Hosea*

1 Jehovas ord+ som kom til Hosẹa,+ Be’ẹris sønn, i de dager+ da Ussịa,+ Jọtam,+ Ạkas+ og Hiskịa+ var konger i Juda, og i de dager da Jerọboam,+ sønn av Jọasj,+ var konge i Israel. 2 Jehovas ord ved Hosẹa fikk sin begynnelse, og Jehova tok til å si til Hosẹa: «Gå,+ skaff deg en utukts* hustru og utukts barn, for ved utukt vender landet seg visselig bort og følger ikke lenger Jehova.»+

3 Så gikk han og tok Gọmer, Dịblajims datter, til ekte, og hun ble gravid og fødte ham med tiden en sønn.+

4 Og Jehova sa videre til ham: «Gi ham navnet Jịsre’el,+ for ennå en liten stund, og jeg skal kreve Jẹhus hus til regnskap for Jịsre’els* blodsutgytelser,+ og jeg skal gjøre ende på kongedømmet til Israels hus.+ 5 Og det skal skje på den dagen at jeg skal bryte i stykker Israels bue+ på Jịsre’el-lavsletten.»*

6 Så ble hun gravid igjen og fødte en datter. Og Han* sa videre til ham: «Gi henne navnet Lo-Ruhạma,*+ for jeg skal ikke lenger vise barmhjertighet+ mot Israels hus — nei, jeg skal visselig føre dem bort.*+ 7 Men mot Judas hus skal jeg vise barmhjertighet,+ og jeg vil frelse dem ved Jehova deres Gud;*+ men jeg skal ikke frelse dem ved bue eller ved sverd eller ved krig, ved hester eller ved hestfolk.»+

8 Og etter hvert avvente hun Lo-Ruhạma, og så ble hun gravid igjen og fødte en sønn. 9 Da sa Han: «Gi ham navnet Lo-Ạmmi,* for dere er ikke mitt folk,* og jeg skal vise meg ikke å høre dere til.*

10 Og tallet på Israels sønner skal bli som havets sandkorn, som ikke kan måles eller telles.+ Og det skal skje at på det sted hvor det stadig ble sagt til dem: ’Dere er ikke mitt folk’,+ skal det bli sagt til dem: ’den levende Guds* sønner’.+ 11 Og Judas sønner og Israels sønner skal i sannhet bli samlet sammen til en enhet*+ og sette ett overhode over seg og dra opp fra landet,+ for stor blir Jịsre’els*+ dag.

2 SI til DERES brødre: ’Mitt folk!’*+ og til DERES søstre: ’Du kvinne som er blitt vist barmhjertighet!’*+ 2 Før en rettssak mot DERES mor;+ før en rettssak, for hun er ikke min hustru,*+ og jeg er ikke hennes mann.*+ Og hun bør fjerne sin utukt foran sitt ansikt og sine ekteskapsbrudd mellom sine bryster,+ 3 for at jeg ikke skal kle henne naken+ og rett og slett stille henne fram som på den dagen hun ble født,+ og la henne bli lik en ødemark+ og gjøre henne lik et vannløst land+ og la henne dø av tørst.+ 4 Og mot hennes sønner skal jeg ikke vise barmhjertighet,+ for de er utukts sønner.+ 5 Deres mor har jo drevet utukt.+ Hun som gikk gravid med dem, har handlet skammelig,+ for hun har sagt: ’Jeg vil gå etter dem som lidenskapelig elsker meg,+ dem som gir meg mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og mitt drikke.’+

6 Derfor, se, jeg innhegner din vei med torner; og jeg vil sette opp en steinmur mot henne,+ slik at hun ikke finner sine egne stier.+ 7 Og hun kommer med sikkerhet til å løpe etter sine lidenskapelige elskere, men hun skal ikke innhente dem;+ og hun kommer sannelig til å lete etter dem, men hun skal ikke finne dem. Og hun blir nødt til å si: ’Jeg vil gå og vende tilbake til min mann,+ den første,+ for jeg hadde det bedre den gang enn nå.’+ 8 Men hun erkjente ikke+ at det var jeg som hadde gitt henne kornet+ og den søte vinen og oljen, og at jeg hadde latt henne få sølv i overflod, og gull, som de gjorde bruk av for Bạ’al.*+

9 ’Derfor skal jeg vende om* og i sannhet ta bort mitt korn i dets tid og min søte vin i dens faste tid,+ og jeg vil rive bort min ull og mitt lin som skulle dekke hennes nakenhet.+ 10 Og nå skal jeg blotte hennes kjønnsdeler for øynene på hennes lidenskapelige elskere,+ og det vil ikke være noen mann* som kan rive henne ut av min hånd.+ 11 Og jeg skal i sannhet la all hennes jubel,+ hennes høytid,+ hennes nymåne+ og hennes sabbat og alle hennes festtider opphøre. 12 Og jeg vil legge hennes vinranke+ og hennes fikentre øde,+ dem som hun har sagt dette om: «De er en gave til meg, som mine lidenskapelige elskere har gitt meg»; og jeg vil gjøre dem til en skog,+ og markens ville dyr skal i sannhet fortære dem. 13 Og jeg vil kreve henne til regnskap+ for dagene med Bạ’al-bildene,*+ som hun stadig frambrakte offerrøyk for,+ da hun stadig pyntet seg med sin ring og sitt smykke+ og gikk etter sine lidenskapelige elskere,+ og jeg var den hun glemte,’+ lyder Jehovas utsagn.

14 ’Derfor, se, jeg overtaler henne, og jeg vil få henne til å gå ut i ødemarken,+ og jeg vil tale til hennes hjerte.+ 15 Og fra da av vil jeg gi henne hennes vingårder+ og Ạkor-lavsletten*+ som en inngang til håp; og der skal hun i sannhet svare som i sin ungdoms dager+ og som på den dag da hun drog opp fra Egypts land.+ 16 Og det skal skje på den dagen,’ lyder Jehovas utsagn, ’at du skal kalle meg «min mann»,* og du skal ikke lenger kalle meg «min eier».’*+

17 ’Og jeg vil fjerne Bạ’al-bildenes navn fra hennes munn,+ og de skal ikke lenger bli husket* ved sitt navn.+ 18 Og for dem skal jeg på den dagen i sannhet slutte en pakt i forbindelse med markens ville dyr+ og himlenes flygende skapninger og jordens kryp, og buen og sverdet og krig skal jeg bryte i stykker og fjerne fra landet,+ og jeg vil la dem legge seg ned i trygghet.+ 19 Og jeg vil ved forlovelse binde deg til meg til uavgrenset tid,+ og jeg vil ved forlovelse binde deg til meg i rettferdighet og i rett og i kjærlig godhet* og i barmhjertighet.+ 20 Og jeg vil ved forlovelse binde deg til meg i trofasthet; og du skal i sannhet kjenne Jehova.’*+

21 ’Og det skal skje på den dagen at jeg skal svare,’ lyder Jehovas utsagn, ’jeg skal svare himlene, og de på sin side skal svare jorden;+ 22 og jorden på sin side skal svare kornet+ og den søte vinen og oljen; og de på sin side skal svare Jịsre’el [’Gud skal så sæd’].+ 23 Og jeg skal sannelig så henne lik sæd for meg på jorden,+ og jeg vil vise barmhjertighet mot henne som ikke ble vist barmhjertighet,*+ og jeg vil si til dem som ikke er mitt folk:* «Du er mitt folk»;+ og de* på sin side skal si: «Du er min Gud.»’»*+

3 Og Jehova sa videre til meg: «Gå igjen bort og elsk en kvinne som er elsket av en venn*+ og begår ekteskapsbrudd,* som i tilfellet med Jehovas kjærlighet til Israels sønner+ mens de vender seg til andre guder*+ og elsker rosinkaker.»+

2 Så kjøpte jeg meg henne for femten sølvstykker+ og et họmer-mål* bygg og en halv họmer* bygg. 3 Og jeg sa til henne: «I mange dager skal du bo som min.+ Du skal ikke drive utukt,+ og du skal ikke komme til å tilhøre en annen mann;*+ og slik vil også jeg være overfor deg.»

4 For i mange dager skal Israels sønner bo uten konge+ og uten fyrste og uten offer+ og uten en støtte* og uten ẹfod+ og tẹrafim-bilder.+ 5 Deretter skal Israels sønner vende tilbake, og de skal visselig søke Jehova sin Gud*+ og David, sin konge;+ og de skal sannelig komme skjelvende til Jehova+ og til hans godhet i dagenes siste del.+

4 Hør Jehovas ord, Israels sønner, for Jehova har en rettssak med landets* innbyggere,+ for det er ingen sannhet+ og ingen kjærlig godhet* og ingen kunnskap om Gud i landet.+ 2 Folk uttaler forbannelser+ og bedrar+ og myrder+ og stjeler+ og begår ekteskapsbrudd+ — dette har bredt seg — og blodsutgytelser har fulgt på blodsutgytelser.+ 3 Derfor kommer landet til å sørge,+ og hver innbygger i det vil måtte visne bort sammen med markens ville dyr og himlenes flygende skapninger, ja, selv fiskene i havet vil bli samlet i døden.*+

4 «Men la ingen mann strides med noen,+ og la ingen mann irettesette noen, for ditt folk er lik dem som strides med en prest.*+ 5 Og du skal sannelig snuble om dagen,+ og selv en profet skal snuble sammen med deg, som om natten.+ Og jeg vil bringe din mor til taushet.+ 6 Mitt folk skal visselig bli brakt til taushet, fordi det ikke finnes noen kunnskap.+ Fordi du har forkastet kunnskapen,+ skal også jeg forkaste deg, så du ikke får tjene som prest for meg;+ og fordi du stadig glemmer din Guds* lov,+ skal jeg glemme dine sønner, ja jeg.+ 7 I forhold til sitt store antall, slik har de syndet mot meg.*+ Min herlighet har de byttet bort* mot vanære.+ 8 Mitt folks synd fortsetter de å fortære, og til deres misgjerning fortsetter de lengselsfullt å løfte sin sjel.*+

9 Og det skal bli for folket som for presten;+ og jeg skal i sannhet kreve dem til regnskap for deres veier;+ og deres gjerninger skal jeg la komme tilbake over dem.+ 10 Og de kommer så visst til å spise, men de skal ikke bli mette.+ De kommer så visst til å behandle kvinner som skjøger; men de skal ikke bli flere,+ for de har holdt opp med å akte på Jehova.+ 11 Det er utukt* og vin og søt vin som tar bort det gode motiv.*+ 12 Sin avgud av tre*+ fortsetter mitt folk å spørre,+ og deres egen stav fortsetter å gi dem svar; for utuktens ånd har fått dem til å fare vill,+ og ved utukt går de bort fra å være underlagt sin Gud.*+ 13 På fjelltoppene ofrer de,+ og på høydene frambringer de offerrøyk,+ under veldige trær og styrakstrær og store trær, fordi deres skygge er god.+ Det er derfor DERES døtre driver utukt og DERES svigerdøtre begår ekteskapsbrudd.

14 Jeg skal ikke kreve DERES døtre til regnskap for at de driver utukt, eller DERES svigerdøtre for at de begår ekteskapsbrudd. For hva mennene angår, så er det med skjøgene de går avsides+ og med de kvinnelige tempelprostituerte+ de ofrer; og et folk som ikke forstår,+ vil bli trådd ned. 15 Selv om du driver utukt, Israel,+ så la ikke Juda pådra seg skyld,+ og dere må ikke komme til Gịlgal+ og ikke dra opp til Bet-Ạven+ og ikke sverge: ’Så sant Jehova lever!’+ 16 For som en gjenstridig ku er Israel blitt gjenstridig.+ Er det nå Jehova skal la dem beite som en ung vær på et sted hvor det er rikelig med plass? 17 Ẹfraim er forent med avguder.+ Overlat ham til seg selv!+ 18 Når deres hveteøl* er borte,+ har de visselig behandlet kvinnen som en skjøge.+ Hennes beskyttere+ har visselig elsket vanære.+ 19 En vind* har svøpt henne i sine vinger.+ Og de vil skamme seg over sine ofre.»+

5 «Hør dette, dere prester,+ og gi akt, Israels hus, og dere, kongens hus,+ lytt, for det er dere dommen gjelder; for en felle+ er dere blitt for Mịspa og som et nett spent ut over* Tạbor.+ 2 Og i slakting* har de frafalne sunket dypt,+ og jeg var en formaning for dem alle.+ 3 Jeg har selv kjent Ẹfraim,+ og Israel har ikke vært skjult for meg.+ For nå, Ẹfraim, har du behandlet kvinner som skjøger;+ Israel har gjort seg uren.+ 4 Deres gjerninger tillater dem ikke å vende tilbake til sin Gud,*+ for det er en utuktens ånd+ midt iblant dem; og Jehova har de ikke anerkjent.+ 5 Og Israels stolthet har vitnet like opp i hans ansikt;+ og Israel og Ẹfraim, de blir brakt til å snuble i sin misgjerning.+ Juda har også snublet med dem.+ 6 Med sitt småfe og med sitt storfe tok de til å gå og søke Jehova, men de kunne ikke finne ham.+ Han hadde trukket seg bort fra dem. 7 Mot Jehova selv har de handlet forrædersk,+ for det er fremmede sønner de er blitt fedre til.+ Nå skal en måned fortære dem sammen med deres andeler.+

8 BLÅS i horn*+ i Gịbea,+ i trompet* i Rạma! SETT i et krigsrop i Bet-Ạven+ — etter deg, Bẹnjamin!+ 9 Ẹfraim, til forferdelse skal du bli på refselsens dag.+ Blant Israels stammer har jeg gjort kjent pålitelige ord.+ 10 Judas fyrster er blitt lik dem som flytter en grense.+ Over dem skal jeg utøse min heftige vrede som vann. 11 Ẹfraim er undertrykt, knust i rettferdighet,+ for han hadde besluttet seg for å vandre etter sin motstander.*+ 12 Og jeg var som møll*+ for Ẹfraim og som råttenskap for Judas hus.

13 Og Ẹfraim så sin sykdom og Juda sitt åpne sår.+ Og Ẹfraim begynte å gå til Assyria+ og sende bud til en stor konge.*+ Men selv ikke han var i stand til å helbrede dere,+ og han kunne ikke lege DERES åpne sår.+ 14 For jeg skal være som en ungløve for Ẹfraim+ og som en ungløve med manke for Judas hus. Jeg selv skal rive i stykker, og jeg skal gå av sted og bære bort, og det vil ikke være noen befrier.+ 15 Jeg skal gå, jeg vil vende tilbake til mitt sted inntil de bærer sin skyld;+ og de kommer i sannhet til å søke mitt ansikt.+ Når de er hardt trengt,+ kommer de til å søke meg.»+

6 «KOM og la oss vende tilbake til Jehova,+ for det er han som har revet i stykker,+ men han kommer til å helbrede oss.+ Han fortsatte å slå, men han kommer til å forbinde oss.+ 2 Han skal gjøre oss levende etter to dager.+ På den tredje dagen skal han reise oss opp, og vi skal leve framfor ham.+ 3 Og vi vil kjenne, vi vil jage etter å kjenne Jehova.+ Like sikkert som daggryet+ er hans frembrudd.+ Og han skal komme til oss som et øsregn,+ som et vårregn som gjennomvæter jorden.»+

4 «Hva skal jeg gjøre med deg, Ẹfraim? Hva skal jeg gjøre med deg, Juda,+ når DERES kjærlige godhet* er som morgenskyene og som duggen som tidlig forsvinner? 5 Derfor blir jeg nødt til å gi dem hogg ved profetene;+ jeg blir nødt til å drepe dem med min munns ord.+ Og dommene over deg skal være som lyset som bryter fram.+ 6 For det er kjærlig godhet jeg har funnet behag i,+ og ikke i slaktoffer,+ og i kunnskap om Gud* heller enn i helbrennofre.+ 7 Men de har, liksom mennesket av jord,* overtrådt pakten.+ Det er der de har handlet forrædersk mot meg.+ 8 Gịlead+ er en by med folk som gjør det som er skadelig; deres fotspor er blod.+ 9 Og som røverflokker, som ligger på lur etter en mann,*+ er prestenes sammenslutning.+ Ved veien begår de mord, ved Sịkem,+ for de har ikke bedrevet annet enn løsaktig oppførsel.+ 10 I Israels hus har jeg sett noe grufullt.+ Der driver Ẹfraim utukt.+ Israel har gjort seg uren.+ 11 Dessuten, Juda: For deg er det blitt fastsatt en høst, når jeg fører de fangne av mitt folk tilbake.»+

7 «På den tiden da jeg ville helbrede* Israel,+ da blir Ẹfraims misgjerning virkelig avdekket,+ og Samạrias onde gjerninger;+ for de har øvd falskhet,+ og det er en tyv som kommer inn; en røverflokk stormer virkelig fram utenfor.+ 2 Og de sier ikke til sitt hjerte+ at jeg vil komme all deres ondskap i hu.+ Nå har deres gjerninger omringet dem.+ Foran mitt ansikt er de nå kommet.+ 3 Med sin ondskap får de kongen til å fryde seg, og med sine bedrag fyrster.+ 4 Alle sammen er de ekteskapsbrytere,+ lik en ovn opphetet av en baker, som holder opp med å rake opp i varmen fra han har eltet deigen, og helt til den er syret. 5 På vår konges dag har fyrster gjort seg syke+ — det er voldsom harme som følge av vin.+ Han har rakt ut sin hånd sammen med spottere. 6 For de har ført sitt hjerte nær borttil, som til en ovn;+ det brenner i dem.+ Hele natten sover deres baker; om morgenen brenner ovnen* som med en flammende ild.+ 7 De blir alle sammen hete som ovnen, og de likefram fortærer sine dommere. Deres konger er alle sammen falt;+ ingen blant dem roper til meg.+

8 Ẹfraim — med folkene blander han seg.+ Ẹfraim er blitt en rund kake som ikke er snudd over på den andre siden.+ 9 Fremmede har fortært hans kraft,+ og selv har han ikke innsett det.+ Ja, de grå hår er blitt hvite på ham, men selv har han ikke innsett det. 10 Og Israels stolthet har vitnet like opp i hans ansikt,+ og de har ikke vendt tilbake til Jehova sin Gud;*+ heller ikke har de søkt ham på grunn av alt dette.+ 11 Og Ẹfraim viser seg å være som en enfoldig due+ uten hjerte.*+ Til Egypt har de ropt;+ til Assyria har de gått.+

12 Hvilken vei de enn går, skal jeg spenne mitt nett ut over dem.*+ Som himlenes flygende skapninger skal jeg dra dem ned.+ Jeg skal tukte dem slik som det er meldt deres forsamling.+ 13 Ve dem,+ for de har flyktet fra meg!+ Herjing over dem, for de har begått overtredelse mot meg! Og jeg selv gikk i gang med å løskjøpe dem,+ men de på sin side har talt løgn, ja mot meg.+ 14 Og de ropte ikke til meg om hjelp av sitt hjerte,+ selv om de lå og hylte på sine senger. På grunn av sitt korn og sin søte vin fortsatte de å drive omkring;+ de fortsatte å vende seg mot meg.+ 15 Og jeg for min del tuktet dem;+ jeg styrket deres armer,+ men mot meg fortsatte de å tenke ut det som var ondt.+ 16 Og de tok til å vende tilbake, ikke til noe høyere;*+ de var blitt lik en slakk bue.+ For sverdet skal deres fyrster falle på grunn av sin tunges fordømmelse.+ Dette skal de spottes for i Egypts land.»+

8 «Til din munn* — et horn!*+ Det er en som kommer som en ørn+ mot Jehovas hus, for de har overtrådt min pakt,+ og mot min lov har de begått overtredelse.+ 2 Til meg fortsetter de å rope: ’Min Gud, vi, Israel, har kjent deg.’+

3 Israel har forkastet det som er godt.+ La en som er en fiende, forfølge ham.+ 4 De har innsatt konger,+ men ikke på grunn av meg. De har innsatt fyrster, men jeg visste det ikke. Med sitt sølv og sitt gull har de laget seg avguder,+ for at de* skal bli avskåret.*+ 5 Din kalv er blitt forkastet,+ Samạria. Min vrede er blitt opptent mot dem.+ Hvor lenge vil uskyld være noe umulig for dem?+ 6 For et verk av Israel var selv denne.+ Det var bare en håndverker som laget den,+ og den er ikke Gud;* for til splinter skal Samạrias kalv bli.+

7 For vind* sår de stadig, og en stormvind skal de høste.+ Ingen åker har stående korn.+ Ingen spire frambringer mel.+ Dersom den skulle gjøre det, er det fremmede som skal oppsluke det.+

8 Israel skal bli oppslukt.+ Nå skal de havne blant nasjonene,+ som et kar en ikke har behag i.+ 9 For de har dratt opp til Assyria,+ som en sebra som er alene, for seg selv.+ I Ẹfraims tilfelle har de leid elskere.+ 10 Men selv om de fortsetter å leie dem blant nasjonene,+ skal jeg nå samle dem; og de skal en kort stund vri seg i smerte+ på grunn av byrden av konge og fyrster.

11 For Ẹfraim har gjort altrene tallrike for å synde.+ Han har fått seg altere for å synde.+ 12 Jeg gikk i gang med å skrive mange ting i min lov for ham;+ akkurat som noe fremmed er de blitt regnet.+ 13 Som mine slaktoffergaver fortsatte de å ofre kjøtt,+ og de fortsatte å spise det Jehova ikke fant behag i.+ Nå skal han komme deres misgjerning i hu og kreve dem til regnskap for deres synder.+ Til Egypt begynte de å vende tilbake.+ 14 Og Israel begynte å glemme Ham som har dannet ham,+ og å bygge templer;+ og Juda på sin side gjorde de befestede byene tallrike.+ Og jeg skal i sannhet sende ild inn i hans byer, og den skal fortære boligtårnene i hver enkelt av dem.»+

9 «Fryd deg ikke, Israel.+ Juble ikke som folkene.+ For ved utukt har du gått bort fra din Guds side.+ Du har elsket skjøgelønnsgaver på alle treskeplassene for korn.+ 2 Treskeplass og vinpresse før dem ikke,+ og den søte vinen viser seg å være en skuffelse for henne.+ 3 De skal ikke bli boende i Jehovas land,+ og Ẹfraim skal vende tilbake til Egypt,+ og i Assyria skal de spise det som er urent.+ 4 De skal ikke fortsette å utøse vin for Jehova.+ Og deres ofre vil ikke være til behag for ham;+ de er som sørgetidenes brød+ for dem; alle som spiser det, gjør seg urene. For deres brød er for deres egen sjel;* det kommer ikke inn i Jehovas hus.+ 5 Hva skal dere gjøre på møtedagen og på Jehovas høytidsdag?+ 6 For se, de blir nødt til å dra bort på grunn av herjing.+ Egypt skal samle dem;+ Mẹmfis*+ skal begrave dem. Deres attråverdige ting av sølv skal nesler ta i eie;+ tornete busker skal være i deres telt.+

7 De dager da oppmerksomheten blir rettet mot dem, skal komme;+ gjengjeldelsens dager skal komme.+ De som er av Israel, kommer til å vite det.+ Profeten kommer til å være dåraktig,+ den inspirerte uttalelses mann* vil bli vanvittig på grunn av din misgjernings omfang,+ ja, fiendskapet er stort.»

8 Ẹfraims vaktmann+ var hos min Gud.*+ Når det gjelder en profet,+ så er det en fuglefangers felle på alle hans veier;+ det er fiendskap i hans Guds hus. 9 De har sunket dypt med hensyn til å bringe ødeleggelse,*+ som i Gịbeas dager.+ Han skal komme deres misgjerning i hu;+ han skal rette sin oppmerksomhet mot deres synder.

10 «Som druer i ødemarken fant jeg Israel.+ Som tidligfikenen på et fikentre i dets begynnelse så jeg DERES forfedre.+ De gikk inn til Bạ’al-Pẹor,*+ og de begynte å vie seg til* skammeligheten,*+ og de ble avskyelige liksom det de elsket.+ 11 Hva Ẹfraim angår: Som en flygende skapning flyr deres herlighet bort,+ slik at det ikke er noen fødsel og ikke noe svangert morsliv og ingen unnfangelse.+ 12 For selv om de oppfostrer sine sønner, så vil jeg berøve dem barna, slik at det ikke er noe menneske igjen;+ for — ve også dem, når jeg vender meg fra dem!+ 13 Ẹfraim, som jeg har sett som Tỵrus, plantet på en beitemark,+ ja, Ẹfraim er bestemt til å føre sine sønner ut til en som dreper.»+

14 Gi dem, Jehova, det du bør gi.+ Gi dem et morsliv som aborterer,+ og bryster som tørker inn.

15 «All deres ondskap var i Gịlgal,+ for der ble jeg nødt til å hate dem.+ På grunn av deres onde gjerninger skal jeg drive dem bort fra mitt hus.+ Jeg vil ikke fortsette å elske dem.+ Alle deres fyrster handler gjenstridig.+ 16 Ẹfraim skal bli slått ned.+ Selve deres rot skal tørke bort.+ Ingen frukt skal de bære.+ Og dersom de føder, vil jeg rett og slett la deres morslivs attråverdige frukt dø.»+

17 Min Gud*+ skal forkaste dem, for de har ikke lyttet til ham,+ og de skal bli flyktninger blant nasjonene.+

10 «Israel er en degenererende* vinranke.+ Frukt frambærer han stadig til seg selv.+ I forhold til overfloden av sin frukt har han gjort sine altere tallrike.+ I forhold til det gode i hans land satte de opp gode støtter.+ 2 Deres hjerte er blitt hyklersk;*+ nå vil de bli funnet skyldige.

Det er en som skal bryte ned deres altere; han skal herje deres støtter.+ 3 For nå kommer de til å si: ’Vi har ingen konge,+ for vi har ikke fryktet Jehova. Og kongen, hva kan han gjøre for oss?’

4 De taler ord, avlegger falske eder,+ slutter en pakt;+ og retten har skutt opp som en giftplante i den åpne markens furer.+ 5 På grunn av Bet-Ạvens avgudskalv+ vil Samạrias innbyggere bli skremt; for over den skal dens folk sannelig sørge, og likeså dens prester for fremmede guder,* de som pleide å glede seg over den på grunn av dens herlighet, for den vil ha gått bort fra den* i landflyktighet.+ 6 Også den skal noen føre til Assyria som en gave til en stor konge.*+ Skam er hva Ẹfraim vil få,+ og Israel vil skamme seg over sitt råd.+ 7 Samạria og hennes konge skal i sannhet bli brakt til taushet,+ som en avbrukket kvist på vannenes overflate. 8 Og Bet-Ạvens offerhauger,+ Israels synd,+ skal virkelig bli tilintetgjort. Ja, torner og tistler+ skal komme opp på deres altere.+ Og folk skal til og med si til fjellene: ’Skjul oss!’, og til høydene: ’Fall over oss!’+

9 Fra Gịbeas+ dager har du syndet,+ Israel. Der ble de stående. I Gịbea innhentet krigen mot urettferdighetens sønner dem ikke.+ 10 Når jeg ønsker det, da skal jeg tukte dem.+ Og mot dem skal folkeslag i sannhet bli samlet når de spennes for sine to misgjerninger.+

11 Og Ẹfraim var en temmet kvige som elsket å treske;+ og jeg for min del gikk over hennes vakre hals. Jeg lar noen ri på Ẹfraim.+ Juda pløyer;+ Jakob harver+ for ham. 12 Så sæd for dere selv i rettferdighet;+ høst i samsvar med kjærlig godhet.+ Dyrk opp dyrkbar jord til dere selv,+ når det er tid for å søke Jehova, inntil han kommer+ og lærer dere rettferdighet.+

13 Dere har pløyd ondskap.+ Urettferdighet har dere høstet.+ Dere har spist bedragets frukt,+ for du har satt din lit til din vei,+ til dine mange veldige menn.+ 14 Og larm har steget opp blant ditt folk,+ og dine befestede byer skal alle bli herjet,+ som ved Sjạlmans herjing av Ạrbels hus, på stridens dag, da til og med en mor ble knust ved siden av sine egne sønner.+ 15 Slik skal en* sannelig gjøre med dere, Betel,* på grunn av DERES meget store ondskap.+ Ved daggry skal Israels konge visselig bli brakt til taushet.»+

11 «Da Israel var gutt,* elsket jeg ham,+ og fra Egypt kalte jeg min sønn.+

2 De* kalte på dem.+ I samme grad gikk de bort fra dem.*+ Til Bạ’al-bildene* begynte de å ofre,+ og for de utskårne bildene begynte de å frambringe offerrøyk.+ 3 Men jeg — jeg lærte Ẹfraim å gå,+ idet jeg tok dem på mine* armer;+ og de erkjente ikke at jeg hadde helbredet dem.+ 4 Med jordmenneskets* reip fortsatte jeg å dra dem, med kjærlighetens snorer,+ slik at jeg for dem ble som de som løfter et åk av deres kjever,+ og varsomt brakte jeg føde til hver enkelt.+ 5 Han skal ikke vende tilbake til Egypts land, men Assyria skal være hans konge,+ for de ville ikke vende om.+ 6 Og et sverd skal visselig virvle rundt i hans byer+ og gjøre ende på hans bommer og fortære+ på grunn av deres råd.*+ 7 Og mitt folk er tilbøyelig til å være troløst mot meg.+ Og høyere opp* kaller de det;* men ingen i det hele tatt hever seg opp.*

8 Hvordan kan jeg oppgi deg, Ẹfraim?+ Hvordan kan jeg overgi deg, Israel?+ Hvordan kan jeg gjøre deg lik Ạdma?+ Hvordan kan jeg la deg bli som Sẹbojim?+ Mitt hjerte har forandret seg i meg;+ samtidig er all min medynk blitt opptent. 9 Jeg skal ikke gi uttrykk for min brennende vrede.+ Jeg skal ikke ødelegge Ẹfraim igjen,+ for jeg er Gud*+ og ikke et menneske,* Den Hellige i din midte;+ og jeg skal ikke komme med opphisselse. 10 Etter Jehova skal de vandre.+ Som en løve skal han brøle;+ for han skal brøle,+ og sønner skal komme skjelvende fra vest.+ 11 Som en fugl skal de komme skjelvende fra Egypt,+ og som en due fra Assyrias land;+ og jeg skal i sannhet la dem bo i sine hus,» lyder Jehovas utsagn.+

12 «Med løgn har Ẹfraim omringet meg,+ og med svik Israels hus. Men Juda streifer ennå omkring med* Gud,*+ og overfor Den Aller Helligste* er han pålitelig.»*

12 «Ẹfraim nærer seg på vind*+ og jager etter østavinden dagen lang.+ Løgn og herjing hoper han opp.+ Og de slutter en pakt med Assyria,+ og olje blir ført til Egypt.

2 Og Jehova har en rettssak med Juda,+ ja for å kreve Jakob til regnskap i samsvar med hans veier;+ etter hans gjerninger skal han gjengjelde ham.+ 3 I mors liv grep han sin bror i hælen,*+ og med sin dynamiske energi kjempet han med Gud.*+ 4 Og han fortsatte å kjempe med en engel og fikk gradvis overtaket.+ Han gråt, for å bønnfalle om velvilje for seg selv.»+

Ved Betel fant Han ham så,+ og der begynte Han å tale med oss.*+ 5 Og Jehova, hærstyrkenes Gud*+ — Jehova er hans minnenavn.*+

6 «Og du — til din Gud skal du vende om,+ idet du holder fast ved kjærlig godhet*+ og rett;+ og sett alltid ditt håp til din Gud.+ 7 Handelsmannen* har bedragets vekt i sin hånd;+ han har elsket å bedra.+ 8 Og Ẹfraim fortsetter å si: ’Sannelig, jeg er blitt rik;+ jeg har funnet meg verdifulle ting.+ I alt mitt slit vil de ikke finne noen misgjerning hos meg som er synd.’+

9 Men jeg er Jehova din Gud fra Egypts land.+ Ennå* skal jeg la deg bo i teltene som i en fastsatt tids dager.* 10 Og jeg talte til profetene,+ og selv gjorde jeg synene tallrike, og ved profetenes hånd fortsatte jeg å framføre lignelser.+

11 Med Gịlead* har det inntruffet noe nifst,+ ja usannhet.+ I Gịlgal har de til og med ofret okser.+ Og deres altere er* som steinrøyser i den åpne markens furer.+ 12 Og Jakob flyktet av sted til Syrias* område,+ og Israel+ fortsatte å tjene for en hustru,*+ og for en hustru voktet han sauer.+ 13 Og ved en profet førte Jehova Israel opp fra Egypt,+ og ved en profet ble han voktet.+ 14 Ẹfraim har vakt forargelse* inntil bitterhet,+ og sine blodsutgytelser lar han bli liggende på seg selv,+ og hans hån skal hans Store Herre* gjengjelde ham.»+

13 «Når Ẹfraim talte, var det skjelving; han hadde innflytelse i Israel.+ Men han begynte å pådra seg skyld i forbindelse med Bạ’al+ og å dø.+ 2 Og nå synder de enda mer og lager seg en støpt billedstøtte av sitt sølv,+ avguder etter sin egen forstand,+ håndverkeres arbeid alt sammen.+ Til dem sier de: ’La dem som ofrer, som er mennesker,* kysse kalver.’+ 3 Derfor skal de bli lik morgenskyer+ og lik duggen som tidlig forsvinner, lik agner som blåses bort fra treskeplassen,+ og lik røyk fra ljoren.

4 Men jeg er Jehova din Gud* fra Egypts land,+ og det var ingen Gud foruten meg som du kjente den gang; og det var ingen annen frelser enn meg.+ 5 Det var jeg som kjente deg i ødemarken,+ i feberanfallenes* land.+ 6 Som deres beite var, slik ble de mette.+ De ble mette, og deres hjerte begynte å opphøye seg.+ Derfor glemte de meg.+ 7 Og jeg skal bli som en ungløve for dem.+ Som en leopard ved veien skal jeg fortsette å speide.+ 8 Jeg skal møte dem som en bjørn som har mistet sine unger,+ og jeg skal sønderrive deres hjertes innelukke. Og jeg skal fortære dem der som en løve;+ ja, et markens villdyr skal rive dem i stykker.+ 9 Det skal sannelig ødelegge deg,+ Israel, fordi det var imot meg, imot din hjelper.+

10 Hvor er da din konge, så han kan frelse deg i alle dine byer,+ og dine dommere, som du sa dette om: ’Gi meg en konge og fyrster’?+ 11 Jeg gav deg så en konge i min vrede,+ og jeg skal ta ham bort i min heftige vrede.+

12 Ẹfraims misgjerning er innsvøpt, hans synd er tatt vare på.+ 13 En fødende kvinnes veer skal komme over ham.+ Han er en sønn som ikke er vis,+ for når tiden er inne, befinner han seg ikke* der hvor sønner bryter fram fra morslivet.+

14 Av Sjẹols* hånd skal jeg løskjøpe dem;+ fra døden* skal jeg vinne dem tilbake.*+ Død, hvor er dine brodder?+ Sjẹol,* hvor er din tilintetgjørende makt?+ Medynk vil være skjult for mine øyne.+

15 Dersom han som sivplanters sønn bærer frukt,+ skal det komme en østavind, Jehovas vind.*+ Fra en ødemark kommer den opp, og den skal tørke ut hans brønn og tørrlegge hans kilde.+ Den skal plyndre skatten, alle attråverdige gjenstander.+

16 Samạria skal kjennes skyldig,+ for hun er virkelig opprørsk mot sin Gud.*+ For sverdet skal de falle.+ Deres barn kommer til å bli knust,+ og deres gravide kvinner kommer til å bli sprettet opp.»+

14 «Vend om, Israel, til Jehova din Gud,+ for du har snublet i din misgjerning.+ 2 Ta med dere ord og vend om til Jehova.+ Si til ham, alle sammen: ’Måtte du tilgi misgjerning;+ og ta imot det som er godt, og vi skal til gjengjeld frambære våre leppers unge okser.*+ 3 Assyria kommer ikke til å frelse oss.+ På hester skal vi ikke ri.+ Og vi skal ikke mer si til våre henders verk: «Vår Gud!», for det er hos deg en farløs gutt blir vist barmhjertighet.’+

4 Jeg skal helbrede deres troløshet.+ Jeg skal elske dem av egen fri vilje,+ for min vrede har vendt seg fra ham.+ 5 Jeg skal bli* som duggen for Israel.+ Han skal blomstre som liljen og slå røtter som Libanon. 6 Hans kvister skal skyte fram, og hans verdighet skal være som oliventreets,+ og hans duft skal være som Libanons. 7 De skal igjen bo i hans skygge.+ De skal dyrke korn og sette knopper som vinranken.+ Hans minne* skal være som Libanons vin.

8 Ẹfraim kommer til å si: ’Hva har jeg lenger med avgudene å gjøre?’*+

Jeg selv skal sannelig gi svar, og jeg skal fortsette å betrakte ham.+ Jeg er som et frodig einertre.+ Fra meg skal frukt for deg bli funnet.»

9 Hvem er vis, så han kan forstå disse ting,+ klok, så han kan kjenne dem?+ For Jehovas veier er rettskafne,*+ og det er de rettferdige som kommer til å vandre på dem;+ men overtrederne kommer til å snuble på dem.+