7D «Pakt» i den gamle hebraiske betydningen

He 9: 16 — gr.: διαθήκη (diathẹke)

Ordet diathẹke forekommer 33 ganger i den greske teksten, nemlig i Mt 26: 28; Mr 14: 24; Lu 1: 72; 22: 20; Apg 3: 25; 7: 8; Ro 9: 4; 11: 27; 1Kt 11: 25; 2Kt 3: 6, 14; Ga 3: 15, 17; 4: 24; Ef 2: 12; He 7: 22; 8: 6, 8, 9, 9, 10; 9: 4, 4, 15, 15, 16, 17, 20; 10: 16, 29; 12: 24; 13: 20; Åp 11: 19. I Ny verden-oversettelsen er dette greske ordet gjengitt med «pakt» alle disse 33 stedene.

Ordet diathẹke forekommer sju ganger i sitater fra De hebraiske skrifter. Det dreier seg om Ro 11: 27 (fra Jes 59: 21); He 8: 8 (fra Jer 31: 31), 9 (to ganger, fra Jer 31: 32), 10 (fra Jer 31: 33); 9: 20 (fra 2Mo 24: 8); 10: 16 (fra Jer 31: 33). Det tilsvarende hebraiske ordet i de skriftstedene det siteres fra, er ifølge M ברית (berịth, «pakt»), og det greske ordet i LXX er διαθήκη (diathẹke).

Selv om det er opplagt at diathẹke i De kristne greske skrifter er brukt i betydningen «pakt», i tråd med betydningen av det tilsvarende hebraiske uttrykket, er det mange oversettere som i He 9: 16, 17 gjengir diathẹke med «testamente». De antyder dermed at han som skrev Hebreerbrevet, brukte dette greske ordet i en annen betydning i disse versene.

I oppslagsverket Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature (John McClintock og James Strong, Grand Rapids, Michigan, opptrykk av 1981, bd. II, s. 544) sies det imidlertid: «Ettersom בְּרִית [berịth] (som aldri betyr testamente, men alltid pakt eller avtale) i Sept. konsekvent er gjengitt med διαθήκη [diathẹke] i hele GT, er det rimelig å tro at de nytestamentlige forfatterne ved å bruke det ordet ville overbringe den samme tanken til sine lesere, hvorav de fleste var godt kjent med det greske GT. . . . I passasjen Heb. ix, 16, 17, som riktignok er vanskelig, har mange kommentatorer ment at ordet διαθήκη absolutt må bety testamente. På den annen side kan det imidlertid anføres, i tillegg til det som nettopp er blitt sagt om den vanlige betydningen av ordet i NT, at ordet forekommer to ganger i konteksten i en betydning som nødvendigvis må svare til oversettelsen av בְּרִית, og det i den uomtvistelige betydningen pakt (sml. διαθήκη καινή [diathẹke kainẹ, «ny pakt»], Heb. ix, 15, med det samme uttrykket i viii, 8, og διαθήκη, ix, 16, 17, med v. 20 og 2. Mos. xxiv, 8).»

I tråd med dette skriver B.F. Westcott, medutgiver av Westcott og Horts greske tekst, følgende i sitt verk The Epistle to the Hebrews (London 1892, s. 300):

«I den grad det bibelske vitnesbyrd er klart, taler det helt og holdent til fordel for betydningen ’pakt’, med den nødvendige begrensning ordets betydning får når det er tale om en guddommelig pakt. Når vi går videre og drøfter betydningen av διαθήκη i kap. ix. 15 ff., må det innledningsvis bemerkes at v. 15⁠—18 henger nøye sammen: v. 16 ὅπου γάρ [họpou gar, «For hvor»] . . . ; v. 18 ὅθεν οὐδέ [họthen oudẹ, «Derfor . . . heller ikke»]. . . .

Den måten dette henger sammen på, gjør det svært vanskelig å tenke seg at nøkkelordet (διαθήκη) er brukt i forskjellige betydninger i disse versene, og spesielt at det i v. 16 skulle sikte til en spesiell type διαθήκη, som er vesensforskjellig fra den πρώτη διαθήκη [prọte diathẹke, «tidligere pakt»] som er nevnt i v. 15, 18. For det er umulig å forsvare den påstand at de ofre som den gamle pakt ble innstiftet ved hjelp av, kan forklares ut fra den formodning at den var et ’testamente’. Det ser faktisk ikke ut til at den i noen forstand kan kalles et ’testamente’.

Det er derfor mest fornuftig å trekke den slutning at διαθήκη har samme betydning på alle stedene, og at betydningen er den som for øvrig er den alminnelige, nemlig ’pakt’, så sant det ikke finnes uimotsigelige argumenter mot dette synet.»

Det greske ordet diathẹke har følgelig samme betydning i He 9: 16, 17 som i versene før og etter, nemlig «pakt», og svarer til det hebraiske ordet berịth. Disse versene inngår i apostelens drøftelse av den mosaiske lovpakt sammenlignet med dens motbilde, den nye pakt. Paulus skriver om at mellommannen (’paktslutteren’) dør for at pakten skal bli gyldig juridisk sett og bindende. I forbindelse med lovpakten trådte dyreofrene i stedet for Moses, mellommannen for lovpakten, og deres blod ble brukt i stedet for hans for at pakten skulle bli gyldig og tre i kraft. Som en parallell til dette gav Jesus Kristus, mellommannen for den nye pakt, sitt fullkomne menneskeliv som et offer i forbindelse med den nye pakt. Det at han utgjøt sitt blod, førte til at den nye pakt ble gjort gyldig. — He 9: 17.