Apostlenes gjerninger

4 Mens de to* nå talte til folket, kom overprestene og høvedsmannen ved templet+ og saddukeerne+ over dem, 2 irritert fordi de underviste folket og åpent forkynte oppstandelsen fra de døde i tilfellet med* Jesus;+ 3 og de la hånd på dem og satte dem i arrest til neste dag,+ for det var allerede kveld. 4 Men mange av dem som hadde hørt talen, trodde,+ og tallet på mennene ble omkring fem tusen.+

5 Neste dag skjedde det at deres styresmenn og eldste* og skriftlærde samlet seg i Jerusalem+ 6 (også Ạnnas,+ overpresten, og Kaifas+ og Johannes og Aleksander og så mange som var av overprestens slekt), 7 og de stilte dem midt iblant seg og begynte å spørre: «Ved hvilken kraft eller i hvis navn gjorde dere dette?»+ 8 Da sa Peter til dem, fylt med hellig ånd:+

«Folkets styresmenn og eldste! 9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en god gjerning mot en syk mann,+ med hensyn til ved hvem denne mannen er blitt gjort frisk,* 10 så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk at i Jesu Kristi, nasareerens, navn,+ han som dere pælfestet,*+ men som Gud oppreiste fra de døde,+ ved ham* står denne mannen her frisk framfor dere. 11 Dette er ’den steinen som ble aktet for intet av dere bygningsmenn, og som er blitt hovedhjørnestein’.+ 12 Og det er ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn+ under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved.»+

13 Da de nå så Peters og Johannes’ frimodighet og skjønte at de var ulærde og alminnelige mennesker,+ begynte de å undre seg. Og de begynte å kjenne dem igjen, at de hadde pleid å være sammen med Jesus;+ 14 og da de så den mannen som var blitt leget, stå sammen med dem,+ hadde de ikke noe å si imot.+ 15 De befalte dem da å gå ut av sanhedrịnsalen, og de begynte å rådføre seg med hverandre 16 og sa: «Hva skal vi gjøre med disse menneskene?+ Det er jo et faktum at det har skjedd et bemerkelsesverdig tegn ved dem, et som er kjent for alle Jerusalems innbyggere;+ og vi kan ikke benekte det. 17 Men for at det ikke skal bli ytterligere utbredt blant folket, så la oss true dem til ikke å tale mer på grunnlag av dette navn til noe menneske i det hele tatt.»+

18 Så kalte de dem inn og påla dem at de ikke noe sted skulle uttale seg eller undervise på grunnlag av Jesu navn. 19 Men Peter og Johannes svarte ved å si til dem: «Døm selv om det er rettferdig* i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. 20 Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.»+ 21 Da de så hadde truet dem ytterligere, gav de dem fri, ettersom de ikke fant noe grunnlag for å straffe dem, og på grunn av folket,+ for de æret alle Gud for det som hadde skjedd; 22 for den mannen som dette helbredelsestegnet hadde skjedd med, var mer enn førti år gammel.

23 Etter at de var blitt frigitt, gikk de til sine egne+ og fortalte om de ting overprestene og de eldste hadde sagt til dem. 24 Da de hadde hørt dette, hevet de samstemmig sin røst til Gud+ og sa:

«Suverene+ Herre,* du er den som dannet himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,+ 25 og som ved hellig ånd sa gjennom vår forfader Davids, din tjeners, munn:+ ’Hvorfor kom nasjoner i opprør og grunnet folkeslag på tomme ting?+ 26 Jordens konger stilte seg opp, og styresmennene* samlet seg alle som én mot Jehova* og mot hans salvede.’*+ 27 Ja, både Herodes* og Pontius Pilatus+ sammen med mennesker av nasjonene og Israels folkegrupper var i sannhet samlet i denne by mot din hellige+ tjener Jesus, som du salvet,*+ 28 for å gjøre de ting som din hånd og ditt råd* hadde forutbestemt skulle skje.+ 29 Og nå, Jehova,* gi akt på deres trusler+ og gi dine slaver å fortsette å tale ditt ord med all frimodighet,+ 30 mens du rekker ut din hånd til helbredelse, og mens tegn og varsler+ skjer ved din hellige tjener+ Jesu navn.»+

31 Og da de hadde frambåret påkallelse, ble stedet hvor de var samlet, rystet;+ og de ble alle som én fylt med den hellige ånd+ og talte Guds ord med frimodighet.+

32 Og skaren av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel,+ og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget; men de hadde alt felles.+ 33 Og med stor kraft fortsatte apostlene å avlegge vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse;+ og ufortjent godhet i stort mål var over dem alle. 34 Ja, det var ikke én som var i nød blant dem;+ for alle de som eide jordstykker eller hus, solgte dem og kom med verdien av de ting som ble solgt, 35 og de la det for apostlenes føtter.+ Så ble det delt ut+ til hver enkelt, alt etter hva han trengte. 36 Likeså Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Bạrnabas,+ som oversatt betyr Trøstens sønn, en levitt, som var fra Kypros, 37 og som eide et stykke land — han solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.+