Habakkuk*

1 Det utsagn som profeten Habạkkuk så i et syn: 2 Hvor lenge, Jehova, må jeg skrike om hjelp uten at du hører?+ Hvor lenge skal jeg rope til deg om bistand på grunn av vold uten at du frelser?+ 3 Hvorfor lar du meg se det som er skadelig, og hvorfor fortsetter du å betrakte vanskeligheter? Og hvorfor er det herjing og vold foran meg, og hvorfor oppstår det trette, og hvorfor pågår det strid?+

4 Av den grunn blir loven maktesløs, og retten kommer aldri fram.+ For den onde omringer den rettferdige, og derfor kommer retten fordreid fram.+

5 «SE blant nasjonene, og betrakt det, og stirr forbløffet på hverandre.+ Vær forbløffet; for det er en virksomhet som utføres* i DERES dager, som dere ikke kommer til å tro selv om det blir fortalt om det.*+ 6 For se, jeg oppreiser kaldeerne,+ den bitre og voldsomme nasjon, som drar av gårde til jordens vidstrakte steder for å ta i eie boliger som ikke tilhører den.+ 7 Skremmende og fryktinngytende er den. Fra den selv utgår dens egen rett og dens egen verdighet.+ 8 Og dens hester har vist seg å være raskere enn leoparder, og de har vist seg å være villere enn ulver om kvelden.+ Og dens stridshester har stampet i bakken, og langt bortefra kommer dens stridshester.* De flyr som ørnen som haster etter noe å spise.+ 9 Den kommer i sin helhet med tanke på vold.+ Samlingen av deres ansikter er som østavinden,*+ og den samler fanger som sand. 10 Og den spotter endog konger, og høye embetsmenn vekker dens latter.+ Den ler til og med av hvert befestet sted,+ og den dynger opp jord og inntar det. 11 På den tiden kommer den med sikkerhet til å fare av sted som vinden* og dra videre og pådra seg skyld.+ Denne dens kraft skyldes dens gud.»*+

12 Er du ikke fra fordums tid, Jehova?+ Min Gud,* min Hellige, du dør ikke.*+ Jehova, til en dom har du satt den, og du, Klippe,+ til en irettesettelse+ har du grunnlagt den.

13 Du har for rene øyne til å se på det som er ondt; og å betrakte vanskeligheter er du ikke i stand til.+ Hvorfor betrakter du dem som handler forrædersk,+ så du forholder deg taus når en ond oppsluker en som er mer rettferdig enn han selv?+ 14 Og hvorfor gjør du menneskene lik fiskene i havet, lik kryp som ingen hersker over?+ 15 Alle disse har han dratt opp med en skarve fiskekrok;+ han sleper dem bort i sin slepenot, og han samler dem i sitt fiskegarn.+ Derfor fryder han seg og er glad.+ 16 Derfor frambærer han ofre til sin slepenot og frambringer offerrøyk til sitt fiskegarn, for ved dem er hans andel rik på olje og hans mat sunn.*+ 17 Er det derfor han skal tømme sin slepenot, og må han bestandig drepe nasjoner, uten å vise medynk?+

2 På min vaktpost vil jeg bli stående,+ og jeg vil holde stand på forskansningen;* og jeg skal holde vakt+ for å se hva han kommer til å tale gjennom* meg,+ og hva jeg skal svare på irettesettelsen av meg.+

2 Og Jehova begynte å svare meg og si: «Skriv synet ned og sett det tydelig opp på tavler,+ så den som leser opp fra det, kan gjøre det flytende.*+ 3 For synet er ennå for den fastsatte tid,+ og det fortsetter å jage fram mot enden,* og det kommer ikke til å lyve. Selv om det skulle drøye, så fortsett å vente på det;* for det vil med sikkerhet gå i oppfyllelse.+ Det vil ikke være forsinket.

4 Se, hans sjel* er blitt oppblåst;+ den har ikke vært rettskaffen i ham.* Men den rettferdige, ved sin trofasthet skal han forbli i live.+ 5 Og sannelig, fordi vinen virker forrædersk,+ er en sunn og sterk mann selvsikker;+ og han kommer ikke til å nå sitt mål,+ han som har gjort sin sjel rommelig liksom Sjẹol,* og som er lik døden og ikke kan mettes.+ Og han fortsetter å samle alle nasjonene til seg og å føre alle folkene til seg.+ 6 Skal ikke nettopp disse, alle sammen, komme med et ordspråk+ og en hentydning mot ham, insinuasjoner om ham? Og en skal si:

’Ve ham som forøker det som ikke er hans eget+ — å, hvor lenge!+ — og som belemrer seg med stor gjeld!* 7 Kommer ikke de som krever rente av deg, til plutselig å reise seg, og de som rister deg voldsomt, til å våkne, så du visselig blir noe de kan plyndre?+ 8 Fordi du selv har tatt bytte fra mange nasjoner, skal alle de som er igjen av folkene, ta bytte fra deg,+ på grunn av utgytelsen av menneskeblod* og volden mot jorden, byen og alle dem som bor i den.+

9 Ve den som skaffer seg ond vinning til sitt hus+ for å anbringe sitt rede på høyden, så han kan bli utfridd av ulykkens grep!*+ 10 Du har besluttet noe skammelig for ditt hus: avskjærelse av mange folk;+ og din sjel synder.+ 11 For fra muren skal en stein utstøte klagerop, og fra treverket skal en bjelke* svare den.+

12 Ve den som bygger en stad ved blodsutgytelse,* og som har grunnfestet en by ved urettferdighet!+ 13 Se, kommer det ikke fra hærstyrkenes Jehova* at folkeslag skal slite bare for ilden, og at folkegrupper skal trette seg ut for ingenting?+ 14 For jorden skal være fylt med kunnskapen om Jehovas* herlighet, slik vannmassene dekker havets bunn.+

15 Ve den som gir sine kamerater noe å drikke, som blander i din voldsomme harme* og din vrede, for å gjøre dem drukne+ i den hensikt å se på deres kjønnsdeler.+ 16 Du skal sannelig bli mettet med vanære i stedet for ære.+ Drikk, du også,+ og bli betraktet som uomskåret.+ Begeret i Jehovas* høyre hånd vil komme rundt til deg,+ og det vil være vanære over din ære; 17 for den vold som er øvd mot Libanon,+ den vil dekke deg, og rovlysten mot dyrene, den som skremmer dem — på grunn av utgytelsen av menneskeblod* og den vold som er øvd mot jorden,+ byen og alle dem som bor i den.+ 18 Til hvilket gagn har et utskåret bilde vært+ når den som former det, har skåret det ut — en støpt billedstøtte og en løgnens lærer+ — når den som former dets form, har satt sin lit til det,+ i den grad at han lager verdiløse guder* som er stumme?+

19 Ve den som sier til vedstykket: «Bli våken!» og til en umælende stein: «Våkn opp! Det vil selv gi undervisning»!+ Se, det er belagt med gull og sølv,+ og det er ingen pust* i det hele tatt i dets midte.+ 20 Men Jehova* er i sitt hellige tempel.*+ Vær stille for ham, hele jorden!’»+

3 Profeten Habạkkuks bønn i form av klagesanger:* 2 Jehova, jeg har hørt budskapet om deg.+ Jeg er blitt redd, Jehova, for din virksomhet.+

Kall den til live i årenes midte! Måtte du gjøre den kjent i årenes midte. Måtte du under opphisselsen huske å vise barmhjertighet.+

3 Gud* selv kom fra Tẹman,* ja en Hellig fra Pạran-fjellet.+ Sẹla.*+

Hans verdighet dekket himlene,+ og jorden ble fylt med hans lovprisning.+

4 Hans* klare lysskjær ble som lyset.*+ Han hadde to lysstråler* som gikk ut fra hans hånd, og der var hans styrke skjult.+

5 Foran ham gikk det pest,+ og brennende feber gikk fram ved hans føtter.+

6 Han stod stille, så han kunne få jorden til å riste.+ Han så og fikk deretter nasjoner til å hoppe.+

Og de evige fjell ble slått i stykker;+ høydene som varer til uavgrenset tid, bøyde seg.+ Fortidens vandringer er hans.

7 Under det som er skadelig, så jeg Kụsjans* telt.* Mịdjans+ lands teltduker begynte å skjelve.+

8 Er det mot elvene, Jehova, er det mot elvene din vrede er blitt opptent,+ eller er din heftige vrede vendt mot havet?+ For du red av sted på dine hester;+ dine vogner var frelse.+

9 I sin nakenhet blir din bue blottet.+ Stammenes svorne eder er det som blir sagt.*+ Sẹla. Med elver tok du til å kløve jorden.+

10 Fjell så deg; de vred seg i smerte.+ Et tordenvær av vannmasser fór fram. Vanndypet* frambrakte sin lyd.+ Mot det høye løftet det sine hender.

11 Sol — måne — stod stille+ i sin opphøyde bolig.+ Lik lys fortsatte dine piler å fare.+ Ditt spyds lyn tjente som klart lys.+

12 Med fordømmelse skred du fram over jorden. I vrede gikk du i gang med å treske nasjonene.+

13 Og du drog ut til frelse for ditt folk,+ for å frelse din salvede.* Du knuste overhodet for den ondes hus.+ Grunnvollen ble blottlagt, helt opp til halsen.+ Sẹla.

14 Med hans egne staver gjennomboret+ du hans krigeres hode da de stormet fram for å spre meg.+ Deres store lystighet var som hos dem som er besluttet på å fortære en nødstilt på et skjult sted.+

15 Gjennom havet trampet du med dine hester, gjennom de store vannmasser.+

16 Jeg hørte det, og min buk begynte å skjelve; ved lyden dirret mine lepper; det begynte å komme råttenskap i mine ben;+ og i min situasjon skalv jeg, for jeg skulle rolig vente på* trengselens dag,+ på at han skulle dra opp mot folket+ for å overfalle dem.

17 Om selv fikentreet ikke blomstrer+ og det ikke er grøde på vinrankene, om oliventreets verk slår feil og selv terrassene ikke frambringer føde,+ om småfeet blir skilt fra kveen og det ikke finnes storfe i innhegningene,+

18 så vil jeg for min del likevel juble i Jehova;+ jeg vil glede meg i min frelses Gud.*+

19 Jehova, Den Suverene Herre, er min vitale kraft;+ og han skal gjøre mine føtter lik hindenes,+ og på mine høyder skal han la meg ferdes.+

Til dirigenten, på mine strengeinstrumenter.