LANGMODIGHET
Det å holde tålmodig ut når man lider urett eller blir provosert, samtidig med at man nekter å oppgi håpet om at det problematiske forholdet skal bedre seg. Langmodigheten tjener derfor en hensikt, idet den særlig er rettet mot å hjelpe den som forårsaker den ubehagelige situasjonen. Det å være langmodig betyr likevel ikke at man ser gjennom fingrene med noe som er galt. Når hensikten med langmodigheten er oppnådd, eller når det ikke lenger er noen mening i å tolerere situasjonen, opphører langmodigheten. Den ender enten på en fordelaktig måte for den som har opptrådt provoserende, eller med at det blir grepet inn overfor vedkommende. Uansett vil den som viser langmodighet, ikke lide noen skade åndelig sett.
Den bokstavelige betydningen av det hebraiske uttrykket som er oversatt med «sen til vrede» («langmodig» i noen oversettelser), er «lang av nesebor [hvor vreden flammer opp]». (2Mo 34: 6; 4Mo 14: 18; se VREDE.) Det greske ordet makrothymịa (langmodighet) betyr bokstavelig «det å være lang av ånd (sinn)». (Ro 2: 4, Int) Både det greske og det hebraiske uttrykket betegner tålmodighet, overbærenhet og det å være sen til vrede, slik også det norske uttrykket gjør. Å være langmodig innbefatter tanken om bevisst å legge bånd på seg.
Bibelen viser hvordan Gud ser på langmodighet, og den gjør det også klart hvor uforstandig det er og hvilke dårlige resultater det fører til å unnlate å vise denne egenskapen. En som er langmodig, blir kanskje oppfattet som svak, men utviser egentlig god skjelneevne. «Den som er sen til vrede, har stor skjelneevne, men den som er utålmodig, opphøyer dårskap.» (Ord 14: 29) Langmodighet er bedre og har større effekt enn fysisk makt. «Den som er sen til vrede, er bedre enn en veldig mann, og den som behersker sin ånd, er bedre enn den som inntar en by.» – Ord 16: 32.
En som ikke er langmodig, men som farer opp uten å legge bånd på seg, stiller seg åpen for en «invasjon» av alle slags upassende tanker og handlinger: «Som en gjennombrutt by uten mur er den mann som ikke kan legge bånd på sin ånd.» (Ord 25: 28) «Tåpen lar all sin ånd slippe løs, men den som er vis, holder den i ro til det siste.» (Ord 29: 11) Vismannen gir derfor det råd at man ikke skal være hastig i sin ånd: «Vær ikke hastig i din ånd til å føle deg krenket, for det å føle seg krenket er noe som hviler i tåpenes barm.» – For 7: 9.
Jehovas langmodighet. Da Jehova kalte Moses opp på Horeb-fjellet og viste ham noe av sin herlighet, erklærte han overfor Moses: «Jehova, Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd, men han kommer slett ikke til å frita for straff.» (2Mo 34: 5–7) Den sannhet at Jehova er sen til vrede, ble senere gjentatt av Moses, David, Nahum og andre. – 4Mo 14: 18; Ne 9: 17; Sl 86: 15; 103: 8; Joe 2: 13; Jon 4: 2; Na 1: 3.
Langmodighet er en av Jehovas egenskaper, og den kommer alltid til uttrykk på en måte som harmonerer med hans hovedegenskaper – kjærlighet, rettferdighet, visdom og makt. (1Jo 4: 8; 5Mo 32: 4; Ord 2: 6; Sl 62: 11; Jes 40: 26, 29) Først og fremst må Guds eget navn ytes rettferdighet. Dette navnet må opphøyes over alle andre navn i universet. Dette er av avgjørende betydning for at alle hans skapninger skal kunne ha det godt. En av de viktigste grunnene til at han viser langmodighet, er knyttet til opphøyelsen av hans navn, slik apostelen Paulus viser: «Om nå Gud, enda det er hans vilje å vise sin vrede og å gjøre sin makt kjent, med stor langmodighet har tolerert vredens kar, som var gjort egnet til tilintetgjørelse, for at han kunne gjøre kjent sin herlighets rikdom over barmhjertighetens kar, som han på forhånd har beredt til herlighet, nemlig oss, som han kalte, ikke bare fra jødene, men også fra nasjonene, hva så?» (Ro 9: 22–24) I forbindelse med at Gud viser langmodighet, tar han ut et folk for sitt navn. Og ved å benytte seg av dette folket gjør han kjent sin storhet over hele jorden. – Apg 15: 14; 1Kt 3: 9, 16, 17; 2Kt 6: 16.
Gud lot sin langmodighet komme til uttrykk på et meget tidlig tidspunkt i menneskenes historie. Det første menneskepar krenket hans lov ved sitt opprør. Men i stedet for å fullbyrde sin dom over dem med det samme, slik han med god rett kunne gjort, viste han langmodighet i samsvar med sin kjærlighet. Dette gjorde han av hensyn til deres ennå ufødte etterkommere. For dem hadde hans langmodighet alt å si (hans tålmodighet betyr frelse for mange [2Pe 3: 15]). Noe som er enda viktigere, er at Gud også aktet å framheve sin herlighet ved hjelp av den lovte Ætt. (1Mo 3: 15; Joh 3: 16; Ga 3: 16) Det var ikke bare på den tiden Gud var langmodig. Han visste nemlig at han ville måtte tåle ufullkomne mennesker i flere tusen år og utsette å straffe en verden som var fiendtlig innstilt til ham. (Jak 4: 4) Noen har misforstått og misbrukt den langmodighet Gud viser dem. De har oversett hensikten med den og betraktet den som senhet i stedet for som kjærlig tålmodighet. – Ro 2: 4; 2Pe 3: 9.
Ikke i noen annen forbindelse har Guds langmodighet kommet tydeligere til uttrykk enn i hans handlemåte overfor fortidens Israel. (Ro 10: 21) Gang på gang tok han dem tilbake etter at de hadde falt fra, var blitt straffet og hadde angret og vendt om. De drepte hans profeter og til slutt hans egen Sønn. De motarbeidet forkynnelsen av det gode budskap, som Jesus og hans apostler var opptatt med. Men Guds langmodighet var ikke bortkastet. Det fantes en rest som viste seg å være trofast. (Jes 6: 8–13; Ro 9: 27–29; 11: 5) Han benyttet noen av disse trofaste til å skrive hans Ord under inspirasjon. (Ro 3: 1, 2) Den Loven han gav israelittene, gjorde det klart at alle mennesker er syndere og trenger en gjenløser, og den pekte fram til Ham som skulle gi sitt liv som en løsepenge, og som skulle bli opphøyd til den høye stillingen som Konge. (Ga 3: 19, 24) Det ble skaffet til veie forbilder på Kristi rike og på hans prestedømme (Kol 2: 16, 17; He 10: 1) og likeledes eksempler som viser hva man bør gjøre, og hva man bør unngå. (1Kt 10: 11; He 6: 12; Jak 5: 10) Alt dette er av vesentlig betydning for at menneskene skal kunne oppnå evig liv. – Ro 15: 4; 2Ti 3: 16, 17.
Jehovas langmodighet er ikke evigvarende. På den annen side varer Guds langmodighet bare så lenge som det harmonerer med rett og rettferdighet og visdom. Det at det blir vist langmodighet i en vanskelig eller provoserende situasjon, innebærer at hensikten med langmodigheten er at den skal gi de involverte parter anledning til å forandre seg, til å ordne opp. Når situasjonen har nådd det punkt da det er tydelig at det ikke er noe håp om en slik forandring, vil det å fortsette å vise langmodighet bety en krenkelse av rett og rettferdighet. I et slikt tilfelle handler Gud med visdom for å bringe den uverdige situasjonen til opphør. Det er da slutt på hans tålmodighet.
Et eksempel på Guds overbærenhet og på at den tok slutt, ses i hans handlemåte overfor menneskene før vannflommen. Forholdene var blitt ytterst dårlige, og Gud sa: «Min ånd skal ikke virke overfor mennesket til uavgrenset tid, ettersom det også er kjød. Derfor skal dets dager være hundre og tjue år.» (1Mo 6: 3) Senere sa Jesaja følgende om israelittenes misbruk av Jehovas langmodighet: «Men de – de gjorde opprør og såret hans hellige ånd. Nå forandret han seg og ble deres fiende; han selv førte krig mot dem.» – Jes 63: 10; jf. Apg 7: 51.
De kristne blir derfor inntrengende bedt om at de ikke må «ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den». (2Kt 6: 1) De får denne oppfordringen: «Bedrøv ikke Guds hellige ånd.» (Ef 4: 30) Og: «Slokk ikke åndens ild.» (1Te 5: 19) Ellers kan det gå så langt at de gjør seg skyldig i synd og bespottelse mot Guds ånd og krenker den, og i så fall er det ikke mulig å angre og oppnå tilgivelse – da har de bare tilintetgjørelse i vente. – Mt 12: 31, 32; He 6: 4–6; 10: 26–31.
Jesus Kristus. Jesus Kristus viste langmodighet blant menneskene og tjente derved som et godt eksempel. Profeten Jesaja skrev følgende om ham: «Han ble hardt presset, og han lot seg bli plaget; likevel åpnet han ikke sin munn. Han ble ført som en sau til slakting; og lik en søye som er blitt stum overfor dem som klipper henne, åpnet heller ikke han sin munn.» (Jes 53: 7) Han bar over med sine apostlers svakheter og fant seg i de mange fornærmelsene og uforskammethetene som hans bitre og ondsinnete fiender utsatte ham for. Han gjengjeldte ikke ondt med ondt, verken i ord eller handling. (Ro 15: 3) Da apostelen Peter handlet overilt og kuttet øret av Malkus, irettesatte Jesus ham med disse ordene: «Stikk ditt sverd på plass igjen . . . mener du at jeg ikke kan be min Far om i dette øyeblikk å sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, de som sier at det må skje på denne måten?» – Mt 26: 51–54; Joh 18: 10, 11.
Hvorfor er det viktig at kristne lærer å vise langmodighet?
Av det ovenstående framgår det at langmodighet er en egenskap som har sitt opphav hos Jehova Gud. Den er en frukt av hans ånd. (Ga 5: 22) Menneskene, som er skapt i Guds bilde og likhet, har et visst mål av denne egenskapen og kan utvikle den ved å følge Guds Ord og hans hellige ånds ledelse. (1Mo 1: 26, 27) De kristne har derfor fått befaling om å framelske og legge for dagen denne egenskapen. (Kol 3: 12) Den er noe som kjennetegner en Guds tjener. (2Kt 6: 4–6) Apostelen Paulus sier: «Vær langmodige mot alle.» (1Te 5: 14) Han viser at det er nødvendig å legge denne egenskapen for dagen for å behage Gud. Men ens langmodighet er ikke ekte hvis den er kombinert med murring og klaging. Paulus viser at det som er rosverdig, er å ’være langmodig med glede’. – Kol 1: 9–12.
Det å vise langmodighet medfører glede og gir også andre gode resultater. For Jehova er resultatet at hans navn blir herliggjort. Den tvilen som er reist med hensyn til hans overherredømmes rettferdighet og rettmessighet, blir tilbakevist, og han blir stående fri for anklage. (1Mo 3: 1–5; Job 1: 7–11; 2: 3–5) Hvordan kunne det ha gått hvis han hadde latt Adam og Eva og Satan dø da opprøret fant sted? Noen kunne ha trukket den slutning at det var et visst hold i Satans utfordring. Men ved sin langmodighet gav Jehova menneskene mulighet til å vise – selv når de blir satt på prøve – at de foretrekker hans overherredømme, og at de ønsker å tjene ham på grunn av hans fine egenskaper. Ja, han gav dem mulighet til å vise at de foretrekker Jehovas overherredømme framfor fullstendig uavhengighet fordi de erkjenner at det er langt bedre for dem. – Sl 84: 10.
Jesus Kristus fikk en storslagen lønn fordi han viste langmodighet i lydighet mot Gud. Han ble opphøyd til den høye stillingen som Konge, og hans far gav ham også «det navn som er over ethvert annet navn». (Flp 2: 5–11) Han får også en «brud» som består av hans åndelige brødre, Det nye Jerusalem, som blir omtalt som en by med en mur hvor navnene på Lammets tolv apostler står på grunnsteinene. – 2Kt 11: 2; Åp 21: 2, 9, 10, 14.
Alle mennesker som framelsker langmodighet og bevarer denne egenskapen i samsvar med Guds hensikt, vil også bli rikt belønnet. (He 6: 11–15) De har den tilfredsstillelsen som følger med det å etterligne Gud og gjøre hans vilje og ha hans godkjennelse. Dessuten vil deres langmodighet bidra til at andre kan bli hjulpet til å bli kjent med Gud og til å oppnå evig liv. – 1Ti 4: 16.