Job

30 Og nå har de ledd av meg,+

de som er yngre av dager enn jeg,+

de hvis fedre jeg ville ha nektet

å sette hos mitt småfes hunder.*

 2 Ja, deres henders kraft — til hvilken nytte var den for meg?

I dem er den fulle kraft forsvunnet.+

 3 På grunn av mangel og sult er de ufruktbare;

de avgnager et vannløst område,+

hvor det i går var uvær og ødeleggelse.

 4 De plukket salturt ved buskene,

og gyvelbuskers rot var deres føde.

 5 Fra samfunnet ble de gang på gang drevet bort;+

folk pleide å rope etter dem som etter en tyv.

 6 De må bo på elvedalers skråning,

i jordhuler og i klipper.

 7 Blant buskene skrek de bestandig;

under neslene pleide de å klynge seg sammen.

 8 Sønner av den uforstandige,+ også sønner av den navnløse,

de er blitt drevet ut av landet med pisk.

 9 Og nå er jeg blitt den de synger om,+

og jeg er gjenstand for deres snakk.+

10 De har avskydd meg, de har holdt seg langt borte fra meg;+

og mitt ansikt sparte de ikke for sitt spytt.+

11 For han løsnet min buestreng og tok til å ydmyke meg,

og bisselet løsgjorde de for min skyld.

12 Ved min høyre hånd reiser de seg som yngel;

mine føtter har de latt gå,

men de gikk i gang med å kaste sine voller opp mot meg til min ulykke.+

13 De har revet opp mine stier;

de dugde bare til ulykke for meg,+

uten at de hadde noen hjelper.

14 Som gjennom en vid revne begynner de å komme;

under et uvær har de veltet seg fram.

15 Plutselige redsler er blitt vendt mot meg;

min fornemme fremtreden jages som av vinden,*

og som en sky er min frelse forsvunnet.

16 Og nå blir min sjel utøst i meg;+

nødens+ dager griper meg.

17 Om natten er mine knokler+ blitt gjennomboret og har falt av meg,

og mine gnagende smerter hviler ikke.+

18 Ved stor kraft forandres min kledning;

som kragen på min lange kledning omslutter den meg.

19 Han har kastet meg ned i leiren,

så jeg viser meg å være som støv og aske.

20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer meg ikke;+

jeg har stått der, så du kunne gi akt på meg.

21 Du forandrer deg, så du blir grusom mot meg;+

med din hånds fulle styrke nærer du sterk uvilje mot meg.

22 Du løfter meg opp til vinden, du lar meg ri på den;

så oppløser du meg med et brak.

23 For jeg vet at du kommer til å la meg vende tilbake til døden,+

ja til huset hvor alle levende møtes.

24 Men ingen rekker sin hånd ut mot en ruinhaug,+

og under ens forfall blir det ikke ropt om hjelp angående dette.

25 Sannelig, jeg gråt over den som har en hard dag;+

min sjel har vært bedrøvet over den fattige.+

26 Selv om jeg ventet på det gode, kom det onde likevel;+

og jeg ventet til stadighet på lyset, men mørket kom.

27 Mine innvoller ble brakt til å koke og var ikke tause;

nødens dager kom meg i møte.

28 Bedrøvet+ vandret jeg omkring da det ikke var sollys;*

jeg reiste meg i menigheten,* jeg fortsatte å rope om hjelp.

29 Jeg ble en bror av sjakaler

og en venn av strutsens døtre.+

30 Min hud ble svart+ og falt av meg,

og mine knokler ble hete av tørrhet.

31 Og til slutt passet min harpe bare til sorg

og min pipe til gråtendes røst.