2. Samuelsbok
16 Da David var kommet litt forbi toppen,+ se, da kom Sịba,+ Mefibọsjets+ tjener, ham i møte med et par oppsalte esler,+ og på dem var det to hundre brød+ og hundre kaker av rosiner+ og hundre mål med sommerfrukt+ og en stor krukke med vin.+ 2 Da sa kongen til Sịba: «Hva mener du med disse tingene?»+ Til dette sa Sịba: «Eslene skal kongens husstand ha til å ri på, og brødet og sommerfrukten skal de unge mennene+ ha til å spise, og vinen skal den som blir utmattet+ i ødemarken,+ ha til å drikke.» 3 Nå sa kongen: «Og hvor er din herres* sønn?»+ Da sa Sịba til kongen: «Se, han oppholder seg i Jerusalem; for han sa: ’I dag kommer Israels hus til å gi meg min fars kongedømme tilbake.’»+ 4 Kongen sa så til Sịba: «Se, alt som tilhører Mefibọsjet, er ditt.»+ Da sa Sịba: «Jeg bøyer+ meg ned. La meg finne velvilje for dine øyne, min herre konge.»
5 Og kong David kom så langt som til Bạhurim,+ og se, det kom en mann ut derfra som var av samme slekt som Sauls hus, og hans navn var Sjịme’i;+ han var sønn av Gẹra. Han kom ut, og mens han kom ut, nedkalte han ondt over ham.+ 6 Og han begynte å kaste stein etter David og etter alle kong Davids tjenere; og alt folket og alle de veldige mennene var på hans høyre og på hans venstre side. 7 Og dette er hva Sjịme’i sa da han nedkalte ondt over ham: «Kom deg vekk, kom deg vekk, du mann som har blodskyld,*+ du udugelige mann!*+ 8 Jehova har latt komme tilbake over deg all blodskylden for Sauls hus, han i hvis sted du har hersket som konge; og Jehova gir kongedømmet i din sønn Ạbsaloms hånd. Og nå er du i din ulykke, for du er en mann som har blodskyld!»+
9 Til slutt sa Ạbisjai, Serụjas sønn,+ til kongen: «Hvorfor skal denne døde hunden+ nedkalle ondt over min herre kongen?+ La meg få gå bort og hogge hodet av ham.»+ 10 Men kongen sa: «Hva har jeg med dere å gjøre,*+ dere Serụja-sønner?+ La ham nedkalle ondt+ på denne måten, for Jehova selv har sagt til ham:+ ’Nedkall ondt over David!’ Hvem skulle da* si: ’Hvorfor gjorde du dette?’»+ 11 Og David sa videre til Ạbisjai og alle sine tjenere: «Se, min egen sønn, som er kommet ut av mitt indre, søker etter min sjel;+ hvor mye mer da en benjaminitt!+ La ham være, så han kan nedkalle ondt, for Jehova har sagt det til ham! 12 Kanskje Jehova ser+ det med sitt øye* og Jehova på ny viser meg godhet, til gjengjeld for hans forbannelse på denne dag.»+ 13 Dermed gikk David og hans menn videre på veien, mens Sjịme’i gikk langs fjellsiden og gikk side om side med ham for å nedkalle ondt+ over ham; og han fortsatte å kaste stein mens han gikk side om side med ham, og han kastet en mengde støv.+
14 Omsider kom de fram, kongen og alt folket som var med ham, og de var trette. Og de hentet ny styrke der.+
15 Men Ạbsalom og alt folket, Israels menn, drog inn i Jerusalem;+ og Akitọfel+ var med ham. 16 Og det skjedde da arkitten+ Hụsjai,+ Davids venn,+ kom inn til Ạbsalom, at Hụsjai sa til Ạbsalom: «Leve kongen!+ Leve kongen!» 17 Da sa Ạbsalom til Hụsjai: «Er dette din kjærlige godhet mot din venn? Hvorfor drog du ikke med din venn?»+ 18 Hụsjai sa da til Ạbsalom: «Nei; for den som Jehova har utvalgt, og likeså dette folket og alle Israels menn — ham skal jeg tilhøre,* og hos ham skal jeg bli. 19 Og for annen gang må jeg si: Hvem skal jeg tjene? Er det ikke framfor hans sønn? Slik som jeg har tjent framfor din far, slik skal jeg vise meg å være* framfor deg.»+
20 Senere sa Ạbsalom til Akitọfel: «Dere menn, gi et råd.+ Hva skal vi gjøre?» 21 Da sa Akitọfel til Ạbsalom: «Ha omgang med din fars medhustruer,+ de som han lot bli igjen for å ta hånd om huset.+ Og hele Israel vil med sikkerhet få høre at du har gjort deg til en stank+ for din far;+ og alle de som er med deg, deres hender+ vil med sikkerhet bli sterke.» 22 De slo derfor opp et telt for Ạbsalom oppe på taket,+ og Ạbsalom begynte å ha omgang med sin fars medhustruer+ for hele Israels øyne.+
23 Og Akitọfels råd, som han gav i de dager, var akkurat som når en mann* spurte om den sanne Guds ord.* Slik var ethvert råd+ fra Akitọfel+ både for David og for Ạbsalom.