Job

17 Min livskraft* er brutt, mine dager er slokket,

gravplassen venter meg.+

 2 Jeg er omgitt av folk som håner meg,+

og mitt øye må se på* deres opprørske oppførsel.

 5 En mann tilbyr seg å dele med sine venner,

samtidig som hans egne barn blir forsømt.*

 6 Gud har gjort meg til en som folk gjør narr av,*+

jeg er blitt en som de spytter i ansiktet.+

 7 Mine øyne er sløvet av sorg,+

mine kroppsdeler er ikke annet enn en skygge.

 8 De rettskafne stirrer overrasket på dette,

og den uskyldige blir opprørt over de gudløse.*

 9 Den rettferdige holder fast ved sin vei,+

og den som har rene hender, blir sterkere og sterkere.+

10 Men bare kom igjen, fortsett med argumentene deres,

for jeg har ikke funnet en eneste blant dere som er vis.+

13 Hvis jeg venter litt til, blir graven* mitt hjem,+

i mørket skal jeg re min seng.+

14 Til gravens dyp skal jeg rope:+ ‘Du er min far!’,

til larvene: ‘Min mor og min søster!’

16 Det* forsvinner bak gravens* låste porter

når vi alle stiger ned i støvet sammen.»+