Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g01 8.12. s. 9–12
  • Håp for revmatikere

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Håp for revmatikere
  • Våkn opp! – 2001
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Følelsesmessige smerter
  • Ta hensyn til dine begrensninger
  • Støtte fra familien — en god hjelp
  • Åndelig hjelp
  • Det vil bli slutt på lidelser
  • Revmatiske sykdommer til stor plage for mange
    Våkn opp! – 2001
  • Hvordan en kan lære å leve med leddbetennelse
    Våkn opp! – 1992
  • Fra våre lesere
    Våkn opp! – 1993
  • Innholdsfortegnelse
    Våkn opp! – 2001
Se mer
Våkn opp! – 2001
g01 8.12. s. 9–12

Håp for revmatikere

«REVMATISME er ikke en av de største dødsårsakene, som hjertesykdom eller kreft, men har stor innvirkning på livskvaliteten,» sier dr. Fatima Mili. Alle sider ved ens liv kan bli berørt. Hva kan noen av problemene gå ut på? Er det mulig å mestre situasjonen?

Katia,a som er 28 år og bor i Italia, sier: «Jeg fikk leddgikt da jeg var 20, og siden den gang er livet mitt blitt helt forandret. Jeg måtte slutte i jobben og slutte som heltidsforkynner på grunn av smertene.» Smerter er et problem for alle som har en revmatisk sykdom. Alan, som er 63 år og bor i England, sier: «Du har alltid vondt et eller annet sted, selv om smertene kanskje er moderate.» Tretthet og utmattelse er en annen utfordring. «Selv om du skulle mestre smertene og hevelsene, er trettheten uutholdelig,» sier den 21 år gamle Sarah.

Følelsesmessige smerter

Den 61 år gamle Setsuko, som bor i Japan, sier at det å gå med kroniske smerter hver dag også kan «slite en ut følelsesmessig og mentalt». Bare det å prøve å holde en blyant eller et telefonrør kan være en utfordring! Kazumi, som er 47 år, sier: «Til og med helt vanlige ting som et barn kan gjøre, er det blitt umulig for meg å gjøre.» Den 60 år gamle Janice, som ikke kan holde seg på bena lenge om gangen, sier: «Jeg synes det er trist at jeg ikke klarer å gjøre det jeg gjorde før.»

Slike begrensninger kan føre til frustrasjoner og et dårlig selvbilde. Gaku, som er 27 år og et av Jehovas vitner, sier: «Fordi jeg ikke greier å gjøre så mye i evangeliseringsarbeidet eller å påta meg oppgaver i menigheten, føler jeg meg som en som ikke er verd noe som helst.» Francesca, som har hatt en revmatisk sykdom siden hun var to år, sier at hun «synker dypere og dypere ned i fortvilelse». En slik fortvilelse kan gå ut over de åndelige sidene ved livet. Joyce, et av Jehovas vitner i Sør-Afrika, innrømmer at hun begynte å holde seg hjemme fra kristne møter. «Jeg orket rett og slett ikke å treffe noen,» forklarer hun.

En revmatiker engster seg kanskje også mye for framtiden — for å bli bevegelseshemmet og bli avhengig av andre, for å bli overlatt til seg selv uten noen omsorgsperson, for å falle og brekke noe, for ikke å kunne forsørge familien. En 52 år gammel kvinne som heter Yoko, innrømmer: «Når jeg ser at jeg får deformerte ledd, blir jeg redd for at jeg skal få mer av det.»

De andre i familien har det kanskje heller ikke så greit, siden de hver dag ser at en de er glad i, har det vondt. Noen par erfarer kanskje til og med at dette blir en alvorlig belastning for ekteskapet. Denise, som bor i England, sier: «Etter 15 års ekteskap sa mannen min: ’Jeg klarer ikke gikten din mer!’ Han forlot meg og den fem år gamle datteren vår.»

Revmatiske sykdommer innebærer altså enorme utfordringer både for dem som har en slik sykdom, og for familiene deres. Men det er mange som klarer seg bra! Her får vi vite om hvordan noen gjør det.

Ta hensyn til dine begrensninger

Det er helt nødvendig at du får nok hvile hvis du er revmatiker; det kan redusere trettheten. Men det er ikke dermed sagt at du skal slutte med all aktivitet. Timothy forklarer: «Du trenger å holde deg aktiv, så du ikke lar sykdommen få overtaket mentalt sett, for hvis den gjør det, sitter du bare der og kjenner smertene.» Revmatologen William Ginsburg ved Mayoklinikken i USA sier: «Det er en vanskelig balansegang mellom det å gjøre for mye og det å gjøre for lite. Noen ganger må folk bli minnet på at de må ta det mer med ro og lytte til sykdommen sin.»

Dette kan innebære at du må forandre den måten du betrakter dine begrensninger på. En sørafrikansk kvinne som heter Daphne, forteller: «Jeg har måttet være realistisk og innse at jeg ikke har mistet evnen til å gjøre visse ting; det er bare det at jeg må gjøre tingene mye langsommere. I stedet for å bli bekymret eller frustrert bestemmer jeg meg rett og slett for å gjøre litt om gangen.»

Det er også bra å gjøre seg kjent med forskjellige praktiske hjelpemidler som er å få. Snakk med legen eller fysioterapeuten din om dette. Keiko forteller: «Vi har installert en trappeheis. Jeg får vondt i håndleddene når jeg vrir på runde dørhåndtak, så håndtakene har vi skiftet ut. Nå kan jeg åpne alle dørene ved å dytte på dem med hodet. Vi har byttet ut alle vannkranene i huset med slike som har en hendel, sånn at jeg kan gjøre i hvert fall noe husarbeid.» En annen revmatiker, Gail, sier: «Bilnøkkelen og husnøkkelen min er festet til et langt håndtak, slik at det blir lettere for meg å vri om nøklene. Kammen og hårbørsten min er forlenget med lange skaft og kan justeres i forskjellige vinkler når jeg skal gre og børste håret.»

Støtte fra familien — en god hjelp

Carla, som bor i Brasil, sier: «Den støtten jeg har fått av mannen min, har vært helt avgjørende. Det at han ble med meg på legebesøkene, gjorde at jeg holdt motet oppe. Vi var sammen om å finne ut hvordan sykdommen virker på kroppen, hva symptomene er, og hva slags behandling som er nødvendig. Jeg følte meg bedre, fordi han kunne forstå hva jeg gjennomgikk.» Ja, ektefeller som aksepterer sin manns eller sin kones begrensninger, og som er villig til å lære om deres sykdom, kan være til enorm støtte og hjelp.

En som heter Bette, tok seg for eksempel noen vaskejobber da mannens revmatisme gjorde det vanskelig for ham å fortsette i byggebransjen. Kazumis mann både pleiet henne og gjorde det husarbeidet hun ikke klarte. Han lærte også barna å gjøre det de kunne for å hjelpe til. Kazumi sier: «Mannen min har vært en god støtte for meg. Uten hans hjelp hadde det stått mye dårligere til med meg.»

En kvinne i Australia som heter Carol, kommer med denne advarselen: «Pass på at du ikke presser for mye inn på timeplanen. Jeg føler meg fort utilstrekkelig hvis jeg ikke klarer å holde tritt med familien.» Når de andre i familien viser forståelse og omtanke, kan de virkelig være en god støtte.

Åndelig hjelp

Katia sier: «Når en har en slik sykdom, er en overbevist om at ingen skjønner hvordan en har det. Derfor er det viktig å vende seg til Jehova Gud, for han forstår virkelig vår fysiske og følelsesmessige tilstand. (Salme 31: 7) Det at jeg har et godt forhold til ham, har gitt meg en sinnsro som gjør at jeg klarer å leve med sykdommen.» I Bibelen blir Jehova med rette omtalt som «all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel». — 2. Korinter 1: 3, 4.

Bønn kan derfor være til stor hjelp for en som har kroniske smerter. Kazumi forteller: «De nettene jeg ikke har fått sove på grunn av smertene, har jeg gråtende betrodd meg til Jehova og bedt ham om styrke til å holde ut smertene og om visdom til å mestre alle vanskelighetene. Jehova har helt klart bønnhørt meg.» Francesca har også erfart Guds kjærlige støtte. Hun sier: «Jeg har sett hvordan ordene i Filipperne 4: 13 er blitt oppfylt: ’Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.’»

Ofte gir Jehova Gud støtte gjennom den kristne menighet. Gail, for eksempel, forteller om den hjelpen hun fikk av sine åndelige brødre og søstre i Jehovas vitners menighet. «Deres kjærlighet hjalp meg til ikke å bli deprimert,» sier hun. Keika sier noe lignende. Da hun fikk spørsmålet «Er det noe du kan komme på som har vært godt i livet ditt?», svarte hun: «Ja, all den kjærlighet og medfølelse jeg blir møtt med av alle i menigheten!»

I Jehovas vitners menigheter tar tilsynsmennene ledelsen i å gi slik støtte. Setsuko sier: «Jeg kan ikke beskrive hvor stor virkning det har på en som sliter med sykdom, at de eldste hører på en og gir trøst.» Men det er som en revmatiker som heter Daniel, minner oss om: «Våre åndelige brødre og søstre kan bare hjelpe oss hvis vi lar dem få gjøre det.» Det er derfor viktig at en beholder kontakten med sine medkristne og gjør sitt beste for å komme seg på menighetsmøtene. (Hebreerne 10: 24, 25) Der kan en få den åndelige oppmuntring en trenger for å holde det gående.

Det vil bli slutt på lidelser

De som har en revmatisk sykdom, er glad for de framskrittene som legevitenskapen har gjort hittil. Men ikke engang de beste behandlingsformene gir full helbredelse. I det lange løp kan pasienter finne størst styrke i å stole på Guds løfter om en ny verden.b (Jesaja 33: 24; Åpenbaringen 21: 3, 4) I den nye verden ’skal den halte springe som en hjort’. (Jesaja 35: 6) Revmatiske sykdommer og alle andre sykdommer som menneskene er plaget av, vil være borte for bestandig! Peter, som har Bekhterevs sykdom, sier derfor: «Jeg kan se et lys i enden av denne mørke tunnelen som jeg reiser igjennom.» En kristen kvinne som heter Giuliana, sier noe lignende: «Jeg ser på hver dag som går, som en seier, som én dag mindre å holde ut til enden kommer!» Ja, den tid er nær da det ikke bare er slutt på revmatiske sykdommer, men også alle andre lidelser og plager!

[Fotnoter]

a Noen av navnene er forandret.

b Hvis du vil at et av Jehovas vitner skal besøke deg for å forklare deg hva Bibelens løfter går ut på, kan du kontakte Jehovas vitner der du bor, eller skrive til Jehovas vitner, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.

[Bilde på side 10]

Det er mange hjelpemidler som letter hverdagen

[Bilde på side 12]

Man kan få kjærlig støtte på kristne møter

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del