Barlindtrær — hvorfor befinner de seg på Storbritannias kirkegårder?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

I 1656 skrev en prest i den anglikanske kirke: «Våre forfedre var særlig påpasselige med å bevare barlindtrærne på kirkegårdene, ettersom de med sine eviggrønne nåler tjente som et symbol . . . på sjelens udødelighet.» Det forteller tradisjonen. Men hvor skriver en slik oppfatning seg fra?

Det å forbinde eviggrønne vekster med udødelighet går langt tilbake i tiden. I Wales blir den tradisjon å betrakte barlinden som et slikt symbol knyttet til de gamle druidenes trosoppfatninger og skikker. I England, lenge før den kristne tidsalder, ble det plantet barlindtrær på steder hvor det lå hedenske templer, og de ble med tiden adoptert av kirken som «et hellig symbol». Tradisjoner er seiglivete, og skjønt frikirkene ikke fulgte denne trenden, har barlindtrærne likevel en fremtredende plass på britiske kirkegårder den dag i dag.

Hva sier Bibelen om sjelens udødelighet? Det finnes ikke noe sted hvor ordene «udødelighet» eller «udødelig» blir knyttet sammen med ordet «sjel». I sin forelesning «En teologisk forståelse av livet og døden» stilte erkebiskopen av York «overforenklede oppfatninger om at sjelen forlater kroppen», opp som en kontrast til en grunnleggende bibelsk sannhet. Han sa: «Det er ingenting som på en eller annen måte forlater kroppen når vi dør.»

Hva slags tre er barlind?

Barlind (Taxus baccata) er et staselig, eviggrønt tre som vokser langsomt og kan bli ti—tolv meter høyt. Mange av de større eksemplarene i Storbritannia består faktisk av to eller flere trær som har vokst sammen, slik at barken fullstendig har skjult sammenvoksningen. En kjent barlind i Skottland har en omkrets på 17 meter, og man vet nå at den egentlig består av to trær som har vokst sammen.

Barlindtrær kan leve i flere hundre år — noen autoriteter sier at de kan leve i minst 2000 år. Mange gamle barlindtrær som vokser i Storbritannia, er de eneste som har overlevd middelalderske landsbyer, og det er blitt dannet nye bosetninger omkring dem.

De modne frøene til barlinden er omgitt av en høyrød, myk frøkappe, arillus. Men disse frøene er, i likhet med treets nåler og bark, giftige, og det å spise dem kan være livsfarlig for husdyr som beiter i nærheten. En gang trodde man at hvis man pyntet huset med barlind, ville det føre til et dødsfall i familien.

Barlindtreet har finfibret ved, som kan minne om mahogni. Av kjerneveden, som har en oransjerød farge, kan man lage solide møbler. På grunn av dens seige, smidige kvalitet ble den i middelalderen brukt til langbuer, som engelske bueskyttere var så dyktige til å bruke i krigføring.

I Storbritannia og også i deler av Normandie, som tidligere ble styrt av England, er barlind et vanlig syn på gamle kirkegårder. Én kirkegård i England er kjent for sine 99 barlindtrær, men et slikt antall er uvanlig. Barlind ble vanligvis plantet parvis — ett par ved inngangen til kirkegården og et annet par nær kirkedøren. I dag ser en ofte en rekke med velstelte søylebarlinder, og det er plantet flere barlindtrær ved siden av gravene.

Læren om en udødelig sjel er imidlertid en hedensk, gresk doktrine som er forbundet med det Platon lærte. Når døden er blitt fjernet, vil oppstandelsen av de døde til evig liv på jorden være Guds gave til menneskeheten. — Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 4.

[Bilde på side 31]

En tusen år gammel barlind på kirkegården ved St. Andrews kirke i Totteridge i Hertfordshire

[Bilder på side 31]

Til høyre: Fargerike frøkapper — men giftige frø

Lengst til høyre: Velstelte søylebarlinder på kirkegården ved St. Lawrences kirke i Little Stanmore i Middlesex