Markus

7 Fariseerne og noen av de skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg nå om ham.+ 2 Og da de så noen av hans disipler spise sitt måltid med besmittede, det vil si uvaskede, hender+ — 3 for fariseerne, ja alle jødene, holder fast ved tradisjonen fra menn i tidligere tider og spiser ikke uten å ha vasket hendene opp til albuen,* 4 og når de kommer fra torget, spiser de ikke uten at de har renset seg ved stenkning; og det er mange andre tradisjoner+ som de har fått og skal holde fast ved: dåp* av begre og kanner og kobberkar+ — 5 så spurte disse fariseerne og skriftlærde ham: «Hvorfor oppfører ikke dine disipler seg i samsvar med tradisjonen fra menn i tidligere tider, men inntar sitt måltid med besmittede hender?»+ 6 Han sa til dem: «Jesaja profeterte treffende om dere hyklere, slik det står skrevet:+ ’Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerter er langt borte fra meg.+ 7 Forgjeves fortsetter de å tilbe meg, for de lærer læresetninger som er menneskebud.’+ 8 Dere gir slipp på Guds bud og holder fast ved menneskers tradisjon.»+

9 Videre fortsatte han ved å si til dem: «Behendig setter dere Guds bud til side,+ så dere kan holde fast ved DERES tradisjon. 10 Moses sa for eksempel: ’Ær din far og din mor’,+ og: ’Den som spotter far eller mor, skal ende i døden.’*+ 11 Men dere sier: ’Hvis en mann sier til sin far eller sin mor: «Hva jeg enn har som du kan få av meg til hjelp, er korban*+ (det vil si en gave viet+ til Gud)»’* — 12 så lar dere ham ikke lenger gjøre noe som helst for sin far eller sin mor,+ 13 og dere gjør således Guds ord ugyldig ved DERES tradisjon,+ som dere har gitt videre. Og mange lignende ting+ gjør dere.» 14 Så kalte han igjen folkemengden til seg og begynte å si til dem: «Hør på meg, alle sammen, og få tak i meningen.+ 15 Det er ikke noe som kommer inn i et menneske utenfra, som kan besmitte ham; men de ting som går ut av et menneske, er de ting som besmitter et menneske.»+ 16* ——

17 Da han nå hadde gått inn i et hus, bort fra folkemengden, begynte hans disipler å spørre ham om illustrasjonen.+ 18 Da sa han til dem: «Er også dere uten oppfatningsevne, slik som de?+ Er dere ikke klar over at ikke noe som kommer inn i et menneske utenfra, kan besmitte ham, 19 siden det ikke kommer inn i hjertet, men inn i innvollene og går ut i kloakken?»*+ Dermed erklærte han all mat for ren.*+ 20 Videre sa han: «Det som går ut av et menneske, er det som besmitter et menneske;+ 21 for innenfra, fra menneskenes hjerte,+ utgår skadelige resonnementer: utukt,*+ tyverier, mord,+ 22 ekteskapsbrudd, begjærlighet,+ onde gjerninger, svik, løsaktig oppførsel,*+ et misunnelig øye,* bespottelse, hovmod, ufornuft. 23 Alle disse onde ting kommer innenfra og besmitter et menneske.»+

24 Derfra brøt han opp og drog til traktene ved Tỵrus og Sịdon.+ Og han gikk inn i et hus og ville ikke at noen skulle få vite det. Likevel kunne han ikke unngå oppmerksomhet;+ 25 men en kvinne hvis lille datter hadde en uren ånd, hørte straks om ham og kom og kastet seg ned for hans føtter.+ 26 Kvinnen var greker, av syrisk-fønikisk nasjonalitet, og hun fortsatte å be ham om å drive ut demonen av hennes datter.+ 27 Men han begynte med å si til henne: «La først barna bli mette, for det er ikke riktig å ta barnas brød+ og kaste det til de små hundene.»+ 28 Men hun svarte ved å si til ham: «Det er sant, herre, og likevel spiser de små hundene under bordet av de små barnas smuler.»+ 29 Da sa han til henne: «Fordi du sa dette, så gå; demonen har fart ut av din datter.»+ 30 Hun gikk så bort til sitt hjem og fant+ at det lille barnet var lagt på sengen, og at demonen var fart ut.

31 Da han nå kom tilbake fra Tỵrus-traktene, drog han gjennom Sịdon til Galilẹa-sjøen, opp midt gjennom Dekạpolis-traktene.*+ 32 Her kom de til ham med en mann som var døv og talehemmet, og de bønnfalt ham om å legge hånden på ham.+ 33 Og han førte ham bort fra folkemengden, så de var for seg selv, og stakk fingrene i mannens ører, og etter å ha spyttet rørte han ved tungen hans.+ 34 Og idet han så opp mot himmelen,+ sukket+ han dypt og sa til ham: «Effatạ», det vil si: «Bli åpnet.» 35 Da ble hans høreevne åpnet,+ og det som hemmet hans tunge,* ble løst, og han begynte å tale normalt. 36 Så påla han dem at de ikke skulle fortelle det til noen,+ men jo mer han påla dem det, desto mer gjorde de det kjent.+ 37 Ja, de ble over all måte forundret,+ og de sa: «Han har gjort alt vel. Han får til og med de døve til å høre og de stumme til å tale.»+