke burde se. Jeg la merke til et brev med alle forkynnernes navn og adresser og fikk kastet det i en søppelbøtte i hjørnet. Da politiet begynte å legge bøkene i esker, tok den ansvarshavende politimannen arrogant en av eskene og kastet den så hardt at han brakk armen! Politiet drog i all hast for å få ham til sykehuset, og det gav oss tid til å gå igjennom eskene før de kom tilbake.»

«Politimennene kom tilbake», fortalte bror Baxter, «og mens de holdt på med å fjerne bøkene, så jeg at en av dem tok et eksemplar av boken Verdensbefrielsen og la den i en stor lomme i ytterfrakken sin. Jeg har ofte lurt på hvor mange flere bøker som ble tatt og lest av disse mennene.»

Året 1939 var en usikker og skremmende tid. Flere sovjetiske tropper fikk tillatelse til å komme inn i Estland. «Hver dag ble man bombardert med kommunistisk propaganda på radioen», skrev bror Baxter. «Det var mye spekulasjon, spenning, uro og direkte frykt. Himmelen var full av durende sovjetiske krigsfly lastet med fallskjermsoldater.» Ville denne trusselen lamme forkynnelsesarbeidet?

Til tross for alle urolighetene leverte Jehovas lojale tjenere 59 776 bøker og brosjyrer i 1940 – en enestående prestasjon utført av bare 27 menighetsforkynnere og 15 pionerer! De gjorde så mye de kunne i resten av den tiden arbeidet var fritt.

DET SISTE STEVNET I FRIHET

Brødrene klarte å arrangere et stevne i Tallinn kort tid før det sovjetiske styret begynte – det skulle bli det siste i frihet på 50 år. De drøftet slike Vakttårn-artikler som «Teokratiet», «Nøytralitet», «Snarer» og «Religionens undergang» – åndelig mat i rette tid som forberedte Guds folk på det som lå foran dem.

Den annen verdenskrig skulle snart omfatte Estland, og våre brødre kunne ikke unnslippe krigens virkninger. Den 16. juni 1940 stilte Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker et ultimatum til den estiske regjeringen om å utnevne en ny regjering og tillate flere sovjetiske tropper i Estland. Det estiske kommunistpartiet, med færre enn 150 medlemmer, ble legalisert, og Estland ble annektert og innlemmet i Sovjetunionen. I løpet av noen måneder ble tusener av estlendere forvist til Sibir, og husene og gårdene deres ble forlatt, brent opp eller gitt til invaderende russere. Flere tusen andre prøvde å flykte i små fiskebåter, hovedsakelig til Sverige. Mange klarte det, men andre omkom på det stormfulle havet.

DE SISTE UTENLANDSKE BRØDRENE FORLATER LANDET

Da kommunistregimet kom til makten, ble avdelingskontoret stengt igjen. Selv om bror Baxter og Alexander og Hilda Brydson var fast bestemt på å bli i sitt tildelte distrikt, ble det stadig farligere for utlendinger å bli. Bror Rutherford rådet dem derfor til å forlate landet. Bror Baxter og ekteparet Dunham fra Latvia ble evakuert med tog gjennom Sibir og endte opp i Australia. Ekteparet Brydson drog et år senere, og de reiste til Sverige. Bror Baxter tjente trofast i utvalget ved avdelingskontoret i Australia helt til han fullførte sitt jordiske løp, 21. juni 1994.a

Hva var det som ventet den lille gruppen av estiske brødre, nå som de utenlandske brødrene hadde reist? De var relativt nye i sannheten, og den grusomme krigen trakk dem inn i sin malstrøm. Krigen slet på brødrene, og arbeidet ble trappet ned. Etter den siste rapporten fra brødrene i 1941 hørte man ingenting fra dem på nesten 20 år.

ALVORLIGE TROSPRØVER

Etter hvert som den annen verdenskrig fortsatte å rase, drev de tyske troppene ut sovjeterne og okkuperte Estland fra 1941 til 1944. Men forholdene ble ikke bedre for våre brødre og søstre. Jaan Pärrat, en døv bror, forkynte i Tartu i 1942 da tyskerne arresterte ham. Han ble anklaget for å drive statsfiendtlig virksomhet og ble satt i fengsel. Ifølge fengselsdokumenter ble direktøren i fengselet beordret til å utlevere denne fangen, Jaan Pärrat, «med tanke på spesiell ekspedering». Dette var i virkeligheten en henrettelsesordre. En gruppe menn så ham bli tatt med utenfor og hørte deretter skudd. Han kom aldri tilbake, og ingen så ham igjen.

Ja, det var en vanskelig tid for brødrene. Først ville den sovjetiske hæren og så den tyske hæren rekruttere unge menn. «Vi måtte gjemme oss for ikke å bli innkalt til hæren», fortalte Adolf Kose. «Hvis vi ble tatt, hadde vi valget mellom å adlyde befalingen om å gå inn i hæren eller å bli skutt. Dette gikk naturlig nok ut over Rikets arbeid, for det var temmelig vanskelig å gjøre noe som helst.»

Krigen tok nok en gang en ny vending. Mot slutten av 1944 drev den sovjetiske hæren tyskerne ut av Estland, som dermed kom under det harde sovjetiske styret igjen. Krigen og de etterfølgende undertrykkende årene hadde en knusende virkning på det estiske folk. Minst en fjerdedel av befolkningen ble drept eller forvist til fjerntliggende steder i Sovjetunionen, eller de klarte å rømme fra landet. I årenes løp flyttet hundretusener av russere til Estland, og sammensetningen av befolkningen endret seg merkbart. Det sovjetiske styret skulle utgjøre en alvorlig trosprøve for våre brødre, som vi skal se.

FRA SKOGSBROR TIL ÅNDELIG BROR

En nasjonalistisk anti-sovjetisk partisanbevegelse på den tiden ble kjent som «Skogsbrødrene», for tilhengerne gjemte seg i de tette skogene. Blant dem var det mange som ikke var partisaner, men som måtte gjemme seg fordi den sovjetiske Komiteen for statens sikkerhet, KGB, var etter dem. Det anslås at det til tider var mellom 15 000 og 20 000 som gjemte seg i skogene. Noen var borte i flere år uten at myndighetene fant dem. Den siste ble faktisk ikke funnet før i 1978! Ville noen av Skogsbrødrene ta imot sannheten og velge å bli en åndelig bror?

På grunn av sin bakgrunn i det estiske sikkerhetspolitiet visste Erik Heinloo at han var i fare. Da Sovjetunionen okkuperte Estland, prøvde han og hans kone, Magda, å rømme til Sverige med båt mange ganger. Den siste gangen de prøvde, fikk båten motorstopp, og de måtte vende tilbake. I sju år klarte han å unnslippe myndighetene ved å gjemme seg i skogen, men til slutt ble han arrestert. Han og hans kone ble da sendt til hver sin fangeleir i Sovjetunionen.

I fangeleiren møtte Magda to Jehovas vitner som gjorde henne kjent med håpet om Riket. Magda forstod med én gang at hun hadde funnet sannheten, og var så glad at hun bokstavelig talt danset av glede! Magda ble løslatt i 1956 og ble døpt i 1960. Sju år etter at Erik ble løslatt, tok også han imot sannheten. Endelig var en skogsbror blitt en åndelig bror.

FORFULGT OG ARRESTERT

Etter at de utenlandske brødrene måtte forlate Estland, fikk Martin Kose, som var en modig og nidkjær bror, i oppgave å føre tilsyn med arbeidet i den nordlige delen av Estland. Friedrich Altpere, en høy og dannet estlender som var engelsklærer, førte tilsyn med arbeidet i den sørlige delen av Estland. I 1930-årene var han blitt bedt om å tolke et foredrag som ble holdt av en av de utenlandske pionerene som hadde kommet til Võru. Etter at han hadde gjort det, skjønte han at han hadde funnet sannheten. Nå hadde han gjort så fine framskritt at han kunne ta ledelsen i forkynnelsesarbeidet i det sørlige Estland.

Oppdraget var vanskelig for begge brødrene, for de hadde ikke mye erfaring, og det var ingen kontakt med organisasjonen. Til tross for utfordringene ved å arbeide under jorden utførte begge brødrene trofast sitt oppdrag fra 1940 til de ble arrestert i slutten av 1948.

For å erstatte Martin Kose og Friedrich Altpere ble det opprettet et arbeidsutvalg, som bestod av Albert Kruus, Karl Talberg og Artur Indus, med Lembit Toom som assistent. Det var bare bror Toom som kunne reise fritt og besøke gruppene, resten av utvalget måtte holde seg skjult. Hvorfor kunne han det? Bror Toom var møller, og på dager da vindmøllen ikke var i gang fordi det var vindstille, hadde han frihet til å gjøre hva han ville.

Ansvarlige brødre i Estland risikerte livet for å hjelpe sine trosfeller. Bilder av dem som ble antatt å være ledere, ble hengt opp på togstasjoner, som om de var etterlyste forbrytere. KGB utnevnte opptil fire sikkerhetsagenter til å skygge hver av våre saktmodige, sauelignende brødre. Årene mellom 1948 og 1951 var vanskelige, men Jehova velsignet den innsatsen hans lojale tjenere gjorde i forkynnelsesarbeidet. Som følge av det økte antall forkynnere til over 100.

’FORSIKTIGE SOM SLANGER, USKYLDIGE SOM DUER’

Jesu disipler i Estland erfarte i stadig større grad sannheten i Herrens advarsel: «Vis dere . . . å være forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer. Vær på vakt mot menneskene; for de skal overgi dere til lokale domstoler, og de skal piske dere i sine synagoger. Ja, dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» (Matt 10:16–18) Men enkelte som hadde en rosverdig tro, forstod ikke helt det at Jehova ikke alltid sørger for mirakuløs utfrielse av Satans tyranni. (Job 1:9–12; 2:3–6) Noen vitner var ikke alltid «forsiktige som slanger» – slik de burde ha vært – og de ble et lett bytte for ondsinnete forfølgere.

«Det var en interessert mann som gav inntrykk av å være svært ivrig og frimodig», sa Adolf Kose. «Han fikk ansvar i menigheten og var svært populær blant søstrene. Men brødrene fattet mistanke og advarte søstrene mot å ta ham med til alle møtestedene våre.» Det var dessverre noen som ikke hørte på advarslene, og denne mannen klarte å formidle en god del informasjon direkte til KGB.

Lembit Toom forteller: «I 1950 fikk vi noen eksemplarer av Vakttårnet fra Tyskland som vi ønsket å dele med alle våre kristne brødre i Estland.»

Brødrene hadde planlagt å holde et stevne i en låve i en avsidesliggende del av landet. Men KGB fikk kjennskap til planene og gjorde seg klar til å arrestere alle brødrene og søstrene. De organiserte et bakholdsangrep ved å plassere to lastebiler fulle av soldater ved den jernbanestasjonen der vitnene skulle gå av toget. Tre brødre ventet ved et avtalt sted langs veien for å fortelle stevnedeltakerne hvordan de skulle finne fram til stevnestedet. En av disse brødrene hørte en mistenkelig lyd i skogen og gikk for å undersøke saken. Plutselig stirret han rett inn i en geværmunning! Soldatene tok ham med tilbake til de to andre brødrene, og alle tre ble arrestert.

Da Lembit Toom og Ella Kikas (senere Toom) skjønte at de tre brødrene var blitt arrestert, reagerte de øyeblikkelig. De kastet seg på motorsykkelen til Lembit og kjørte så fort de kunne for å rekke fram til en av de stasjonene som lå før den som brødrene skulle gå av på, slik at de kunne advare de brødrene som kom med toget. Lembit og Ella skyndte seg til stasjonen, løp om bord på toget og fikk i all hast alle brødrene til å gå av! Så da toget kom inn på den stasjonen der KGB ventet, ble agentene skuffet over å oppdage at det ikke var noen Jehovas vitner om bord.

I mellomtiden hadde andre brødre raskt funnet en annen gård der stevnet kunne holdes. De fikk stevnedeltakerne til å gå langs en rolig sidevei for å komme til det nye stevnestedet, som lå over en mil unna. Samtidig kjørte soldatene fram og tilbake langs hovedveien for å lete etter de stevnedeltakerne som på mystisk vis hadde forsvunnet. Stevnet ble holdt uten forstyrrelser med 111 til stede. Stemningen var dyster, for alle var klar over at de også kunne bli arrestert når som helst. Programmet innbefattet rapporter om brødre og søstre i andre land, deriblant trosstyrkende beretninger om Jehovas vitner i nazistenes konsentrasjonsleirer. Brødrene hadde unnsluppet massearrestasjon denne gangen, men det skulle vise seg at de ble arrestert ikke så lenge etter. Den veiledningen som ble gitt på stevnet, var derfor av avgjørende betydning og styrket vitnene med tanke på de prøvene som lå foran dem.

AVHØRT OG DØMT

I løpet av de neste månedene ble alle de ansvarlige brødrene arrestert én etter én. Det ble også flere enn 70 andre forkynnere og slike som hadde en eller annen forbindelse med Jehovas vitner. Jehovas fredselskende tjenere stod nå overfor tilsynelatende endeløse avhør, mens de som fortsatt var i frihet, var klar over at de kunne bli de neste.

Fordi avhørene stort sett foregikk om natten og over flere måneder, gikk det lange perioder uten at fangene fikk sove ordentlig. Etter hvert som søvnunderskuddet ble større, tærte det psykiske presset mer og mer på kreftene. Brødrene ble dømt uten rettslig avhør. De fikk rett og slett beskjed om hva dommen deres ble – mellom fem og tolv år i fengsel eller i arbeidsleir. De fleste fikk en dom på ti år. Hva var forbrytelsen? «Statsfiendtlig propaganda og samfunnsødeleggende virksomhet», ifølge offisielle opptegnelser. Kort tid etter ble loven forandret, og vitnene begynte å få fengselsdommer på 25 år. Etter å ha fått opplest sin dom skal den 63 år gamle August Pressraud ironisk ha sagt: «Takk høyt ærede Domstol for å ha gitt meg en slik lang dom. Jeg hadde regnet med å leve bare ti–tolv år til. Men dere har gitt meg et kvart århundre!»

Vitnene ble sendt til beryktede fengsler og arbeidsleirer over hele Sovjetunionen, for det meste til Sibir og områder lengst øst og lengst nord i Russland, der det var barske forhold. Det så ikke ut til å være noe håp om å få komme hjem igjen, og mange av fangene følte at det ville være lettere å dø.

Ikke engang falske brødre som samarbeidet med myndighetene, unnslapp forfølgernes undertrykkelse. Et eksempel er det som skjedde med to brødre som ble spioner for KGB. Rett etter at de hadde fullført sitt oppdrag, ble de selv forfulgt av KGB. Begge ble sendt til fangeleirer. Det så ikke ut til at KGB hadde noen respekt for slike feige informanter.b

FRA ESTLAND TIL SIBIR

Nå som KGB hadde arrestert dem som ble ansett for å være de mest fremtredende blant Jehovas vitner, var de fast bestemt på å utrydde hvert eneste av de vitnene som var igjen. Offensiven ble satt i verk tidlig om morgenen 1. april 1951. I en meget godt organisert manøver ble alle deler av landet (og dessuten Latvia, Litauen og den vestlige delen av Ukraina) angrepet samtidig.

Praktisk talt alle Jehovas vitner, mange av deres nærmeste slektninger og til og med interesserte ble revet bort fra hjemmene sine, samlet på flere jernbanestasjoner og plassert i godsvogner. De fikk lov til å ta med seg noe mat og noen få personlige ting, men resten av eiendelene deres ble konfiskert. Den dagen – uten rettssak eller forklaring – ble nesten 300 fra Estland satt på tog og deportert til Sibir, hovedsakelig til området rundt Tomsk, cirka 500 mil hjemmefra.

MODIGE UNGDOMMER

Corinna Ennika, som var 17 år, og den 13 år gamle søsteren hennes, Ene, hadde vært bortreist på besøk hos slektninger. Tenk så urolige de må ha blitt da de kom hjem og oppdaget at huset deres var lukket og låst, og de ikke kunne finne moren sin noe sted! Men da de fikk vite at moren var blitt arrestert, ble de nesten lettet. Hvorfor?

«Hun var i hvert fall i live!» sier Corinna. «Da vi skjønte at andre sannsynligvis også var blitt arrestert, tenkte vi at mor i det minste måtte være sammen med Jehovas folk. Vi følte sterkt at Jehova støttet oss og gav oss fred. Jeg gråt ikke, og det gjorde heller ikke Ene, som er litt følsom og sart. Om mandagen gikk vi begge på skolen igjen og nevnte ikke for noen at moren vår var blitt arrestert.»

Corinna og Ene bevarte roen til og med da betjenter kom for å føre dem bort. «I togvognen vår var alle rolige», forteller Corinna videre. «En søster trøstet oss og sa at Jehova aldri vil tillate at vi blir prøvd ut over det vi har styrke til, og at vi måtte stole på hans løfte om å hjelpe oss.» Jentene var skilt fra moren sin i over seks år.

Betegnende for forfølgernes irrasjonelle hat er forvisningspapirene til en seks måneder gammel baby. Dette spedbarnet ble forvist fordi det hadde begått den forbrytelse å være en «fiende av staten».

Deportasjonen var svært traumatisk, og de forviste ble ydmyket og vanæret på alle tenkelige måter. Hver morgen og kveld fikk alle forlate toget for å gå på toalettet, selv om det ikke fantes toaletter. «Det var langt under alle grenser for anstendighet og menneskelighet», sier en søster. «Det var umulig å skille mennene fra kvinnene. Andre gikk forbi oss, og alle vaktene stod rundt oss og så på oss.»

LIV OG DØD I SIBIR

Etter en svært anstrengende to ukers togreise fikk de forviste ta med seg de få eiendelene sine, forlate godsvognene og gå ut i den kalde snøen. Det kom arbeidsformenn til det lokale kollektivbruket for å velge ut de beste arbeiderne til sin gård – omtrent som jordeiere som kjøpte arbeidskraft på et slavemarked.

Mange av dem som bodde i Sibir, var selv blitt forvist og hadde medfølelse med de nyankomne. Trosfeller og vennlige folk fra stedet hjalp derfor de forviste brødrene og søstrene, slik at de snart kom i orden. Noen klarte å etablere et forholdsvis normalt liv. Enkelte fikk uventet nok bedre helse, for eksempel to estiske søstre som hadde tuberkulose, men som frisknet til da de kom til det tørrere klimaet i Sibir.

Men ikke alle var så heldige. Minst ett barn døde på toget, og ett eldre vitne døde som følge av de vanskelige forholdene eller de følelsesmessige påkjenningene. Noen av brødrene ble arbeidsuføre på grunn av det altfor krevende arbeidet eller fordi de manglet de riktige medisinene. Andre ble dårlige på grunn av elendige leveforhold, mangelfullt kosthold, sykdommer, ulykker og ekstrem kulde. Mange utholdt i tillegg den følelsesmessige smerten ved å være atskilt fra familien sin i mange år og aldri motta de brevene som deres nærmeste hadde skrevet til dem.

Tiina Kruuse forteller: «Ettersom familien vår bestod av bare barn og svært unge kvinner, kom vi til et ganske fattig kollektivbruk. Medlemmene av kollektivet hadde ikke engang nok mat til seg selv, for ikke å snakke om til oss. De nyankomne tygde på furubark og spiselige røtter og spiste ofte neslesuppe.»

Vintrene i Sibir er lange og bitende kalde, et barskt klima som de forviste estlenderne ikke var vant til. Selv de mest normale gjøremål, som å dyrke poteter, var sjelden vellykkede. For de fleste var det første året i indre eksil veldig tøft og forbundet med gnagende sult.

«Det var minus 50 grader», forteller Hiisi Lember. «Det var så kaldt at vi måtte ha hønseburet under sengen for at høna ikke skulle fryse i hjel. Noen hadde til og med en kalv inne i huset, hvis den tilfeldigvis ble født om vinteren.»

TIL ET NYTT DISTRIKT – PÅ STATENS REGNING!

Mange år tidligere hadde William Dey sagt at hvis Sovjetunionen noen gang overtok de baltiske landene, ville brødrene få et enormt stort, nytt distrikt å forkynne i. Disse ordene skulle vise seg å være sanne. De sovjetiske myndigheter hjalp i realiteten Jehovas vitner med å utvide sin forkynnervirksomhet til Sibir og andre fjerntliggende steder ved å sende dem i indre eksil. Ja, Jehova tillot at hans vitner ble prøvd, men på den måten fikk mange som aldri hadde hørt om Guds navn, muligheten til å lære sannheten å kjenne.

Lembit Trell, for eksempel, var blitt arrestert for statsfiendtlig virksomhet. Han hørte om sannheten i 1948 på en uvanlig måte – i en fengselscelle i Tartu. En russisk offiser, som også var blitt arrestert, fortalte ham om noen Jehovas vitner han hadde truffet i en annen fengselscelle. Offiseren gav Lembit et kort sammendrag av deres lære. Han forklarte at Guds regjering er den eneste løsningen, og at Gud snart skal begynne å herske over jorden. Dette vakte Lembits interesse.

Lembit ble med tiden sendt til en fangeleir langt nord i Sibir, i Vorkuta, som ligger i nærheten av Nordishavet. Der overhørte han en samtale mellom noen Jehovas vitner som snakket om Bibelen. Da han kom nærmere, oppfattet han at de snakket om de samme tingene som han hadde hørt om gjennom offiseren, så han begynte å snakke med vitnene.

«Hvorfor er du i fengsel?» spurte brødrene Lembit.

«Jeg sloss for rettferdighet», svarte han.

«Lyktes du?» spurte en av brødrene.

Svaret var opplagt, men Lembit svarte: «Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Du forstår, du kjempet på feil side», sa en bror til Lembit. «Vil du ikke heller kjempe på den riktige siden?» Så begynte de å forklare hva Bibelen sier om åndelig krigføring. Jo mer Lembit hørte, desto klarere ble det for ham at han hadde funnet sannheten, og desto mer så han behovet for å stille seg på Jehovas side i den åndelige krigføringen.

Etter at Lembit var blitt løslatt, drog han tilbake til Estland og begynte sin åndelige krigføring. I dag tjener han som alminnelig pioner. Hans kone, Maimu, fant sannheten på en lignende måte. Hennes interesse ble også vakt i fengsel av et ikke-vitne.

Forkynnelsesarbeidet var vanskelig for de brødrene som ikke snakket noe særlig russisk. Men selv med sitt begrensede ordforråd var det alltid lett for dem å starte en samtale ved å snakke om hvorfor de var blitt forvist til Sibir. Denne framgangsmåten hjalp brødrene til å bli dyktige til å forkynne uformelt. De hadde dessuten rikelig med anledninger til å forkynne på morsmålet for andre estlendere som også var forvist. En overlevende anslår at mellom 15 og 20 estlendere lærte sannheten å kjenne i fangeleirene, i tillegg til flere russere og litauere.

HVORDAN DE FIKK ÅNDELIG FØDE

Man benyttet mange metoder for å smugle bibler og åndelig føde inn i fengslene og til forviste vitner som bodde i avsidesliggende områder. «Vi fikk sider fra litteraturen i krukker med svinefett eller annet dyrefett», forklarer en bror. «Fordi fettet ble hvitt i kulden, var det ikke lett å få øye på papiret. Selv om soldatene stakk en kniv ned i krukkene, oppdaget de nesten aldri det tynne papiret, som var presset inn mot sidene i krukken.» Det var sjelden soldatene fant den dyrebare åndelige føden som var gjemt i krukkene med bokstavelig føde.

Små publikasjoner kunne også sys inn i en håndveske eller i et klesplagg, gjemmes i en såpeboks eller presses inn i et uthult såpestykke. «Jeg kunne få plass til fire Vakttårn i såpen i en såpeboks», sier Ella Toom.

Alle brev ble sensurert, men vitnene lærte seg hvordan de skulle kamuflere bibelske sannheter og teokratiske uttrykk med et hverdagslig språk. En søster skrev for eksempel: «Far tar hånd om oss på en god måte, og vi har også et tau som når ned i brønnen.» Hun antydet at «Far», Jehova, tok hånd om dem åndelig sett, at de hadde kontakt med «brønnen», Jehovas organisasjon, og at de klarte å få tak i sannhetens livgivende vann, bibelsk litteratur.

Mye av litteraturen ble rett og slett skrevet av for hånd, men noe ble produsert ved hjelp av enkle trykkemetoder. Når vitnene skulle kopiere litteraturen for hånd, var de takknemlige hvis de ble satt i isolasjon som straff for at de hadde forkynt. Hvorfor? «Det var bra å bli satt i isolasjon», sier en søster. «Det var lettere å oversette Vakttårnet der, for jeg ble ikke forstyrret så ofte.» Dette er ett av mange eksempler på hvordan forfølgernes metoder mislyktes og ofte førte til at Rikets interesser ble fremmet. – Jes 54:17.

BETYDNINGEN AV MØTENE

Anledningene til å komme sammen med andre vitner på møter var sjeldne og høyt verdsatt. Corinna Ennika forteller hvordan hun og en annen søster tok mot til seg og forlot arbeidet sitt et par dager uten tillatelse for å kunne være til stede ved et møte. «Vi drog fra det området der vi arbeidet, om kvelden», forteller Corinna, «og vi gikk til en togstasjon cirka to og en halv mil unna. Toget gikk klokken to om natten, og turen tok seks timer. Etter at vi hadde gått av toget, gikk vi en mil for å komme til møtestedet. Vi fant det rette huset og prøvde å bestemme oss for hvem som skulle si passordet, da en bror kom ut. Han skjønte at vi var søstre og sa vennlig: ’Dere er på riktig sted. Kom inn!’ Vi studerte Vakttårnet og sang Rikets sanger. Det var en veldig oppbyggende og trosstyrkende opplevelse for oss.» Da de kom tilbake på jobb tre dager senere, ble de lettet over å finne ut at bestyreren på gården ikke engang hadde lagt merke til at de hadde vært borte. Det å være til stede ved slike hemmelige møter bidrog i høy grad til å bygge opp Jehovas trofaste tjeneres tro og mot.

En annen gang hadde en gruppe brødre et møte i et fengsel da vaktene plutselig kom for å lete etter litteratur. En bror, som hadde noen sider med litteratur i hendene, tok straks en kost og begynte å feie gulvet. Vaktene lette, fant ingenting og gikk. I mellomtiden lå litteraturen tett rundt kosteskaftet i det faste grepet til den broren som feide gulvet veldig grundig!

DEN KRAFT SANN KRISTEN KJÆRLIGHET HAR

«Jeg arbeidet i underjordiske kullgruver i fem år», fortalte Adolf Kose. «Vi var nord for polarsirkelen, der det ikke er dagslys om vinteren. Det var mørkt da vi kom opp fra gruvene etter at arbeidsskiftet vårt var over. Vi så derfor ikke dagslys på flere måneder. Vi fikk heller ikke nok mat. Dette påvirket hukommelsen min og min oppfattelse av tid. På grunn av det harde arbeidet, mangelen på mat og ren og skjær utmattelse hadde vi bare krefter til å snakke om hverdagslige ting noen få minutter om gangen. Men når vi snakket om Rikets sannheter, følte vi oss aldri slitne. Det kunne vi snakke om i timevis.»

Gjennom alle vanskelighetene lærte Jehovas folk å vise hverandre selvoppofrende kjærlighet. Bror Kose sa: «Alt vi hadde, og alt noen av oss fikk, ble likt fordelt blant brødrene. Vi led alle nød, så vi lærte å dele det vi måtte ha, med hverandre.» – 1. Joh 4:21.

Også vaktene forstod etter hvert at vitnene alltid hjalp hverandre. Da Aino Ehtmaa ble overført fra en leir til en annen, hadde hun verken en skje eller en bolle – det aller mest nødvendige for livet i en arbeidsleir.

«Det gjør ingenting», sa formannen for arbeidsleiren, «dine søstre vil gi deg det du trenger.» Og det gjorde de. Slike uttrykk for kristen kjærlighet brakte gang på gang ære til Jehovas navn.

Lojalitetsprøvene tok imidlertid ikke slutt. Selv om søster Ehtmaa, for eksempel, hadde vært en stund i fangeleiren, spurte vaktene henne stadig vekk: «Nekter du fremdeles å samarbeide med oss?» Den type samarbeid de ønsket, var selvsagt konfidensiell informasjon om Jehovas vitner.

«Dere holder meg her i en fangeleir, og det er deres skyld at faren og moren min er døde», svarte søster Ehtmaa bestandig. «Hvordan skulle jeg noensinne kunne samarbeide med dere?»

Selv «i lenker» fortsatte de forviste vitnene å vise kristuslignende kjærlighet ved å benytte alle anledninger til å gjøre andre kjent med budskapet om Riket. Men hvem skulle de forkynne for? Den sovjetiske politikken som gikk ut på å flytte den ikke-kommunistiske elite fra et sted til et annet, viste seg faktisk å «åpne en ordets dør for» dem. Mange brødre og søstre hadde fine samtaler med disse velutdannede menneskene, som ellers kanskje ikke så lett ville ha lyttet til eller reagert positivt på budskapet om Riket. – Kol 4:2–4.

«Senere ble vi flyttet til forskjellige leirer», sa bror Kose. «I alle cellene ble det forkynt mye. Jeg klarte å forkynne mer da enn jeg noen gang hadde klart før eller har klart siden.»

Det nådeløse angrepet på Jehovas vitner vedvarte alle årene i indre eksil. De ble fratatt sine eiendeler og sin frihet, og de ble ydmyket på enhver tenkelig måte. Men forfølgerne klarte aldri å bryte brødrenes moral eller å ødelegge deres forhold til Jehova.

TILBAKE TIL ESTLAND

Da Josef Stalin døde i 1953, sørget mange av hans lojale tilhengere dypt. På den tiden satt Ella Toom i en fengselscelle sammen med seks andre søstre. Vakten kom gråtende inn og befalte dem å reise seg og gjøre honnør for Stalin. Søstrene var modige og nektet.

Stalins død førte til at den politiske atmosfæren begynte å forandre seg. Fra 1956 til 1957 ble det sendt flere hundre petisjoner fra Jehovas vitners verdensomfattende brorskap til de sovjetiske myndigheter på vegne av de forviste brødrene. Én etter én fikk de forviste vitnene amnesti. De som satt i fengsel, ble løslatt, og de som var i indre eksil, fikk lov til å flytte hjem igjen. Noen vitner ble løslatt kort tid etter Stalins død, mens andre måtte vente. Familien Tuiman, for eksempel, ble forvist i 1951, men fikk ikke tillatelse til å flytte tilbake før i 1965. Og selv om våre brødre kunne flytte tilbake til Estland, måtte de finne et nytt sted å bo, for alt det de hadde eid, var blitt konfiskert da de ble forvist.

TILBAKEBLIKK

Hvilken virkning hadde truslene, mishandlingen, det harde arbeidet og de elendige forholdene i fengslene og leirene på vitnene? De aller fleste forble åndelig sterke og trofaste, også når de stod ansikt til ansikt med døden. Minst 27 estiske vitner døde i fangenskap eller i indre eksil, blant andre Artur Indus, som hadde tjent i arbeidsutvalget i Estland før han ble forvist. Friedrich Altpere døde kort tid etter at han ble løslatt, etter alt å dømme av følgene av det harde arbeidet. Jehovas tjenere hadde møtt alvorlige trosprøver i Sibir, men de hadde lært mye av det, og de hadde bevart sin ulastelighet. Ja, de kom ut av det voldsomme angrepet med sterkere tro og større utholdenhet. – Jak 1:2–4.

«Alle de ansvarlige brødrene var i fangeleirer», sier Viljard Kaarna, «og vi holdt kontakten med dem. I Sibir hadde vi derfor alltid litteratur og klarte oss bra åndelig sett. Hjemme i Estland var det mye vanskeligere å få en regelmessig forsyning av åndelig føde. Vi tror ikke at vi hadde klart oss like bra åndelig sett om vi var blitt værende i Estland.»

Mange av de forviste som ikke var Jehovas vitner, ble bitre som følge av det de opplevde. Jehovas vitner, derimot, så på forvisningen som en åndelig styrkende erfaring.

«Vi lærte lydighet av de ting vi led», sier Corinna Ennika. «Vi satte vår lit til Jehova og angret aldri på det. Vi så hvor lite vi trengte for å overleve. Søsteren min, Ene, og jeg hadde bare en liten koffert og en eske under sengen. Hvis vi nå av og til mener at vi trenger noe mer, tenker vi tilbake på den erfaringen. De beste årene av ungdomstiden – årene fra jeg var 17 til 23 år – tilbrakte vi i Sibir. Jeg har ofte lurt på om vi ville ha vært like åndelig sterke hvis vi ikke var blitt forvist. Jeg mener at Sibir var det beste stedet for oss på den tiden.»

«De fem årene i Sibir var snart glemt», sier en annen søster. «Det var som om jeg bare hadde sett på en film et par timer.»

Aino Ehtmaa sier om denne tiden: «Jeg kommer aldri til å glemme nordlysets lystige dans, de kalde dagene da fargerike skyer av kondens steg opp fra havet eller elvene, de sommerdagene da solen ikke gikk ned på to uker, og de vinternettene da det ikke var noen synlig soloppgang på to uker. Jeg husker de grønne jordbærene som modnet i løpet av den korte sommeren, og de arktiske fuglene som spiste av de små grenene på de tynne trærne. Til tross for alle vanskelighetene følte jeg at jeg var på en reise i Sibir. Jeg forstod at med Jehova var det mulig å være lykkelig – selv der.»

NYE TIDER, GAMLE METODER

Forfølgelsen var ikke over etter at brødrene kom tilbake til Estland fra Sibir. Det hemmelige politi brukte både direkte og indirekte metoder for å få tak i informasjon om organisasjonen og for å bakvaske den.

Jüri Schönberg, som var blitt arrestert fordi han nektet å utføre militærtjeneste, ble hentet fra arbeidsleiren og utsatt for intense avhør. En spesiell KGB-agent hadde reist fra Kiev i Ukraina til Estland for å overtale Jüri til å arbeide for KGB. Agenten prøvde å vise ham at Jehovas vitners litteratur var statsfiendtlig og full av feil. Han gav Jüri noen nummer av Vakttårnet som han skulle lese, men selv om bladene så ut til å være ekte, nektet Jüri å ta imot dem. Han var redd for at det kunne være noen av de falske utgavene av Vakttårnet som KGB av og til utarbeidet for å skape forvirring blant vitnene. En hel uke la agenten press på Jüri fra morgen til kveld for å få ham til å samarbeide med KGB, men vår bror var standhaftig og nektet å inngå kompromiss.

FORNYET KONTAKT MED «MOR»

Selv om jernteppet var tungt og tett, kunne det ikke fullstendig hindre at sannhetens lys fra Bibelen skinte gjennom. I mange år måtte brødrene leve på litteratur fra tidligere år. Men da de estiske vitnene var i indre eksil i Sibir, kunne de treffe brødre fra andre deler av Sovjetunionen. Etter at de kom tilbake til Estland, opprettholdt de modig kontakten med brødre i Sovjetunionen og kunne fra tid til annen få ny åndelig føde. Fra og med 1956 hadde de for eksempel kontakt med Ivan Dziabko og andre fra Ukraina og klarte å få litteratur fra dem. Men disse kontaktene var sjeldne, og litteraturmengden var begrenset. Det var behov for mer, og snart velsignet Jehova våre brødres modige innsats.

Under det styrende råds ledelse la avdelingskontoret i Finland planer om å hjelpe brødrene i Estland på en mer systematisk måte. Vilho Eloranta, som hadde tjent som pioner i Estland i 1930-årene, fikk i oppgave å ta kontakt med dem. Under sin første reise til Estland tidlig på 1960-tallet klarte han å komme i kontakt med Fanny Hietala. Mange finske brødre, som gav seg ut for å være turister, tjente deretter som kurerer og hjalp til med å opprettholde en stabil kommunikasjonskanal. Endelig hadde brødrene i Estland kontakt med «mor», deres betegnelse for Jehovas organisasjon. De kunne sende felttjenesterapporter og korrespondanse og kunne motta litteratur på mikrofilm. Men fordi kontakten måtte foregå i all hemmelighet og med den største forsiktighet, var den begrenset til to eller tre ganger i året.

Adolf Koses fetter, Hugo Kose jr., som bor i USA, reiste til Estland 15 ganger som kurer. På en av reisene gjennomsøkte grensevaktene ham grundig, men fant ingenting. Situasjonen ble imidlertid spent da vaktene spurte ham rett ut hvilken religion han tilhørte. Hugo la merke til at vaktene ikke snakket flytende engelsk, så han begynte å skravle i vei fort på engelsk. Vaktene ville ikke avsløre sine manglende engelskkunnskaper ved å be ham om å snakke saktere, så da telefonen ringte, bad de ham skynde seg videre siden skipet var klart til avgang. Hugo var naturlig nok rask med å gjøre som han ble bedt om!

De som tjente som kurerer, visste hvor viktig oppdraget deres var, og de tok det svært alvorlig. De var alltid forsiktige og hele tiden bevisst på faren for å føle seg for trygg. Felttjenesterapportene var skrevet i kode i tilfelle de skulle havne i gale hender. Kurerene var klar over at de kunne sette sitt eget og andres liv i fare hvis de var uforsiktige. Det hendte at de så KGB-agenter følge etter dem. Mens Viljard Kaarna ventet på å ta imot en pakke fra to brødre, så han at en agent tok bilde av dem og deretter fulgte etter dem. Han samlet utvilsomt beviser som kunne brukes mot vitnene. Men i alle disse årene mistet brødrene aldri en eneste litteraturforsendelse eller noen korrespondanse eller rapporter.

FORBEDRET ORGANISERING

Et landsutvalg med base i Ukraina hadde en stund ført tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Sovjetunionen. Flere brødre hadde dessuten tjent som områdetilsynsmenn i hele det store landet. Men nå som organisasjonen i Estland vokste, ble det behov for at noen førte tilsyn med arbeidet lokalt. Adolf Kose, som var stille av natur og mildnet av forskjellige trosprøver, fikk i 1967 i oppgave å hjelpe til med organiseringen av arbeidet. Senere omfattet oppgaven hans også å behandle korrespondanse og rapporter for Latvia, Litauen, Karelia, Leningrad (nå St. Petersburg) og Murmansk. Bror Kose hjalp også til med å organisere trykkevirksomheten forskjellige steder.

Hvordan klarte bror Kose å ta hånd om alle disse ansvarsoppgavene samtidig som han og hans kone, Koidula, arbeidet heltid på en grisefarm i nærheten av byen Tapa? Bror Kose fant opp noe maskinelt utstyr som til en viss grad forenklet hans verdslige arbeid, og på den måten fikk han mer tid til å ta hånd om sine teokratiske oppgaver.

Slike brødre som Viljard Kaarna, Lembit Toom og Silver Silliksaar hjalp senere til med å besøke menighetene i Estland og i sovjetiske naborepublikker. Etter hvert som det russiske distriktet i Estland vokste, utførte Aleksandr Jevdokimov en lignende tjeneste. Med tiden ble trykkearbeidet fordelt, og de russisktalende brødrene i Estland trykte sin egen litteratur. Når publikasjonene kom på mikrofilm, var de allerede på russisk og kunne kopieres rett over på fotopapir. Men etter hvert som menighetene vokste, ble denne tungvinte måten å mangfoldiggjøre litteratur på erstattet, for den gikk for sakte og krevde at mange brødre hjalp til med å trykke på flere steder. Trass i de begrensede ressursene hadde brødrene i all hemmelighet trykt flere hundre eksemplarer av over 20 bøker. Mellom 1966 og 1989 ble det produsert mer enn fem millioner sider med estisk og russisk litteratur for hånd.

NØDVENDIG Å VÆRE FORSIKTIG

En gang gjennomsøkte noen politimenn hjemmet til en bror under påskudd av å lete etter en stjålet motorsykkel. Men de gikk rett bort til en bokhylle, helt klart et usannsynlig gjemmested for en motorsykkel! Det de egentlig lette etter, var selvfølgelig forbudt litteratur. Så skuffet de ble da de ikke fant noe!

Hvordan kamuflerte og gjemte brødrene litteraturen? Når de produserte den, bandt de den gjerne inn med omslag fra gamle verdslige bøker eller blad. Når det ble foretatt uventede husundersøkelser, ble slike «gamle» bøker og blad vanligvis ikke lagt merke til.

Vitnene brukte spesielle anledninger, for eksempel brylluper, som skalkeskjul for møter og stevner. Bryllupet til Heimar og Elvi Tuiman varte for eksempel i to dager. Slike sammenkomster kunne også vare i tre eller fire dager. De eldste i Estland oppmuntret par til å arrangere brylluper som ikke var for store. Mindre grupper var ikke så synlige og tiltrakk seg ikke så mye oppmerksomhet, og det var mindre sannsynlig at de ville føre til vanskeligheter.

RUSSISKE BRØDRE FLYTTER TIL ESTLAND

Fra og med 1970 var det en del erfarne Jehovas vitner fra Ukraina, Hviterussland og andre deler av Sovjetunionen som flyttet til Estland. For mange av disse brødrene var livet i Estland mye lettere enn i hjemlandet, der de hadde utholdt brutal forfølgelse.

Med hjelp fra slike brødre som Nikolaj Dubovinskij, en erfaren eldste fra Ukraina, ble den første russiske menigheten opprettet. Det var i Tartu i 1972, og det var omkring 50 forkynnere i menigheten. Det russiske distriktet var fruktbart, og i 2010 var det 27 russiske menigheter og 4 russiske grupper. De russisktalende vitnene utgjør over halvparten av forkynnerne i Estland.

FORSKJELLIGE MÅTER Å FORKYNNE UFORMELT PÅ

De russisktalende vitnene var frimodige og engasjerte forkynnere som benyttet enhver anledning til å snakke med folk i uformelle sammenhenger. De fikk for eksempel i gang samtaler med turister som besøkte kirker i Tallinn, og forkynte for dem. Turistene trodde gjerne at en person som snakket om Bibelen, var en guide, så de lyttet oppmerksomt til det forkynnerne sa.

Noen søstre forkynte på toget. De pleide å kjøpe en tur-retur-billett mellom Tartu og Tallinn. Den åtte timer lange togturen gav dem rikelig med tid til å komme i snakk med andre passasjerer og fortelle dem om det gode budskap.

«Jeg bad til Jehova om å få et bibelstudium», forteller Maria Pasetsjnik, som hadde flyttet fra Kasakhstan til Estland. Etter å ha tenkt over hva hun kunne gjøre, bestemte hun seg for å forkynne for dem som i likhet med henne ventet i timevis i de lange køene for å kjøpe mat i de lokale butikkene.

«En dag da jeg stod i kø», sier Maria videre, «begynte jeg å snakke med en kvinne og penset gradvis samtalen inn på Bibelen. Det viste seg at denne kvinnen ikke var særlig interessert, men hun tok meg med bort til noen av sine bekjente, presenterte meg for dem og lot meg bli igjen der for heller å snakke med dem. Det endte med at jeg fikk startet fire bibelstudier. En av kvinnene ble et døpt vitne og tjener fremdeles Jehova trofast.»

Som overalt ellers var det mange av Jehovas tjenere som skilte seg ut på arbeidsplassen ved sin eksemplariske oppførsel. Et eksempel på det er Leonhard Nilsk, som arbeidet ved et elektrisitetsverk. Den kvinnen som var bedriftens representant for kommunistpartiet, sa at fordi Leonhard Nilsk var religiøs, var det ikke lenger bruk for ham i bedriften. Men lederen for det elektriske laboratoriet tok vår bror i forsvar ved å si: «Trenger vi de kommunistene som drikker og ikke fullfører oppgavene sine, mer enn vi trenger en religiøs mann som er kjent for å være pålitelig?» De andre arbeidskameratene til Leonhard forsvarte ham også på grunn av hans gode omdømme, og det ble ikke gjort noe mer med saken. Representanten for kommunistpartiet prøvde tydeligvis å innynde seg hos høyerestående medlemmer av partiet, men da kommuniststyret i Estland endte, mistet denne kvinnen selv jobben sin.

FORKYNNELSE UNDER FORBUDET

Lembit Reile, som nå tjener i utvalget ved avdelingskontoret i Estland, forteller: «Da jeg gikk på skolen, snakket jeg diskré med mange av skolekameratene mine. Jeg pleide å spørre en av guttene om han ville komme hjem til meg, og forsiktig forkynte jeg for ham. Etter at jeg var ferdig med skolen, gikk det cirka 20 år før jeg så ham igjen. For ikke så lenge siden holdt jeg et offentlig foredrag i menigheten i hjembyen min, og gjett hvem som satt i salen? Skolekameraten min! Han hadde studert sammen med Jehovas vitner, og han ble døpt kort tid senere. For en glede det var for meg!»

Fordi arbeidet vårt var forbudt, måtte brødrene være påpasselige når de forkynte. En eldste forklarer hvordan de gjorde det: «Vi måtte ta oss tid til å observere hva slags mennesker vi hadde rundt oss, og finne ut hvem det ville være trygt å starte en samtale med. Vi måtte gå fram på en veldig diskré måte når vi snakket med fremmede. Etter en tid kunne vi ofte merke det hvis noen var en KGB-informant. Og hvis en person var veldig pratsom eller snakket høyt, fattet vi mistanke. En som på den annen side var reservert, kunne det være trygt å snakke med. Vi innledet ofte samtaler med slike som ikke støttet det kommunistiske styret – såkalte dissidenter – som generelt hadde et mer åpent sinn.»

ET OPPMUNTRENDE MØTE I EN PARK

Det styrende råd ordnet med at et av dets medlemmer, Lloyd Barry, skulle reise sammen med Viv Mouritz, fra avdelingskontoret i Finland, for å møte Adolf Kose, som organiserte arbeidet i Estland. De møttes i en park i Leningrad (nå St. Petersburg).

Bror Mouritz forteller om dette hemmelige møtet: «Til å begynne med nølte bror Kose med å snakke, og av forsiktighet gjemte han seg bak en avis. Men etter hvert som samtalen fortsatte, sank avisen litt etter litt, og Adolf begynte å åpne seg.»

«Han avslo invitasjonen til å spise et måltid sammen med oss», sa bror Barry. «Han mente at det var best bare å ta hånd om de nødvendige sakene, og så la det være med det.»

Da bror Kose gav uttrykk for bekymring over forfølgelsens tyngende åk og over de restriksjonene som var lagt på vitnene i Sovjetunionen, delte bror Mouritz og bror Barry mange oppmuntrende tanker med ham. «I andre land møter vi også prøvelser», nevnte de. «De prøvelsene ser ut til å være enklere, men de er farligere! Vi har mange fristelser som dere ikke har, og vi mister flere folk i Vesten enn dere gjør her.»

Dette besøket fant sted akkurat i rette tid og var åndelig styrkende for bror Kose. Først senere fant han ut at han hadde snakket med et medlem av det styrende råd, og han formidlet med glede oppmuntringen fra Jehovas organisasjon til alle dem som trofast holdt ut under den harde undertrykkelsen.

«Vi føler med våre brødre i Sovjetunionen», skrev bror Barry senere. «Det var en glede å treffe bror Kose, og det håndtrykket og den bjørneklemmen som han gav oss da vi skilte lag, var en god avslutning på et svært hyggelig møte.»

BARN OG UNGE TAR ET MODIG STANDPUNKT PÅ SKOLEN

Unge tjenere for Jehova ble i særlig grad utsatt for press til å støtte politiske organisasjoner. De ble også oppfordret til å gjøre andre ting som var i strid med deres kristne samvittighet.

Ester Tamm forteller: «En gang mens jeg fortsatt var en liten skolejente, ble alle i klassen bedt om å reise seg, komme fram til kateteret og skrive under på et brev med bursdagshilsener til diktatoren, Josef Stalin.»

Ester reiste seg, men ville ikke gå fram til kateteret. På en høflig måte sa hun at hun ikke ville skrive under på brevet. Læreren ble sint, men overraskende nok var det noen av de andre elevene som støttet Ester, og som modig sa at de heller ikke ville skrive under på brevet. Det ble derfor ikke gjort noe mer med saken.

Et annet problem hadde å gjøre med det å gå med et rødt halstørkle til støtte for kommunismen. De som ikke ville gå med det, ble truet med dårligere karakterer eller andre former for straff. Våre unge brødre og søstre nektet å gå på akkord og viste dermed den samme lojalitet som Daniel og hans tre hebraiske venner i det gamle Babylon gjorde. – Dan 1:8.

EN HELT NY ÆRA

Det faktum at bare sju prosent av befolkningen var medlem av kommunistpartiet, viser at det estiske folk generelt ikke støttet det sovjetiske systemet. Estiske myndighetspersoner var ikke alltid ivrige etter å følge instrukser fra Moskva, og noen av dem hjalp til og med vitnene. I 1985 kom for eksempel en lokal myndighetsperson til Lembit Toom og tipset ham: «Jeg vet at du er en slags formann blant Jehovas vitner. Dere bør unngå å komme sammen til møtene deres på offentlige fridager.»

«Jeg skal formidle denne informasjonen videre», sa Lembit. Det provoserte tydeligvis KGB at vitnene hadde møter på offentlige fridager. Brødrene hadde etter alt å dømme kommet sammen for åpenlyst, så de gjorde noen justeringer på grunn av det vennlige rådet.

Det begynte en helt ny æra i 1986 da Sovjetunionen introduserte sin perestrojkapolitikk (omstrukturering av samfunnet). Det styrende råd oppmuntret brødrene til å bruke den nye åpenheten og friheten til å arrangere stevner i Øst-Europa. For våre brødre i Sovjetunionen var det vanskelig å tro at de skulle få oppleve frihet før Harmageddon. De hadde fremdeles friskt i minne alle lidelser de var blitt påført, og trusselen om husundersøkelser hang stadig over dem.

INVITERT TIL Å TALE FOR ET PUBLIKUM

Med den økte friheten var det stadig flere som viste interesse for religion og Bibelen. Folk flest var nysgjerrige på hva Jehovas vitner stod for, og flere institusjoner inviterte brødre til å holde offentlige foredrag om vår tro.

Én slik anledning kom temmelig overraskende. Lembit Reile hadde sagt ja til å holde et foredrag for en gruppe. Ainar Ojarand, som hadde arrangert det hele, hørte på radioen mens han barberte seg den dagen foredraget skulle holdes. Plutselig hørte han at det ble annonsert: «I Sakala senter blir det i dag holdt en tale med tittelen: ’Hva lærer Bibelen?’» Sakala senter var det fremste konferansesentret i Tallinn, der kommunistpartiet vanligvis hadde møter. Ainar holdt på å miste barbermaskinen! Men han hadde ingen mulighet til å få gitt Lembit beskjed om at møtet kom til å bli mye større enn det de hadde trodd – ikke før de møttes på bussholdeplassen.

«Salen var fullsatt», forteller Lembit. «Jeg hadde aldri talt til en så stor forsamling før. Jeg hadde aldri brukt mikrofon og heller aldri talt fra et podium. Etter en kort bønn tenkte jeg på Paulus på Areopagos og kom på hva slags innledning jeg skulle bruke. Siden de fleste av tilhørerne var vegetarianere, begynte jeg talen med å forklare at Gud gav de første menneskene bare frukt og grønnsaker å spise, og at det var først etter vannflommen at de fikk lov til å spise kjøtt.»

Innledningen så ut til å ha god virkning på tilhørerne, og etterpå stilte flere seg i kø for å oppgi navn og adresse, slik at de kunne få litteratur når det ble tilgjengelig. I årenes løp var det mange brødre som holdt taler for et stort publikum i biblioteker, skoler og kultursentre. Som følge av det var det mange med en rett innstilling som forstod sannheten og tok imot den.

HJELP TIL Å HOLDE SEG ÅNDELIG VÅKEN

I 1989 begynte Jehovas vitner i Sovjetunionen å erfare større religiøs frihet, noe som gjorde det mulig for en del brødre og søstre å reise til et stevne i Polen. Hvordan føltes det å komme sammen i frihet etter alle disse årene med tyrannisk undertrykkelse?

«Vi var så lykkelige!» sier Ella Toom. «Vi gråt og gråt! For oss var dette stevnet virkelig et åndelig paradis.»

«Vi kom til Polen i god tid, så vi ble tatt med til et møte i en Rikets sal», forteller en annen søster. «Da jeg så brødrene og søstrene gå inn i salen, begynte jeg å gråte. Det var den aller første gangen jeg var i en Rikets sal.»

Det året reiste Theodore Jaracz og Milton Henschel, medlemmer av det styrende råd, og Willi Pohl, fra avdelingskontoret i Tyskland, rundt i hele Sovjetunionen. De var interessert i å treffe brødrene for å oppmuntre dem og for å sette seg inn i situasjonen deres. Verdens scene forandret seg raskt, og det var ingen tid å miste med hensyn til å utnytte Sovjetunionens perestrojkapolitikk. Dette var en tid for reorganisering av Rikets arbeid, og det første man viet oppmerksomhet, var oversettelsesarbeidet.

Siden 1983 hadde Toomas (Tom) Edur, en energisk tidligere ishockeyspiller med estisk bakgrunn, oversatt noen publikasjoner til estisk ved avdelingskontoret i Canada.c Disse publikasjonene ble på den tiden først og fremst gjort tilgjengelige for estlendere som bodde i utlandet. Men i 1990, da arbeidet begynte å bli mer åpent i Estland, ble Toomas og hans kone, Elizabeth, sendt til avdelingskontoret i Finland for å hjelpe til med å oversette litteratur til estisk. Kort tid senere ble de sendt til Estland.

Før dette hadde noen oversettere arbeidet for seg selv forskjellige steder. Det var nå tydelig at et oversetterteam ville ha nytte av å arbeide sammen på ett sted. Flere oversettere begynte derfor å arbeide hjemme hos Lembit Toom i Tartu. Men fordi det var så godt som umulig å få tak i datamaskiner i Sovjetunionen, manglet oversetterne det utstyret de trengte for å arbeide rasjonelt. Situasjonen bedret seg imidlertid da en bror fra Estland besøkte hovedkontoret i USA og tok med seg tilbake to datamaskiner – en god start for en effektiv oversettelsesavdeling. Det var bare noen få av oversetterne som hadde erfaring med datamaskiner og organisasjonens flerspråklige elektroniske fotosatssystem (MEPS), så oppgaven var en stor utfordring. Men de var ivrige etter å lære og gjorde snart et svært godt arbeid.

ET ANNET GLEDERIKT STEVNE I UTLANDET

Etter hvert som Sovjets kontroll over Øst-Europa avtok, fikk folk stadig større frihet. Det var faktisk rundt 200 estiske brødre og søstre som fikk visum til å reise til Finland for å overvære områdestevnet «Det rene språk» i Helsingfors i juni 1990.

De estiske stevnedeltakerne reiste til Finland med båt, og da de gikk i land, ble de møtt av finske brødre og søstre som brøt ut i tordnende applaus – en applaus som varte i omkring en halvtime. Ikke-vitner ble nysgjerrige på hva som foregikk, og lurte på hvem kjendisene var. For en forandring! Våre ydmyke brødre, som var blitt dårlig behandlet av de sovjetiske myndigheter i flere tiår, ble ønsket velkommen som olympiske mestere.

Så begeistret de estiske brødrene var over å høre deler av programmet på estisk og over å få noen nye publikasjoner på morsmålet sitt! «Da vi holdt en estisk brosjyre i hånden for første gang, føltes det som om vi holdt en dyrebar juvel», sa en som har vært i sannheten i mange år.

De estiske stevnedeltakerne ble også svært glade for en spennende opplysning i den siste talen. Taleren sa at det styrende råd hadde gitt godkjennelse til at en firefargers estisk utgave av Vakttårnet fra og med januar 1991 skulle bli utgitt to ganger i måneden, samtidig med den engelske utgaven! De henrykte tilhørerne reiste seg og brøt ut i applaus. Da stillheten senket seg etter en langvarig applaus, var det en i forsamlingen som spurte: «Kommer det til å bli bare ett blad til hver studiegruppe, slik som før? Eller kommer alle til å få et eget eksemplar?» Svaret – at alle skulle få et eksemplar hver – var for godt til å være sant, og det utløste enda en runde med takknemlig applaus.

Brødrene ved avdelingskontoret i Finland fikk det travelt med å trykke estisk litteratur, og de trykte også de bladene som hadde kommet ut i 1990. De estiske vitnene fikk ikke bare åndelig hjelp, men mottok og fordelte også mange sendinger med hjelpeforsyninger som de fikk fra sine brødre i forskjellige land. Denne hjelpen var sårt tiltrengt, for den økonomiske situasjonen var vanskelig.

DET FØRSTE OMRÅDESTEVNET I FRIHET

Jehovas organisasjon var rask til å benytte den økte religionsfriheten til å arrangere store områdestevner over hele Sovjetunionen. Så begeistret de estiske brødrene var over å være vertskap for det første av disse områdestevnene, som hadde temaet «Et folk som elsker sin gudgitte frihet», 13.–14. juli 1991 i Tallinn!

Dette stevnet var spesielt glederikt for noen av de eldre stevnedeltakerne. Hvorfor? Fordi forrige gang de hadde vært på et stevne i Estland i frihet, var i 1940. Så glade de var for at de nå, over 50 år senere, kunne komme sammen i frihet igjen!

De russisktalende brødrene fra den nordvestlige delen av Sovjetunionen, fra de baltiske landene og fra Kaliningrad kom sammen i Tallinn Linnahall (byens konserthus). I Jäähall (en ishall), som lå rett ved siden av, og som hadde sitteplasser til nesten tusen, ble programmet framført på estisk. Til sammen var det på det meste 4808 til stede i begge hallene. Det var 447 som ble døpt, så det var virkelig en tid med stor glede!

Slike stevner som dette bidrog i høy grad til at nye ble kjent med sannheten. Bestemoren til Leonhard Nilsk, Amalie, gikk for eksempel i en adventistkirke, men hun tvilte på enkelte ting ved læren deres. Leonhard oppmuntret bestemoren til å finne ut hva som er sant ut fra Bibelen. Men vendepunktet for Amalie kom da hun var til stede ved områdestevnet i Tallinn i 1991. Etter den første dagen sa Amalie at hun aldri ville gå tilbake til sin kirke igjen. Det Leonhard hadde fortalt, hadde ikke vært nok for Amalie – hun måtte rett og slett se Jehovas folk med sine egne øyne. Hun takket ja til tilbudet om et bibelstudium og ble senere døpt.

DRØMMER BLIR TIL VIRKELIGHET

De mørke skyene av forfølgelse og undertrykkelse var ikke lenger en trussel mot Jehovas tjenere, men for noen var det vanskelig å tro at det virkelig var religionsfrihet. En som hadde vært eldste i mange år, hadde for eksempel bare drømt om at boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord en dag skulle bli utgitt på estisk. I 1991 ble dette den første av våre bøker som ble trykt på estisk i denne nye tiden med større frihet.

«Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant, da jeg holdt boken i hånden», sier denne eldstebroren. «Da jeg presenterte den på møtet, var det vanskelig å holde tårene tilbake. Et øyeblikk var alle stille, for de kunne ikke tro sine egne ører. Så kom gledesropene! Brødrene og søstrene jublet og gråt om hverandre. Det var et slikt øyeblikk som det er umulig å glemme. Hver gang jeg tenker på det, får jeg tårer i øynene.»

Gang på gang følte brødrene seg «som de drømmende». (Sal 126:1–6) Etter flere tiår med vanskeligheter var det mange som personlig fikk erfare det lykkelige utfallet som var lovt i Guds Ord: «Når tiden er inne, skal vi høste, hvis vi ikke går trett.» – Gal 6:9.

EN GLEDERIK TEOKRATISK MILEPÆL

Den 31. oktober 1991 er en dato våre brødre og søstre i Estland lenge vil huske. Den dagen ble den første av Jehovas vitners menigheter offisielt registrert i Estland.

En tid med stor omorganisering av Jehovas vitners arbeid lå nå foran brødrene. Det var veldig stor interesse for det gode budskap, og folk gav åpent uttrykk for at de var interessert i Bibelen og religion. Det var bibelstudier som skulle ledes, og dessuten skulle det organiseres menighetsmøter, kretsstevner og områdestevner. Oversetterne trengte også egnede lokaler for å kunne ta hånd om den økende arbeidsmengden.

Samtidig kom de første Gilead-misjonærene, og man måtte finne passende misjonærhjem. Disse misjonærene trengte hjelp til å løse visumproblemer og til å få oppholdstillatelse. Man måtte også ta opp spørsmålet om nøytralitet med myndighetspersoner, og man måtte innhente byggetillatelser til å bygge Rikets saler.

Reino Kesk, som tjente som kretstilsynsmann på den tiden, forteller: «På grunn av alt det teokratiske grunnarbeidet som måtte gjøres, fløy disse årene av gårde som om de bare var noen få, korte måneder. Det var også en svært følelsesladet tid. Folk elsket sannheten og forstod den raskt. I alle menighetene var det mange som ønsket å bli døpt. Noen interesserte som kom på stevnet uten å vite noe særlig om Jehovas vitner, likte talene og ville bli døpt med én gang. Det var så mye å gjøre for å kunne gi dem den hjelpen de trengte!»

Da Estland var under det sovjetiske styret, var det avdelingskontoret i Tyskland som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet der. En av de hemmelige kanalene for kommunikasjon mellom Tyskland og Estland gikk gjennom avdelingskontoret i Finland. Men nå som grensene var åpne og det var mulig å kommunisere fritt, fikk avdelingskontoret i Finland i 1992 ansvaret for å føre tilsyn med arbeidet i Estland.

VELDIG NIDKJÆRE OG VELDIG IVRIGE!

Ettersom så mange gjorde raske framskritt, var det en utfordring å ha oversikt over alle de nye som ønsket å bli kvalifisert til å bli udøpte forkynnere. Tom Edur besøkte for eksempel en ny, liten gruppe om formiddagen samme dag som høytiden til minne om Kristi død skulle feires, og han ble overrasket over hvor mange som møtte opp for å gå ut i felttjenesten.

«Kjenner du alle her?» spurte Tom den lokale broren.

«Vel, det er ikke alle som er forkynnere», svarte broren.

Tom ledet frammøtet og opplyste så: «Kanskje jeg etterpå kan snakke med dem av dere som ennå ikke er forkynnere, hver for seg.»

Cirka ti som hadde bibelstudium, kom og presenterte seg for Tom og sa at de ønsket å bli kvalifisert til å delta i forkynnelsen. Etter at Tom hadde drøftet de grunnleggende kravene for å bli udøpt forkynner, innrømmet tre unge kvinner at de ikke hadde meldt seg ut av kirken ennå. Tom forklarte at hvis de ønsket å bli kjent som Jehovas vitner, kunne de ikke lenger være medlem av sin kirke. Da de fikk høre det, gikk de straks til den kirken de hadde vært medlem av, fikk navnene sine fjernet fra medlemsregistret og ble så med de andre ut i forkynnelsesarbeidet.

En mann som var på frammøtet, hadde ikke sluttet å røyke. Det ville ta litt tid for ham å rydde opp i livet sitt, så han gikk hjem igjen og ville prøve å bli forkynner senere.

Nå som brødrene kunne gå på feltet uten å være pålagt restriksjoner fra myndighetene, var de ivrige etter å bruke alle anledninger til å gjøre så mange som mulig kjent med det gode budskap. Noen var så ivrige at de trengte hjelp til å få en sunn åndelig likevekt. Da Tom Edur for eksempel gikk igjennom dåpsspørsmålene med en ung kandidat, spurte han ham om han noen gang hadde fått veiledning av de eldste.

«Ja», svarte den unge mannen, «de eldste har rådet meg til å være litt mer likevektig i hvordan jeg bruker tiden min.»

«Åh, hva er problemet?» spurte Tom.

«Jo, fordi jeg har gått 150 timer på feltet hver måned», forklarte den unge mannen, «har jeg forsømt andre bibelske forpliktelser. De eldste foreslo at jeg kunne gå 100 timer på feltet, for da kunne jeg også få tid til personlig studium og til møteforberedelser.»

ET GLEDERIKT STEVNE I RUSSLAND

En annen viktig milepæl i den teokratiske historie var det internasjonale stevnet som ble holdt i St. Petersburg i juni 1992. For mange av de tusen stevnedeltakerne fra Estland var det en lykkelig gjenforening med tidligere medfanger og med andre vitner som de hadde truffet mens de var i indre eksil i Sibir.

En av disse stevnedeltakerne forteller: «Tidspunktet for stevnet var helt perfekt for oss. Vi hadde chartret et ekstratog som vi betalte en ganske lav pris for i russiske rubler. Bare en uke før stevnet byttet Estland så valuta fra rubler til estiske krooni. Hvis vi ikke hadde vært hjemme i Estland akkurat den uken da valutaen ble skiftet ut, ville vi ikke ha kunnet veksle noen av pengene våre. Selv om vi var hjemme og fikk vekslet penger, var det bare lov å veksle en begrenset sum. Hva skulle vi gjøre med de ekstra rublene som vi ikke kunne veksle? Ettersom det fortsatt ble brukt rubler i Russland, tok brødrene med seg rublene til stevnet og la dem på bidragsbøssene. Hvis stevnet hadde vært en uke senere, da nye grenseregler trådte i kraft, ville vi dessuten ha vært nødt til å skaffe oss dyrt visum for å krysse grensen. Stevnet ble holdt på akkurat det riktige tidspunktet for brødrene!»

En av de mange som dette historiske stevnet gjorde sterkt inntrykk på, var en interessert kvinne som hadde ordnet med at hun skulle reise til stevnet sammen med vitnene. «På en eller annen måte misforstod jeg avgangstiden», forteller hun. «Da jeg kom til stasjonen, hadde toget allerede gått. Men jeg hadde betalt for reisen. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg, og jeg sa til ham at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å komme meg dit.

Stasjonsmesteren sa at jeg måtte kjøpe ny billett og ta et annet tog, men jeg hadde ikke nok penger til det. Plutselig kom det en gruppe mennesker inn på stasjonen. Alle var så glade og pent kledd. De var Jehovas vitner fra øya Saaremaa. Toget deres hadde ikke kommet ennå, og jeg kunne reise sammen med dem på den billetten jeg allerede hadde. For en lettelse!

Underveis sang vitnene Rikets sanger, noe som gjorde spesielt inntrykk på meg. Jeg følte det som om jeg var blitt adoptert som en del av deres åndelige familie. Jeg var sammen med dem under hele stevnet og så hvor oppriktige og kjærlige de var. Alle mine tvil var som forduftet. Det var nå tydelig for meg at jeg hadde funnet Guds jordiske organisasjon.» Denne kvinnen, som da var en interessert, tjener nå som alminnelig pioner sammen med mannen sin.

VILLIGE ARBEIDERE KOMMER

Forkynnelsesarbeidet og organisasjonen gikk raskt framover, og det var behov for flere brødre med teokratisk erfaring. Hvem kunne dekke det økende behovet? I likhet med Jesaja var det mange som reagerte ved å si: «Her er jeg! Send meg!» – Jes 6:8.

De fire første Gilead-misjonærene, Vesa og Leena-Maria Edvik og Esa og Jaael Nissinen, kom i 1992. Reino og Lesli Kesk, som hadde vært i reisetjenesten i Canada i 17 år, var også blant dem som ble sendt til Estland. Om våren 1993 fikk så 20 pionerer fra Finland i oppgave å tjene i det estiske og det russiske distriktet som spesialpionerer, og det kom ytterligere fire misjonærer.

Det ble så sendt misjonærer til Estland fra flere Gilead-klasser på rad, og de brakte med seg mye glede og entusiasme. Noen misjonærer uten opplæring fra Gilead ble også sendt hit. De energiske misjonærene og de ivrige spesialpionerene fortsatte å styrke den solide grunnvollen som var blitt lagt av lojale estiske brødre og søstre over mange tiår.

I tillegg var det omkring to hundre utenlandske brødre og søstre som flyttet til Estland for å tjene et sted med større behov. Deres åndelige modenhet har bidratt til å styrke menighetene og gjøre dem stabile. Det ble opprettet mange nye menigheter, og i noen av dem var disse brødrene fra andre land de eneste eldste, helt til de lokale brødrene hadde gjort nok framskritt til at de kunne påta seg større ansvar.

Lembit Välja er en av dem som kom for å hjelpe til. Han ble født i Estland, overlevde den annen verdenskrig og flyttet til Australia, der han ble et Jehovas vitne. Da han skulle gå av med pensjon, bestemte han seg for å flytte tilbake til Estland i 1990 for å hjelpe til med å slokke den åndelige tørsten til de mange interesserte. Han husker at han på et tidspunkt studerte med 18 grupper spredt over halve Estland, med cirka 80 til stede. Han reiste til disse gruppene med buss og overnattet ofte på busstasjoner i en sovepose. Flere enn 50 av dem han har studert med, er blitt døpt, og for tiden – i en alder av 84 år – leder han fire bibelstudier. Hans store innsats og mange ofre har gitt gode resultater – det er nå blomstrende menigheter og Rikets saler i de fleste av de byene han pleide å besøke.

Disse villige brødrene som kom hit for å hjelpe til, har fått mye igjen for det. Mange har fortalt om hvor berikende det har vært for dem å bli kjent med lokalbefolkningen og deres levemåte. «Man utvider sin horisont», forklarer Reino Kesk, «og det hjelper en til å se ting litt mer slik som Jehova må se det, for han betrakter jo hele verden.»

KRETSTJENESTEN I DEN FØRSTE TIDEN

I denne tiden med rask vekst bidrog de oppmuntrende besøkene av reisende tilsynsmenn i høy grad til å styrke menighetene. Kretstilsynsmennene gikk helt og fullt inn for sin oppgave og hadde ofte 15-timers dager – de gikk på feltet, overvar og ledet møter og svarte på de mange spørsmålene som brødrene stilte.

Den første kretsen som ble opprettet, omfattet Estland, Latvia, Litauen og Kaliningrad. I denne kretsen var det 46 menigheter og 12 grupper, på fire språk! Kretstilsynsmannen hadde dessuten andre tidkrevende oppgaver, som å ta hånd om prosessen med å få arbeidet registrert i Latvia og Litauen. I dag er det fire kretser bare i Estland.

Lauri Nordling, en lokal bror som tjente som kretstilsynsmann allerede i 1995, forteller: «Forkynnerne satte veldig stor pris på kretstilsynsmannens besøk. På frammøtene var rommet ofte fullt av folk. En gang var en liten ettroms leilighet helt stappfull – det var rundt 70 brødre og søstre der. Hvis man hadde kastet et eple i været, ville det ikke ha kunnet lande på gulvet.»

UTFORDRINGER VED Å LÆRE ET NYTT SPRÅK

For de fleste er det en utfordring å lære seg et nytt språk, og estisk er spesielt vanskelig å lære seg. Markku Kettula, en ny misjonær, snakket for eksempel med en mann om Jesus Kristus. Istedenfor å si at Jesus er Rahuvürst, Fredsfyrsten, understreket han flere ganger at Jesus er rahuvorst – fredspølsen. Det var først da Markku slo opp Jesaja 9:6 i Bibelen, at den forvirrede mannen forstod at den sanne kilde til fred ikke er noe man kan spise!

En pionersøster lærte seg russisk etter at hun hadde flyttet til Estland. En gang hun var på feltet, banket hun uten å vite det på døren til en lokal eldste, som hun ikke kjente igjen. Med ordboken i hånden begynte hun sin presentasjon. Broren prøvde å forklare at han var en eldste i menigheten. Hun skyndte seg å slå opp ordet «eldste» og fant ordet «gammel».

Søsteren sa: «Åh, du er da ikke så gammel! Og dessuten kan du bli ung igjen i paradiset.» Først etter at han hadde vist henne de teokratiske publikasjonene han hadde i leiligheten, forstod hun at han ikke var så gammel, men at han faktisk var en eldste.

EN ATEISTISK DOMMER LÆRER SANNHETEN Å KJENNE

I Sovjet-tiden ble Viktor Sen dømt til to års fengsel fordi han nektet å utføre militærtjeneste. Etter å ha sonet ett år i fengsel søkte han om frivillig å bli forvist til Sibir som en fri nybygger, noe som ville gi ham større frihet. På det rettsmøtet der hans prøveløslatelse skulle avgjøres, uttrykte dommerne sitt sinne overfor ham. En av dommerne sa til og med at slike som Viktor burde bli hengt eller skutt.

På et stevne noen år senere var det en bror som presenterte en gruppe interesserte for Viktor og spurte ham: «Kjenner du igjen noen av disse?»

«Nei», svarte Viktor.

«Er du sikker?» spurte broren. Så pekte han på en av mennene i gruppen, som var tydelig flau, og spurte: «Hva med denne mannen?»

Viktor kjente ham fortsatt ikke igjen. Så overrasket Viktor ble da han fikk vite at denne mannen var Juri, en av dommerne fra rettsmøtet den gangen. Nå studerte Juri Bibelen og var på samme stevne som Viktor. Hva var det som hadde fått ham til å forandre mening om Jehovas vitner?

«Jeg vokste opp i en familie med innbitte ateister», forteller Juri. «Mens jeg gikk på skolen, holdt jeg ofte taler om farene ved religion. Flere år senere var det noen av vennene mine som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og jeg var til stede på noen av disse studiene. Jeg innså at selv om jeg visste mye om religiøse løgner, visste jeg egentlig ingenting om Bibelen. Jeg ble derfor interessert i å lære mer om den.»

Etter at Juri var blitt døpt, sa han til Viktor: «Forrige gang vi var i retten sammen, satt vi på hver vår side. Men hvis vi noen gang havner i en lignende rettssak igjen, kommer vi til å sitte på samme benk! Jeg kommer aldri til å være den som dømmer deg.» Både Juri og Viktor tjener nå som eldste i Tallinn.

EN MINNEVERDIG MINNEHØYTID

En bror som nettopp hadde flyttet til Estland, henvendte seg til Pavel og Margarita og klarte å si på gebrokkent estisk: «Hvis dere vil ha evig liv, må dere komme på høytiden til minne om Kristi død i kveld.» Dette ekteparet ble nysgjerrige og bestemte seg for å gå på minnehøytiden.

Pavel og Margarita ble tatt varmt imot på minnehøytiden. Men under programmet ble de litt urolige da de så at en mann gikk opp og ned midtgangen, kikket på folk og noterte. De forstod ikke at han bare telte hvor mange som var til stede. De begynte å lure på om det hadde vært dumt av dem å komme, men de torde ikke gå, for de syntes at det så ut som om to store menn stod og voktet dørene. Pavel og Margarita, som ikke visste at brødrene rett og slett var ordensvakter, kom fram til at det var best ikke å prøve å gå.

Men Pavel og Margarita ble interessert da taleren i avslutningen av minnehøytidstalen sa at alle som ville det, kunne få et gratis bibelstudium. Deres frykt ble dempet da de vennlige brødrene etterpå kom og presenterte seg, så de bad om å få et bibelstudium. Ettersom de hadde planlagt å flytte to uker senere, spurte de om de kunne få studere hver dag. Da de flyttet til sitt nye hjem, ringte de med én gang til brødre som bodde der, forklarte hvem de var, og fortsatte å studere.

’ØYENVITNER TIL DERES GODE GJERNINGER’

I likhet med sine brødre og søstre verden over viser Jehovas vitner i Estland at de har kjærlighet til hverandre. (Joh 13:35) Andre legger merke til dette og blir tiltrukket av den sanne tilbedelse. – 1. Pet 2:12.

Toivo fikk boken Menneskets søken etter Gud av en søster som hadde klippet ham i en frisørsalong. Da han hadde lest ut boken, hadde han lyst til å gå på et møte i Rikets sal, men han nølte, for han var blitt advart mot Jehovas vitner. Han bestemte seg derfor for å observere vitnene i Rikets sal på trygg avstand mens han satt i bilen sin. Han ville se hva slags mennesker som gikk inn i salen før møtet, og hvordan de så ut da de kom ut etter møtet.

Det gjorde stort inntrykk på ham å se søstrene omfavne hverandre. Han kunne lett se at dette var mennesker som virkelig brydde seg om hverandre. Han begynte ivrig å gå på møtene og å studere Bibelen. Han gjorde raske framskritt og snart forkynte han iherdig for andre. Nå er han et døpt Jehovas vitne.

«JEHOVA HAR BESVART MIN BØNN!»

I 1997 fikk Maria i den lille byen Tootsi et eksemplar av Rikets budskap nr. 35. Hun leste traktaten og skrev til avdelingskontoret og bad om å få et bibelstudium. Kort tid etter begynte misjonærene Markku og Sirpa Kettula, som bodde i Pärnu, å studere Bibelen med Maria. Det tok ikke lang tid før Maria begynte å snakke om sannheten med andre, og snart ble svigerdatteren hennes, Ingrid, og en av Ingrids naboer, Malle, med på studiet. Da Maria ønsket å delta i felttjenesten, anbefalte de eldste henne å komme regelmessig på menighetsmøtene først. Men den nærmeste menigheten var i Pärnu, som er fire mil unna, og hun hadde ikke nok penger til å reise dit. Så på misjonærenes oppfordring bad Maria til Jehova om hjelp.

«Jehova har besvart min bønn!» sa Maria lykkelig neste gang misjonærene kom til henne.

«Hvordan har han besvart den?» spurte Markku og Sirpa.

«Jeg skal samle noen folk hjemme hos meg», forklarte hun entusiastisk, «og så kan dere arrangere møter og opprette en menighet her. Da kan jeg gå på møtene og også begynne i felttjenesten.»

Misjonærene hadde ikke lyst til å ta motet fra henne, men de forklarte på en taktfull måte at det å opprette en ny menighet ikke er fullt så enkelt. De oppmuntret henne til å prøve å komme på møtene i Pärnu, i hvert fall på søndager, som en begynnelse.

Igjen bad Maria til Jehova om hjelp til å komme på møtene. Hun bestemte seg dessuten for å spare penger ved å si opp avisen. Snart hadde hun råd til å dra på møtene fire ganger i måneden, og hun frydet seg over å kunne begynne i forkynnelsesarbeidet. Men Maria skulle få oppleve enda større velsignelser.

Fordi det var økende interesse i Tootsi, ordnet de eldste med at det ble holdt et bokstudium der, som Maria, Ingrid, Malle og andre interesserte kunne komme på. Bare noen måneder senere ble både Maria og Malle døpt, og Ingrid ble døpt sommeren etter. Mannen til Malle ble døpt kort tid senere, og søsteren til Malle ble døpt vinteren etter. Den blomstrende lille gruppen i Tootsi var takknemlig for at Rikets budskap nr. 35 introduserte sannheten i den lille byen deres, og for at de erfarte Jehovas velsignelse som svar på sine mange bønner.

De to siste tiårene har Rikets arbeid båret mye frukt og ført til stor glede etter hvert som oppriktige mennesker har strømmet til Jehovas organisasjon. Men hvor skulle alle disse med en rett innstilling komme sammen for å tilbe den sanne Gud og bli lært av ham?

AKUTT BEHOV FOR RIKETS SALER!

Det første møtelokalet som ble bygd, var i Räpina, i den sørlige delen av Estland, og det tjente sitt formål i mange år. Men det var tydelig at man ved den innsatsen som ble gjort lokalt for å bygge møtelokaler, ikke ville klare å holde tritt med den raske veksten i antall forkynnere. Prosjekteringskontoret på Betel i Finland kom brødrene til unnsetning og begynte å tegne Rikets saler og kontorer for de baltiske landene. For en glede det var i 1993 å se den første Rikets sal bli bygd i Maardu, og den ble raskt etterfulgt av mange flere.

I Estland er det for tiden 33 Rikets saler, som blir benyttet av 53 menigheter. Brødrene er glade for at de også har to stevnehaller, den ene i Tallinn og den andre i Tartu, og begge ble ferdige i 1998.

Aleksandra Olesjuk, som har vært et vitne i mange år, sier: «Vi hadde drømt om å bygge en Rikets sal i Tartu. Så da vi ble bedt om å dra og rydde den tomten der Rikets sal skulle bygges, var jeg den første på plass for å hjelpe til, enda jeg var 79 år! Jeg ryddet og bar ting. Hver gang jeg tok bussen til Rikets sal-tomten, gråt jeg av glede. Og jeg gråt da salen var ferdig også.»

ET NYTT OVERSETTELSESKONTOR

Etter hvert som antall forkynnere økte, trengtes det større fasiliteter for å dekke behovene i landet og særlig behovene til oversetterteamet. Man fant en uferdig boligblokk som så ut til å være velegnet, i Herzeni (nå Puhangu) gate 77 i Tallinn. Men den trengte omfattende ombygging.

Avdelingskontoret i Finland sørget for byggetegninger, materialer, penger og arbeidskraft til å gjennomføre prosjektet. Uten deres hjelp ville det ha vært nesten umulig. På den tiden var det vanskelig å få tak i byggematerialer i Estland, og de materialene som fantes, var av dårlig kvalitet. Dessuten var det bare noen få av de estiske brødrene som hadde erfaring fra byggearbeid. Men litt etter litt fikk de lokale brødrene opplæring og mer erfaring. I februar 1994 var den første delen av kontorbygningen ferdig. Det året ble et landsutvalg (Toomas Edur, Reino Kesk og Lembit Reile) utnevnt til å tjene de tre baltiske landene under tilsyn av avdelingskontoret i Finland. Det var behov for større plass, så komplekset ble utvidet i 1997 og 1999.

Vannverket, som da holdt til i bygningen ved siden av, var interessert i hvordan utearealet ved Betel var designet. Så i bytte mot reduserte vannpriser hjalp brødrene vannverket med å designe en hage, et gjerde og et lysanlegg. Som følge av det lignet denne bygningen til slutt veldig på Betel. Senere fikk brødrene kjøpe bygningen svært rimelig. Den ekstra plassen blir blant annet brukt til et opptaksstudio, der man produserer skuespill og hørespill til stevnene og DVD-er, deriblant tegnspråk-DVD-er. Dessuten er tjenesteopplæringsskolen blitt holdt i en ombygd del av denne bygningen.

INTERNASJONALE STEVNER I TALLINN

Så glade de estiske brødrene og søstrene ble da de fikk vite at de skulle være vertskap for internasjonale stevner med temaet «Forkynnere av Guds fred» i 1996! Det ble holdt to stevner i Tallinn for de estiske og de russiske stevnedeltakerne og for brødre fra Latvia og Litauen. Det ble også invitert gjester fra 15 andre land. De to tredagers stevnene ble holdt i august. Fem medlemmer av det styrende råd – brødrene Barber, Henschel, Jaracz, Schroeder og Sydlik – var til stede for å styrke brødrene og søstrene med sine oppmuntrende taler. Det høyeste antall til stede på stevnene var 11 311, og 501 som nylig hadde innviet seg, ble døpt.

Det ble avlagt et flott vitnesbyrd i forbindelse med stevnene, og de fikk en god del publisitet. Blant annet ble det sendt et timinutters intervju på et talkshow på TV. Eieren av en radiostasjon sendte et program der vitnene ble rost og omtalt som svært «gode mennesker».

Stevnedeltakernes varme broderkjærlighet var lett å se da stevnene var over og det var på tide å si farvel. Havet av vinkende armer og lommetørklær og de mange gledestårene uttrykte dype følelser hos Jehovas sanne tjenere. Forsamlingens langvarige applaus etter den avsluttende bønnen var et uttrykk for deres inderlige takknemlighet mot vår gavmilde og kjærlige himmelske Far, Jehova. Disse stevnene vil alltid stå som en milepæl i Jehovas vitners historie i Estland.

ET AVDELINGSKONTOR IGJEN

Mellom 1926 og 1940 hadde brødrene hatt et kontor i virksomhet i Tallinn. Fra og med 1994 var det så et landskontor i Estland, som fungerte under tilsyn av avdelingskontoret i Finland. Det ble utrettet mye, og mange lurte på om det ville bli et avdelingskontor i Estland igjen. Svaret kom 1. mars 1999, da det styrende råd utnevnte Toomas Edur, Reino Kesk (som nå tjener i Kongo), Lembit Reile og Tommi Kauko til å tjene i utvalget ved avdelingskontoret i Estland. For tiden er det cirka 50 som tjener ved avdelingskontoret for å dekke behovet til 4300 arbeidsomme og lojale tjenere for Jehova i landet.

SER FRAMTIDEN TILLITSFULLT I MØTE

Hva vil framtiden bringe for Jehovas folk i Estland? Jehova har aldri unnlatt å lede og styrke sine lojale tjenere. De brødrene og søstrene som bevarte sin ulastelighet under den nazistiske og den sovjetiske forfølgelsen i Estland, har virkelig erfart Jehovas styrke på enestående og uforglemmelige måter. Sammen med sine brødre og søstre verden over gleder de seg over at Jehovas store navn er blitt gjort kjent og helliget på de mest fjerntliggende steder i republikkene i det tidligere Sovjetunionen. – Mal 1:11.

Likevel er det fremdeles mange ydmyke og oppriktige mennesker i Estland som ønsker å lære om den sanne Gud. Den religionsfriheten som for tiden rår, gjør det mulig for Jehovas vitner å forkynne det gode budskap om Jehovas rike som aldri før.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 172]

«Jeg manglet aldri noe virkelig viktig»

[Uthevet tekst på side 204]

«Det var bra å bli satt i isolasjon»

[Ramme på side 168]

Oversikt over Estland

Geografi

Estland er et uberørt, tynt befolket land med høye, tette skoger, mer enn 1400 innsjøer, cirka 7000 bekker og elver og mange ubeboelige myrområder. De over 1500 øyene utgjør en tiendedel av Estland. Det meste av landet er flatt og ligger mindre enn 50 meter over havet. Landskapet i sørøst er vakkert og kupert.

Befolkning

Etnisk sett er 68 prosent av befolkningen estisk, 26 prosent er russisk, og resten er for det meste ukrainsk, hviterussisk og finsk. Noen av religionene er den lutherske kirke, den ortodokse kirke og andre såkalte kristne trossamfunn, og dessuten finnes det muslimer og jøder. Folk tilhører også andre religionssamfunn, men en stor del av befolkningen har ingen religiøs tilknytning.

Språk

Det offisielle språket, estisk, tilhører samme språkgruppe som finsk og ungarsk. En fjerdedel av befolkningen har russisk som morsmål.

Kosthold

Mange liker leib (mørkt brød) og poteter og også syltet gresskar, rødbetsalat og surkål. Spesialiteter som kan nevnes, er sült (kalvekjøtt i gelé), rosolje (sild og rødbeter) og en suppe av viltvoksende sopp, og det er vanlig å spise svinekjøtt, fisk og røkt kjøtt. Typiske desserter er kringel – søt gjærbakst med rosiner og nøtter – og pannekaker.

Klima

Somrene er svale, og vintrene er relativt milde. Den lengste sommerdagen har 19 timer med dagslys, og den korteste vinterdagen har bare 6 timer. Langs den sørvestlige kysten kan det være behagelige middelhavstemperaturer om sommeren, og om vinteren kan temperaturen komme ned i minus 20 grader.

[Ramme/bilder på sidene 183 og 184]

«Vi var som én familie»

ADOLF KOSE

FØDT 1920

DØPT 1944

DØD 2004

BAKGRUNN Var i fangeleir i Sibir fra 1951 til 1956. Hjalp til med å organisere forkynnelsesarbeidet i de baltiske landene og i den nordvestlige delen av Sovjetunionen.

◼ «JEG ble arrestert i 1950», fortalte Adolf, «og sendt til en tvangsarbeidsleir i Inta i Sibir. Det første halvannet året visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min kone og de to små døtrene våre, som var blitt forvist til en annen del av Sibir.

Det var et helt spesielt samhold blant brødrene. Vi var som én familie. Vi delte både åndelig og bokstavelig mat med hverandre.

Etter at vi hadde kommet tilbake til Estland, stod vi overfor mange utfordringer. Hvordan kommer vi i kontakt med vår ’mor’, organisasjonen? Hvordan opprettholder vi enheten blant brødrene? Hvordan fortsetter vi forkynnelsesarbeidet?

Jeg ønsket å lære meg finsk for å kunne kommunisere bedre med kurerene. Det var lettere sagt enn gjort, for det fantes ingen grammatikkbøker eller ordbøker å få kjøpt.

Når det gjelder trykking, så var det straffbart å være i besittelse av en uregistrert skrivemaskin, for ikke å snakke om utstyr til å trykke. En som produserte forbudt litteratur, risikerte en fengselsstraff på sju år. Noe annet som gjorde arbeidet problematisk, var at det var mangel på alt man trengte for å trykke. Etter mye prøving og feiling ved å bruke de materialene som var å få tak i, klarte jeg til slutt å utvikle en trykketeknikk. Først laget jeg en trykkemaskin (under). Så maskinskrev jeg teksten på en vokset duk som vi laget selv. Dette etterlot hull i overflaten på voksen. Vi trykket de første publikasjonene med en trykksverte som bestod av sot og tjære. Under trykkingen ville den hjemmelagde trykksverten sive gjennom hullene i voksduken og etterlate et avtrykk på papiret under. Arbeidet var innviklet, tidkrevende og helseskadelig, for gassene fra trykksverten og fra andre kjemikalier var farlige. Det var umulig å ha skikkelig ventilasjon i rommene, for vinduene var helt dekket til fordi arbeidet skulle holdes hemmelig.»

Under vanskelighetene fulgte Adolf fryktløst retningslinjene fra organisasjonen, alltid overbevist om at Jehova ville skaffe til veie svar i rette tid. Han tjente Jehova med den samme faste holdning og sterke tro helt til sin død i 2004.

[Ramme/bilde på side 186]

Et brev til Stalin

I juni 1949 sendte de ansvarlige brødrene i Estland modig nok brev til myndighetspersoner i Moskva. Ett ble sendt til Josef Stalin og et annet til Nikolaj Sjvernik, som var formann for presidiet i det øverste sovjet.

I brevene krevde brødrene at Jehovas vitner som var blitt arrestert, måtte løslates straks, og at forfølgelsen av Jehovas vitner måtte stanses. Brevene inneholdt også en sterk advarsel. Det ble trukket en parallell til oldtidens farao i Egypt, som nektet å la israelittene tjene Jehova fritt. (2. Mos 5:1–4) Brødrene skrev modig: «Jehova Guds organisasjon . . . bør få tillatelse til uhindret å forkynne det gode budskap om Jehovas rike for alle innbyggere i Sovjetunionen, ellers vil Jehova fullstendig tilintetgjøre Sovjetunionen og det kommunistiske parti.»

«Vi var klar over at det var et temmelig dristig budskap», fortalte Adolf Kose. «Vi tok ikke sjansen på å sende brevene fra Tallinn, siden de kunne spores til oss. Så vi reiste til Leningrad (St. Petersburg) for å sende dem derfra.»

Man vet ikke om Stalin leste brevet personlig eller ikke, men det fikk så avgjort oppmerksomhet. Under et avhør ble noen brødre vist en kopi av brevet, og på den var det skrevet: «Denne organisasjonen må utryddes!» Kort tid etter ble flere brødre arrestert, og forfølgelsen ble intensivert. Det brevet som ble sendt til Sjvernik, er blitt funnet i de nasjonale arkivene med regjeringens stempel på.

[Ramme/bilde på side 189]

KGB og vår organisasjon

I slutten av 1940-årene gjorde det hemmelige politi en felles innsats for å avdekke hvordan Jehovas vitners arbeid var organisert. For å skaffe informasjon til KGB var det enkelte personer som lot som om de var interessert i sannheten. Diagrammet på denne siden, som er blitt funnet i myndighetenes arkiver i Tallinn, viser at KGB var temmelig velinformert. Det inneholder navnene på brødrene i arbeidsutvalget, på dem som førte tilsyn med arbeidet i de store byene i Estland, og på dem som var engasjert i trykkingen.

[Ramme/bilde på side 191]

Motstandere klarte aldri å bringe henne til taushet

ELLA TOOM

FØDT 1926

DØPT 1946

BAKGRUNN Ble dømt til totalt 13 år i fangenskap, men ble løslatt etter å ha sonet 5 år og 6 måneder.

◼ «MYNDIGHETENE satte meg i enecelle i tre dager for å få meg til å fornekte min tro», forteller Ella, «slik at jeg ikke lenger skulle snakke med noen om Guds rike eller tro på det selv. Betjentene ropte: ’Vi skal sørge for at navnet Jehova ikke lenger blir husket i Estland! Du blir sendt til en fangeleir, og de andre blir sendt til Sibir!’ Hånlig sa de: ’Hvor er din Jehova?’ Jeg nektet å bli en forræder. Det er bedre å være i fangeleir med Gud enn hjemme uten Gud. Ikke engang i leiren betraktet jeg meg selv som en fange. Jeg følte hele tiden at Jehova hadde tillatt at jeg ble sendt dit for at jeg skulle forkynne i mitt nye distrikt.

I én leir pleide jeg å gå tur hver dag sammen med en som var interessert. En dag bestemte vi oss for ikke å gå. Senere fikk jeg vite at noen religiøse fanatikere hadde planlagt å drukne meg i elven den dagen på grunn av min forkynnervirksomhet.» Motstandere klarte aldri å bringe Ella til taushet, og hun tjener fremdeles Jehova trofast som alminnelig pioner.d

[Fotnote]

[Ramme/bilder på sidene 193 og 194]

«Jehova, la din vilje skje»

LEMBIT TOOM

FØDT 1924

DØPT 1944

BAKGRUNN Var i Estland under den tyske okkupasjonen og så i arbeidsleir i Sibir fra 1951 til 1956.

◼ LEMBIT var en av mange unge Jehovas vitner som nektet å la seg verve av den tyske hæren, og som måtte gå i dekning. En natt foretok noen politibetjenter en razzia på den gården der Lembit oppholdt seg. De hadde fått tips om at en mann som så mistenkelig ut, lå i dekning på gården. Lembit skyndte seg å gjemme seg under sengen og krøp halvt påkledd ned under gulvet. Han kunne høre klampingen av betjentenes støvler rett over hodet sitt.

Politimannen rettet en pistol mot gårdbrukerens hode og ropte: «Noen gjemmer seg her i huset. Hvordan kan vi komme ned under gulvet?» Gårdbrukeren sa ingenting.

«Hvis den som gjemmer seg der, ikke kommer fram, vil vi kaste en granat under gulvet!» skrek politimannen.

Lembit kunne se hvordan lysstrålen fra lommelykten deres beveget seg mens de prøvde å finne ham. Det eneste Lembit kunne gjøre, var å be: «Jehova, la din vilje skje.»

«Den mentale påkjenningen var knapt til å holde ut», sier Lembit. «Jeg krøp til et annet sted under gulvet, nesten klar til å komme fram.»

Så la han seg rolig ned, og etter noen ekstremt nervepirrende minutter, drog politiet. Lembit ventet der han lå, i enda en time for å være sikker på at betjentene ikke kom tilbake. Før daggry forlot han så gården for å finne seg et nytt skjulested.

Da sovjeterne tok over, møtte Lembit andre prøvelser. «Jeg ble dømt til ti år i en arbeidsleir i Norilsk i Sibir, cirka 800 mil fra Estland. Det innebar hardt arbeid med å grave etter nikkel i et dagbrudd. Leveforholdene i leiren var elendige, og arbeidet var ekstremt utmattende. I den nordlige delen av Sovjetunionen over polarsirkelen er vintrene harde. Temperaturen kan komme ned i 30 minusgrader eller enda lavere. To måneder i løpet av vinteren kommer solen ikke opp over horisonten.»

Etter fem år med tvangsarbeid ble Lembit løslatt, og i 1957 giftet han seg med Ella Kikas. I årenes løp har Lembit også hjulpet til med å oversette og trykke litteratur. Han er kjent som en medfølende og varm eldste, alltid klar med et skriftsted for å styrke sine trosfeller.e

[Fotnote]

[Bilde]

Lembit og Ella Toom

[Ramme/bilde på side 199]

«Det er moren din»

KARIN REILE

FØDT 1950

DØPT 1965

BAKGRUNN Født i fengsel og tatt vekk fra moren. Vokste opp hos mormoren.

◼ «JEG ble født mens moren min, Maimu Sild (Trell), satt i fengsel på grunn av sin politiske virksomhet», sier Karin. «Jeg var en svak baby, og fordi det var så kaldt i fengselscellen, fikk jeg dobbeltsidig lungebetennelse. Men jeg overlevde, takket være en annen fange, Laine Prööm, som senere lærte sannheten å kjenne.

På den tiden ble mange av fangenes babyer sendt til barnehjem over hele Sovjetunionen, slik at de skulle glemme foreldrene sine. Jeg var så heldig at jeg ble gitt til mormoren min. Moren min ble sendt til en fangeleir i Mordovia, der hun traff Ella Toom, en modig søster. Mor tok imot sannheten og ble døpt der.

De neste fem årene var det mormor som oppdrog meg. En dag kom det en fremmed kvinne uventet hjem til oss. ’Det er moren din’, sa mormor. Det var veldig forvirrende for meg, og det tok flere år før jeg kom over det.» Heldigvis tok både Karin og mormoren også imot sannheten.

Senere lærte Karin seg engelsk og begynte å hjelpe til med å oversette våre publikasjoner. Hun giftet seg med Lembit Reile, og de tjener nå ved avdelingskontoret i Estland.

[Ramme/bilder på side 201]

Guds navn i den estiske Bibelen

De greske skrifter ble oversatt til en sørlig estisk dialekt så tidlig som i 1686 og til den nordlige dialekten i 1715. Den komplette Bibelen, Piibli Ramat, som ble utgitt i 1739, var lett tilgjengelig for folk flest. Den var spesiell på den måten at den brukte Guds navn, Jehova, overalt der det står i De hebraiske skrifter, en praksis som fortsatte de etterfølgende århundrene. En estisk oversettelse av Bibelen fra 1988 bruker Guds navn 6867 ganger i De hebraiske skrifter. Mange estlendere vet derfor at Guds navn er Jehova.

En milepæl ble nådd den 3. juli 2009 på Jehovas vitners områdestevne i Tartu i Estland, da Guy Pierce, et medlem av det styrende råd, presenterte Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på estisk.

[Ramme/bilder på side 202]

Håndlagde bøker

HELMI LEEK

FØDT 1908

DØPT 1945

DØD 1998

BAKGRUNN Tatt til fange og sendt til Sibir.

◼ HELMI ble arrestert som et av Jehovas vitner og sendt til Sibir. Mens hun var der, sydde hun en liten pung til notatboken sin. Hun broderte et oppmuntrende skriftsted på den – Romerne 8:35: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Vil trengsel eller nød eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?»

Helmi fant noen biter gråpapir og brukte dem til å lage en bok. I den skrev hun oppmuntrende tanker fra Bibelen. Mange av vitnene skrev av hele bøker for hånd, for det var ikke mange trykte publikasjoner å få tak i.

Etter at Helmi kom tilbake fra Sibir, sa hun til betjentene: «Jeg er takknemlig for at dere sendte meg av gårde slik at jeg fikk se de vakre fjellene i Sibir – jeg ville aldri hatt råd til å reise så langt!»

[Ramme/bilder på sidene 209 og 210]

En uselvisk søster

FANNY HIETALA

FØDT 1900

DØPT 1925

DØD 1995

BAKGRUNN Flyttet til Estland i 1930, var pioner og adopterte et foreldreløst barn av et Jehovas vitne.

◼ FANNY ble døpt i Finland i 1925 og begynte i heltidstjenesten to år senere. På et stevne i Helsingfors traff hun William Dey, som førte tilsyn med Selskapets nordeuropeiske kontor. De snakket ikke samme språk, men bror Dey gjentok stadig ordet «Estland». Fanny trakk den slutning at han oppmuntret henne til å flytte til et sted med større behov, så hun og noen andre pionerer flyttet til Estland i 1930. I årene som fulgte, brukte hun sykkelen sin mye i forkynnelsen av det gode budskap. Hun forkynte i flere fylker over hele Estland, og også på øya Saaremaa.

Fanny giftet seg aldri, men hun adopterte en foreldreløs jente som het Ester. Moren til Ester og faren hennes, som var et av Jehovas vitner, var begge døde da Ester var åtte år. Med Fannys kjærlige omsorg vokste Ester opp til å bli glad i sannheten.

Da kommunistregimet kom og forfølgelsen begynte, kunne Fanny ha flyttet tilbake til Finland. Men hun viste en selvoppofrende innstilling ved at hun ble værende hos en liten gruppe lokale forkynnere. Det at hun valgte å bli, medførte mange vanskeligheter og dårlige levekår, men fordi hun var finsk statsborger, ble hun ikke forvist til Sibir.

Fanny tjente som kurer. Hun brakte mikrofilmer og korrespondanse fra Finland til Estland i 1950-årene. Hun var kjent for å være modig og klok, og selv om det var noen svært nervepirrende episoder, ble hun aldri tatt. En gang reiste hun for eksempel til Leningrad (St. Petersburg) for å hente en pakke med mikrofilmer fra en finsk kurerbror i en bestemt park. Hun skulle i sin tur levere pakken videre til to estiske brødre så fort som mulig. Men de estiske brødrene hadde lagt merke til at de ble skygget av det hemmelige politi og prøvde å komme seg unna uten at Fanny skulle få øye på dem. Til alt uhell kom Fanny og den finske broren gående rett imot de estiske brødrene! Hvis hun hadde hilst på dem eller prøvd å gi dem pakken, ville det hemmelige politi ha avslørt forbindelsen mellom dem. Utrolig nok gikk Fanny rett forbi dem, som om hun ikke kjente dem. Det viste seg at hun rett og slett ikke hadde sett dem, selv om hun kjente begge brødrene veldig godt! Det hemmelige politi fant derfor aldri ut hvem kurerene var, og pakken ble trygt overlevert senere. Takket være Fannys hjelp som kontaktperson fikk brødrene i Estland en jevn strøm av åndelig føde, og heldigvis ble ingen av sendingene med mikrofilm noen gang oppdaget.

Denne varmhjertete søsteren tjente Jehova trofast i 70 år, helt til sin død. Hun bodde fremdeles i Estland da hun døde, 95 år gammel.

[Bilde]

På kureroppdrag i Leningrad i 1966

[Ramme/bilde på side 213]

Utsatt for bakvaskelse

Jesus sa til disiplene sine: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt om dere for min skyld.» (Matt 5:11) I samsvar med Jesu ord blir Jehovas vitner ofte utsatt for ondsinnet bakvaskelse. Vitnene ble falskelig anklaget for å være en politisk organisasjon som drev med undergravende virksomhet og spionasje. Særlig i slutten av 1950-årene og tidlig på 1960-tallet hevdet aviser at arbeidet vårt ble ledet av de amerikanske myndigheter, og at vi ble utnyttet av rike amerikanske kapitalister.

Etter at Silver Silliksaar i 1964 hadde nektet å utføre militærtjeneste, ble han anklaget for landsforræderi og dømt til fengsel. En kort film fra rettssaken hans, full av svulstig kommunistisk propaganda, ble vist på alle kinoer i hele Estland. De fleste av de brødrene som nektet å utføre militærtjeneste, ble satt i fengsel i to–tre år. Jüri Schönberg, Taavi Kuusk og Artur Mikit ble satt i fengsel to ganger – bror Mikit satt i fengsel i totalt fem og et halvt år.

[Bilde]

Silver Silliksaar stilt for retten for sin tro

[Ramme på side 226]

En teokratisk tjenesteskole under jorden

Under forbudet kunne brødrene aldri være sikre på hvor lenge de ville ha litteratur eller engang en bibel. I tillegg til å ha mange forskjellige gjemmesteder for litteraturen prøvde de derfor å lære utenat så mange vers fra Bibelen som mulig.

De fleste uformelle sosiale sammenkomster ble benyttet til å drøfte skriftsteder og lære dem utenat. Til disse anledningene pleide noen å lage små kort som skulle hjelpe dem til å huske skriftsteder. På den ene siden av kortet stod det en henvisning til et kapittel og vers i Bibelen, for eksempel Matteus 24:14, eller et spørsmål eller et bibelsk navn. På den andre siden skrev de teksten fra skriftstedet eller svaret på spørsmålet.

Brødrene brukte det de måtte ha for hånden av åndelige publikasjoner, til å lede møter. Den teokratiske tjenesteskolen bestod for eksempel av ukentlige leksjoner, hjemmelekser, muntlige prøver og til og med eksamener. Det var repetisjon hver tredje måned og avsluttende eksamen om våren.

En av elevene forteller: «En hjemmelekse vi hadde hver uke, var å lære utenat fem skriftsteder som vi måtte framsi i den neste leksjonen. Jeg husker den avsluttende eksamen i 1988. Det var ett eksamenskort som rett og slett lød: ’Framsi 100 skriftsteder etter hukommelsen.’ Det høres kanskje merkelig ut, men alle håpet at de skulle trekke det kortet. Disse leksene var til veldig stor hjelp for oss i forkynnelsen, for det var sjelden vi kunne bruke Bibelen åpenlyst.» I 1990 gledet de estiske menighetene seg over at de endelig kunne holde den teokratiske tjenesteskolen på samme måte som resten av det verdensomfattende brorskapet.

[Ramme/bilder på sidene 236 og 237]

«Felttjenesten var fantastisk»

Noen misjonærer forteller hva de synes om tjenesten i Estland:

Markku og Sirpa Kettula: «Det distriktet som vi ble sendt til, var praktisk talt uberørt. Felttjenesten var helt utrolig, for folk var veldig interessert i Bibelen. Da vi kom til Pärnu, var det cirka 30 forkynnere der. Nå er det tre menigheter.»

Vesa og Leena-Maria Edvik: «Det fantes nesten ingenting å få kjøpt i butikkene. Siden folk ikke gikk i butikker, hadde de tid til å snakke om Bibelen. Når vi utførte gatearbeid, stilte folk seg ofte i kø for å få litteratur!»

Esa og Jaael Nissinen: «Man kan lære mye av andre mennesker. Det har vært et privilegium å bli kjent med mange av dem som forble trofaste under de hardeste prøver.»

Anne og Ilkka Leinonen: «Dag etter dag, uke etter uke, i distrikt etter distrikt traff vi folk som aldri hadde hørt Bibelens budskap. Vi var ute i tjenesten fra tidlig om morgenen til sent om kvelden og gledet oss virkelig over å se den raske veksten. Tenk at vi skulle få lov til å oppleve en slik økning i slutten av det 20. århundre! Vi kommer aldri til å glemme disse første årene.»

Richard og Rachel Irgens: «Folk var veldig gjestfrie, og felttjenesten var fantastisk. Vi forkynte i småbyene langs Peipussjøen. Vi trengte aldri å ta med oss mat, for beboerne pleide å invitere oss inn og gi oss noe å spise. Vi opplevde at det var mulig å følge de instruksene Jesus gav i Matteus 10:9, 10, også i vår tid. Det å tjene i Estland har lært oss at vi må fokusere på de viktigere ting og ikke bli distrahert av ting som er av underordnet betydning.»

[Bilder]

Markku og Sirpa Kettula

Vesa og Leena-Maria Edvik

Anne og Ilkka Leinonen

Esa og Jaael Nissinen

Richard og Rachel Irgens

[Oversikt/bilder på side 244 og 245]

TIDSLINJE – Estland

1920

1923 Martin Kose flytter tilbake til Estland for å forkynne.

1926 Det åpnes et avdelingskontor i Tallinn.

Utenlandske kolportører kommer for å hjelpe til med forkynnelsen.

1928 Det første stevnet blir holdt på avdelingskontoret.

1930

1933 Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap blir registrert.

1940

1940 De estiske brødrene hadde sitt siste stevne i frihet på 50 år.

1948 Noen Jehovas vitner blir sendt til fengsler og fangeleirer i Sovjetunionen.

1949 Jehovas vitner skriver protestbrev til Stalin.

1950

1951 Nesten 300 vitner og mange av slektningene deres blir forvist til Sibir.

1953 Stalin dør; løslatelsen av vitnene begynner.

1960

1970

1972 Den første russiske menigheten blir opprettet.

1980

1990

1991 Det åpnes et oversettelseskontor i Tartu.

Jehovas vitner får frihet til å utøve sin religion.

Det aller første stevnet i Sovjetunionen holdes i Tallinn.

1992 De første Gilead-misjonærene kommer.

1993 Estlands første Rikets sal blir bygd.

1994 Oversettelseskontoret flyttes til Tallinn.

1998 Det blir bygd stevnehaller i Tallinn og Tartu.

1999 Estland får et eget avdelingskontor igjen.

2000

2000 Den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen blir holdt.

2009 Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter blir utgitt på estisk.

2010

[Diagram/bilde på side 246]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

4000

2000

1990 2000 2010

[Kart på side 169]

(Se den trykte publikasjonen)

FINLAND

HELSINGFORS

Finskebukta

RUSSLAND

St. Petersburg

LATVIA

RIGA

ESTLAND

TALLINN

Narva

Maardu

Tapa

Vormsi

Pärnu

Võrtsjärv

Tartu

Räpina

Võru

Hiiumaa

Saaremaa

Rigabukta

Peipus-sjøen

Pskov-sjøen

[Helsides bilde på sidee 162]

[Bilde på side 165]

Hugo og Martin Kose

[Bilde på side 166]

Albert West

[Bilde på side 167]

Det første avdelingskontoret lå i denne leiegården

[Bilde på side 167]

Alexander og Hilda Brydson, i 1930-årene

[Bilde på side 170]

De første pionerene fra Finland, Jenny Felt og Irja Mäkelä

[Bilde på side 174]

I 1932 flyttet avdelingskontoret til Suur Tartu gate 72 i Tallinn

[Bilde på side 175]

Kaarlo Harteva holder et radioforedrag

[Bilder på side 177]

John North og hans ’himmelvogn’

[Bilde på side 178]

Nikolai Tuiman

[Bilde på side 179]

Politiet konfiskerte store mengder litteratur

[Bilde på side 181]

1940: Det siste stevnet som ble holdt i frihet før det sovjetiske styret

[Bilder på side 188]

Brødrene Kruus, Talberg, Indus og Toom utgjorde arbeidsutvalget

[Bilde på side 200]

Maimu og Lembit Trell, 1957

[Bilde på side 212]

Ene og søsteren hennes, Corinna

[Bilde på side 218]

Bryllupet til Heimar og Elvi Tuiman – et stevne som varte i to dager

[Bilde på side 227]

Toomas og Elizabeth Edur

[Bilder på sidene 228 og 229]

Minneverdige stevner

Stevnedeltakere blir ønsket velkommen til områdestevnet «Det rene språk» i Helsingfors i Finland i 1990

Områdestevnet «Et frihetselskende folk» i Tallinn i Estland i 1991

[Bilde på side 238]

Internasjonalt stevne i St. Petersburg i Russland i 1992

[Bilde på side 241]

Lauri og Jelena Nordling

[Bilde på side 243]

Reino og Lesli Kesk

[Bilde på side 247]

Juri og Viktor

[Bilder på side 251]

Rikets sal i Maardu og stevnehallen i Tartu

[Bilder på side 254]

Avdelingskontoret i Estland

Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: Tommi Kauko, Toomas Edur og Lembit Reile