Jona*

1 Og Jehovas ord begynte å komme til Jona,+ Amịttais sønn, og det lød: 2 «Bryt opp, gå til Nịnive,+ den store byen, og rop ut imot henne* at deres ondskap er steget opp for mitt ansikt.»+

3 Og Jona brøt så opp for å rømme til Tạrsis,+ bort fra Jehovas ansikt;+ og han kom til slutt ned til Jọppe*+ og fant et skip som gikk til Tạrsis. Så betalte han det reisen kostet, og gikk ned i det, for å dra med dem til Tạrsis, bort fra Jehovas ansikt.

4 Og Jehova selv kastet en veldig vind* mot havet,+ og det ble en veldig storm+ på havet; og skipet holdt på å bli slått til vrak. 5 Og skipsfolkene begynte å bli redde og rope om hjelp, hver til sin gud.*+ Og de gikk i gang med å kaste de tingene som fantes i skipet, ut i havet, for å lette det for dem.+ Men Jona var gått ned til dekksfartøyets innerste deler, og han la seg deretter ned og falt i dyp søvn.+ 6 Til slutt gikk skipsføreren* bort til ham og sa til ham: «Hva er det som er i veien med deg, du som sover så tungt? Reis deg, rop til din gud!*+ Kanskje den sanne Gud* viser at han har omsorg for oss, så vi ikke skal forgå.»+

7 Og de begynte å si til hverandre: «Kom, og la oss kaste lodd,+ så vi kan få vite hvem som er skyld i at vi er blitt rammet av denne ulykken.»+ Og de fortsatte å kaste lodd, og til slutt falt loddet på Jona.+ 8 Da sa de til ham: «Vi ber deg, fortell oss hvem som er skyld i at vi er blitt rammet av denne ulykken.+ Hva er ditt arbeid, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk tilhører du?»

9 Da sa han til dem: «Jeg er hebreer,+ og jeg frykter+ Jehova, himlenes Gud,+ han som dannet havet og det tørre land.»+

10 Og mennene* ble grepet av stor frykt, og de sa videre til ham: «Hva er det du har gjort?»+ Mennene hadde nemlig fått vite at det var bort fra Jehovas ansikt han rømte, for det hadde han fortalt dem. 11 Til slutt sa de til ham: «Hva skal vi gjøre med deg,+ så havet kan bli stille for oss?» For havet ble stadig mer stormfullt. 12 Da sa han til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, og havet vil bli stille for dere; for jeg vet at det er på grunn av meg denne veldige stormen er kommet over dere.»+ 13 Mennene forsøkte imidlertid å arbeide seg gjennom bølgene, for å føre skipet tilbake til tørt land; men de var ikke i stand til det, for havet reiste seg stadig mer stormfullt mot dem.+

14 Og de begynte å rope til Jehova og si:+ «Å, Jehova, vi ber deg, la oss ikke forgå på grunn av denne mannens sjel!* Og la ikke uskyldig blod komme over oss,+ for du, Jehova, har jo selv gjort som det har behaget deg!»+ 15 Dermed løftet de Jona opp og kastet ham i havet; og havet holdt så opp med å rase.+ 16 Da ble mennene grepet av stor frykt for Jehova,+ og de frambar derfor et offer for Jehova+ og avla løfter.+

17*  Nå sørget Jehova for at en stor fisk* slukte Jona,+ slik at Jona kom til å være i fiskens indre i tre dager og tre netter.+

2 Da bad Jona til Jehova sin Gud* fra fiskens indre+ 2 og sa:

«Ut av min trengsel ropte jeg til Jehova,+ og han begynte å svare meg.+

 8 De som holder seg til usannhets avguder, de forlater sin egen kjærlige godhet.+

10 Til slutt gav Jehova fisken en befaling,* så den spydde Jona ut på det tørre land.+

3 Så kom Jehovas ord til Jona for annen gang, og det lød:+ 2 «Bryt opp, gå til Nịnive, den store byen, og utrop den kunngjøring+ for henne som jeg taler til deg.»

3 Da brøt Jona opp og gikk til Nịnive, i samsvar med Jehovas* ord.+ Nå viste det seg at Nịnive var en stor by for Gud*+ — det tok tre dager å gå gjennom* den. 4 Til slutt begynte Jona å gå inn i byen, så langt som en kunne gå på én dag, mens han ropte ut og sa: «Bare førti dager til, og Nịnive vil bli omstyrtet.»+

5 Og Nịnives menn* begynte å tro på Gud,+ og de gikk i gang med å utrope en faste og å kle seg i sekkelerret,+ fra den største blant dem like til den minste blant dem. 6 Da ordet nådde kongen i Nịnive,+ reiste han seg fra sin trone og tok av seg sin embetsdrakt og kledde seg i sekkelerret og satte seg i asken.+ 7 Dessuten lot han utrope og si følgende i Nịnive, som et påbud fra kongen og hans stormenn:

«Ikke noe menneske og ikke noe husdyr, ikke noe storfe og ikke noe småfe, skal smake noe som helst. Ingen skal innta føde. Ikke engang vann skal de drikke.+ 8 Og la dem kle seg i sekkelerret, både mennesker og husdyr; og la dem rope til Gud med styrke og vende om,+ enhver fra sin onde vei og fra den vold som er i deres hender. 9 Hvem vet om ikke den sanne Gud vender om og virkelig føler beklagelse+ og vender om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne?»+

10 Og den sanne Gud så deres gjerninger,+ at de hadde vendt om fra sin onde vei;+ og den sanne Gud følte da beklagelse+ med hensyn til den ulykke som han hadde talt om å føre over dem; og han gjorde det ikke.+

4 Men dette mishaget i høy grad Jona,+ og han ble opptent av vrede. 2 Han bad derfor til Jehova* og sa: «Å, Jehova, var det ikke det jeg sa,* mens jeg var på min egen grunn? Det var derfor jeg først drog av sted og rømte til Tạrsis;+ for jeg visste at du er en Gud* som er nådig og barmhjertig,+ sen til vrede og rik på kjærlig godhet,*+ og som føler beklagelse med hensyn til ulykken.+ 3 Og nå, Jehova, ta min sjel*+ bort fra meg, det ber jeg om, for det er bedre at jeg dør, enn at jeg lever.»*+

4 Til det sa Jehova: «Er det med rette du er blitt opptent av vrede?»+

5 Da gikk Jona ut av byen og satte seg øst for byen; og han laget seg så en løvhytte der, slik at han kunne sitte under den i skyggen+ inntil han kunne se hva som skulle skje med byen.+ 6 Da sørget Jehova Gud* for at en flaskegresskarplante* vokste opp over Jona, for at den skulle kaste skygge over hans hode og utfri ham av hans ulykkelige tilstand.+ Og Jona begynte å glede seg storlig over flaskegresskarplanten.

7 Men da daggryet brøt fram neste dag, sørget den sanne Gud for at en orm+ stakk flaskegresskarplanten; og litt etter litt tørket den bort.+ 8 Og det skjedde, så snart solen strålte fram, at Gud* også sørget for en brennende østavind,+ og solen stakk hele tiden Jona i hodet, slik at han holdt på å besvime;+ og han fortsatte å be om at hans sjel* måtte dø, og han sa gang på gang: «Det er bedre at jeg dør, enn at jeg lever.»*+

9 Og Gud sa så til Jona: «Er det med rette du er blitt opptent av vrede for flaskegresskarplantens skyld?»+

Til det sa han: «Det er med rette jeg er blitt opptent av vrede, like til døden.» 10 Men Jehova sa: «Du — du var bedrøvet over flaskegresskarplanten, som du ikke hadde strevd med, og som du ikke hadde fått til å vokse opp, som vokste opp på en eneste natt,* og som gikk til grunne på en eneste natt. 11 Skulle da ikke jeg være bedrøvet over Nịnive, den store byen,+ hvor det finnes mer enn hundre og tjue tusen* mennesker* som ikke vet forskjell på høyre og venstre — foruten mange husdyr?»+