1. Mosebok

44 Senere befalte Josef den mannen som sto over hans hus: «Fyll mennenes sekker med så mye mat som de kan bære, og legg pengene til hver enkelt øverst i sekken hans.+ 2 Men du skal legge begeret mitt, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste sammen med pengene for kornet hans.» Så gjorde han det Josef hadde sagt.

3 Da det var blitt lyst om morgenen, ble mennene sendt av gårde med eslene sine. 4 De hadde ikke kommet langt fra byen da Josef sa til den mannen som sto over hans hus: «Sett etter mennene! Når du tar dem igjen, skal du si: ‘Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt? 5 Dette er jo det begeret som min herre drikker av og bruker når han tyder varsler. Det er ondt, det dere har gjort.’»

6 Han tok dem igjen og sa dette til dem. 7 Men de sa til ham: «Hvorfor sier min herre dette? Det kunne aldri falle dine tjenere inn å gjøre noe slikt. 8 De pengene som vi fant øverst i sekkene våre, tok vi jo med tilbake til deg fra Kạnaan.+ Hvorfor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? 9 Hvis begeret blir funnet hos en av dine tjenere, skal han dø, og vi andre skal bli slaver for min herre.» 10 Da sa han: «La det bli som dere sier: Den det blir funnet hos, skal bli min slave, men dere andre skal være uten skyld.» 11 Så skyndte de seg å løfte sekkene ned på bakken og åpne dem. 12 Han lette nøye og begynte med den eldste og sluttet med den yngste. Til slutt ble begeret funnet i sekken til Benjamin.+

13 Da flerret de klærne sine, løftet sekkene opp på eslene igjen og dro tilbake til byen. 14 Da Juda+ og brødrene hans kom inn i Josefs hus, var han der fortsatt, og de kastet seg til jorden foran ham.+ 15 Josef sa til dem: «Hva er det dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som meg kan tyde varsler?»+ 16 Til dette sa Juda: «Hva skal vi svare min herre? Hva kan vi si? Og hvordan kan vi bevise at vi er uskyldige?* Den sanne Gud har oppdaget dine tjeneres synd.+ Vi er nå min herres slaver, både vi og han som begeret ble funnet hos!» 17 Men Josef sa: «Det kunne aldri falle meg inn å gjøre noe slikt! Den mannen som begeret ble funnet hos, han skal bli slave for meg.+ Men dere andre kan reise hjem til deres far i fred.»

18 Juda gikk nå fram til ham og sa: «Jeg ber deg, min herre, hør på det din slave har å si, og ikke bli sint på din slave, for du er som farao selv.+ 19 Min herre spurte sine slaver: ‘Har dere en far eller en bror?’ 20 Vi sa da til min herre: ‘Ja, vi har en gammel far, og han har en sønn til, den yngste, som han fikk på sine eldre dager.+ Men broren hans er død,+ så han er den eneste sønnen igjen etter sin mor,+ og hans far elsker ham.’ 21 Deretter sa du til dine slaver: ‘Ta ham med ned til meg, så jeg kan få se ham.’+ 22 Men vi sa til min herre: ‘Gutten kan ikke dra fra faren sin. Hvis han gjorde det, ville faren dø.’+ 23 Da sa du til dine slaver: ‘Hvis ikke den yngste broren deres kommer ned hit sammen med dere, får dere ikke tre fram for meg igjen.’+

24 Vi reiste derfor hjem til din slave, vår far, og fortalte ham hva min herre hadde sagt. 25 Senere sa vår far: ‘Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.’+ 26 Men vi sa: ‘Det kan vi ikke gjøre. Hvis den yngste broren vår blir med oss, vil vi dra ned, for vi får ikke tre fram for mannen hvis ikke den yngste broren vår er med oss.’+ 27 Da sa din slave, vår far, til oss: ‘Dere vet jo at min kone bare fødte meg to sønner.+ 28 Men den ene forsvant, og jeg sa: «Han må ha blitt revet i stykker!»,+ og jeg har ikke sett ham siden. 29 Hvis dere også tar denne fra meg og han blir rammet av en ulykke og dør, sender dere mine grå hår ned i graven*+ i sorg.’+

30 Og hvis jeg nå drar tilbake til din slave, vår far, uten at gutten er med oss – han elsker jo gutten høyere enn sitt eget liv* – 31 da kommer han til å dø når han ser at gutten ikke er med. Dine slaver kommer til å sende din slaves, vår fars, grå hår ned i graven* i sorg. 32 Jeg, din slave, garanterte for guttens sikkerhet overfor min far ved å si: ‘Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg, har jeg syndet mot min far for alltid.’+ 33 Derfor ber jeg deg nå: La meg bli igjen som slave for min herre i stedet for gutten, så gutten kan dra tilbake sammen med brødrene sine. 34 Hvordan kan jeg reise hjem til min far uten å ha med meg gutten? Jeg vil ikke klare å se på at denne ulykken rammer min far!»