Spørsmålene besvart ut fra Bibelen

NÅR vi får spørsmål som gjelder våre trosoppfatninger, vår levemåte, vårt synspunkt på aktuelle hendelser eller vårt håp for framtiden, går vi inn for å svare ved å bruke Bibelen. Hvorfor? Fordi den er Guds Ord. Det er Bibelen som er kilden til våre trosoppfatninger. Vi baserer vår levemåte på Bibelen. Den former vårt syn på verdensbegivenhetene. Vårt håp for framtiden er solid forankret i Bibelens inspirerte løfter. — 2. Tim. 3: 16, 17.

Vi er fullt klar over hvilket ansvar som følger med det navnet vi bærer. Vi er Jehovas vitner. (Jes. 43: 12) Derfor besvarer vi ikke spørsmål på grunnlag av menneskelig filosofi, men på grunnlag av det Jehova sier i sitt inspirerte Ord. Vi har riktignok vår personlige mening i forskjellige saker, men vi lar Guds Ord forme våre synspunkter fordi vi er fast overbevist om at det er der vi finner sannheten. Bibelen gir oss selvfølgelig et visst spillerom i mange saker. I stedet for å påtvinge andre det vi personlig foretrekker, ønsker vi å gjøre dem kjent med de prinsippene som blir framsatt i Bibelen, slik at de får den samme valgfriheten som vi selv har. I likhet med apostelen Paulus prøver vi «å fremme lydighet ved tro». — Rom. 16: 26.

Jesus Kristus blir i Åpenbaringen 3: 14 omtalt som «det trofaste og sanne vitne». Hvordan besvarte han spørsmål, og hvordan taklet han forskjellige situasjoner som han ble stilt overfor? Noen ganger ved å bruke illustrasjoner som fikk folk til å tenke. Andre ganger ved å spørre folk om hvordan de selv forstod et bestemt skriftsted. Ofte ved å sitere skriftsteder, gjengi tanken i dem eller henvise til dem. (Matt. 4: 3—10; 12: 1—8; Luk. 10: 25—28; 17: 32) I det første århundre var skriftruller noe som vanligvis ble oppbevart i synagogene. Det er ikke noe som tyder på at Jesus hadde en personlig samling av slike skriftruller, men han kjente Skriftene godt og henviste ofte til dem når han underviste andre. (Luk. 24: 27, 44—47) Han kunne med rette si at det han lærte, ikke kom fra ham selv. Han talte det han hadde hørt av sin Far. — Joh. 8: 26.

Vi ønsker å følge Jesu eksempel. Vi har ikke personlig hørt Gud tale, slik Jesus hadde. Men Bibelen er Guds Ord. Når vi bruker den som grunnlag for de svarene vi gir, unngår vi å henlede oppmerksomheten på oss selv. Vi viser at vi ikke gir uttrykk for ufullkomne menneskers meninger, men i stedet er fast bestemt på å la Gud ha det avgjørende ordet med hensyn til hva som er sannhet. — Joh. 7: 18; Rom. 3: 4.

Vårt mål er selvfølgelig ikke bare å bruke Bibelen, men å gjøre det på en måte som folk har mest mulig utbytte av. Vi vil at de skal lytte med et åpent sinn. Avhengig av hvilken innstilling folk har, kan du si noe slikt som dette før du kommer med en bibelsk tanke: «Er du ikke enig i at det som virkelig betyr noe, er hva Gud sier?» Eller du kan si: «Visste du at Bibelen drøfter akkurat det spørsmålet?» Hvis du snakker med noen som ikke har respekt for Bibelen, må du kanskje bruke en noe annerledes innledning. Du kan si: «Jeg vil gjerne vise deg en gammel profeti.» Eller du kan si: «Den mest utbredte boken i menneskenes historie sier . . .»

I noen tilfeller velger du kanskje bare å gjengi tanken i et skriftsted. Men der det er mulig, er det best å slå opp i Bibelen og lese hva den sier. Vis folk skriftstedet i deres egen bibel hvis det lar seg gjøre. Denne direkte bruken av Bibelen har ofte god virkning på folk. — Hebr. 4: 12.

Kristne eldste har et spesielt ansvar for å bruke Bibelen når de besvarer spørsmål. En av de kvalifikasjonene en bror må oppfylle for å kunne tjene som eldste, er at han «holder nøye fast ved det troverdige ord hva hans lærekunst angår». (Tit. 1: 9) Et medlem av menigheten treffer kanskje en alvorlig avgjørelse i livet etter at en eldste har gitt ham veiledning. Hvor viktig er det ikke da at denne veiledningen er basert på Bibelen! En eldstes eksempel i så måte kan ha innflytelse på mange andres måte å undervise på.