Daniel*

1 I det tredje året av Jehọjakims,+ Judas konges, kongedømme kom Nebukadnẹsar, Babylons* konge, til Jerusalem og begynte å beleire byen.+ 2 Med tiden gav Jehova* Jehọjakim, Judas konge, i hans hånd,+ og likeså en del av redskapene+ i den sanne Guds* hus, og han førte dem til landet Sịnear,*+ til sin guds* hus; og redskapene førte han til sin guds skattkammer.+

3 Så sa kongen til Ạsjpenas, sin øverste hoffmann,*+ at han skulle hente noen av Israels sønner og av den kongelige ætt* og av de fornemme+ — 4 barn* som det ikke fantes noe som helst lyte på,+ men som var vakre av utseende og hadde innsikt i all visdom+ og var fortrolige med kunnskap og hadde skjelneevne med hensyn til det som er kjent,+ og som også var skikket til å stå i tjeneste i kongens palass+ — og at han skulle lære dem kaldeernes skrift og tungemål. 5 Dessuten bestemte kongen at de skulle få en daglig forsyning av kongens fine mat+ og av den vin han drakk, ja at det skulle sørges for dem i tre år, slik at de ved slutten av disse årene kunne stå framfor kongen.

6 Nå var det noen av Judas sønner blant dem: Daniel,+ Hanạnja, Mịsjael og Asạrja.+ 7 Og den fremste hoffmannen begynte å gi dem navn.+ Han gav således Daniel navnet Beltsạsar,+ og Hanạnja: Sjạdrak, og Mịsjael: Mẹsjak, og Asạrja: Ạbed-Nẹgo.+

8 Men Daniel bestemte seg i sitt hjerte for at han ikke skulle besmitte+ seg med kongens fine mat og med den vin han drakk. Og han bad gang på gang den fremste hoffmannen om at han måtte få slippe å besmitte seg.+ 9 Den sanne Gud lot derfor Daniel finne kjærlig godhet* og barmhjertighet hos den fremste hoffmannen.+ 10 Og den fremste hoffmannen sa til Daniel: «Jeg er redd for min herre* kongen, som har bestemt hva slags mat og drikke dere skal ha.+ Hvorfor skulle han vel få se at DERES ansikter ser nedslått ut sammenlignet med de barn som er på DERES alder, og hvorfor skulle dere føre skyld over mitt hode hos kongen?» 11 Men Daniel sa til den oppsynsmannen som den fremste hoffmannen+ hadde satt over Daniel, Hanạnja, Mịsjael og Asạrja: 12 «Jeg ber deg, sett dine tjenere på prøve i ti dager, og la dem gi oss grønnsaker+ å spise og vann å drikke; 13 og la vårt utseende og utseendet til de barn som spiser kongens fine mat, bli tatt i øyesyn av deg; gjør så med dine tjenere etter det du ser.»

14 Til slutt hørte han på dem i denne saken og satte dem på prøve i ti dager. 15 Og etter at ti dager var gått, viste det seg at de så bedre ut og var i bedre hold enn alle de barn som spiste kongens fine mat.+ 16 Da fortsatte oppsynsmannen å ta bort deres fine mat og den vin de skulle drikke, og å gi dem grønnsaker.+ 17 Og disse barna, de fire, dem gav den sanne Gud kunnskap og innsikt i all slags skrift og visdom;+ og Daniel forstod seg på alle slags syner og drømmer.+

18 Og ved slutten av de dagene som kongen hadde sagt skulle gå før de ble ført inn,+ førte så den fremste hoffmannen dem fram for Nebukadnẹsar. 19 Og kongen begynte å tale med dem, og blant dem alle ble det ikke funnet noen som Daniel, Hanạnja, Mịsjael og Asạrja;+ og de fortsatte å stå framfor kongen.+ 20 Og i enhver sak som krevde visdom og forstand,+ og som kongen spurte dem om, fant han til og med at de var ti ganger bedre enn alle de magipraktiserende prestene+ og alle de besvergerne+ som var i hele hans kongerike. 21 Og Daniel ble der inntil kong Kỵros’* første år.+

2 Og i det andre året av Nebukadnẹsars kongedømme drømte Nebukadnẹsar drømmer;+ og hans ånd begynte å bli urolig,+ og hans søvn vek fra ham. 2 Kongen sa da at en skulle tilkalle de magipraktiserende prestene+ og besvergerne og trollmennene og kaldeerne for at de skulle fortelle kongen hans drømmer.+ Og de begynte å komme inn og stille seg framfor kongen. 3 Så sa kongen til dem: «Jeg har drømt en drøm, og min ånd er urolig etter å få vite drømmen.» 4 Da talte kaldeerne til kongen på arameisk:*+ «Konge, måtte du leve til uavgrensede tider!+ Si dine tjenere drømmen, så skal vi fortelle deg tydningen.»+

5 Kongen svarte og sa til kaldeerne: «Ordet kunngjøres av meg: Hvis dere ikke gjør meg kjent med drømmen og dens tydning, skal dere hogges i stykker,+ og husene DERES skal bli gjort til offentlige avtreder.+ 6 Men hvis dere forteller meg drømmen og dens tydning, skal dere få gaver og en foræring og stor verdighet av meg.+ Fortell meg derfor drømmen og dens tydning.»

7 De svarte for annen gang og sa: «Måtte kongen si sine tjenere drømmen, så skal vi fortelle deg tydningen.»

8 Kongen svarte og sa: «Jeg er i sannhet klar over at dere forsøker å vinne tid, fordi dere har skjønt at ordet kunngjøres av meg. 9 For hvis dere ikke gjør meg kjent med drømmen, hviler denne ene dom+ over dere. Men det er et løgnaktig og falskt ord dere er blitt enige om å si framfor meg,+ inntil tiden* forandrer seg. Fortell meg derfor drømmen, så vet jeg at dere kan fortelle meg tydningen av den.»

10 Kaldeerne svarte framfor kongen, og de sa: «Det finnes ikke et menneske på det tørre land som er i stand til å fortelle kongen hans sak, for ingen stor konge eller hersker har bedt noen magipraktiserende prest eller besverger eller kaldeer om noe slikt som dette. 11 Men det som kongen ber om, er vanskelig, og det finnes ingen andre som kan fortelle kongen det, enn gudene,*+ som slett ikke har sin bolig hos kjød.»+

12 På grunn av dette ble kongen vred og meget rasende,+ og han sa at alle Babylons* vismenn skulle tilintetgjøres.+ 13 Og befalingen gikk ut, og vismennene skulle nå drepes; og de lette etter Daniel og hans venner, for at de skulle bli drept.

14 På det tidspunktet henvendte Daniel* seg med råd* og fornuft+ til Ạrjok, sjefen for kongens livvakt, som hadde dratt ut for å drepe Babylons vismenn. 15 Han tok til orde og sa til Ạrjok, kongens embetsmann: «Hvorfor er det kommet en slik streng befaling fra kongen?» Da gjorde Ạrjok Daniel kjent med saken.+ 16 Daniel gikk da inn og bad kongen om å gi ham en viss tid, så han kunne fortelle kongen tydningen.+

17 Deretter gikk Daniel til sitt hus; og han gjorde sine venner Hanạnja, Mịsjael og Asạrja kjent med saken, 18 for at de skulle be om barmhjertighet+ fra himmelens Gud*+ i forbindelse med denne hemmeligheten,*+ så ikke Daniel og hans venner skulle bli tilintetgjort sammen med resten av Babylons vismenn.+

19 Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et syn om natten.+ Derfor velsignet+ Daniel himmelens Gud.* 20 Daniel tok til orde og sa: «La Guds* navn bli velsignet+ fra uavgrenset tid endog til uavgrenset tid, for visdom og velde — ja, det hører ham til.+ 21 Og han forandrer tider* og tidsperioder,+ avsetter konger og innsetter konger,+ gir visdom til de vise og kunnskap til dem som kjenner skjelneevne.+ 22 Han åpenbarer de dype ting og de skjulte ting,+ idet han vet hva som er i mørket;+ og hos ham bor virkelig lyset.+ 23 Deg, mine forfedres Gud, lover og priser jeg,+ for visdom+ og velde har du gitt meg. Og nå har du gjort kjent for meg det vi bad deg om, for kongens sak har du gjort kjent for oss.»+

24 Som følge av dette gikk Daniel inn til Ạrjok,+ som kongen hadde satt til å tilintetgjøre Babylons vismenn.+ Han gikk inn, og han sa dette til ham: «Tilintetgjør ikke noen av Babylons vismenn. Før meg inn til kongen,+ så jeg kan fortelle kongen tydningen.»

25 Da skyndte Ạrjok seg og førte Daniel inn til kongen, og han sa dette til ham: «Jeg har funnet en sunn og sterk mann blant Judas landflyktige*+ som kan gjøre kjent tydningen for kongen.» 26 Kongen svarte og sa til Daniel, som hadde fått navnet Beltsạsar:*+ «Er du i stand til å gjøre meg kjent med den drømmen som jeg så, og dens tydning?»+ 27 Daniel svarte framfor kongen og sa: «Den hemmelighet som kongen selv spør om, er vismennene, besvergerne, de magipraktiserende prestene og astrologene ikke i stand til å fortelle kongen.+ 28 Men det er en Gud* i himlene som åpenbarer hemmeligheter,+ og han har gjort kjent for kong Nebukadnẹsar* hva som skal skje i dagenes siste del.+ Din drøm og ditt hodes syner mens du lå på din seng — slik var det:

29 Mens du, konge, lå på din seng,+ steg dine tanker opp med hensyn til hva som heretter skal skje, og Han som åpenbarer hemmeligheter, har gjort kjent for deg hva som skal skje.+ 30 Og hva meg angår, er det ikke ved noen visdom som finnes i meg framfor i noen andre som lever, at denne hemmelighet er åpenbart for meg,+ men det er for at tydningen skal bli gjort kjent for kongen, og for at du skal få kjenne ditt hjertes tanker.+

31 Du så, konge, og se, en kolossal billedstøtte. Denne billedstøtten, som var stor og hadde en usedvanlig glans, stod foran deg, og dens utseende var fryktinngytende. 32 Hodet på denne billedstøtten var av fint gull,+ brystet og armene var av sølv,+ magen og lårene var av kobber,+ 33 bena var av jern,+ og føttene var dels av jern og dels av formet leire.+ 34 Du fortsatte å se inntil en stein* ble brutt løs,* ikke med hender,+ og den traff billedstøtten på dens føtter av jern og formet leire og knuste dem.+ 35 Da ble jernet, den formede leiren, kobberet, sølvet og gullet, alt sammen, knust og ble som agner fra treskeplassen om sommeren,+ og vinden* førte dem bort, så ikke noe som helst spor ble funnet etter dem.+ Og steinen som traff billedstøtten, den ble til et stort fjell og fylte hele jorden.+

36 Dette er drømmen, og dens tydning skal vi si framfor kongen.+ 37 Du, konge, kongenes konge, du som himmelens Gud har gitt riket,+ makten og styrken og verdigheten, 38 og i hvis hånd han har gitt+ — overalt hvor menneskesønnene bor — markens dyr og himlenes vingete skapninger, og som han har gjort til hersker over dem alle, du selv er hodet av gull.+

39 Og etter deg skal det oppstå et annet rike,+ ringere enn deg,*+ og enda et rike, et tredje, av kobber, som skal herske over hele jorden.+

40 Og det fjerde riket,+ det skal vise seg å være sterkt som jern.+ Ettersom jern knuser og maler i stykker alt annet, så skal det, liksom jern som slår i stykker, knuse og slå i stykker endog alle disse.+

41 Og ettersom du så at føttene og tærne var dels av formet pottemakerleire og dels av jern,+ skal riket vise seg å være delt,+ men noe av jernets hardhet skal vise seg å være i det; du så jo at jernet var blandet med fuktig leire.+ 42 Og ettersom tærne på føttene dels var av jern og dels av formet leire, skal riket dels vise seg å være sterkt og dels vise seg å være skrøpelig. 43 Ettersom du så jern blandet med fuktig leire, kommer de til å være blandet med menneskenes avkom;* men de kommer ikke til å holde sammen innbyrdes, liksom jern ikke blander seg med formet leire.

44 Og i de kongenes* dager+ skal himmelens Gud+ opprette et rike*+ som aldri skal bli ødelagt.+ Og riket* skal ikke bli overlatt til noe annet folk.+ Det skal knuse og gjøre ende på alle disse rikene,+ og selv skal det bestå til uavgrensede tider;+ 45 du så jo at en stein ble brutt løs fra fjellet, ikke med hender,+ og at den knuste jernet, kobberet, den formede leiren, sølvet og gullet.+ Den Store Gud*+ selv har gjort kjent for kongen hva som heretter skal skje.+ Og drømmen er pålitelig, og tydningen av den er troverdig.»+

46 Da falt kong Nebukadnẹsar på sitt ansikt, og han hyllet Daniel, og han sa at det skulle frambæres en gave og røkelse for ham.+ 47 Kongen svarte Daniel og sa: «I sannhet, DERES Gud* er en guders Gud*+ og en kongers Herre+ og en som åpenbarer hemmeligheter, ettersom du var i stand til å åpenbare denne hemmeligheten.»+ 48 Kongen gjorde derfor Daniel til en stor mann,+ og mange store gaver gav han ham, og han gjorde ham til hersker over hele provinsen* Babylon+ og til øverste prefekt over alle Babylons vismenn. 49 Og Daniel på sin side rettet en anmodning til kongen, og han satte Sjạdrak,* Mẹsjak* og Ạbed-Nẹgo *+ over forvaltningen av provinsen Babylon, men Daniel var ved kongens hoff.*+

3 Kong Nebukadnẹsar laget en billedstøtte+ av gull, som var seksti alen høy og seks alen bred. Han stilte den opp på Dụra-sletten i provinsen Babylon.+ 2 Og Nebukadnẹsar selv sendte i egenskap av konge bud for å samle satrapene, prefektene+ og stattholderne, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politiembetsmennene+ og alle styrerne i provinsene for at de skulle komme til innvielsen+ av den billedstøtten som kong Nebukadnẹsar hadde stilt opp.

3 Da kom satrapene,+ prefektene og stattholderne, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politiembetsmennene og alle styrerne i provinsene sammen til innvielsen av den billedstøtten som kong Nebukadnẹsar hadde stilt opp, og de stod foran den billedstøtten som Nebukadnẹsar hadde stilt opp. 4 Og herolden*+ ropte høyt: «Til dere blir det sagt, dere folk, folkegrupper og tungemål,+ 5 at når dere hører lyden av horn, pipe, sitar, trekantet harpe, strengeinstrument, sekkepipe og alle slags musikkinstrumenter,+ skal dere falle ned og tilbe den billedstøtten av gull som kong Nebukadnẹsar har stilt opp. 6 Og den som ikke faller ned og tilber,+ skal i samme øyeblikk+ bli kastet i den brennende ildovnen.»+ 7 Derfor, i samme stund som alle folkene hørte lyden av horn, pipe, sitar, trekantet harpe, strengeinstrument og alle slags musikkinstrumenter, falt alle folkene,+ folkegruppene og tungemålene ned og tilbad den billedstøtten av gull som kong Nebukadnẹsar hadde stilt opp.

8 I samme stund kom derfor noen kaldeere* fram og rettet en anklage mot jødene.*+ 9 De tok til orde, og de sa til kong Nebukadnẹsar: «Konge, måtte du leve til uavgrensede tider!+ 10 Du selv, konge, gav befaling om at hvert menneske som hører lyden av horn, pipe, sitar, trekantet harpe, strengeinstrument og sekkepipe og alle slags musikkinstrumenter,+ skulle falle ned og tilbe billedstøtten av gull, 11 og at den som ikke falt ned og tilbad, skulle kastes i den brennende ildovnen.+ 12 Det er noen jøder* som du har satt over forvaltningen av provinsen Babylon:+ Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo. Disse sunne og sterke mennene* har ikke gitt akt på deg, konge; dine guder* tjener de ikke, og den billedstøtten av gull som du har stilt opp, tilber de ikke.»+

13 Da sa Nebukadnẹsar, i raseri og heftig vrede,+ at Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo+ skulle hentes. Disse sunne og sterke mennene ble derfor ført fram for kongen. 14 Nebukadnẹsar tok til orde og sa til dem: «Er det virkelig slik, Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo, at dere ikke tjener mine guder,*+ og at dere ikke tilber den billedstøtten av gull som jeg har stilt opp?+ 15 Nåvel, hvis dere er rede, slik at dere, når dere hører lyden av horn, pipe, sitar, trekantet harpe, strengeinstrument og sekkepipe og alle slags musikkinstrumenter,+ faller ned og tilber den billedstøtten som jeg har laget, så er alt i orden. Men hvis dere ikke tilber den, skal dere i samme øyeblikk bli kastet i den brennende ildovnen. Og hvem er den gud* som kan redde dere av mine hender?»+

16 Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo svarte og sa til kongen: «Nebukadnẹsar, vi behøver ikke å svare deg et ord på dette.+ 17 Om så skal være, er vår Gud* som vi tjener, i stand til å redde oss. Av den brennende ildovnen og av din hånd, konge, skal han redde oss.+ 18 Men hvis ikke, så skal du vite, konge, at dine guder* tjener vi ikke, og den billedstøtten av gull som du har stilt opp, vil vi ikke tilbe.»+

19 Da ble Nebukadnẹsar fylt av heftig vrede, og hans ansiktsuttrykk ble forandret overfor Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo. Han svarte og sa at ovnen skulle hetes opp sju ganger mer enn det var vanlig å hete den opp. 20 Og han sa til noen sunne og sterke menn med vital kraft+ som var i hans militære styrke, at de skulle binde Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo for å kaste dem i den brennende ildovnen.+

21 Da ble disse sunne og sterke mennene bundet, iført sine kapper, sine kledninger og sine luer og sine andre klær, og kastet i den brennende ildovnen. 22 Nettopp fordi kongens ord var strengt og ovnen var opphetet til overmål, ble de sunne og sterke mennene som førte opp Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo, selv drept av den flammende ilden. 23 Men disse andre sunne og sterke mennene, de tre, Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo, falt bundet ned midt i den brennende ildovnen.*+

24 Da ble kong Nebukadnẹsar skremt, og han reiste seg brått. Han tok til orde og sa til sine høye kongelige embetsmenn: «Var det ikke tre sunne og sterke menn som vi kastet bundet midt i ilden?»+ De svarte og sa til kongen: «Jo, konge.» 25 Han svarte og sa: «Se, jeg ser fire sunne og sterke menn gå fritt omkring midt i ilden, og det er ingen skade på dem, og den fjerdes utseende ligner en gudesønns.»*+

26 Da gikk Nebukadnẹsar fram til døren til den brennende ildovnen.+ Han tok til orde og sa: «Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo, dere Den Høyeste Guds*+ tjenere, gå ut og kom hit!» Da gikk Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo ut av ilden. 27 Og satrapene, prefektene og stattholderne og kongens høye embetsmenn+ som var forsamlet, så disse sunne og sterke mennene, og de så at ilden ikke hadde hatt noen makt over deres legemer,+ og ikke et hår på deres hoder+ var blitt svidd, og ikke engang deres kapper var blitt forandret, og det var ikke engang kommet brannlukt på dem.

28 Nebukadnẹsar tok til orde og sa: «Velsignet være Sjạdraks, Mẹsjaks og Ạbed-Nẹgos Gud,+ som sendte sin engel+ og reddet sine tjenere, de som satte sin lit til ham+ og forandret* kongens ord og overgav sine legemer, fordi de ikke ville tjene+ eller tilbe+ noen som helst annen gud enn sin egen Gud.*+ 29 Og fra meg utgår det en befaling+ om at hvert folk, hver folkegruppe og hvert tungemål som sier noe urett mot Sjạdraks, Mẹsjaks og Ạbed-Nẹgos Gud, skal hogges i stykker,+ og deres hus skal bli gjort til et offentlig avtrede;+ for det finnes ingen annen gud* som er i stand til å utfri slik som han.»+

30 På den tiden lot kongen Sjạdrak, Mẹsjak og Ạbed-Nẹgo ha framgang i provinsen Babylon.*+

4 «Kong Nebukadnẹsar til alle de folk, folkegrupper og tungemål som bor på hele jorden:+ Måtte DERES fred bli stor.+ 2 De tegn og undere som Den Høyeste Gud har gjort med meg, har jeg funnet det godt å kunngjøre.+ 3 Hvor storslagne hans tegn er, og hvor veldige hans undere!+ Hans rike er et rike som varer til uavgrenset tid,+ og hans herredømme varer fra generasjon til generasjon.+

4* Jeg, Nebukadnẹsar, var sorgløs+ i mitt hus og trivdes i mitt palass.+ 5 Da så jeg en drøm, og den begynte å gjøre meg redd.+ Og tankebilder som oppstod mens jeg lå på min seng, og mitt hodes syner, de begynte å skremme meg.+ 6 Og fra meg utgikk det en befaling om at alle Babylons vismenn skulle føres fram for meg, for at de skulle gjøre meg kjent med tydningen av drømmen.+

7 Da kom de magipraktiserende prestene, besvergerne, kaldeerne+ og astrologene+ inn; og jeg fortalte dem drømmen, men dens tydning gjorde de ikke kjent for meg.+ 8 Og til slutt kom Daniel fram for meg, han som har navnet Beltsạsar+ etter min guds navn,+ og som de hellige guders ånd* er i;+ og jeg fortalte ham drømmen:

9 ’Beltsạsar, overhode for de magipraktiserende prestene,+ fordi jeg vet at de hellige guders ånd er i deg,+ og at slett ingen hemmelighet* volder deg vanskeligheter,+ så fortell meg synene i den drøm som jeg har sett, og dens tydning.+

10 Dette er mitt hodes syner som jeg så mens jeg lå på min seng,+ og se, et tre+ midt på jorden, og det var kolossalt høyt.+ 11 Treet vokste og ble sterkt, og dets høyde nådde til slutt til himlene, og det kunne ses* til hele jordens ytterste ende.+ 12 Dets løv var fagert, og det hadde rikelig med frukt, og det var føde på det til alle. Under det søkte markens dyr+ skygge,+ og på dets grener bodde himlenes fugler,+ og alt kjød ernærte seg av det.

13 Jeg så videre i mitt hodes syner mens jeg lå på min seng, og se, en vekter,*+ ja en hellig,+ som kom ned fra himlene. 14 Han ropte høyt,* og dette er hva han sa: «FELL treet,+ og hogg grenene av. RIST løvet av det, og spre fruktene omkring. La dyrene flykte fra skyggen under det og fuglene fra dets grener.+ 15 Men LA dets rotstubb stå igjen i jorden, ja i bånd av jern og av kobber, i gresset på marken; og la den vætes av himlenes dugg, og la den ha del med dyrene blant jordens planter.+ 16 La dens hjerte bli forandret, så det ikke lenger er et menneskes, og la et dyrs hjerte bli gitt den,+ og la sju tider*+ fare fram over den. 17 Ved vekternes*+ forordning er denne sak, og ved de helliges uttalelse er denne anmodning, for at de som lever, skal erkjenne at Den Høyeste er Hersker* i menneskenes* rike,+ og at han gir det til den han vil,+ og setter endog den ringeste av menneskene* over det.»+

18 Dette var den drømmen som jeg, kong Nebukadnẹsar, så; og du, Beltsạsar, si hva tydningen er, for ingen av de andre vismennene i mitt rike kan gjøre tydningen kjent for meg.+ Men du er i stand til det, for hellige guders ånd* er i deg.’+

19 Da ble Daniel, som har navnet Beltsạsar,+ et øyeblikk forferdet, og hans tanker begynte å skremme ham.+

Kongen tok til orde og sa: ’Beltsạsar, la ikke drømmen og tydningen skremme deg.’+

Beltsạsar svarte og sa: ’Min herre,* måtte drømmen gjelde dem som hater deg, og dens tydning dine motstandere.+

20 Det treet som du så, som vokste seg stort og ble sterkt, og hvis høyde til slutt nådde til himlene, og som kunne ses over hele jorden,+ 21 og som hadde fagert løv og rikelig med frukt, og som det var føde til alle på, og som markens dyr bodde under, og hvis grener himlenes fugler holdt til på+ — 22 det er du, konge,+ for du har vokst deg stor og er blitt sterk, og din storhet har vokst og nådd til himlene,+ og ditt herredømme til jordens ytterste ende.+

23 Og når kongen så en vekter,* ja en hellig,+ som kom ned fra himlene, og som sa: «FELL treet og ØDELEGG det. Men LA dets rotstubb stå igjen i jorden, men i bånd av jern og av kobber, i gresset på marken, og la den vætes av himlenes dugg, og la den ha del med markens dyr inntil sju tider* farer fram over den»+ — 24 så er dette tydningen, konge, og det er Den Høyestes+ forordning+ som skal ramme min herre* kongen:+ 25 Ja, deg skal de drive bort fra menneskene, og blant markens dyr skal din bolig vise seg å være,+ og planter skal de gi deg å spise liksom oksene;+ og av himlenes dugg skal du vætes, og sju tider*+ skal fare fram over deg, inntil du erkjenner at Den Høyeste er Hersker* i menneskenes* rike,+ og at han gir det til den han vil.+

26 Og ettersom de sa at treets rotstubb skulle stå igjen,+ skal ditt rike være sikret deg etter at du har erkjent at himlene hersker.+ 27 Derfor, konge, måtte mitt råd synes deg godt,+ og fjern dine synder ved rettferdighet,+ og din misgjerning ved å vise barmhjertighet mot de fattige.+ Kanskje din framgang vil bli forlenget.’»+

28 Alt dette rammet kong Nebukadnẹsar.+

29 Da tolv månemåneder var gått, hendte det seg at han gikk omkring på det kongelige palass i Babylon. 30 Kongen tok til orde og sa:+ «Er ikke dette det store Babylon som jeg selv har bygd til kongelig hus ved min makts styrke+ og til min majestets verdighet?»+

31 Mens ordet ennå var i kongens munn, var det en røst som kom ned fra himlene: «Til deg sies det, kong Nebukadnẹsar: ’Riket har veket fra deg,+ 32 og fra menneskene driver de deg bort, og hos markens dyr skal din bolig være.+ Planter skal de gi deg å spise liksom oksene, og sju tider* skal fare fram over deg, inntil du erkjenner at Den Høyeste er Hersker* i menneskenes* rike, og at han gir det til den han vil.’»+

33 I samme øyeblikk+ ble nettopp dette ord oppfylt på Nebukadnẹsar, og fra menneskene ble han drevet bort, og planter begynte han å spise liksom oksene, og av himlenes dugg ble hans kropp vætt, inntil hans hår ble langt liksom ørnefjær og hans negler ble som fugleklør.+

34 «Og da dagene var gått,+ løftet jeg, Nebukadnẹsar, mine øyne mot himlene,+ og min forstand begynte å vende tilbake til meg; og jeg velsignet Den Høyeste,+ og jeg lovpriste og æret Ham som lever til uavgrenset tid,+ for hans herredømme er et herredømme som varer til uavgrenset tid, og hans rike varer fra generasjon til generasjon.+ 35 Og alle jordens innbyggere er for intet å regne,+ og han gjør som han vil* blant himlenes hær og jordens innbyggere.+ Og det finnes ingen som kan holde hans hånd tilbake,+ eller som kan si til ham: ’Hva har du gjort?’+

36 I samme stund begynte min forstand å vende tilbake til meg, og for mitt kongedømmes verdighet begynte min majestet og min glans å vende tilbake til meg;+ og mine høye kongelige embetsmenn og mine stormenn, de begynte ivrig å oppsøke meg, og jeg ble igjen satt over mitt rike, og en usedvanlig storhet ble gitt meg i tillegg.+

37 Jeg, Nebukadnẹsar, lovpriser og opphøyer og ærer nå himlenes Konge,+ fordi alle hans gjerninger er sannhet og hans veier rettferdighet,*+ og fordi han er i stand til å ydmyke dem som vandrer i stolthet.»+

5 Kong Belsạsar*+ holdt en stor fest* for tusen av sine stormenn, og framfor de tusen drakk han vin.+ 2 Påvirket av vinen+ sa Belsạsar at de skulle hente de karene av gull og av sølv+ som hans far Nebukadnẹsar hadde tatt fra det templet* som var i Jerusalem, for at kongen og hans stormenn, hans medhustruer og hans hustruer av annen rang skulle drikke av dem.+ 3 De hentet da de karene av gull som de hadde tatt fra Guds* hus’ tempel som var i Jerusalem, og kongen og hans stormenn, hans medhustruer og hans hustruer av annen rang drakk av dem. 4 De drakk vin, og de lovpriste gudene* av gull og av sølv, kobber, jern, tre og stein.+

5 I samme øyeblikk kom fingrene av en menneskehånd fram og skrev på murpussen på veggen i kongens palass,+ midt imot lampestaken, og kongen så baksiden av den hånden som skrev. 6 Da forandret kongens ansiktsfarge seg, og hans tanker begynte å skremme ham,+ og hans hofteledd ble slappe,+ og hans knær slo mot hverandre.+

7 Kongen ropte høyt at besvergerne, kaldeerne og astrologene skulle føres inn.+ Kongen tok til orde og sa til Babylons vismenn: «Det menneske som leser denne skriften og forteller meg dens tydning — i purpur skal han bli kledd,+ med et halskjede av gull om sin hals, og som den tredje i riket skal han herske.»+

8 Da kom alle kongens vismenn inn, men de var ikke i stand til å lese skriften eller å gjøre kjent tydningen for kongen.+ 9 Kong Belsạsar ble derfor meget skremt, og hans ansiktsfarge skiftet; og hans stormenn var rådville.+

10 Hva dronningen angår, så gikk hun på grunn av kongens og hans stormenns ord rett inn i gjestebudssalen. Dronningen tok til orde og sa: «Konge, måtte du leve til uavgrensede tider!+ La ikke dine tanker skremme deg, og la ikke din ansiktsfarge skifte. 11 Det finnes en dyktig mann i ditt rike som hellige guders ånd* er i;+ og i din fars dager ble opplysning og innsikt og visdom lik guders visdom funnet i ham, og kong Nebukadnẹsar, din far, satte ham til overhode+ for de magipraktiserende prestene, besvergerne, kaldeerne og astrologene, ja din far, konge; 12 for en usedvanlig ånd og kunnskap og innsikt til å tyde drømmer+ og forklare gåter og løse knuter var blitt funnet i ham,+ i Daniel, som kongen selv gav navnet Beltsạsar.+ La nå Daniel bli tilkalt, så han kan fortelle tydningen.»

13 Daniel ble så ført inn til kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Er du den Daniel som er av Judas landflyktige,*+ som min far, kongen, førte fra Juda?+ 14 Jeg har også hørt om deg at guders ånd* er i deg,+ og at opplysning og innsikt og en usedvanlig visdom+ er blitt funnet i deg. 15 Og nå er vismennene og besvergerne blitt ført inn til meg, for at de skulle lese denne skriften, ja gjøre meg kjent med tydningen av den; men de er ikke i stand til å fortelle tydningen av ordet.+ 16 Og jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger+ og løse knuter. Hvis du nå kan lese skriften og gjøre meg kjent med tydningen av den — i purpur skal du bli kledd, med et halskjede av gull om din hals, og som den tredje i riket skal du herske.»+

17 Da svarte Daniel og sa framfor kongen: «La dine gaver bli hos deg selv, og gi dine foræringer til andre.+ Men skriften skal jeg lese for kongen, og tydningen skal jeg gjøre kjent for ham.+ 18 Hva deg angår, konge, så var det Den Høyeste Gud*+ som gav din far Nebukadnẹsar+ riket og storheten og verdigheten og majesteten.+ 19 Og på grunn av den storhet som Han gav ham, var det slik at alle folk, folkegrupper og tungemål skalv og viste frykt for ham.+ Hvem han enn ville, drepte han; og hvem han enn ville, slo han;* og hvem han enn ville, opphøyde han; og hvem han enn ville, ydmyket han.+ 20 Men da hans hjerte ble hovmodig og hans ånd forherdet seg, slik at han handlet formastelig,+ ble han styrtet fra sitt kongedømmes trone, og hans verdighet ble tatt fra ham.+ 21 Og fra menneskesønnene* ble han drevet bort, og hans hjerte ble gjort likt et dyrs, og hos villeslene var hans bolig.+ Planter pleide de å gi ham å spise liksom oksene, og av himlenes dugg ble hans kropp vætt,+ inntil han erkjente at Den Høyeste Gud er Hersker* i menneskenes rike, og at han setter den han vil, over det.+

22 Og du, hans sønn Belsạsar,+ du har ikke ydmyket ditt hjerte,+ enda du visste alt dette.+ 23 Men mot himlenes Herre* har du opphøyd deg,+ og karene fra hans hus førte de fram for deg;+ og du selv og dine stormenn, dine medhustruer og dine hustruer av annen rang har drukket vin av dem, og guder* av sølv og av gull, kobber, jern, tre og stein,+ som ikke ser noe eller hører noe eller vet noe,+ har du lovprist; men den Gud* som har din pust* i sin hånd,+ og som alle dine veier tilhører,+ ham har du ikke æret.+ 24 Fra ham ble derfor baksiden av en hånd sendt, og nettopp denne skriften ble skrevet.+ 25 Og dette er den skriften som ble skrevet: MẸNE, MẸNE, TẸKEL og PẠRSIN.*

26 Dette er tydningen av ordet: MẸNE: Gud har telt* ditt rikes dager og gjort ende på det.*+

27 TẸKEL: Du er blitt veid* på vekten og funnet for lett.+

28 PẸRES: Ditt rike er blitt delt* og gitt til mederne og perserne.»*+

29 Da gav Belsạsar en befaling,* og de kledde Daniel i purpur, med et halskjede av gull om hans hals; og de utropte* om ham at han skulle bli den tredje hersker i riket.+

30 Den samme natten* ble kaldeerkongen Belsạsar drept,+ 31* og mederen Dareios*+ mottok riket; han var da omkring sekstito år gammel.

6 Det syntes Dareios godt, og han satte over riket hundre og tjue satraper, som skulle være over hele riket,+ 2 og over dem tre høye embetsmenn — én av dem var Daniel+ — for at disse satrapene+ til stadighet skulle avgi rapport til dem, slik at kongen selv ikke skulle lide noe tap.+ 3 Da utmerket denne Daniel seg+ stadig framfor de høye embetsmennene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd* i ham;+ og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.

4 På den tiden forsøkte de høye embetsmennene og satrapene stadig å finne et påskudd for en anklage mot Daniel i forbindelse med riket;+ men de kunne ikke finne noe som helst påskudd for en anklage eller noe som helst uhederlig, for han var pålitelig, og det fantes slett ikke noen forsømmelighet eller noe uhederlig hos ham.+ 5 Derfor sa disse sunne og sterke mennene:* «Vi kommer ikke til å finne noe som helst påskudd for en anklage mot denne Daniel, hvis vi da ikke kan finne det mot ham i hans Guds* lov.»+

6 Disse høye embetsmennene og satrapene gikk da i samlet flokk inn til kongen,+ og de sa dette til ham: «Kong Dareios, måtte du leve til uavgrensede tider!+ 7 Alle de høye embetsmennene i riket, prefektene og satrapene, de høye kongelige embetsmennene og stattholderne, har rådslått med hverandre om å fastsette en kongelig forskrift+ og la et forbud tre i kraft, at enhver som i tretti dager retter en bønn til noen gud eller noe menneske,* uten til deg, konge, skal bli kastet i løvegraven.+ 8 Måtte du nå, konge, fastsette forskriften og undertegne skrivelsen,+ for at den ikke skal bli forandret, i samsvar med medernes og persernes lov,+ som ikke oppheves.»+

9 I samsvar med dette undertegnet kong Dareios selv skrivelsen og forbudet.+

10 Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var blitt undertegnet, gikk han inn i sitt hus, og mens han hadde vinduene i sitt takkammer åpne mot Jerusalem,+ falt han på kne, ja tre ganger om dagen,+ og bad+ og frambar lovprisning for sin Guds* ansikt,+ slik som han regelmessig hadde gjort før dette.+ 11 Da trengte disse sunne og sterke mennene seg inn og fant Daniel i ferd med å be og bønnfalle om velvilje framfor sin Gud.+

12 Deretter trådte de fram for kongen og sa angående kongens forbud: «Finnes det ikke et forbud som du har undertegnet, at ethvert menneske som i tretti dager retter en bønn til noen gud eller noe menneske, uten til deg, konge, han skal bli kastet i løvegraven?»+ Kongen svarte og sa: «Saken står fast i samsvar med medernes og persernes lov, som ikke oppheves.»+ 13 De svarte straks, og de sa framfor kongen: «Daniel,+ som er en av de landflyktige* fra Juda,+ har ikke gitt akt på deg, konge, eller på det forbudet som du undertegnet, men tre ganger om dagen ber han sin bønn.»+ 14 Da nå kongen hørte dette ord, mishaget det ham sterkt,+ og han rettet sitt sinn mot Daniel for å redde ham;+ og til solnedgang fortsatte han å anstrenge seg for å utfri ham. 15 Til slutt gikk disse sunne og sterke mennene i samlet flokk inn til kongen, og de sa til kongen: «Vær klar over, konge, at medernes og persernes lov sier at ikke noe forbud+ og ikke noen forskrift som kongen selv fastsetter, skal forandres.»+

16 Kongen selv gav derfor en befaling,* og de hentet Daniel og kastet ham i løvegraven.+ Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Din Gud,* som du stadig tjener, han skal redde deg.»+ 17 Og en stein ble hentet og lagt over gravens åpning, og kongen forseglet den med sin signetring og med sine stormenns signetring, for at ikke noe skulle bli forandret i forbindelse med Daniel.+

18 Så gikk kongen til sitt palass og tilbrakte natten i faste,+ og ingen musikkinstrumenter* ble brakt inn til ham, og hans søvn flyktet fra ham.+ 19 Til slutt, ved daggry, da det ble lyst, stod så kongen opp, og han skyndte seg og gikk rett til løvegraven. 20 Og da han kom nær til graven, ropte han med bedrøvet røst til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud,* som du stadig+ tjener, kunnet redde deg fra løvene?»+ 21 Straks talte Daniel til kongen: «Konge, måtte du leve til uavgrensede tider! 22 Min Gud+ sendte sin engel+ og lukket løvenes gap,+ og de har ikke gjort ende på meg, for overfor ham er jeg blitt funnet uskyldig;+ og heller ikke overfor deg, konge, har jeg gjort noe som har vært til skade.»+

23 Da ble kongen meget glad,+ og han befalte at Daniel skulle løftes opp av graven. Og Daniel ble løftet opp av graven, og det ble ikke funnet noen som helst skade på ham, fordi han hadde satt sin lit til sin Gud.+

24 Og kongen gav en befaling, og de hentet de sunne og sterke mennene som hadde rettet en anklage mot Daniel,*+ og de kastet dem, deres sønner og deres hustruer+ i løvegraven;+ og de hadde ikke nådd bunnen av graven før løvene hadde overvunnet dem, og alle deres ben knuste de.+

25 Så skrev kong Dareios* selv til alle de folk, folkegrupper og tungemål som bor på hele jorden:+ «Måtte DERES fred bli meget stor!+ 26 Fra meg har det utgått en befaling+ om at folk i ethvert maktområde i mitt rike skal skjelve og frykte for Daniels Gud.+ For han er den levende Gud og den som forblir til uavgrensede tider,+ og hans rike+ er et rike som ikke skal bli ødelagt,+ og hans herredømme* varer for evig.*+ 27 Han redder og utfrir+ og gjør tegn og undere i himlene+ og på jorden,+ for han har reddet Daniel fra løvenes labb.»*

28 Og denne Daniel hadde framgang i Dareios’* rike+ og i perseren Kỵros’* rike.+

7 I Belsạsars,*+ Babylons* konges, første år så Daniel en drøm og syner i sitt hode mens han lå på sin seng.+ På det tidspunktet skrev han ned drømmen.+ Han gav en fullstendig beretning om det hele. 2 Daniel tok til orde og sa:

«Det hendte seg at jeg så i mine syner om natten, og se, himlenes fire vinder*+ rørte opp det store havet.+ 3 Og fire veldige dyr+ kom opp av havet,+ hvert av dem annerledes+ enn de andre.

4 Det første var likt en løve,+ og det hadde ørnevinger.+ Jeg fortsatte å se inntil dets vinger ble revet av, og det ble løftet opp fra jorden+ og ble reist opp på to føtter liksom et menneske, og det ble gitt det et menneskehjerte.+

5 Og se, et annet dyr, det andre; det lignet en bjørn.+ Og det ble reist opp på den ene siden,+ og det var tre ribben i dets munn mellom dets tenner; og de sa dette til det: ’Stå opp, ét mye kjøtt.’+

6 Etter dette så jeg videre, og se, et annet dyr,* et som var likt en leopard,+ men det hadde fire vinger som en flygende skapnings vinger på ryggen.* Og dyret hadde fire hoder,+ og herredømme ble gitt det.

7 Etter dette fortsatte jeg å se i synene om natten, og se, et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og usedvanlig sterkt.+ Og det hadde store tenner av jern. Det åt og knuste, og det som var igjen, trådde det ned med sine føtter. Og det var annerledes enn alle de dyrene som var før det, og det hadde ti horn.+ 8 Jeg fortsatte å betrakte hornene, og se, et annet horn, et lite et,+ kom opp midt iblant dem, og tre av de første hornene ble rykket opp framfor det. Og se, det var øyne som et menneskes øyne på dette hornet, og det var en munn som talte store ord.+

9 Jeg fortsatte å se inntil troner* ble satt fram+ og Den Gamle av Dager*+ satte seg. Hans kledning var hvit som snø,+ og håret på hans hode var som ren ull.+ Hans trone var flammer av ild;+ hjulene på den var en brennende ild.+ 10 Det var en strøm av ild som fløt fram og gikk ut foran ham.+ Det var tusen tusener som stadig tjente ham,*+ og ti tusen ganger ti tusen som stadig stod like framfor ham.+ Retten*+ ble satt, og bøker ble åpnet.

11 Jeg fortsatte på det tidspunktet å se på grunn av lyden av de store ord som hornet talte+ — jeg fortsatte å se inntil dyret ble drept og dets kropp ble tilintetgjort og det ble overgitt til den brennende ilden.+ 12 Men hva resten av dyrene angår,+ så ble deres herredømme tatt bort, og det ble gitt dem en forlengelse av livet for en tid og en tidsperiode.*+

13 Jeg fortsatte å se i synene om natten, og se, med himlenes skyer+ kom det nå en som var lik en menneskesønn;*+ og han fikk tre fram for Den Gamle av Dager,+ og de førte ham fram for Ham.+ 14 Og det ble gitt ham herredømme+ og verdighet+ og rike,*+ for at alle folk, folkegrupper og tungemål skulle tjene ham.+ Hans herredømme er et herredømme som varer til uavgrenset tid og ikke skal forgå, og hans rike er et rike som ikke skal bli ødelagt.+

15 Hva meg, Daniel, angår, så var min ånd* urolig i mitt indre på grunn av dette, og mitt hodes syner, de begynte å skremme meg.+ 16 Jeg gikk bort til en av dem som stod der, så jeg kunne be ham om pålitelige opplysninger om alt dette.+ Og han sa til meg, idet han gikk i gang med å gjøre tydningen av det hele kjent for meg:

17 ’Med hensyn til disse veldige dyrene: Ettersom de er fire,+ er det fire konger som skal oppstå av jorden.+ 18 Men Den Aller Høyestes hellige*+ skal motta riket, og de skal ta riket i eie+ til uavgrenset tid, ja til uavgrenset tid på uavgrenset tid.’

19 Da ønsket jeg å få pålitelige opplysninger om det fjerde dyret, som viste seg å være annerledes enn alle de andre, overmåte fryktelig, det som hadde tenner av jern, og som hadde klør av kobber, det som åt og knuste, og som trådde ned endog det som var igjen, med sine føtter,+ 20 og om de ti hornene som var på dets hode,+ og det andre hornet+ som kom opp, og som tre falt for,*+ ja det hornet som hadde øyne og en munn som talte store ord,+ det som så større ut enn de andre.

21 Jeg fortsatte å se da dette hornet førte krig mot de hellige, og det fikk overtaket over dem,+ 22 inntil Den Gamle av Dager+ kom og dommen ble avsagt til fordel for Den Aller Høyestes hellige+ og den fastsatte tid kom da de hellige tok riket i eie.+

23 Dette er hva han sa: ’Hva det fjerde dyret angår, så skal det komme et fjerde rike på jorden, et som skal være annerledes enn alle de andre rikene; og det skal fortære hele jorden og tråkke den ned og knuse den.+ 24 Og hva de ti horn angår, så er det ti konger som skal oppstå av dette riket;+ og enda en skal oppstå etter dem, og han skal være annerledes enn de første,+ og tre konger skal han ydmyke.+ 25 Og ord mot Den Høyeste* skal han tale,+ og Den Aller Høyestes hellige* skal han til stadighet plage.*+ Og han skal sette seg fore å forandre tider*+ og lov,+ og de* skal bli gitt i hans hånd i én tid og tider og en halv tid.*+ 26 Så ble Retten* satt,+ og hans herredømme tok de til slutt bort, for å tilintetgjøre ham og utslette ham fullstendig.*+

27 Og riket og herredømmet og storheten hos rikene under hele himmelen ble gitt til det folk som er Den Aller Høyestes hellige.*+ Deres* rike er et rike som varer til uavgrenset tid,+ og alle herredømmer skal tjene og adlyde dem.’+

28 Hermed er saken til ende. Hva meg, Daniel, angår, så fortsatte mine tanker å skremme meg meget, slik at min ansiktsfarge skiftet hos meg; men selve saken bevarte jeg i mitt hjerte.»*+

8 I det tredje året av kong Belsạsars+ kongedømme var det et syn som viste seg for meg, ja for meg, Daniel, etter det som viste seg for meg i begynnelsen.+ 2 Og jeg begynte å se i synet; og det skjedde mens jeg så, at jeg var i borgen Sụsan,+ som ligger i provinsen Ẹlam;+ og jeg fortsatte å se i synet, og jeg var ved vannløpet* Ụlai.+ 3 Idet jeg løftet mine øyne, så jeg, og se, en vær+ som stod foran vannløpet, og den hadde to horn. Og de to hornene var høye, men det ene var høyere enn det andre, og det høyeste var det som kom sist opp.+ 4 Jeg så væren stange mot vest* og mot nord og mot sør,* og ingen ville dyr holdt stand framfor den, og det var ingen som utfridde av dens hånd.+ Og den gjorde som den ville,* og den brisket seg.

5 Og jeg for min del fortsatte å gi akt, og se, det var en geitebukk+ som kom fra solnedgangen og fór fram over hele jordens* overflate, og den rørte ikke ved jorden. Og bukken hadde et iøynefallende horn mellom øynene.+ 6 Og den kom helt fram til væren som hadde de to hornene, den som jeg hadde sett stå foran vannløpet;* og den kom løpende mot den i sitt voldsomme raseri.

7 Og jeg så den komme tett innpå væren, og den begynte å vise bitterhet mot den, og den tok til å stange væren over ende og brekke dens to horn, og det viste seg at væren ikke hadde kraft til å holde stand framfor den. Så den kastet den til jorden og tråkket den ned, og væren hadde ingen som utfridde den av dens hånd.+

8 Og geitebukken på sin side brisket seg+ svært; men så snart den ble mektig, ble det store hornet brukket av, og på en iøynefallende måte begynte det å komme opp fire horn i stedet for det, vendt mot himlenes fire vinder.*+

9 Og ut av ett av dem kom det fram et annet horn, et lite et,+ og det ble stadig større, mye større, mot sør* og mot soloppgangen og mot Prydelsen.*+ 10 Og det fortsatte å bli større, like til himlenes hær,+ slik at det fikk noen av hæren og noen av stjernene+ til å falle til jorden, og det begynte å tråkke dem ned.+ 11 Og like til hærens Fyrste+ brisket det seg, og fra ham ble det stadige trekk*+ tatt bort, og hans helligdoms grunnfestede sted ble omstyrtet.+ 12 Og en hær ble gradvis overgitt,+ sammen med det stadige trekk,+ på grunn av overtredelse;+ og det fortsatte å kaste sannheten+ til jorden,+ og det handlet og hadde framgang.+

13 Og jeg fikk høre en hellig+ som talte, og en annen hellig begynte å si til nettopp den som talte: «Hvor lenge varer synet om det stadige trekk+ og om overtredelsen som forårsaker ødeleggelse*+ — for å gjøre både det hellige sted og hæren til noe som tråkkes på?»+ 14 Han sa da til meg: «Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener; og det hellige sted skal visselig bli brakt i sin rette tilstand.»*+

15 Og mens jeg, Daniel, så synet og søkte å forstå det,+ se, da stod det foran meg en som hadde et utseende som en sunn og sterk mann.*+ 16 Og jeg begynte å høre røsten av et menneske av jord midt i Ụlai,*+ og han begynte å rope og si: «Gạbriel,*+ la denne forstå det han har sett.»+ 17 Så kom han bort dit hvor jeg stod, men da han kom, ble jeg så skrekkslagen at jeg falt på mitt ansikt. Og han sa så til meg: «Forstå,+ menneskesønn,*+ at* synet gjelder endens tid.»+ 18 Og mens han talte med meg, hadde jeg falt i dyp søvn med ansiktet mot jorden.+ Han rørte derfor ved meg og fikk meg til å reise meg opp der hvor jeg hadde stått.+ 19 Og han sa videre: «Se, jeg lar deg få vite hva som skal skje i fordømmelsens siste tid, for det gjelder endens fastsatte tid.*+

20 Væren som du så, den som hadde de to hornene, står for kongene av Mẹdia og Persia.+ 21 Og den lodne bukken står for kongen av Hellas;*+ og det store hornet som var mellom dens øyne, det står for den første kongen.+ 22 Og at det ble brukket av, slik at det var fire som til slutt oppstod i stedet for det,+ det betyr at det er fire riker fra hans* nasjon som skal oppstå, men ikke med hans kraft.

23 Og i deres rikes siste tid, da overtrederne fullfører sitt verk, skal det stå fram en konge som har et bistert ansikt, og som forstår tvetydige uttalelser.*+ 24 Og hans kraft skal bli veldig, men ikke ved hans egen kraft.+ Og på en forunderlig måte skal han forårsake ødeleggelse,+ og han skal visselig vise seg å være framgangsrik og handle effektivt. Og han skal virkelig ødelegge mektige, også det folk som består av de hellige.+ 25 Og i samsvar med sin innsikt* skal han med sikkerhet også få svik til å lykkes i sin hånd.+ Og i sitt hjerte skal han briske seg,+ og i en tid med frihet fra bekymring+ skal han ødelegge mange. Og mot fyrstenes Fyrste+ skal han stå opp, men uten menneskehånd skal han bli knust.+

26 Og det som ble sett angående kvelden og morgenen, det som er blitt sagt, det er sant.*+ Men hold du synet skjult, for det gjelder først om mange dager.»+

27 Og jeg, Daniel, følte meg utmattet og ble syk i noen dager.+ Så stod jeg opp og utførte arbeid for kongen;+ men jeg viste meg stadig å være som lamslått på grunn av det jeg hadde sett, og det var ingen som forstod det.+

9 I Dareios’,+ Ahasvẹrus’* sønns, første år — han som var av medernes ætt+ og var blitt gjort til konge over kaldeernes rike+ — 2 i det første året av hans regjering, la jeg, Daniel, i bøkene merke til det antall år som ifølge Jehovas* ord, som hadde kommet til profeten Jeremia,+ skulle gå for at Jerusalems ødeleggelser* skulle fullbyrdes,+ nemlig sytti år.+ 3 Og jeg vendte så mitt ansikt+ mot Jehova,* den sanne Gud,* for å søke ham med bønn+ og med inntrengende anmodninger, med faste og sekkelerret og aske.+ 4 Og jeg begynte å be til Jehova min Gud og avlegge bekjennelse og si:+

«Å, Jehova,* den sanne Gud,* den store+ og fryktinngytende, som holder fast ved pakten+ og den kjærlige godhet*+ overfor dem som elsker ham, og overfor dem som holder hans bud+ — 5 vi har syndet+ og gjort urett og handlet ondt og gjort opprør;+ og en har veket av fra dine bud og fra dine rettslige avgjørelser.+ 6 Og vi har ikke hørt på dine tjenere profetene,+ som har talt i ditt navn til våre konger, våre fyrster og våre forfedre og til alt landets folk.*+ 7 Deg, Jehova,* tilhører rettferdigheten, men oss tilhører ansiktets skam, som på denne dag+ — Judas menn* og Jerusalems innbyggere og alle av Israel, de som er nær, og de som er langt borte i alle de landene som du drev dem bort til på grunn av den troløshet som de viste mot deg.+

8 Jehova,* ansiktets skam tilhører oss — våre konger, våre fyrster og våre forfedre — for vi har syndet mot deg.+ 9 Barmhjertighetsgjerningene+ og tilgivelseshandlingene+ tilhører Jehova* vår Gud,* for vi har gjort opprør mot ham.+ 10 Og vi har ikke adlydt* Jehova vår Guds røst ved å vandre etter hans lover, som han forela oss ved sine tjenere profetenes hånd.+ 11 Og alle av Israel har overtrådt din lov, og en har veket av ved ikke å adlyde din røst,+ og du har derfor utøst over oss den forbannelse og den svorne ed+ som står skrevet i den sanne Guds tjener Moses’ lov, for vi har syndet mot Ham.* 12 Og han tok til å oppfylle de ord som han hadde talt mot oss+ og mot våre dommere som dømte oss,+ ved å føre en så stor ulykke over oss at det ikke under hele himmelen er gjort noe slikt som det som er gjort i Jerusalem.+ 13 Akkurat som det står skrevet i Mose lov,+ all denne ulykke — den har kommet over oss,+ og vi har ikke gjort Jehova vår Guds* ansikt mildere stemt ved å vende om fra vår misgjerning+ og ved å vise innsikt i din sannferdighet.+

14 Og Jehova våket med hensyn til ulykken og førte den til slutt over oss,+ for Jehova vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han har gjort; og vi har ikke adlydt* hans røst.+

15 Og nå, Jehova,* vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egypts land med sterk hånd+ og begynte å gjøre deg et navn som på denne dag+ — vi har syndet,+ vi har handlet ondt. 16 Jehova,* vi ber deg, måtte din vrede og din voldsomme harme i samsvar med alle dine rettferdighetsgjerninger+ vende seg bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell;+ for på grunn av våre synder og på grunn av våre forfedres misgjerninger+ er Jerusalem og ditt folk blitt til hån for alle rundt omkring oss.+ 17 Og nå, lytt, vår Gud,* til din tjeners bønn og til hans inntrengende anmodninger, og la ditt ansikt lyse+ over din helligdom som er lagt øde,+ for Jehovas* skyld. 18 Bøy ditt øre til, min Gud, og hør!+ Lukk opp dine øyne og se vår øde tilstand og den by som er blitt kalt ved ditt navn;*+ for det er ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger vi lar våre inntrengende anmodninger komme fram for deg,+ men på grunn av dine mange barmhjertighetsgjerninger.+ 19 Jehova,* hør!+ Jehova,* tilgi!+ Jehova,* gi akt og grip inn!+ Drøy ikke,+ for din egen skyld, min Gud, for ditt eget navn er blitt nevnt over din by og over ditt folk.»+

20 Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min synd+ og mitt folk Israels synd+ og lot min anmodning om velvilje komme fram for Jehova min Gud vedrørende min Guds hellige fjell,+ 21 ja, mens jeg ennå talte i bønnen, da kom mannen* Gạbriel*+ — som jeg hadde sett i synet i begynnelsen,+ utmattet av tretthet* — til meg ved tiden for kveldsoffergaven.+ 22 Og han begynte å gi meg forståelse og tale med meg og si:

«Daniel, nå har jeg dratt ut for å la deg få innsikt med forståelse.+ 23 Ved begynnelsen av dine inntrengende anmodninger gikk et ord ut, og jeg selv er kommet for å avgi beretning, for du er en som er høyt verdsatt.+ Så gi akt+ på saken og forstå det du ser.

24 Sytti uker* er blitt fastsatt* over ditt folk+ og over din hellige by,+ for å gjøre slutt på overtredelsen+ og gjøre ende på synd+ og gjøre soning for* misgjerning+ og innføre rettferdighet til uavgrensede tider+ og sette segl+ på* syn og profet* og salve Det aller helligste.*+ 25 Og du skal vite og ha den innsikt at fra ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem+ utgår,+ inntil Messias,*+ Lederen,+ skal det være sju uker og sekstito uker.+ Hun* skal vende tilbake og virkelig bli gjenoppbygd, med torg og vollgrav, men i tidenes trengsel.

26 Og etter de sekstito ukene skal Messias* bli avskåret,*+ uten noe* for seg selv.+

Og byen og det hellige sted+ skal det folk som tilhører en leder som kommer, ødelegge.+ Og enden på det* skal være ved oversvømmelse. Og inntil enden skal det være krig; det som er besluttet, er ødeleggelser.+

27 Og han skal la pakten+ stå ved makt* for de mange* i én uke,+ og halvveis i uken skal han få slaktoffer og offergave til å opphøre.+

Og på avskyeligheters vinge* kommer den som forårsaker ødeleggelse;*+ og inntil en utryddelse finner sted, skal nettopp det som er besluttet, fortsette å strømme ned* også over den som ligger øde.»*+

10 I Kỵros’,*+ Persias konges, tredje år var det noe som ble åpenbart for Daniel, han som hadde fått navnet Beltsạsar;+ og det var sant,* og det var stor militær aktivitet.+ Og han forstod det, og han hadde forståelse av det han så.+

2 I de dagene tilbrakte jeg, Daniel, tre hele uker* i sorg.+ 3 Lekkert brød spiste jeg ikke, og kjøtt og vin kom ikke i min munn, og jeg gned meg overhodet ikke inn med olje før de tre hele ukene var til ende.+ 4 Og på den tjuefjerde dagen i den første måneden, da jeg befant meg ved bredden av den store elven, det vil si Hịddekel,*+ 5 da løftet jeg mine øyne og så, og der var det en mann* som var kledd i lin,+ med gull* fra Ụfas*+ spent som belte om hoftene.+ 6 Og hans legeme var som krysolitt,+ og hans ansikt så ut som lynet,+ og hans øyne var som brennende fakler,+ og hans armer og stedet ved hans føtter var som blankpolert kobber å se til,+ og lyden av hans ord var som lyden av en folkemengde. 7 Og jeg, Daniel, så synet, jeg alene; men de mennene* som var sammen med meg, de så ikke synet.+ Men en sterk skjelving falt over dem, så de flyktet og gjemte seg.

8 Og jeg — jeg ble latt alene tilbake, slik at jeg så dette store synet. Og det var ingen kraft igjen i meg, og min verdighet ble forandret hos meg til ødeleggelse, og jeg hadde ingen kraft i behold.+ 9 Og jeg begynte å høre lyden av hans ord; og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg også i dyp søvn+ på mitt ansikt, med ansiktet mot jorden.+ 10 Og se, det var en hånd som rørte ved meg,+ og den ristet i meg flere ganger, så jeg kom opp på knærne og håndflatene. 11 Og han sa så til meg:

«Daniel, du høyt verdsatte mann,*+ forstå de ord som jeg taler til deg,+ og stå oppreist der du stod, for nå er jeg blitt sendt til deg.»

Og da han talte dette ord til meg, stod jeg virkelig opp, skjelvende.

12 Og han sa videre til meg: «Vær ikke redd,+ Daniel, for fra den første dagen, da du gav ditt hjerte til å forstå+ og ydmyke deg innfor din Gud,*+ er dine ord blitt hørt, og jeg selv er kommet på grunn av dine ord.+ 13 Men fyrsten*+ over Persias kongerike+ stod meg imot+ i tjueen dager, og se, Mịkael,*+ en av de fremste* fyrstene,+ kom for å hjelpe meg; og jeg for min del ble igjen* der i nærheten av Persias konger.+ 14 Og jeg er kommet for å la deg forstå hva som skal hende ditt folk+ i dagenes siste del,+ for det er enda et syn+ som gjelder de dager som skal komme.»+

15 Mens han nå talte slike ord som disse til meg, hadde jeg vendt mitt ansikt mot jorden+ og var blitt stum. 16 Og se, en som lignet menneskesønnene,* rørte ved mine lepper,+ og jeg begynte å åpne min munn og tale+ og si til ham som stod foran meg: «Min herre,*+ på grunn av synet fikk jeg krampetrekninger i mitt indre, og jeg hadde ingen kraft i behold.+ 17 Så hvordan kunne min herres tjener tale med min herre?+ Og hva meg angår, så er til nå ingen kraft blitt værende i meg, og det er slett ingen pust igjen i meg.»+

18 Og han som av utseende var lik et menneske av jord,* begynte på nytt å røre ved meg og styrke meg.+ 19 Så sa han: «Vær ikke redd,+ du høyt verdsatte mann.*+ Måtte du ha fred.+ Vær sterk, ja, vær sterk!»+ Og så snart han talte til meg, oppbød jeg mine krefter, og til slutt sa jeg: «La min herre tale,+ for du har styrket meg.»+ 20 Han sa derfor videre:

«Vet du egentlig hvorfor jeg er kommet til deg? Og nå skal jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste.*+ Når jeg drar ut, se, da kommer også Hellas’* fyrste.+ 21 Jeg skal imidlertid fortelle deg de ting som er nedtegnet i sannhetens skrift,+ og det er ingen som gir meg kraftig støtte i disse ting, unntatt Mịkael,*+ DERES fyrste.+

11 Og jeg for min del stod fram i mederen Dareios’*+ første år som en sterk støtte og som en festning for ham. 2 Og sannheten skal jeg nå fortelle deg:+

Se, ennå skal det være tre konger som står fram for Persia,+ og den fjerde+ skal samle seg større rikdom enn alle de andre.+ Og så snart han er blitt sterk i sin rikdom, skal han oppby alt mot Hellas’*+ rike.

3 Og en veldig* konge skal visselig stå fram og utøve et omfattende herredømme+ og gjøre som han vil.*+ 4 Og når han har stått fram,+ skal hans rike bli knust og bli delt etter himlenes fire vinder,*+ men ikke tilfalle hans etterkommere+ og ikke være som det herredømme han selv utøvde; for hans rike skal bli rykket opp og tilfalle andre enn disse.

5 Og Sydens konge* skal bli sterk, ja en av hans fyrster; og han skal* få overtaket over ham og skal i sannhet utøve et omfattende herredømme, større enn dennes herskermakt.

6 Og etter at det har gått noen år, skal de inngå forbund med hverandre, og Sydens konges datter skal komme til Nordens konge* for å få i stand en rimelig overenskomst. Men hun skal ikke beholde sin arms kraft;+ og han skal ikke holde stand, heller ikke hans arm; og hun skal bli overgitt, hun selv og de som førte henne inn, og han som var årsak til at hun ble født, og den som gjorde henne sterk i de tider. 7 Og en fra skuddet+ av hennes røtter skal visselig stå fram i hans stilling, og han skal komme til den militære styrke og dra mot Nordens konges festning og skal visselig gå til handling mot dem og få overtaket. 8 Og også med deres guder,*+ med deres støpte bilder, med deres attråverdige gjenstander av sølv og av gull og med fangene skal han komme til Egypt. Og han selv skal i noen år holde seg borte fra Nordens konge.

9 Og han skal virkelig dra inn i Sydens konges rike og vende tilbake til sin egen jord.

10 Og hans sønner* skal hisse seg opp og virkelig samle en skare av store militære styrker. Og idet han kommer, skal han med sikkerhet komme og oversvømme og dra igjennom. Men han skal vende tilbake, og han* skal hisse seg opp og dra helt fram til sin* festning.

11 Og Sydens konge skal bli forbitret og vil måtte dra ut og kjempe mot ham, det vil si mot Nordens konge; og denne skal visselig la en stor skare stille seg opp, og skaren skal virkelig bli gitt i den andres hånd.+ 12 Og skaren skal visselig bli ført bort. Hans hjerte skal opphøye seg,+ og han skal virkelig få titusener til å falle; men han skal ikke utnytte sin sterke stilling.

13 Og Nordens konge skal vende tilbake og stille opp en skare, større enn den første; og når tidene, noen år, er til ende, skal han komme, og det med en stor militær styrke+ og med mye gods.+ 14 Og i de tider skal det være mange som står opp mot Sydens konge.

Og røversønnene som tilhører ditt folk, de skal bli revet med i et forsøk på å få et syn til å gå i oppfyllelse;+ men de skal visselig snuble.+

15 Og Nordens konge skal komme og kaste opp* en beleiringsvoll+ og virkelig innta en by med festningsverker. Og Sydens armer skal ikke holde stand, heller ikke folket av hans utvalgte; og det skal ikke være noen kraft til å holde stand. 16 Og den som kommer mot ham, skal gjøre som han vil, og det skal ikke være noen som holder stand mot ham. Og han skal stå i Prydelsens+ land, og det skal være utryddelse* i hans hånd.+ 17 Og han skal vende sitt ansikt mot+ å komme med hele sitt rikes kraft, og det skal bli inngått en rimelig+ overenskomst med ham; og han skal handle effektivt.+ Og kvinnedatteren,* henne skal det bli gitt ham å ødelegge. Og hun skal ikke holde stand, og hun skal ikke fortsette å tilhøre ham.+ 18 Og han skal vende sitt ansikt tilbake mot kystlandene*+ og skal virkelig innta mange. Og en befalingsmann skal visselig få hånen fra ham til å opphøre for sin del, slik at hans hån ikke skal være mer. Han skal la den vende tilbake over denne. 19 Og han skal vende sitt ansikt tilbake mot sitt eget lands festninger, og han skal visselig snuble og falle, og han skal ikke bli funnet.+

20 Og i hans stilling skal det stå fram en+ som lar en oppkrever*+ dra gjennom det prektige riket,* og noen få dager etter* skal han bli knust, men ikke i vrede eller i krig.

21 Og i hans stilling skal det stå fram en som skal foraktes,+ og de skal visselig ikke legge kongedømmets verdighet på ham; og han skal i virkeligheten komme i en tid med frihet fra bekymring+ og gripe kongedømmet ved hjelp av glatt tale.*+ 22 Og oversvømmelsens armer+ skal oversvømmes på grunn av ham, og de skal bli knust;+ det skal også+ paktens+ Leder+ bli. 23 Og fordi de inngår forbund med ham, skal han gå fram med svik og virkelig komme opp og bli mektig ved hjelp av en liten nasjon.*+ 24 I en tid med frihet fra bekymring+ skal han dra inn endog i provinsens feteste del og likefram gjøre slikt som hans fedre og hans fedres fedre ikke har gjort. Rov og bytte og gods skal han spre blant dem; og mot befestede steder skal han legge sine planer,+ men bare inntil en tid.

25 Og han skal oppvekke sin kraft og sitt hjerte mot Sydens konge med en stor militær styrke; og Sydens konge på sin side skal hisse seg opp til krigen med en overmåte stor og mektig militær styrke. Og han skal ikke holde stand, for de skal legge planer mot ham. 26 Og de som spiser hans fine mat,* de skal forårsake hans sammenbrudd.

Og hans militære styrke skal bli skylt bort,* og mange skal sannelig falle som slagne.

27 Og hva disse to kongene angår, så skal deres hjerte være bøyd til å gjøre det som er ondt, og ved ett og samme bord+ skal de fortsette å tale løgn.+ Men ikke noe skal lykkes,+ for enden kommer først til den fastsatte tid.+

28 Og han skal vende tilbake til sitt land med en stor mengde gods, og hans hjerte skal være vendt mot den hellige pakt.+ Og han skal handle effektivt+ og visselig vende tilbake til sitt land.

29 Ved den fastsatte tid*+ skal han vende tilbake, og han skal virkelig dra mot Syden;*+ men siste gang skal det ikke vise seg å være som første gang. 30 Og skip fra Kịttim*+ skal visselig komme mot ham, og han skal med sikkerhet bli nedslått.

Og han skal sannelig vende tilbake og slynge ut fordømmelser+ mot den hellige pakt+ og handle effektivt; og han vil måtte vende tilbake, og han skal gi akt på dem som forlater den hellige pakt. 31 Og armer* som utgår fra ham, skal stå fram; og de skal likefram vanhellige helligdommen,*+ festningen,* og fjerne det stadige trekk.*+

Og de skal visselig stille opp* den avskyelighet+ som forårsaker ødeleggelse.*+

32 Og dem som handler ondt mot pakten,+ skal han forlede til frafall+ ved hjelp av glatte ord.+ Men det folk som kjenner sin Gud,*+ de skal seire*+ og handle effektivt. 33 Og de som har innsikt+ blant folket, de skal gi forståelse til de mange.+ Og de skal sannelig bli brakt til å snuble ved sverd og ved ild, ved fangenskap og ved plyndring,+ i noen dager.* 34 Men når de blir brakt til å snuble, skal de bli hjulpet med litt hjelp;+ og mange skal virkelig slutte seg til dem ved glatt tale.*+ 35 Og noen av dem som har innsikt, skal bli brakt til å snuble,+ for at det skal bli utført et lutringsarbeid på grunn av dem, og for at de skal bli renset og gjort hvite,+ inntil endens tid;+ for den kommer først* til den fastsatte tid.*+

36 Og kongen skal virkelig gjøre som han vil,* og han skal opphøye seg og gjøre seg større enn* enhver gud;*+ og mot gudenes Gud*+ skal han tale forunderlige ting. Og han skal sannelig vise seg å være framgangsrik inntil fordømmelsen har nådd en slutt;+ for det som er besluttet, må gjøres. 37 Og sine fedres Gud* skal han ikke akte på; heller ikke kvinners lyst eller en hvilken som helst annen gud skal han akte på, men han skal gjøre seg større enn alle.+ 38 Men festningenes gud* skal han i sin stilling gi ære; og en gud som hans fedre ikke kjente, skal han gi ære med gull og med sølv og med edelstener og med attråverdige ting. 39 Og han skal handle effektivt mot de sterkest befestede borgene, sammen med en fremmed gud. Dem som har gitt ham anerkjennelse, skal han vise stor ære, og han skal visselig la dem herske blant mange; og jord skal han dele ut for en pris.

40 Og i endens tid skal Sydens konge*+ innlate seg i sammenstøt med ham,* og Nordens konge* skal storme fram mot ham med vogner og med hestfolk og med mange skip; og han skal visselig dra inn i landene og oversvømme og dra gjennom dem. 41 Han skal virkelig også dra inn+ i Prydelsens+ land,* og det vil være mange land* som blir brakt til å snuble.+ Men dette er de som skal slippe unna hans hånd: Ẹdom og Mọab+ og hoveddelen* av Ạmmons sønner. 42 Og han skal fortsette å rekke ut sin hånd mot landene; og hva Egypts+ land angår, så skal hun ikke vise seg å være en som slipper unna. 43 Og han skal virkelig herske over de skjulte skatter av gull og sølv og over alle Egypts attråverdige ting. Og libyerne* og etiopierne* skal følge i hans spor.

44 Men meldinger* fra soloppgangen+ og fra nord skal forferde ham,+ og han skal sannelig dra ut i stort raseri for å utslette og for å vie mange til tilintetgjørelse.+ 45 Og han skal sette sine palasstelt mellom det store hav* og Prydelsens+ hellige fjell;* og han vil måtte komme helt til sin ende,+ og det vil ikke være noen som hjelper ham.+

12 Og i den tiden skal Mịkael*+ stå+ fram, den store fyrste*+ som står til beste for* ditt folks sønner.+ Og det skal visselig komme en trengselstid, en slik som ikke er blitt brakt til å komme siden en nasjon ble til, og inntil den tiden.+ Men i den tiden skal ditt folk unnslippe,+ enhver som finnes oppskrevet i boken.+ 2 Og mange av dem som sover i jordens støv, skal våkne opp,+ noen til liv som varer til uavgrenset tid,+ og andre til skam og til avsky som varer til uavgrenset tid.+

3 Og de som har innsikt, skal skinne som det utstrakte roms glans,*+ og de som fører de mange til rettferdighet,+ skal skinne som stjernene til uavgrenset tid, ja for evig.

4 Og du, Daniel, skjul ordene og forsegl boken+ inntil endens* tid.+ Mange skal fare omkring,* og den sanne kunnskap* skal bli stor.»+

5 Og jeg, Daniel, så, og se, det var to andre som stod der,+ én på den ene elvebredden* og én på den andre elvebredden.+ 6 Så sa en av dem til mannen som var kledd i lin,+ og som befant seg over elvens vann: «Hvor lenge er det til enden på de underfulle ting?»+ 7 Og jeg begynte å høre mannen* som var kledd i lin, og som befant seg over elvens vann, idet han tok til å løfte sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himlene og å sverge+ ved ham som lever til uavgrenset tid:+ «Det skal være én fastsatt tid, fastsatte tider og en halv.*+ Og så snart knusingen av det hellige folks makt* er fullført,+ skal alt dette få sin ende.»

8 Og jeg — jeg hørte det, men jeg kunne ikke forstå det;+ så jeg sa: «Min herre,* hva vil være den siste del av disse ting?»+

9 Og han sa videre: «Gå bort, Daniel, for ordene er blitt skjult og forseglet inntil endens tid.+ 10 Mange skal rense seg+ og gjøre seg hvite+ og bli lutret.+ Og de onde skal sannelig handle ondt,+ og slett ingen onde skal forstå;+ men de som har innsikt, skal forstå.+

11 Og fra den tid da det stadige trekk*+ er blitt fjernet+ og den avskyelighet+ som forårsaker ødeleggelse,* er blitt stilt opp, skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager.

12 Lykkelig+ er* den som fortsetter å nære forventning, og som når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene!

13 Og du selv, gå du enden i møte;*+ og du skal hvile,+ men du skal stå opp til din lodd ved dagenes ende.»*+