Dommerne
5 Og den dagen stemte Debọra+ sammen med Bạrak,+ Abịnoams sønn,+ i en sang+ og sa:
2 «Fordi en i Israel lot håret henge løst til krig,
fordi folket meldte seg frivillig:+
VELSIGN Jehova!+
4 Jehova, da du drog ut fra Sẹ’ir,+
da du skred fram fra Ẹdoms område,+
ristet jorden,+ ja dryppet himlene,+
ja dryppet skyene av vann.
6 I Sjạmgars,+ Ạnats sønns, dager,
i Jạels+ dager, var stiene uten ferdsel,*
og de veifarende reiste omveier.+
7 Innbyggerne i åpent land forsvant, i Israel forsvant de,+
inntil jeg, Debọra,+ stod fram,
inntil jeg stod fram som en mor i Israel.+
8 De begynte å velge seg nye guder.+
Det var den gang det var krig* i portene.*+
Ikke et skjold var å se, ikke en lanse,
blant førti tusen i Israel.+
10 Dere som rir på gulrøde eselhopper,+
dere som sitter på kostbare tepper,*
og dere som vandrer på veien:
Tenk etter!+
11 Det lød røster av dem som deler ut vann blant de steder hvor det dras opp vann;+
der begynte de å forkynne* Jehovas rettferdige gjerninger,+
de rettferdige gjerningene til hans innbyggere i åpent land i Israel.
Det var den gang Jehovas folk begav seg ned til portene.
12 Våkn opp, våkn opp, Debọra;+
våkn opp, våkn opp, stem i en sang!+
Reis deg, Bạrak,+ og før dine fanger* bort, du Abịnoams sønn!+
13 Det var den gang de overlevende kom ned til stormennene;
Jehovas folk kom ned til meg mot de veldige.
14 Fra Ẹfraim var deres opprinnelse* på lavsletten,*+
med* deg, Bẹnjamin, blant dine folk.
Fra Mạkir+ drog befalingsmennene ned,
og fra Sẹbulon de som håndterer en skrivers utstyr.+
15 Og fyrstene i Jịssakar+ var med Debọra,
og som Jịssakar, så også Bạrak.+
Ut på lavsletten ble han sendt til fots.+
16 Hvorfor satt du mellom de to saltaskene
for å lytte til tonene av pipespillet for* hjordene?+
For Rubens avdelinger var hjertets ransakelser store.+
17 Gịlead ble i sin bolig på den andre siden av Jordan;+
og Dan, hvorfor fortsatte han for en tid å oppholde seg på skip?+
Ạsjer satt uvirksom ved havets strand,
og ved sine anløpssteder fortsatte han å bo.+
19 Konger kom, de kjempet;
det var den gang Kạnaans konger kjempet+
i Ta’ạnak,+ ved Megịddos+ vann.
Vinning av sølv tok de ikke.+
21 Kịsjon-elven skylte dem bort,+
elven fra gamle dager,* Kịsjon-elven.+
Du gav deg til å trå ned styrke,+ min sjel.
23 ’FORBANN+ Mẹros,’ sa Jehovas engel,+
’FORBANN uopphørlig dets innbyggere,
for de kom ikke Jehova til hjelp,
Jehova til hjelp med de veldige.’
24 Jạel,+ kenitten+ Hẹbers hustru, skal være den mest velsignede blant kvinner,
blant kvinner i telt skal hun være den mest velsignede.+
25 Vann bad han om, melk gav hun ham;
i stormenns store gjestebudsskål bar hun fram sammenløpet melk.*+
26 Sin hånd rakte hun så ut etter teltpluggen
og sin høyre hånd etter de hardt arbeidendes hammer.+
Og hun brukte hammeren mot Sisẹra, hun gjennomboret hans hode,+
og hun sønderslo og hogg i stykker hans tinninger.
27 Mellom hennes føtter sank han sammen, falt han, lå han;
mellom hennes føtter sank han sammen, falt han;
der han sank sammen, der falt han overvunnet.+
28 Gjennom vinduet så en kvinne ut og speidet stadig etter ham,*
Sisẹras mor gjennom gitteret:+
’Hvorfor har hans stridsvogn drøyd med å komme?+
Hvorfor må hans vogners hovslag være så sene?’+
29 De vise blant hennes fornemme damer*+ svarte henne gang på gang,
ja, også hun gav stadig seg selv svar med sine egne ord:
30 ’Burde de ikke finne, burde de ikke dele ut bytte:+
et morsliv — to morsliv* til hver sunn og sterk mann,+
bytte av farget tøy til Sisẹra, bytte av farget tøy,
en brodert kledning, farget tøy, to broderte kledninger
til halsen på dem som tar bytte?’*
31 Måtte alle dine fiender gå til grunne+ på denne måten, Jehova,
og måtte de som elsker deg,*+ være som solen når den går fram i sin velde.»+
Og landet hadde deretter ro i førti år.+