Ifølge Lukas*

1 Ettersom mange har påtatt seg å utarbeide en beretning om de kjensgjerninger+ som det er full tiltro til blant oss, 2 slik de som fra begynnelsen+ av ble øyenvitner+ og budskapets* tjenere,+ har overlevert dem til oss, 3 har også jeg besluttet, fordi jeg nøye har gått igjennom alle ting fra først av, å skrive dem ned i logisk rekkefølge+ for deg, høyt ærede+ Teọfilus,+ 4 for at du fullt ut kan bli klar over påliteligheten av de ting som du er blitt muntlig undervist i.+

5 I de dager da Herodes*+ var konge i Judẹa, var det en prest som het Sakạrja,* av Ạbijas* avdeling,+ og han hadde en hustru av Arons døtre,+ og hennes navn var Elisabet. 6 De var begge rettferdige+ for Gud, for de vandret uklanderlig+ i samsvar med alle Jehovas* bud+ og lovbestemte+ krav.+ 7 Men de hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar,+ og de var begge langt oppe i årene.

8 Mens han nå utførte prestetjeneste for Gud da det var tildelt hans avdeling,+ 9 ble det, etter presteembetets høytidelige skikk, hans tur til å ofre røkelse+ når han gikk inn i Jehovas* helligdom;*+ 10 og hele folkemengden stod utenfor og bad i den time det ble ofret røkelse.+ 11 Da viste Jehovas* engel seg for ham, stående på høyre side av røkelsesalteret.+ 12 Men Sakạrja ble urolig på grunn av det han så, og frykt falt på ham.+ 13 Engelen sa imidlertid til ham: «Frykt ikke, Sakạrja, for din påkallelse er blitt hørt med velvilje,+ og din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.*+ 14 Og du skal få glede, ja stor glede, og mange skal fryde seg+ over hans fødsel; 15 for han skal være stor for Jehova.*+ Men han må slett ikke drikke vin og sterk drikk,+ og han skal bli fylt med hellig ånd* helt fra mors liv;+ 16 og mange av Israels sønner skal han vende til Jehova* deres Gud igjen.+ 17 Og han skal gå foran ham med Elịas*+ ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn igjen+ og de ulydige til rettferdiges praktiske visdom, for å gjøre klar et beredt folk for Jehova.»*+

18 Og Sakạrja sa til engelen: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? For jeg er gammel,+ og min hustru er langt oppe i årene.» 19 Engelen svarte ved å si til ham: «Jeg er Gạbriel,*+ som står like framfor Gud, og jeg er blitt utsendt for å tale+ med deg og forkynne det gode budskap* om disse ting for deg. 20 Men se, du skal bli stum+ og ikke kunne tale før den dagen da disse ting finner sted, fordi du ikke trodde mine ord, som vil bli oppfylt til sin fastsatte tid.» 21 Imens fortsatte folket å vente på Sakạrja,+ og de begynte å undre seg over at han drøyde i helligdommen. 22 Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de skjønte at han nettopp hadde sett et overnaturlig+ syn i helligdommen; og han gjorde hele tiden tegn til dem, men forble stum. 23 Da så dagene med hans offentlige tjeneste* var gått,+ drog han hjem.

24 Men etter disse dagene ble Elisabet, hans hustru, gravid;+ og hun holdt seg for seg selv i fem måneder og sa: 25 «På denne måten har Jehova* handlet med meg i disse dager, da han har rettet sin oppmerksomhet mot meg for å ta bort min vanære blant menneskene.»+

26 I hennes sjette måned* ble engelen Gạbriel+ utsendt fra Gud til en by i Galilẹa som heter Nạsaret, 27 til en jomfru som var lovt bort til ekteskap med en mann som het Josef, av Davids hus; og jomfruens+ navn var Maria.*+ 28 Og da han kom inn til henne, sa han: «Vær hilset,+ du høyt begunstigede; Jehova*+ er med deg.»+ 29 Men hun ble meget urolig over denne uttalelsen og begynte å grunne på hva slags hilsen dette kunne være. 30 Da sa engelen til henne: «Frykt ikke, Maria, for du har funnet velvilje+ hos Gud; 31 og se, du skal unnfange i ditt morsliv og føde en sønn,+ og du skal gi ham navnet Jesus.*+ 32 Han skal være stor+ og kalles Den Høyestes Sønn;+ og Jehova* Gud skal gi ham hans far Davids+ trone,+ 33 og han skal herske som konge over Jakobs hus for evig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.»+

34 Men Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette gå til, når jeg ikke har omgang+ med en mann?» 35 Som svar sa engelen til henne: «Hellig ånd+ skal komme over deg, og kraft fra Den Høyeste skal overskygge deg. Derfor skal også det som blir født, kalles hellig,+ Guds Sønn.+ 36 Og se, Elisabet, din slektning, også hun har unnfanget en sønn, i sin alderdom, og dette er den sjette måned for henne, hun som blir kalt ufruktbar;+ 37 for ingen erklæring vil være umulig for Gud.»*+ 38 Da sa Maria: «Se, Jehovas* slavepike!+ Måtte det skje med meg i samsvar med din erklæring.» Dermed forlot engelen henne.

39 I de dager brøt så Maria opp og skyndte seg til fjellandet, til en by i Juda, 40 og hun gikk inn i Sakạrjas hjem og hilste på Elisabet. 41 Da nå Elisabet hørte Marias hilsen, hoppet barnet i hennes liv, og Elisabet ble fylt med hellig ånd, 42 og hun ropte med høy røst og sa: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet+ er ditt livs frukt! 43 Hvordan har det seg nå at dette privilegium er mitt, at min Herres+ mor kommer til meg? 44 For se, da lyden av din hilsen nådde mine ører, hoppet barnet i mitt liv av stor glede.+ 45 Lykkelig er også hun som trodde, for de ting som er sagt til henne fra Jehova,* skal fullt ut bli oppfylt.»+

46 Og Maria sa: «Min sjel opphøyer* Jehova,*+ 47 og min ånd kan ikke unnlate å fryde seg storlig+ over Gud, min Frelser;+ 48 for han har sett til sin slavepikes ringe stilling.+ For se, fra nå av vil alle generasjoner prise meg lykkelig;+ 49 for Den Mektige har gjort store gjerninger for meg, og hellig er hans navn;+ 50 og i generasjoner etter generasjoner er hans barmhjertighet over dem som frykter ham.+ 51 Han har gjort mektige gjerninger med sin arm;+ dem som er hovmodige i sitt hjertes tanke, har han spredt vidt omkring.+ 52 Han har styrtet makthavere+ fra troner og opphøyd ringe mennesker;+ 53 sultne har han fullt ut mettet med gode ting,+ og rike har han sendt tomhendt bort.+ 54 Han har kommet Israel, sin tjener, til hjelp,+ for å komme barmhjertighet i hu,+ 55 akkurat som han sa til våre forfedre, til Abraham og til hans ætt, for evig.»*+ 56 Maria ble hos henne i omkring tre måneder og vendte så tilbake til sitt eget hjem.

57 Nå kom tiden da Elisabet skulle føde, og hun ble mor til en sønn. 58 Og naboene og hennes slektninger hørte at Jehova* hadde gjort sin barmhjertighet stor+ mot henne, og de begynte å glede seg sammen med henne.+ 59 Og på den åttende dagen kom de for å omskjære det lille barnet,+ og de ville gi det navn etter faren, Sakạrja. 60 Men moren svarte og sa: «Nei, slett ikke! Han skal hete Johannes.» 61 Da sa de til henne: «Det er ingen blant dine slektninger som har dette navnet.» 62 Så begynte de å spørre faren ved hjelp av tegn hva han ville at det skulle hete. 63 Og han bad om en tavle og skrev: «Johannes+ er hans navn.» Da undret de seg alle. 64 I samme øyeblikk ble hans munn åpnet,+ og hans tunge ble løst, og han begynte å tale og velsignet Gud. 65 Og frykt falt på alle som bodde der omkring; og i hele Judẹas fjelland begynte folk å snakke om alt dette, 66 og alle som hørte det, la seg det på hjertet+ og sa: «Hva skal da dette lille barnet bli?» For Jehovas* hånd+ var virkelig med det.

67 Og faren, Sakạrja, ble fylt med hellig ånd,+ og han profeterte+ og sa: 68 «Velsignet være Jehova,* Israels Gud,+ for han har vendt sin oppmerksomhet mot sitt folk+ og brakt det utfrielse.+ 69 Og han har oppreist et frelseshorn*+ for oss i sin tjener Davids hus, 70 slik som han, gjennom sine hellige profeters munn fra gammel tid,+ har talt 71 om frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss;+ 72 for å vise barmhjertighet i forbindelse med våre forfedre og for å komme sin hellige pakt i hu,+ 73 den ed som han sverget Abraham, vår forfader,+ 74 for å gi oss, etter at vi er blitt reddet fra fienders hånd,+ det privilegium fryktløst å yte ham hellig tjeneste*+ 75 med lojalitet og rettferdighet framfor ham alle våre dager.+ 76 Men du, lille barn, du skal bli kalt en profet for Den Høyeste, for du skal gå forut for Jehova* for å berede hans veier,+ 77 for å gi hans folk kunnskap om frelse ved tilgivelse for deres synder+ 78 på grunn av vår Guds inderlige medfølelse. Med denne medfølelse vil et daggry+ gjeste oss fra det høye+ 79 for å gi lys til dem som sitter i mørke og dødens skygge,+ for å lede våre føtter framgangsrikt på fredens vei.»

80 Og det lille barnet fortsatte å vokse+ og bli sterkt i ånd, og han ble i ørkenene til den dagen da han trådte åpent fram for Israel.

2 Nå utgikk det i de dager en forordning+ fra keiser* Augụstus om at hele den bebodde jord* skulle registreres 2 (denne første registreringen fant sted da Kvirịnius var stattholder i Syria); 3 og alle drog av sted for å bli registrert,+ hver til sin egen by. 4 Naturligvis drog også Josef opp fra Galilẹa, fra byen Nạsaret, til Judẹa, til Davids by, som heter Bẹtlehem,+ ettersom han tilhørte Davids hus og slekt,+ 5 for å bli registrert sammen med Maria,+ som var blitt gitt ham til ekte, slik det var lovt,+ og som nå var høygravid.+ 6 Mens de var der, utløp dagene til hun skulle føde. 7 Og hun fødte sin sønn, den førstefødte,+ og hun svøpte ham i tøybånd og la ham i en krybbe,+ for det var ikke plass til dem i overnattingsrommet.*

8 I det samme området var det også noen hyrder som holdt til utendørs* og holdt nattevakter over hjordene sine. 9 Og plutselig stod Jehovas* engel+ hos dem, og Jehovas* herlighet+ strålte omkring dem, og de ble svært redde. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke, for se, jeg forkynner et godt budskap for dere om en stor glede som skal bli hele folket til del,+ 11 for i dag er det født dere en Frelser,+ som er* Kristus, Herren,*+ i Davids by.+ 12 Og dette er et tegn for dere: Dere skal finne et spedbarn som er svøpt i tøybånd og ligger i en krybbe.» 13 Og plutselig var det sammen med engelen en mengde fra den himmelske hær*+ som lovpriste Gud+ og sa: 14 «Ære til Gud i høydene der oppe,+ og på jorden fred+ blant mennesker som har hans velvilje.»*+

15 Da så englene hadde fart fra dem til himmelen, begynte hyrdene å si til hverandre: «La oss endelig gå rett til Bẹtlehem og se dette som har skjedd, og som Jehova*+ har gjort kjent for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant både Maria og Josef og spedbarnet, som lå i krybben. 17 Da de så det, gjorde de kjent det ord som var blitt talt til dem om dette lille barnet. 18 Og alle som hørte det, undret seg over de ting som ble fortalt dem av hyrdene, 19 men Maria begynte å bevare alle disse uttalelsene og trakk slutninger i sitt hjerte.+ 20 Så drog hyrdene tilbake, mens de æret og lovpriste Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik som dette var blitt fortalt dem.

21 Og da nå åtte dager+ utløp og han skulle omskjæres,+ fikk han navnet Jesus,*+ det navnet engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.+

22 Og da deres renselsesdager+ ifølge Moseloven utløp, tok de ham med opp til Jerusalem for å framstille ham for Jehova,* 23 slik som det står skrevet i Jehovas* lov: «Alt av hankjønn som åpner et morsliv, skal kalles hellig for Jehova»,*+ 24 og for å frambære offer i samsvar med det som er sagt i Jehovas* lov: «Et par turtelduer eller to dueunger.»+

25 Og se, det var en mann i Jerusalem som het Sịmeon, og denne mannen var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst,+ og hellig ånd var over ham. 26 Det var dessuten blitt guddommelig åpenbart for ham ved den hellige ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Jehovas* KRISTUS.*+ 27 Under åndens innflytelse+ kom han nå inn i templet; og da foreldrene gikk inn med det lille barnet Jesus for å gjøre det som var skikk etter loven,+ i forbindelse med det, 28 tok han selv imot det i sine armer og velsignet Gud og sa: 29 «Suverene Herre,* nå frigir du din slave i fred*+ i samsvar med din erklæring; 30 for mine øyne har sett ditt middel til frelse,+ 31 som du har beredt for alle folkenes øyne,+ 32 et lys+ som skal fjerne sløret+ fra nasjonene,*+ og en herlighet for ditt folk, Israel.» 33 Og dets far og mor fortsatte å undre seg over de ting som ble sagt om det. 34 Og Sịmeon velsignet dem, men sa til moren, Maria: «Se, denne er satt til fall+ og gjenreisning* for mange i Israel+ og til et tegn som skal motsies+ 35 (ja, et langt sverd skal gjennombore din egen sjel),*+ for at mange hjerters resonnementer skal bli avslørt.»+

36 Nå var det en profetinne, Anna, Fạnuels datter, av Ạsjers stamme (denne kvinnen var langt oppe i årene og hadde etter sin tid som jomfru levd sammen med en ektemann i sju år, 37 og hun var enke,+ nå åttifire år gammel), som aldri var borte fra templet, hvor hun ytet hellig tjeneste* natt og dag+ med fasteperioder og påkallelser. 38 Og i samme stund kom hun bort og begynte å takke Gud* og å tale om barnet* til alle som ventet på Jerusalems utfrielse.+

39 Da de så hadde fullført alt i samsvar med Jehovas* lov,+ drog de tilbake til Galilẹa, til sin egen by, Nạsaret.+ 40 Og det lille barnet fortsatte å vokse og bli sterkt+ og ble fylt av visdom, og Guds gunst+ fortsatte å være over det.

41 Nå pleide hans foreldre år etter år å dra til Jerusalem+ til påskehøytiden. 42 Og da han var blitt tolv år gammel, drog de opp, slik skikken+ var ved høytiden, 43 og ble der til dagene var endt. Men da de vendte tilbake, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem, og hans foreldre la ikke merke til det. 44 Ettersom de antok at han var i reisefølget, tilbakela de en dagsreise+ og begynte så å lete etter ham blant slektninger og kjente. 45 Men da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette omhyggelig etter ham. 46 Etter tre dager fant de ham så i templet,+ hvor han satt midt iblant lærerne og hørte på dem og stilte dem spørsmål. 47 Men alle som hørte på ham, var hele tiden forbløffet over hans forstand og hans svar.+ 48 Da de nå så ham, ble de slått av forundring, og hans mor sa til ham: «Barn, hvorfor har du handlet slik mot oss? Se, din far og jeg har lett fortvilt etter deg.» 49 Men han sa til dem: «Hvorfor måtte dere lete etter meg? Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?»+ 50 Men de fattet ikke det ord han talte til dem.+

51 Og han drog ned sammen med dem og kom til Nạsaret, og han fortsatte å underordne seg under dem.+ Og hans mor bevarte omhyggelig alle disse uttalelsene* i sitt hjerte.+ 52 Og Jesus gikk stadig framover i visdom+ og i fysisk vekst og i velvilje hos Gud og mennesker.+

3 I det femtende år av keiser Tibẹrius’* regjering, da Pontius Pilatus var stattholder i Judẹa og Herodes*+ var landsdelshersker* i Galilẹa, men hans bror Filip var landsdelshersker i Iturẹas og Trakonịtis’ land, og Lysạnias var landsdelshersker i Abilẹne, 2 i overpresten Ạnnas’ og i Kaifas’+ dager, kom Guds erklæring til Johannes,+ Sakạrjas sønn, i ødemarken.+

3 Han kom så til hele landet omkring Jordan og forkynte dåp som symbol på anger til tilgivelse for synder,+ 4 slik som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: «Hør! Det er en som roper i ødemarken: ’BERED Jehovas* vei, gjør hans veier rette.+ 5 Hver kløft må bli fylt opp og hvert fjell og hver høyde jevnet ut, og de krokete veier må bli rette og de ujevne steder slette veier;+ 6 og alt kjød skal se Guds middel til frelse.’»+

7 Derfor begynte han å si til folkeskarene som kom ut for å bli døpt av ham: «Hoggormyngel,+ hvem har gitt dere et vink om å flykte fra den kommende vrede?+ 8 Frambring derfor frukter som passer for anger.*+ Og begynn ikke å si til dere selv: ’Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere at Gud har makt til å oppreise Abraham barn av disse steinene. 9 Ja, øksen er allerede på plass ved roten av trærne; hvert tre som ikke frambringer god frukt, skal derfor hogges ned og kastes på ilden.»+

10 Og folkeskarene pleide å spørre ham: «Hva skal vi da gjøre?»+ 11 Han pleide å svare ved å si til dem: «Den som har to underkledninger, skal dele med den som ikke har noen, og den som har matvarer, skal gjøre det samme.»+ 12 Men også skatteoppkrevere kom for å bli døpt, og de sa til ham: «Lærer, hva skal vi gjøre?»+ 13 Han sa til dem: «Krev ikke mer enn skattesatsen.»+ 14 Og de som var i militær tjeneste, pleide å spørre ham: «Og vi, hva skal vi gjøre?» Og han sa til dem: «Plag ikke noen og rett ikke falske anklager+ mot noen, men vær tilfreds med DERES underhold.»*+

15 Da nå folket gikk i forventning og alle resonnerte i sine hjerter angående Johannes: «Kan han kanskje være KRISTUS?»,*+ 16 svarte Johannes og sa til alle: «Jeg for min del døper dere med vann; men han som er sterkere enn jeg, kommer — jeg er ikke verdig til å løse remmen på sandalene hans.+ Han skal døpe dere med hellig ånd+ og ild. 17 Han har sin kasteskovl i hånden for å rense sin treskeplass fullstendig og samle+ hveten i sitt forrådshus, men agnene+ skal han brenne opp med en ild+ som ikke kan slokkes.»

18 Derfor gav han også mange andre formaninger og fortsatte å forkynne et godt budskap for folket. 19 Men fordi Herodes, landsdelsherskeren,* var blitt irettesatt av ham angående Herọdias, hans brors hustru, og angående alle de onde gjerninger Herodes gjorde,+ 20 føyde han også dette til alle disse gjerningene: Han sperret Johannes inne i fengsel.+

21 Da nå alt folket ble døpt, ble også Jesus døpt,*+ og mens han bad, ble himmelen åpnet,+ 22 og den hellige ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse som en due, og det kom en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg.»+

4 Full av hellig ånd drog Jesus nå bort fra Jordan, og av ånden* ble han ført omkring i ødemarken+ 2 i førti dager,+ mens han ble fristet+ av Djevelen. Og han spiste ikke noe i disse dagene, så da de var til ende, følte han seg sulten. 3 Da sa Djevelen til ham: «Hvis du er en Guds sønn, så si til denne steinen at den skal bli til et brød.» 4 Men Jesus svarte ham: «Det står skrevet: ’Mennesket skal ikke leve av brød alene.’»*+

5 Så førte han ham opp og viste ham på et øyeblikk alle rikene på den bebodde jord; 6 og Djevelen sa til ham: «Jeg vil gi deg all denne myndighet*+ og deres herlighet, for den er blitt overgitt til meg, og jeg gir den til hvem jeg vil.+ 7 Derfor, hvis du foretar en tilbedelseshandling+ overfor meg, skal den i all sin utstrekning bli din.» 8 Jesus svarte ved å si til ham: «Det står skrevet: ’Det er Jehova* din Gud+ du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.’»*+

9 Nå førte han ham inn i Jerusalem og stilte ham på templets murkrans+ og sa til ham: «Hvis du er en Guds sønn, så kast deg ned herfra;+ 10 for det står skrevet: ’Han skal gi sine engler befaling om deg, om å bevare deg’,+ 11 og: ’De skal bære deg på hendene, så du aldri skal støte din fot mot en stein.’»+ 12 Som svar sa Jesus til ham: «Det er sagt: ’Du skal ikke sette Jehova* din Gud på prøve.’»+ 13 Da så Djevelen hadde fullført hele fristelsen, trakk han seg bort fra ham inntil en annen beleilig tid.+

14 Jesus vendte nå i åndens kraft tilbake til Galilẹa.+ Og det ble talt vel om ham utover i hele det omkringliggende området.+ 15 Han begynte også å undervise i synagogene deres og ble holdt i ære av alle.+

16 Og han kom til Nạsaret,+ hvor han var oppvokst; og som han pleide på sabbatsdagen, gikk han inn i synagogen,+ og han reiste seg for å lese. 17 Da ble profeten Jesajas bokrull rakt ham, og han åpnet bokrullen og fant det stedet hvor det stod skrevet: 18 «Jehovas* ånd+ er over meg, for han har salvet* meg til å forkynne et godt budskap for de fattige; han har sendt meg ut for å forkynne frigivelse for fangene og for de blinde at de skal få synet igjen, for å sende de undertrykte bort som frigitte,+ 19 for å forkynne Jehovas antagelige år.»*+ 20 Dermed rullet han bokrullen sammen, gav den tilbake til tjeneren og satte seg; og alle i synagogen hadde sine øyne spent rettet mot ham. 21 Så begynte han å si til dem: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte,* oppfylt.»+

22 Og de begynte alle å gi ham godt vitnesbyrd og å undre seg over de vinnende ord+ som gikk ut av hans munn, og de sa: «Er ikke dette en sønn av Josef?»+ 23 Da sa han til dem: «Dere vil uten tvil anvende denne illustrasjonen* på meg: ’Lege,+ leg deg selv; gjør også her i din hjemtrakt+ de ting+ vi har hørt har skjedd i Kapẹrnaum.’»+ 24 Men han sa: «Jeg sier dere i sannhet at ingen profet blir godtatt i sin hjemtrakt. 25 Som et eksempel sier jeg dere i sannhet: Det var mange enker i Israel i Elịas dager, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder, så det kom en stor hungersnød over hele landet;+ 26 likevel ble ikke Elịa sendt til noen av disse kvinnene, men bare til en enke i Sạrefat*+ i Sịdons land. 27 Det var også mange spedalske i Israel på profeten Elịsjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’ạman.»+ 28 Nå ble alle som hørte disse ting i synagogen, fylt av vrede;+ 29 og de reiste seg og drev ham ut av byen, og de førte ham til kanten av det fjellet* som byen deres var bygd på, for å kaste ham hodestups ned.+ 30 Men han gikk midt gjennom flokken og drog videre.+

31 Og han drog ned til Kapẹrnaum,+ en by i Galilẹa. Og han underviste dem på sabbaten; 32 og de var slått av forundring over hans måte å undervise på,+ for hans tale var med myndighet.+ 33 Nå var det i synagogen en mann med en ånd,+ en uren demon,* og han ropte med høy røst: 34 «Å! Hva har vi med deg å gjøre,*+ Jesus, du nasareer?+ Er du kommet for å tilintetgjøre oss? Jeg vet+ godt hvem du er: Guds Hellige.»+ 35 Men Jesus refset den og sa: «Ti stille og far ut av ham.» Etter at demonen hadde kastet mannen over ende midt iblant dem, fór den så ut av ham uten å skade ham.+ 36 Da ble alle slått av forbauselse, og de begynte å snakke med hverandre og sa: «Hva slags tale er dette, for med myndighet og makt befaler han de urene ånder, og de farer ut?»+ 37 Og budskapet om ham fortsatte å gå ut til hver eneste avkrok i det omkringliggende området.+

38 Etter at han hadde reist seg og gått ut av synagogen, gikk han inn i Simons hjem. Nå var Simons svigermor plaget av høy feber, og de kom med en anmodning til ham for henne.+ 39 Da stilte han seg over henne og refset feberen,+ og den forlot henne. I samme øyeblikk stod hun opp og begynte å tjene dem.+

40 Men da solen var i ferd med å gå ned, kom alle som hadde noen som led av forskjellige sykdommer, til ham med dem. Han leget dem ved å legge hendene på hver og én av dem.+ 41 Demoner fór også ut av mange,+ idet de ropte og sa: «Du er Guds Sønn.»+ Men han refset dem og tillot dem ikke å tale,+ for de visste+ at han var KRISTUS.+

42 Men da det ble dag, gikk han ut og drog til et øde sted.+ Men folkeskarene begynte å lete etter ham og kom helt ut dit hvor han var, og de forsøkte å holde ham tilbake, så han ikke skulle gå fra dem. 43 Men han sa til dem: «Også for andre byer må jeg forkynne det gode budskap om Guds rike,* for det er dette jeg er utsendt for.»+ 44 Så fortsatte han å forkynne i synagogene i Judẹa.+

5 Ved en anledning da folkemengden trengte seg tett inn på ham og lyttet til Guds ord, stod han ved Gennẹsaret-sjøen.+ 2 Og han så to båter som lå ved bredden av sjøen, men fiskerne var gått ut av dem og holdt på med å skylle garnene sine.+ 3 Han gikk om bord i en av båtene, den som var Simons, og bad ham legge litt ut fra land. Så satte han seg, og fra båten+ begynte han å undervise folkeskarene. 4 Da han sluttet å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og SENK garnene DERES til en fangst.»+ 5 Men Simon svarte og sa: «Lærer, vi har slitt hele natten og ikke fått noe,+ men på ditt bud vil jeg senke garnene.» 6 Da de så gjorde det, stengte de en stor mengde fisk. Ja, garnene deres begynte å revne. 7 De gav da tegn til sine partnere i den andre båten om å komme og hjelpe dem;+ og de kom, og de fylte begge båtene, så disse begynte å synke. 8 Da Simon Peter+ så det, falt han ned for Jesu knær og sa: «Gå bort fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre.»+ 9 For på grunn av den fiskefangsten de hadde fått, ble han og alle de som var med ham, overveldet av forbauselse, 10 og likeså både Jakob og Johannes, Sebedẹus’ sønner,+ som var parthavere med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Slutt med å være redd. Fra nå av skal du fange mennesker levende.»+ 11 Så førte de båtene tilbake til land og forlot alt og fulgte ham.+

12 Ved en senere anledning, da han var i en av byene, se, da kom det en mann som var full av spedalskhet. Da han fikk se Jesus, falt han på sitt ansikt og bad ham og sa: «Herre, hvis du bare vil, kan du gjøre meg ren.»+ 13 Og han rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: «Jeg vil. Bli ren.» Og straks forsvant spedalskheten fra ham.+ 14 Og han gav mannen beskjed om ikke å fortelle det til noen:+ «Men gå av sted og vis deg for presten,+ og frambær et offer+ i forbindelse med din renselse, slik som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd* for dem.»+ 15 Men ordet om ham spredte seg enda mer, og store folkeskarer pleide å komme sammen for å høre og for å bli leget for sine sykdommer.+ 16 Han holdt seg imidlertid tilbaketrukket i ørkenene og bad.+

17 En av dagene holdt han på med å undervise, og noen fariseere og lovlærere som var kommet fra alle landsbyene i Galilẹa og Judẹa og fra Jerusalem, satt der; og Jehovas* kraft var der så han kunne helbrede.+ 18 Og se, det kom noen menn som bar en seng med en mann som var lam, og de forsøkte å komme inn med ham og legge ham foran ham.+ 19 Og da de på grunn av folkemengden ikke fant noen måte å få ham inn på, gikk de opp på taket, og gjennom tegltaket firte de ham og den lille sengen ned, midt iblant dem som var foran Jesus.+ 20 Og da han så deres tro, sa han: «Menneske, dine synder er deg tilgitt.»+ 21 Da begynte de skriftlærde og fariseerne å diskutere og sa: «Hvem er dette, som taler bespottelser?+ Hvem kan tilgi synder, uten Gud alene?»+ 22 Men Jesus, som merket deres resonnementer, sa som svar til dem: «Hva er det dere resonnerer dere fram til i DERES hjerter?+ 23 Hva er lettest — å si: ’Dine synder er deg tilgitt’, eller å si: ’Stå opp og gå’?+ 24 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder —»; så sa han til den lamme: «Jeg sier deg: Stå opp og ta den lille sengen din og gå hjem.»+ 25 Og i samme øyeblikk reiste han seg framfor dem, tok det han pleide å ligge på, og gikk hjem, idet han æret Gud.+ 26 Da ble alle grepet av henrykkelse,+ og de begynte å ære Gud, og de ble fylt av frykt og sa: «I dag har vi sett merkelige ting!»+

27 Etter dette gikk han nå ut, og han så en skatteoppkrever ved navn Levi som satt på skattekontoret, og han sa til ham: «Bli min etterfølger.»+ 28 Og han forlot alt,+ reiste seg og begynte å følge ham. 29 Og Levi holdt en stor mottagelse for ham i sitt hus; og det var en stor skare av skatteoppkrevere og andre som lå til bords sammen med dem.+ 30 Da begynte fariseerne og deres skriftlærde å murre mot hans disipler og sa: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med skatteoppkrevere og syndere?»+ 31 Jesus svarte ved å si til dem: «De friske trenger ikke lege,+ men det gjør de syke.+ 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til anger, men syndere.»+

33 De sa til ham: «Johannes’ disipler faster ofte og frambærer påkallelser, og det samme gjør fariseernes disipler, men dine spiser og drikker.»+ 34 Jesus sa til dem: «Dere kan vel ikke få brudgommens venner* til å faste mens brudgommen er hos dem?+ 35 Men det skal komme dager da brudgommen+ virkelig skal bli tatt fra dem;+ da skal de faste, i de dager.»+

36 Så gikk han over til å holde fram en illustrasjon for dem: «Ingen skjærer en lapp av en ny ytterkledning og syr den på en gammel ytterkledning; men hvis noen gjør det, rives den nye lappen løs, og dessuten passer ikke lappen fra den nye kledningen til den gamle.+ 37 Og ingen fyller ny vin i gamle vinsekker; men hvis noen gjør det, da vil den nye vinen sprenge vinsekkene,+ og den renner ut, og vinsekkene blir ødelagt.+ 38 Nei, ny vin må fylles i nye vinsekker. 39 Ingen som har drukket gammel vin, vil ha ny; for han sier: ’Den gamle+ er god.’»*

6 Nå hendte det en sabbat at han gikk gjennom noen kornåkrer, og hans disipler plukket+ og spiste aksene, idet de gned dem med hendene.+ 2 Da sa noen av fariseerne: «Hvorfor gjør dere noe som ikke er tillatt+ på sabbaten?»+ 3 Men Jesus svarte ved å si til dem: «Har dere aldri lest om det David+ gjorde da han og de mennene som var med ham, ble sultne+ — 4 hvordan han gikk inn i Guds hus og fikk framleggelsesbrødene*+ og spiste og gav noe til de mennene som var med ham, noe det ikke er tillatt for noen å spise, unntatt for prestene alene?»+ 5 Og han fortsatte ved å si til dem: «Menneskesønnen er sabbatens Herre.»+

6 En annen sabbat+ gikk han inn i synagogen og begynte å undervise. Og det var en mann der med en høyre hånd som var vissen.+ 7 De skriftlærde og fariseerne gav nå nøye akt+ på ham for å se om han ville helbrede på sabbaten, så de kunne finne noe å anklage ham for.+ 8 Men han kjente deres resonnementer,+ og likevel sa han til mannen med den visne hånden: «Reis deg og still deg her i midten.» Og han reiste seg og stilte seg der.+ 9 Så sa Jesus til dem: «Jeg spør dere: Er det tillatt å gjøre godt+ eller å volde skade på sabbaten, å redde eller å tilintetgjøre en sjel?»*+ 10 Og etter å ha sett omkring på dem alle sa han til mannen:* «Rekk ut hånden.» Han gjorde det, og hånden ble frisk igjen.+ 11 Men de ble fylt av raseri, og de begynte å snakke med hverandre om hva de skulle gjøre med Jesus.+

12 I disse dagene gikk han en gang opp i fjellet for å be,+ og han tilbrakte hele natten i bønn til Gud.+ 13 Men da det ble dag, kalte han sine disipler til seg, og blant dem valgte han ut tolv, som han også kalte «apostler»:+ 14 Simon, som han også gav navnet Peter,+ og hans bror Andreas, og Jakob og Johannes,+ og Filip+ og Bartolomẹus, 15 og Matteus og Tomas,+ og Jakob, Alfẹus’ sønn, og Simon som kalles «den nidkjære»,*+ 16 og Judas, Jakobs sønn, og Judas Iskạriot, som ble forræder.+

17 Og han gikk ned sammen med dem og stilte seg på et jevnt sted,* og en stor skare av hans disipler var der og en stor mengde mennesker+ fra hele Judẹa og Jerusalem og kystlandet ved Tỵrus og Sịdon, som kom for å høre ham og bli helbredet for sine sykdommer.+ 18 Også de som var plaget av urene ånder, ble leget. 19 Og hele folkemengden forsøkte å røre ved ham,+ for det gikk kraft+ ut fra ham og helbredet dem alle.

20 Og han løftet sine øyne og så på sine disipler og begynte å si:+

«Lykkelige* er dere fattige,+ for Guds rike er DERES.

21 Lykkelige er dere som nå hungrer,+ for dere skal bli mettet.+

Lykkelige er dere som nå gråter, for dere skal le.+

22 Lykkelige er dere når menneskene hater+ dere, og når de utelukker dere og håner dere og forkaster+ DERES navn som noe ondt for Menneskesønnens skyld. 23 Fryd dere på den dag og hopp av glede, for se, DERES lønn er stor i himmelen, for dette er de samme ting som deres forfedre pleide å gjøre med profetene.+

24 Men ve dere rike,+ for dere får nå DERES trøst fullt ut.+

25 Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre.+

Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte.+

26 Ve, når alle mennesker taler vel om dere, for slike ting gjorde deres forfedre med de falske profetene.+

27 Men jeg sier til dere som hører: Fortsett å elske DERES fiender,+ å gjøre godt+ mot dem som hater dere, 28 å velsigne dem som forbanner dere, å be for dem som fornærmer dere.+ 29 Den som slår deg på det ene kinnet,+ skal du også by det andre; og den som tar fra deg+ ytterkledningen din, skal du heller ikke nekte underkledningen. 30 Gi til enhver som ber deg,+ og fra den som tar tingene dine, skal du ikke kreve dem tilbake.

31 Og slik som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre* mot dem.+

32 Og hvis dere elsker dem som elsker dere, hva er det å rose dere for? Selv synderne elsker jo dem som elsker dem.+ 33 Og hvis dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva er vel det å rose dere for? Selv synderne gjør det samme.+ 34 Og hvis dere låner ut rentefritt+ til dem som dere håper å få igjen av, hva er det å rose dere for? Selv syndere låner ut rentefritt til syndere for å få like mye igjen.+ 35 Fortsett tvert imot å elske DERES fiender og å gjøre godt og å låne ut+ rentefritt, uten å håpe å få noe igjen; og DERES lønn skal bli stor, og dere skal bli Den Høyestes sønner,+ for han er god+ mot de utakknemlige og onde. 36 Fortsett å bli barmhjertige, slik som DERES Far er barmhjertig.+

37 Og slutt med å dømme, og dere skal slett ikke bli dømt;+ og slutt med å fordømme, og dere skal slett ikke bli fordømt. Fortsett å ettergi, og dere skal bli ettergitt.*+ 38 Gjør det til en vane å gi, og folk skal gi til dere.+ Et godt mål, presset, rystet og overfylt, skal de tømme i fanget* DERES. For med det mål dere måler ut med, skal de måle ut til dere til gjengjeld.»+

39 Da holdt han også fram en illustrasjon for dem: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i en grop?+ 40 En elev står ikke over sin lærer, men enhver som er fullstendig opplært, vil bli som sin lærer.+ 41 Hvorfor ser du da på strået som er i din brors øye, men legger ikke merke til bjelken som er i ditt eget øye?+ 42 Hvordan kan du si til din bror: ’Bror, la meg dra ut strået som er i øyet ditt’, når du selv ikke ser bjelken i ditt eget øye?+ Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye,+ og så vil du se tydelig hvordan du kan dra ut strået som er i din brors øye.+

43 For det finnes ikke et godt tre som frambringer råtten frukt; det finnes heller ikke et råttent tre som frambringer god frukt.+ 44 For hvert tre kjennes på sin egen frukt.+ En plukker for eksempel ikke fikener av torner, og en skjærer heller ikke druer av en tornebusk.+ 45 Et godt menneske bringer fram det som er godt, fra sitt hjertes gode forråd,+ men et ondt menneske bringer fram det som er ondt, fra sitt onde forråd; for av hjertets overflod taler hans munn.+

46 Hvorfor kaller dere meg da ’Herre! Herre!’, men gjør ikke det jeg sier?+ 47 Enhver som kommer til meg og hører mine ord og gjør etter dem — jeg vil vise dere hvem han er lik:+ 48 Han er lik en mann som bygde et hus, som gravde og gikk dypt ned og la en grunnvoll på klippen. Da det så kom en flom,+ slo elven mot det huset, men var ikke sterk nok til å rokke det, fordi det var godt bygd.+ 49 Den derimot som hører og ikke gjør etter det,+ er lik en mann som bygde et hus på marken, uten grunnvoll. Elven slo mot det, og straks styrtet det sammen, og ødeleggelsen+ av det huset ble stor.»+

7 Da han hadde fullført alle sine uttalelser i folkets påhør, gikk han inn i Kapẹrnaum.+ 2 Nå var det en offiser* som hadde en slave som han satte stor pris på, og denne var syk og nær ved å dø.+ 3 Da han hørte om Jesus, sendte han noen av jødenes eldste til ham for å be ham komme og redde slaven hans. 4 De som kom til Jesus, begynte da å bønnfalle ham ivrig* og sa: «Han er verdig til at du gjør dette for ham, 5 for han elsker vår nasjon,+ og det er han som har bygd synagogen for oss.» 6 Da gav Jesus seg av sted sammen med dem. Men da han ikke var langt fra huset, hadde offiseren allerede sendt noen venner for å si til ham: «Herre, gjør deg ikke umak, for jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak.+ 7 Derfor regnet jeg meg ikke verdig til å komme til deg. Men si et ord, og la min tjener bli helbredet. 8 For jeg er også en mann som er underlagt myndighet, og jeg har soldater under meg, og sier jeg til én: ’Gå!’, så går han, og til en annen: ’Kom!’, så kommer han, og til min slave: ’Gjør dette!’, så gjør han det.»+ 9 Da nå Jesus hørte disse ting, undret han seg over ham, og han vendte seg mot folkemengden som fulgte ham, og sa: «Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en så stor tro.»+ 10 Og da de som var blitt sendt, kom tilbake til huset, fant de slaven frisk.+

11 Like etter dette* drog han til en by som heter Nain, og hans disipler og en stor folkemengde drog sammen med ham. 12 Da han nærmet seg byporten, se, da ble det båret ut en død,+ som var sin mors enbårne*+ sønn. Hun var dessuten enke. Og en anselig folkemengde fra byen var sammen med henne. 13 Og da Herren fikk se henne, fikk han medlidenhet+ med henne, og han sa til henne: «Gråt ikke mer.»+ 14 Så gikk han fram og rørte ved båren, og bærerne stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!»*+ 15 Og den døde satte seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor.+ 16 Nå ble de alle grepet av frykt,+ og de begynte å ære Gud og sa: «En stor profet+ er blitt oppreist blant oss», og: «Gud har vendt sin oppmerksomhet mot sitt folk.»+ 17 Og dette budskapet om ham spredte seg i hele Judẹa og hele det omkringliggende området.

18 Nå fortalte Johannes’ disipler ham om alt dette.+ 19 Johannes kalte da til seg to av sine disipler og sendte dem til Herren for å si: «Er du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»*+ 20 Da mennene kom fram til ham, sa de: «Døperen Johannes har sendt oss til deg for å si: ’Er du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?’»* 21 I samme stund leget han mange for sykdommer+ og alvorlige lidelser og onde ånder, og han skjenket mange blinde synet. 22 Han sa derfor som svar til de to: «Gå av sted+ og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde+ får synet, uføre går, spedalske blir renset, og døve hører, døde blir oppreist, og for fattige blir det gode budskap forkynt.+ 23 Og lykkelig er den som ikke har snublet på grunn av meg.»+

24 Da sendebudene fra Johannes var gått av sted, begynte han å si til folkeskarene om Johannes: «Hva drog dere ut i ødemarken for å se? Et siv som beveges hit og dit av vinden?+ 25 Hva drog dere så ut for å se? En mann kledd i myke ytterkledninger?+ De som har praktfulle klær og lever i luksus, er jo i kongelige hus.+ 26 Hva drog dere da egentlig ut for å se? En profet?+ Ja, jeg sier dere: og langt mer enn en profet.+ 27 Det er om ham det står skrevet: ’Se, jeg sender ut mitt sendebud foran ditt ansikt,+ han som skal berede din vei foran deg.’+ 28 Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, finnes det ingen større+ enn Johannes; men en som er en av de mindre i Guds rike, er større enn han.»+ 29 (Og da hele folket og skatteoppkreverne, som var blitt døpt med Johannes’ dåp,*+ hørte dette,* erklærte de Gud for rettferdig.+ 30 Men fariseerne og de som var kyndige i Loven, som ikke var blitt døpt av ham, ringeaktet Guds råd+ til* dem.)

31 «Hvem skal jeg så sammenligne menneskene i denne generasjon med, og hvem er de lik?+ 32 De er lik små barn som sitter på et torg og roper til hverandre, og som sier: ’Vi spilte på fløyte for dere, men dere danset ikke; vi holdt klage, men dere gråt ikke.’+ 33 Likeså: Døperen Johannes er kommet, og han verken spiser brød eller drikker vin, men dere sier: ’Han har en demon.’+ 34 Menneskesønnen er kommet, og han spiser og drikker, men dere sier: ’Se, en mann som fråtser og er henfallen til vindrikking, skatteoppkreveres og synderes venn!’+ 35 Men visdommen+ blir rettferdiggjort ved alle sine barn.»+

36 Nå var det en av fariseerne som gang på gang bad ham om å spise hos seg. Han gikk derfor inn i fariseerens hus+ og la seg til bords. 37 Og se, en kvinne som var kjent i byen for å være en synder, fikk vite at han lå til bords i fariseerens hus, og hun kom med en alabastkrukke+ med velluktende olje, 38 og hun stilte seg bak ved hans føtter og gråt og begynte å væte føttene hans med sine tårer, og hun tørket dem med håret på sitt hode. Og hun kysset føttene hans ømt og gned dem inn med den velluktende oljen. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han til seg selv: «Hvis denne mannen var en profet,+ ville han vite hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en synder.»+ 40 Men Jesus svarte ved å si til ham: «Simon, jeg har noe å si deg.» Han sa: «Lærer, si det!»

41 «To menn stod i gjeld til en långiver; den ene skyldte fem hundre denạrer*+ og den andre femti. 42 Da de ikke hadde noe å betale tilbake med, ettergav han sjenerøst dem begge.+ Hvem av dem vil så elske ham mest?» 43 Som svar sa Simon: «Jeg går ut fra at det er den som han sjenerøst ettergav mest.» Han sa til ham: «Du dømte riktig.» 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du gav meg ikke vann+ til føttene mine. Men denne kvinnen vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår. 45 Du gav meg ikke noe kyss;+ men fra den stund jeg kom inn, har denne kvinnen ikke holdt opp med ømt å kysse mine føtter. 46 Du gned ikke inn mitt hode med olje;+ men denne kvinnen gned inn mine føtter med velluktende olje. 47 I kraft av dette, sier jeg deg, er hennes synder tilgitt, selv om de er mange,+ for hun elsket mye; men den som blir tilgitt lite, elsker lite.» 48 Så sa han til henne: «Dine synder er tilgitt.»+ 49 Da begynte de som lå til bords sammen med ham, å si til seg selv: «Hvem er denne mannen, som til og med tilgir synder?»+ 50 Men han sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg;+ gå bort i fred.»+

8 Kort etter la han ut på en reise fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte* og kunngjorde det gode budskap om Guds rike.+ Og de tolv var med ham, 2 og likeså noen kvinner+ som var blitt leget for onde ånder og sykdommer — Maria som ble kalt Magdalẹna, som sju demoner var fart ut av,+ 3 og Johạnna,+ hustruen til Kụsa, Herodes’ betrodde mann, og Susạnna og mange andre kvinner, som tjente dem med de ting de eide.

4 Da nå en stor folkemengde hadde samlet seg, sammen med dem som gikk til ham fra by etter by, talte han ved hjelp av en illustrasjon:+ 5 «En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Mens han nå sådde, falt noe av det langs veien og ble tråkket ned, og himmelens fugler spiste det opp.+ 6 Noe annet falt på klippen, og etter at det hadde spirt fram, visnet det, fordi det ikke hadde væte.+ 7 Noe annet falt blant tornene, og tornene som vokste opp sammen med det, kvalte det.+ 8 Noe annet falt i den gode jord, og etter at det hadde spirt fram, frambrakte det frukt, hundre foll.»+ Mens han fortalte disse ting, ropte han ut: «La den som har ører å høre med, høre.»+

9 Men hans disipler begynte å spørre ham om hva denne illustrasjonen skulle bety.+ 10 Han sa: «Dere er det gitt å forstå Guds rikes hellige hemmeligheter, men for de andre er det i illustrasjoner,+ for at de, selv om de ser, skal se forgjeves, og selv om de hører, ikke skal få tak i meningen.+ 11 Men illustrasjonen+ betyr dette: Såkornet er Guds ord.+ 12 De langs veien er de som har hørt;+ så kommer Djevelen+ og tar ordet bort fra deres hjerte for at de ikke skal tro og bli frelst.+ 13 De på klippen er de som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ingen rot; de tror en tid, men i en tid med prøvelse faller de fra.+ 14 Og det som falt blant tornene, det er de som har hørt, men fordi de rives med av dette livs bekymringer og rikdom og nytelser,+ blir de fullstendig kvalt og bringer ikke noe til fullendelse.+ 15 Men det i den gode jord, det er de som etter å ha hørt ordet med et fint og godt hjerte+ holder fast ved det og bærer frukt med utholdenhet.+

16 Ingen som har tent en lampe, dekker den til med et kar eller setter den under en seng, men han setter den på en lampestake, så de som kommer inn, kan se lyset.+ 17 For det er ikke noe som er gjemt,+ som ikke skal komme for dagen, og heller ikke noe som er omhyggelig skjult, som aldri skal bli kjent og komme fram i lyset.+ 18 Gi derfor akt på hvordan dere hører, for enhver som har, han skal gis mer,+ men enhver som ikke har, han skal fratas selv det han tror han har.»+

19 Nå kom hans mor og hans brødre+ til ham, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden.+ 20 Men det ble meldt ham: «Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne se deg.»+ 21 Han svarte ved å si til dem: «Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør etter det.»+

22 En av dagene gikk han og hans disipler om bord i en båt, og han sa til dem: «La oss dra over til den andre siden av sjøen.» Så satte de seil.+ 23 Men mens de seilte, sovnet han. Nå kom en voldsom storm ned over sjøen, og de begynte å få båten fylt med vann og å være i fare.+ 24 Til slutt gikk de til ham og vekket ham og sa: «Lærer, Lærer, vi holder på å omkomme!»+ Da reiste han seg og refset+ vinden og det opprørte vannet, og de la seg, og det ble stille. 25 Så sa han til dem: «Hvor er DERES tro?» Men de var slått av frykt og undret seg og sa til hverandre: «Hvem er egentlig dette, for han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham?»+

26 Og de gikk inn til bredden i gerasẹnernes* land, som ligger rett overfor Galilẹa.+ 27 Men da han gikk i land, kom en mann fra byen som var besatt av demoner, ham i møte. Han hadde i lengre tid ikke hatt klær på seg, og han oppholdt seg ikke hjemme, men blant gravstedene.+ 28 Da han fikk se Jesus, ropte han høyt og falt ned for ham, og med høy røst sa han: «Hva har jeg med deg å gjøre,*+ Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg, pin meg ikke.»+ 29 (For han hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. I lang tid hadde den nemlig holdt ham fast,+ og han var gjentatte ganger blitt bundet med lenker og fotjern og holdt under bevoktning, men han pleide å sprenge lenkene og bli drevet av demonen til de øde stedene.) 30 Jesus spurte ham: «Hva er ditt navn?» Han sa: «Legion»,* for mange demoner var gått inn i ham.+ 31 Og de fortsatte å bønnfalle+ ham om ikke å befale dem å fare av sted til avgrunnen.*+ 32 Nå gikk det en hjord med et anselig antall svin+ og beitet der på fjellet; så de bønnfalt ham om å la dem gå inn i dem.+ Og han gav dem lov. 33 Da fór demonene ut av mannen og gikk inn i svinene, og hjorden styrtet utfor stupet og ned i sjøen og druknet.+ 34 Men da gjeterne så hva som hadde skjedd, flyktet de og fortalte det i byen og på landsbygden.+

35 Da kom folk ut for å se hva som hadde skjedd, og de kom til Jesus og fant mannen som demonene var fart ut av, sittende påkledd og ved full forstand ved Jesu føtter; og de ble redde.+ 36 De som hadde sett det, fortalte dem hvordan den demonbesatte var blitt gjort frisk.*+ 37 Og hele folkemengden fra gerasẹnernes* omkringliggende område bad ham om å dra bort fra dem, for de var grepet av stor frykt.+ Da gikk han om bord i båten og drog bort. 38 Men mannen som demonene var fart ut av, bad gjentatte ganger om å få fortsette å være med ham; men han sendte mannen bort og sa:+ 39 «Gå tilbake til ditt hjem og fortsett å fortelle om de ting Gud har gjort for deg.»+ Han gikk da bort og forkynte i hele byen om de ting Jesus hadde gjort for ham.+

40 Da Jesus kom tilbake, tok folkemengden vennlig imot ham, for de ventet alle på ham.+ 41 Men se, det kom en mann som het Jairus, og denne mannen var forstander for synagogen. Og han falt ned for Jesu føtter og begynte å bønnfalle ham om å komme inn i hans hus,+ 42 for han hadde en enbåren* datter, omkring tolv år gammel, og hun var døende.+

Mens han gikk av sted, trengte folkeskarene seg inn på ham.+ 43 Og en kvinne som hadde hatt blødninger+ i tolv år, og som ikke hadde kunnet bli leget av noen,+ 44 nærmet seg bakfra og rørte ved frynsen*+ på ytterkledningen hans,+ og i samme øyeblikk stanset blødningene hennes.+ 45 Da sa Jesus: «Hvem var det som rørte ved meg?»+ Da alle nektet, sa Peter: «Lærer, folkeskarene omringer deg og trenger seg tett inn på deg.»+ 46 Men Jesus sa: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg merket at det gikk kraft+ ut fra meg.»+ 47 Da kvinnen så at hun ikke hadde unngått oppmerksomhet, kom hun skjelvende og falt ned for ham og fortalte framfor hele folket grunnen til at hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun i samme øyeblikk var blitt helbredet.+ 48 Men han sa til henne: «Datter, din tro har gjort deg frisk;*+ gå bort i fred.»+

49 Mens han ennå talte, kom en representant for synagogeforstanderen og sa: «Din datter er død; bry ikke læreren lenger.»+ 50 Da Jesus hørte dette, svarte han ham: «Frykt ikke, vis bare tro,+ så skal hun bli reddet.» 51 Da han kom fram til huset, lot han ingen bli med seg inn, bortsett fra Peter og Johannes og Jakob og pikens far og mor.+ 52 Men alle gråt og slo seg selv av sorg over henne. Så sa han: «GRÅT ikke mer,+ for hun er ikke død, men hun sover.»+ 53 Da begynte de å le hånlig av ham, for de visste at hun var død.+ 54 Men han tok henne i hånden og ropte og sa: «Pike, stå opp!»*+ 55 Og hennes ånd*+ vendte tilbake, og hun stod øyeblikkelig opp,+ og han bød at det skulle gis henne noe å spise.+ 56 Og foreldrene hennes var helt ute av seg; men han gav dem beskjed om ikke å fortelle noen om det som hadde skjedd.+

9 Så kalte han de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle demonene og til å lege sykdommer.+ 2 Og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og for å helbrede, 3 og han sa til dem: «Ta ikke noe med på reisen, verken stav eller matpose eller brød eller sølvpenger; ha heller ikke to underkledninger.+ 4 Men hvor dere kommer inn i et hjem, så bli der og dra videre derfra.+ 5 Og hvor folk ikke tar imot dere, skal dere, når dere går ut av den byen,+ riste støvet av DERES føtter til et vitnesbyrd mot dem.»+ 6 Så drog de av sted og gikk gjennom området fra landsby til landsby og forkynte det gode budskap og leget folk overalt.+

7 Nå hørte Herodes, landsdelsherskeren,* om alt det som skjedde, og han var i stor villrede fordi det ble sagt av noen at Johannes var blitt oppreist fra de døde,+ 8 men av andre at Elịa hadde vist seg, men av andre igjen at en av fortidens profeter var oppstått. 9 Herodes sa: «Johannes har jeg halshogd.+ Hvem er da denne, som jeg hører slike ting om?» Og han søkte+ å få se ham.

10 Og da apostlene kom tilbake, fortalte de ham om de ting de hadde gjort.+ Så tok han dem med seg og trakk seg tilbake til en by som heter Betsaida, hvor de kunne være for seg selv.+ 11 Men da folkeskarene fikk vite det, fulgte de etter ham. Og han tok vennlig imot dem og begynte å tale til dem om Guds rike,+ og han helbredet dem som trengte å bli leget.+ 12 Så begynte dagen å helle. De tolv kom nå bort og sa til ham: «Send folkemengden bort, så de kan dra til landsbyene og landsbygden rundt omkring og få seg et sted å overnatte og få tak i mat, for her ute er vi på et øde sted.»+ 13 Men han sa til dem: «Gi dere dem noe å spise.»+ De sa: «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker,+ hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe matvarer til alle disse menneskene.»+ 14 Det var nemlig omkring fem tusen menn.+ Men han sa til sine disipler: «La dem legge seg ned som ved måltidene, i grupper på omkring femti.»+ 15 Og de gjorde det og fikk alle til å legge seg ned. 16 Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet dem og brøt dem i stykker og begynte å gi dem til disiplene, for at de skulle sette dem fram for folkemengden.+ 17 Så spiste de alle og ble mette, og det som var til overs etter dem, ble samlet opp, tolv kurver med stykker.+

18 Senere, mens han var alene og bad, kom disiplene samlet til ham,* og han spurte dem og sa: «Hvem sier folkeskarene at jeg er?»+ 19 De svarte ved å si: «Døperen* Johannes; men andre: Elịa,* og andre igjen at en av fortidens profeter er oppstått.»+ 20 Da sa han til dem: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte ved å si:+ «Guds KRISTUS.»+ 21 Han talte da strengt til dem og gav dem beskjed om ikke å si dette til noen,+ 22 men han sa: «Menneskesønnen må gjennomgå mange lidelser og bli forkastet av de eldste og overprestene og de skriftlærde og bli drept+ og bli oppreist på den tredje dag.»+

23 Så fortsatte han ved å si til alle: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv*+ og ta opp sin torturpæl* dag etter dag og stadig følge meg.+ 24 For enhver som vil redde sin sjel,* skal miste den; men enhver som mister sin sjel for min skyld, han skal redde den.+ 25 Hva gagner det egentlig et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade?+ 26 For enhver som skammer seg over meg og mine ord, ham skal Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet.+ 27 Men jeg sier dere i sannhet: Det er noen av dem som står her, som slett ikke skal smake døden før de ser Guds rike.»+

28 Omkring åtte dager etter at han hadde sagt disse ord, skjedde det så at han tok med seg Peter og Johannes og Jakob og gikk opp på fjellet for å be.+ 29 Og mens han bad, ble hans ansikt annerledes å se til,+ og hans kledning ble skinnende hvit.*+ 30 Og se, to menn samtalte med ham; det var Moses og Elịa.+ 31 De viste seg med herlighet og begynte å tale om hans bortgang,* som han skulle fullbyrde i Jerusalem.+ 32 Nå var Peter og de som var med ham, tynget av søvn; men da de ble fullt våkne, så de hans herlighet+ og de to mennene som stod sammen med ham. 33 Og da disse var i ferd med å skilles fra ham, sa Peter til Jesus: «Lærer, det er godt for oss å være her, så la oss reise tre telt, ett til deg og ett til Moses og ett til Elịa» — han visste ikke hva han sa.+ 34 Men mens han sa disse ting, dannet det seg en sky, og den begynte å overskygge dem. Da de kom inn i skyen, ble de redde.+ 35 Og det kom en røst+ fra skyen som sa: «Dette er min Sønn, han som er blitt utvalgt.+ Hør ham!»+ 36 Og da røsten lød, viste det seg at Jesus var alene.+ Men de tidde og fortalte ikke noe til noen i de dager om de ting de hadde sett.+

37 Dagen etter, da de kom ned fra fjellet, kom en stor folkemengde ham i møte.+ 38 Og se, en mann ropte fra folkemengden og sa: «Lærer, jeg ber deg om å se på min sønn, for han er min enbårne,*+ 39 og se, en ånd+ griper ham, og plutselig skriker han, og den gir ham krampetrekninger med fråde, og det er bare så vidt den forlater ham etter å ha mishandlet ham. 40 Og jeg bad dine disipler om å drive den ut, men de kunne ikke.»+ 41 Det fikk Jesus til å si: «Å, du vrange generasjon uten tro,+ hvor lenge må jeg bli hos dere og holde ut med dere? Før sønnen din hit.»+ 42 Men ennå mens han nærmet seg, kastet demonen ham til jorden og brakte ham i et voldsomt krampeanfall. Men Jesus refset den urene ånden og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far.+ 43 Og de begynte alle å bli slått av forundring over Guds veldige makt.*+

Mens de nå alle undret seg over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: 44 «Gjem disse ord i DERES ører, for Menneskesønnen skal bli overgitt i menneskers hender.»+ 45 Men de fortsatte å være uten forståelse av denne uttalelsen. Ja, den var skjult for dem, for at de ikke skulle fatte den, og de var redde for å spørre ham om denne uttalelsen.+

46 Da oppstod det en diskusjon blant dem om hvem som kunne være* den største av dem.+ 47 Jesus, som visste hvordan de resonnerte i sine hjerter, tok et lite barn, stilte det ved siden av seg+ 48 og sa til dem: «Enhver som tar imot dette lille barnet på grunnlag av mitt navn, tar også imot meg, og enhver som tar imot meg, tar også imot ham som har utsendt meg.+ For den som oppfører seg som en av de mindre+ blant dere alle, han er* stor.»+

49 I et svar sa Johannes: «Lærer, vi så en mann drive ut demoner+ ved å bruke ditt navn, og vi forsøkte å hindre+ ham, ettersom han ikke er i følge* med oss.»+ 50 Men Jesus sa til ham: «FORSØK ikke å hindre ham, for den som ikke er imot dere, er for dere.»+

51 Da nå dagene til han skulle bli tatt opp,*+ var i ferd med å utløpe, vendte han besluttsomt sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit. 52 Han sendte så noen sendebud i forveien for seg. Og de drog av sted og gikk inn i en samaritanerlandsby+ for å treffe forberedelser for ham; 53 men de tok ikke imot ham, fordi han hadde vendt sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit.+ 54 Da disiplene Jakob og Johannes+ så dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal si at ild+ skal komme ned fra himmelen og tilintetgjøre dem?» 55 Men han snudde seg og refset dem. 56 Så drog de til en annen landsby.

57 Mens de nå gikk på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.»+ 58 Og Jesus sa til ham: «Revene har hi, og himmelens fugler har soveplasser, men Menneskesønnen har ikke noe sted hvor han kan hvile sitt hode.»+ 59 Så sa han til en annen: «Bli min etterfølger.» Mannen sa: «La meg først få lov til å gå bort og begrave min far.»+ 60 Men han sa til ham: «La de døde+ begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike vidt og bredt.»+ 61 Og en annen igjen sa: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få lov til å si farvel+ til dem som er i min husstand.»* 62 Jesus sa til ham: «Ingen som har lagt hånden på en plog+ og ser på de ting som er bak,+ er velskikket for Guds rike.»

10 Etter dette utpekte Herren sytti*+ andre og sendte dem ut i forveien for seg, to og to,+ til hver by og hvert sted som han selv skulle komme til. 2 Så begynte han å si til dem: «Høsten+ er virkelig stor, men arbeiderne+ er få. Be+ derfor høstens Herre om å sende arbeidere+ ut til sin høst. 3 Gå av sted. Se, jeg sender dere ut som lam+ midt iblant ulver. 4 Ta ikke med pung eller matpose+ eller sandaler, og hils ikke på noen langs veien ved å omfavne+ dem. 5 Hvor dere kommer inn i et hus, skal dere først si: ’Måtte dette hus ha fred.’+ 6 Og hvis det er en fredens venn* der, skal DERES fred hvile over ham.*+ Men hvis ikke, skal den vende tilbake til dere.+ 7 Bli da i det huset,+ og spis og drikk det de byr dere,+ for arbeideren er sin lønn verd.+ Flytt ikke stadig fra hus til hus.+

8 Og hvor dere kommer inn i en by og de tar imot dere, skal dere spise det som blir satt fram for dere, 9 og lege+ de syke i den og fortsette å si til dem: ’Guds rike+ er kommet nær til dere.’ 10 Men hvor dere kommer inn i en by og de ikke tar imot dere,+ skal dere gå ut på dens brede gater og si: 11 ’Selv støvet fra byen DERES, som er blitt hengende ved føttene våre, børster vi av mot dere.+ Men husk dette: at Guds rike er kommet nær.’ 12 Jeg sier dere at det skal bli mer utholdelig for Sodọma+ på den dag enn for den byen.

13 Ve deg, Kọrasin!+ Ve deg, Betsaida!+ For hvis de kraftige gjerninger som har funnet sted i dere, hadde funnet sted i Tỵrus og Sịdon, ville de for lenge siden ha angret og sittet i sekk* og aske.+ 14 Det skal derfor bli mer utholdelig for Tỵrus og Sịdon i dommen enn for dere.+ 15 Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen?+ Ned til Hạdes*+ skal du komme!

16 Den som hører+ på dere, hører også på meg. Og den som ringeakter dere, ringeakter også meg. Og den som ringeakter meg, ringeakter+ også ham som har utsendt meg.»

17 Så kom de sytti* glade tilbake og sa: «Herre, til og med demonene blir oss underlagt+ når vi bruker ditt navn.» 18 Da sa han til dem: «Jeg begynte å se Satan allerede fallen+ som et lyn fra himmelen. 19 Se, jeg har gitt dere myndighet til å trå slanger+ og skorpioner+ under fot, og over hele fiendens makt,+ og ingenting skal på noen måte skade dere. 20 Likevel, gled dere ikke over dette, at åndene blir dere underlagt, men gled dere over at DERES navn+ er blitt innskrevet i himlene.» 21 I samme stund ble han jublende glad+ i den hellige ånd og sa: «Jeg lovpriser deg offentlig, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du omhyggelig har skjult disse ting for vise+ og intellektuelle og åpenbart dem for spedbarn. Ja, Far, for slik har det behaget deg å handle. 22 Alt er blitt overgitt+ til meg av min Far, og ingen vet hvem Sønnen er, uten Faderen,+ og hvem Faderen er, uten Sønnen+ og den som Sønnen er villig til å åpenbare ham for.»

23 Deretter vendte han seg til disiplene, mens de var for seg selv, og sa: «Lykkelige er de øyne som ser de ting dere ser.+ 24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger ønsket å se+ de ting dere ser, men fikk ikke se dem, og høre de ting dere hører, men fikk ikke høre dem.»

25 Og se, en som var kyndig i Loven,+ reiste seg for å sette ham på prøve og sa: «Lærer, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»+ 26 Han sa til ham: «Hva står skrevet i Loven?+ Hvordan leser du?» 27 Som svar sa han: «’Du skal elske Jehova* din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel* og av hele din styrke og av hele ditt sinn’,+ og ’din neste som deg selv’.»+ 28 Han sa til ham: «Du svarte riktig; ’fortsett å gjøre dette, så skal du få liv’.»+

29 Men mannen, som ville vise at han var rettferdig, sa til Jesus: «Hvem er egentlig min neste?»+ 30 Jesus svarte ved å si: «En mann var på vei ned fra Jerusalem til Jẹriko og falt blant røvere, som kledde av ham og også gav ham flere slag og så drog bort og lot ham ligge igjen halvdød. 31 Nå kom tilfeldigvis en prest nedover denne veien, men da han så ham, gikk han forbi på motsatt side.+ 32 Likeså en levitt; da han kom ned til stedet og så ham, gikk også han forbi på motsatt side.+ 33 Men en samaritan+ som reiste på veien, kom ned til ham, og da han så ham, ble han grepet av medlidenhet. 34 Og han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin på dem.+ Så satte han ham på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og tok seg av ham. 35 Og neste dag tok han fram to denạrer,* gav dem til verten og sa: ’Ta deg av ham, og det du måtte bruke ut over dette, vil jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake hit.’ 36 Hvem av disse tre synes du viste seg som en neste+ for den mannen som falt blant røverne?» 37 Han sa: «Han som handlet barmhjertig+ mot ham.» Jesus sa da til ham: «Gå du bort og gjør+ det samme selv.»

38 Som de nå drog videre, kom han inn i en landsby. Her tok en kvinne ved navn Marta+ imot ham som gjest i huset. 39 Og denne kvinnen hadde en søster som het Maria, som imidlertid satte seg ved Herrens føtter+ og hele tiden lyttet til hans ord. 40 Marta, derimot, var distrahert,+ idet hun tok seg av mange plikter. Hun kom da bort og sa: «Herre, betyr det ikke noe for deg at min søster har latt meg være alene om å stelle i stand?+ Si da til henne at hun skal være med og hjelpe meg.» 41 Som svar sa Herren til henne: «Marta, Marta, du er bekymret+ og urolig for mange ting.+ 42 Noen få ting+ er det imidlertid behov for, eller bare én.* Maria har på sin side valgt den gode del,+ og den skal ikke bli tatt fra henne.»

11 En gang var han et sted og bad, og da han holdt opp, sa en av hans disipler til ham: «Herre, lær oss å be,+ slik som også Johannes lærte sine disipler.»+

2 Da sa han til dem: «Når dere ber,+ så si: ’Far, la ditt navn bli helliget.*+ La ditt rike* komme.+ 3 Gi oss vårt brød+ for dagen i samsvar med dagens behov. 4 Og tilgi oss våre synder,+ for vi tilgir også selv enhver som er oss skyldig;+ og før oss ikke inn i fristelse.’»+

5 Videre sa han til dem: «Sett at en av dere har en venn og går til ham ved midnatt og sier til ham: ’Venn, lån meg tre brød, 6 for en venn av meg som er på reise, er akkurat kommet til meg, og jeg har ikke noe å sette fram for ham.’ 7 Og han svarer innenfra ved å si: ’Hold opp med å skape vanskeligheter for meg.+ Døren er allerede låst, og mine små barn er i seng med meg; jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.’ 8 Jeg sier dere: Selv om han ikke står opp og gir ham noe fordi han er hans venn, vil han visselig stå opp og gi ham det han trenger, på grunn av hans freidige vedholdenhet.+ 9 Derfor sier jeg dere: Fortsett å be,+ og det skal bli gitt dere; fortsett å lete,+ og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere. 10 For enhver som ber, han får,+ og enhver som leter, han finner, og enhver som banker på, skal det bli lukket opp for. 11 Hvilken far er det vel blant dere som, hvis hans sønn+ ber om en fisk, vil rekke ham en slange i stedet for en fisk? 12 Eller hvis han også ber om et egg, vil rekke ham en skorpion? 13 Når altså dere, enda dere er onde, vet å gi barna DERES gode gaver,+ hvor mye mer vil ikke da Faderen i himmelen gi hellig ånd+ til dem som ber ham!»

14 Senere drev han ut en stum+ demon. Etter at demonen var fart ut, talte den stumme mannen. Og folkeskarene undret seg. 15 Men noen av dem sa: «Han driver demonene ut ved hjelp av Beẹlsebub,* demonenes hersker.»+ 16 Men for å sette ham på prøve begynte andre å søke å få et tegn+ fra himmelen av ham. 17 Ettersom han kjente deres tanker,+ sa han til dem: «Hvert rike som er i strid med seg selv, kommer til å bli ødelagt, og et hus som er i strid med seg selv, faller.+ 18 Så hvis også Satan er i strid med seg selv, hvordan skal hans rike da kunne bestå?+ Dere sier jo at jeg driver demonene ut ved hjelp av Beẹlsebub. 19 Hvis det er ved hjelp av Beẹlsebub jeg driver demonene ut, ved hvem driver da DERES sønner+ dem ut? Derfor skal de være DERES dommere. 20 Men hvis det er ved hjelp av Guds finger+ jeg driver demonene ut, da er Guds rike virkelig kommet overraskende på dere.+ 21 Når en sterk og godt bevæpnet mann+ vokter sitt palass, får de ting han eier, være i fred. 22 Men når en som er sterkere+ enn han, kommer mot ham og seirer over ham,+ tar han hans fulle rustning,* som han satte sin lit til, og han deler ut de ting han har plyndret ham for. 23 Den som ikke er på min side, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.+

24 Når en uren ånd farer ut av et menneske, drar den gjennom uttørkede steder på leting etter et hvilested, og når den ikke finner noe, sier den: ’Jeg vil vende tilbake til mitt hus, som jeg flyttet fra.’+ 25 Og når den kommer dit, finner den det feid rent* og pyntet. 26 Så drar den av sted og tar med seg sju+ andre* ånder, som er mer onde enn den selv, og når de har kommet inn, bosetter de seg der; og de siste omstendigheter blir verre for dette mennesket enn de første.»+

27 Mens han nå sa disse ting, var det en kvinne i folkemengden som hevet sin røst og sa til ham: «Lykkelig er det morsliv+ som bar deg, og lykkelige de bryster som du diet!» 28 Men han sa: «Nei, snarere: Lykkelige er de som hører Guds ord og holder det!»+

29 Da folkeskarene stimlet sammen, begynte han å si: «Denne generasjon er en ond generasjon; den ser etter et tegn.+ Men det skal ikke bli gitt den noe tegn, bortsett fra Jonas tegn.+ 30 For akkurat som Jona+ ble et tegn for ninivittene, slik skal Menneskesønnen bli det for denne generasjon. 31 Sydens dronning+ skal bli oppreist i dommen sammen med mennene i denne generasjon og fordømme dem; for hun kom fra jordens ender* for å høre Salomos visdom, men se, her er mer+ enn Salomo. 32 Nịnives menn skal stå opp i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for de angret på grunn av det Jona forkynte;+ men se, her er mer+ enn Jona. 33 En som har tent en lampe, setter den ikke i en kjeller eller under en målekurv, men på lampestaken,+ så de som kommer inn, kan se lyset. 34 Ditt øye er legemets lampe. Når ditt øye er klart,* er også hele ditt legeme lyst;+ men når det er ondt,* er også ditt legeme mørkt. 35 Vær derfor årvåkne. Kanskje det lyset som er i deg, er mørke.+ 36 Hvis derfor hele ditt legeme er lyst og slett ikke har noen del som er mørk, vil det hele være så lyst+ som når en lampe gir deg lys ved sine stråler.»

37 Da han hadde sagt dette, anmodet en fariseer ham om å spise+ hos seg. Han gikk da inn og la seg til bords. 38 Men fariseeren ble forbauset over å se at han ikke først vasket seg,*+ før middagen. 39 Men Herren sa til ham: «Nå, dere fariseere, dere renser beger og fat utvendig, men innvendig+ er dere fulle av rov og ondskap.+ 40 Ufornuftige mennesker! Har ikke han som laget det utvendige,+ også laget det innvendige? 41 Men gi de ting som er innvendig, som barmhjertighetsgaver,+ og se, alt annet ved dere er rent.* 42 Men ve dere fariseere, for dere gir tiende+ av mynte og vinrute og av enhver annen hagevekst, men dere forbigår retten og kjærligheten til Gud!* Disse ting var dere forpliktet til å gjøre, men uten å forsømme de andre.+ 43 Ve dere fariseere, for dere elsker de fremste sitteplassene i synagogene og hilsenene på torgene!*+ 44 Ve dere, for dere er som de minnegravene som en ikke kan se, så folk går på dem uten å vite det!»+

45 Som svar sa en av dem som var kyndige+ i Loven, til ham: «Lærer, når du sier disse ting, fornærmer du også oss.» 46 Da sa han: «Ve også dere som er kyndige i Loven, for dere lesser byrder på menneskene som er tunge å bære, men selv rører dere ikke byrdene med én av DERES fingrer!+

47 Ve dere, for dere bygger minnegraver for profetene, men DERES forfedre drepte dem!+ 48 Dere er virkelig vitner om DERES forfedres gjerninger, og likevel bifaller+ dere dem, for de drepte+ profetene,* men dere bygger deres gravsteder. 49 Derfor har Guds visdom+ også sagt: ’Jeg vil sende profeter og apostler til dem, og de kommer til å drepe og forfølge noen av dem, 50 for at alle profetenes blod+ som er blitt utøst fra verdens grunnleggelse,* skal bli krevd av denne generasjon,+ 51 fra Abels+ blod til blodet av Sakạrja,+ som ble slått i hjel mellom alteret og huset.’+ Ja, jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne generasjon.

52 Ve dere som er kyndige i Loven, for dere har tatt bort kunnskapens nøkkel;+ selv har dere ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har dere hindret!»+

53 Da han så gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge voldsomt inn på ham og overøse ham med spørsmål om flere ting, 54 mens de lurte+ på ham for å gripe fatt i noe fra hans munn.+

12 Imens, da en folkemengde på så mange tusen* hadde samlet seg at de tråkket på hverandre, begynte han ved først å si til sine disipler: «Vokt dere for fariseernes surdeig,+ som er hykleri.+ 2 Men det er ikke noe som er omhyggelig skjult, som ikke skal bli åpenbart, og ikke noe hemmelig som ikke skal bli kjent.+ 3 Derfor skal de ting dere sier i mørket, bli hørt i lyset,* og det dere hvisker* i private rom, skal bli forkynt fra takene.+ 4 Videre sier jeg dere, mine venner:+ Frykt ikke dem som dreper legemet og deretter ikke er i stand til å gjøre noe mer.+ 5 Men jeg vil vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham+ som etter å ha drept har myndighet til å kaste i Gehẹnna.*+ Ja, jeg sier dere: Frykt+ ham. 6 Selges ikke fem spurver for to mynter av liten verdi?* Likevel blir ikke én av dem glemt innfor Gud.+ 7 Men selv hårene+ på DERES hode er telt alle sammen. Frykt ikke; dere er mer verd enn mange spurver.+

8 Og jeg sier dere: Enhver som bekjenner+ at han er forent med meg, overfor menneskene, ham skal også Menneskesønnen bekjenne at han er forent med, overfor Guds engler.+ 9 Men den som fornekter+ meg overfor menneskene, han skal bli fornektet overfor Guds engler.+ 10 Og enhver som sier et ord mot Menneskesønnen, ham skal det bli tilgitt, men den som taler bespottelig mot den hellige ånd, skal det ikke bli tilgitt.+ 11 Men når de fører dere fram for offentlige forsamlinger* og regjeringsembetsmenn og myndigheter, bli da ikke bekymret for hvordan eller hva* dere skal tale til DERES forsvar, eller hva dere skal si;+ 12 for den hellige ånd+ skal i samme stund lære dere de ting dere bør si.»+

13 Da sa en i folkemengden til ham: «Lærer, si til min bror at han skal dele arven med meg.» 14 Han sa til ham: «Menneske, hvem har satt meg til å dømme+ eller skifte* mellom dere?» 15 Så sa han til dem: «Hold øynene åpne og vokt dere for all slags begjærlighet,+ for selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.»+ 16 Da holdt han fram en illustrasjon for dem, idet han sa: «En rik manns jord bar godt. 17 Han begynte derfor å resonnere med seg selv og sa: ’Hva skal jeg gjøre, nå som jeg ikke har noe sted å samle avlingene mine?’ 18 Så sa han: ’Dette vil jeg gjøre:+ Jeg vil rive mine forrådshus og bygge større, og der vil jeg samle alt kornet mitt og alle mine gode ting;+ 19 og jeg vil si+ til min sjel: «Sjel, du har mange gode ting liggende for mange år; ta det med ro, spis, drikk, vær glad!»’+ 20 Men Gud sa til ham: ’Du ufornuftige, i denne natt kreves din sjel* av deg.+ Hvem skal så ha de ting du har samlet?’+ 21 Slik går det med den som samler skatter til seg selv, men ikke er rik overfor Gud.»+

22 Så sa han til sine disipler: «Av denne grunn sier jeg dere: Hold opp med å være bekymret for DERES sjel, med hensyn til hva dere skal spise, eller for kroppen, med hensyn til hva dere skal ha på dere.+ 23 For sjelen er mer verd enn maten og kroppen mer enn klærne. 24 Legg nøye merke til at ravnene+ verken sår eller høster, og de har verken låve eller forrådshus, og Gud før dem likevel. Hvor mye mer verd er ikke dere enn fuglene?+ 25 Hvem av dere kan ved å være bekymret legge en alen til sin livslengde?+ 26 Derfor, hvis dere ikke kan gjøre den minste ting, hvorfor da være bekymret+ for de øvrige ting? 27 Legg nøye merke til hvordan liljene vokser;+ de verken sliter eller spinner; men jeg sier dere: Ikke engang Salomo i all sin herlighet var kledd som en av dem.+ 28 Når nå Gud på denne måten kler plantene på marken, som er her i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere, dere med lite tro!+ 29 Hold derfor opp med å søke etter hva dere skal spise, og hva dere skal drikke, og hold opp med å gå i bekymret spenning;+ 30 for det er alt dette nasjonene i verden ivrig jager etter, men DERES Far vet at dere trenger disse ting.+ 31 Men søk hele tiden hans rike, så skal disse ting bli gitt dere i tillegg.+

32 Frykt ikke,+ du lille hjord,+ for det har behaget DERES Far å gi dere riket.*+ 33 Selg+ de ting dere eier, og gi barmhjertighetsgaver.+ Lag dere punger som ikke slites ut, en uuttømmelig skatt i himlene,+ hvor en tyv ikke kommer til og møll ikke fortærer. 34 For hvor DERES skatt er, der vil også DERES hjerte være.+

35 La DERES hofter+ være ombundet og DERES lamper+ brennende, 36 og vær selv lik mennesker som venter på sin herre+ når han vender tilbake* fra bryllupet,+ så de straks kan lukke opp for ham når han kommer og banker på.+ 37 Lykkelige er de slavene som herren finner våkende når han kommer!+ Jeg sier dere i sannhet: Han skal binde opp om seg+ og få dem til å legge seg til bords og skal komme bort og varte dem opp.+ 38 Og hvis han kommer i den andre vakten,* ja i den tredje,* og finner dem slik — lykkelige er de!+ 39 Men dette skal dere vite, at hvis husbonden hadde visst i hvilken time tyven ville komme, ville han ha holdt seg våken og ikke latt det skje innbrudd i huset sitt.+ 40 Hold dere rede, dere også, for Menneskesønnen kommer i en time da dere ikke holder det for sannsynlig.»+

41 Da sa Peter: «Herre, sier du denne illustrasjonen til oss, eller også til alle?» 42 Og Herren sa: «Hvem er egentlig den trofaste forvalter,*+ den kloke,+ som hans herre skal sette over sin tjenerstab for stadig å gi dem deres tilmålte mat i rette tid?+ 43 Lykkelig er den slaven hvis hans herre, når han kommer, finner ham i ferd med å gjøre dette!+ 44 Jeg sier dere i sannhet: Han skal sette ham over alt det han eier.+ 45 Men hvis den slaven noen gang skulle si i sitt hjerte: ’Min herre drøyer med å komme’,+ og skulle begynne å slå tjenerne og tjenestekvinnene og spise og drikke og bli drukken,+ 46 da skal den slavens herre komme på en dag han ikke venter ham, og i en time han ikke kjenner,+ og han skal straffe ham med den største strenghet* og gi ham del blant de utro.+ 47 Da skal den slaven som forstod sin herres vilje, men ikke gjorde seg rede og ikke handlet i samsvar med hans vilje, bli slått med mange slag.+ 48 Men den som ikke forstod+ og derfor gjorde ting som fortjener slag, skal bli slått med få slag.+ Ja, enhver som mye er blitt gitt, av ham skal mye bli krevd;+ og den som folk betror mye, av ham skal de kreve mer enn vanlig.+

49 Jeg er kommet for å tenne en ild+ på jorden, og hva mer kan jeg ønske dersom den allerede er tent? 50 Ja, jeg har en dåp å bli døpt med, og hvor jeg plages inntil den er fullført!+ 51 Tror dere at jeg er kommet for å bringe fred på jorden? Nei! sier jeg dere, men tvert imot splittelse.+ 52 For fra nå av skal fem i ett hus være splittet — tre mot to og to mot tre.+ 53 De skal være splittet — far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.»+

54 Da fortsatte han ved å si, også til folkeskarene: «Når dere ser en sky stige opp i vestlige områder, sier dere straks: ’Det blir uvær’, og slik går det.+ 55 Og når dere ser at det blåser sønnavind, sier dere: ’Det kommer en hetebølge’, og det skjer. 56 Hyklere! Dere vet å granske jordens og himmelens utseende, men hvordan har det seg at dere ikke vet å granske denne spesielle tiden?+ 57 Hvorfor dømmer dere ikke også av dere selv om hva som er rettferdig?+ 58 Når du for eksempel er på vei til en styresmann sammen med din motpart i en rettssak, så bestreb deg på å komme deg ut av striden med ham mens du er på veien, for at han ikke skal slepe deg fram for dommeren og dommeren overgi deg til rettsbetjenten og rettsbetjenten kaste deg i fengsel.+ 59 Jeg sier deg: Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt den siste lille mynt av svært liten verdi.»*+

13 På samme tid var det noen til stede som fortalte ham om de galileere+ hvis blod Pilatus hadde blandet med deres slaktofre. 2 Da svarte han ved å si til dem: «Tror dere at det viste seg at disse galileerne var verre syndere+ enn alle andre galileere, fordi de led disse ting? 3 Nei! sier jeg dere; men hvis dere ikke angrer, skal dere alle på lignende måte bli tilintetgjort.+ 4 Eller de atten som tårnet i Sịloam* falt over, så det drepte dem — tror dere at det viste seg at de var mer skyldige* enn alle andre mennesker som bor i Jerusalem? 5 Nei! sier jeg dere; men hvis dere ikke angrer, skal dere alle bli tilintetgjort på samme måte.»+

6 Så fortsatte han ved å fortelle denne illustrasjonen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården+ hans, og han kom og så etter frukt på det,+ men fant ingen.+ 7 Da sa han til vingårdsmannen: ’I tre år+ har jeg nå kommet og sett etter frukt på dette fikentreet, men har ikke funnet noe. Hogg det ned!+ Hvorfor skal det egentlig oppta jorden til ingen nytte?’ 8 Han svarte ved å si til ham: ’Herre, la det være+ også dette året, inntil jeg får gravd rundt det og lagt på gjødsel; 9 og hvis det så frambringer frukt i framtiden, vel og bra; men hvis ikke, skal du hogge det ned.’»+

10 Nå holdt han på med å undervise i en av synagogene på sabbaten. 11 Og se, der var det en kvinne som i atten år hadde hatt en svakhetsånd,+ og hun var krumbøyd og helt ute av stand til å rette seg opp. 12 Da Jesus så henne, henvendte han seg til henne og sa til henne: «Kvinne, du er befridd+ for din svakhet.» 13 Og han la hendene på henne; og i samme øyeblikk rettet hun seg opp+ og begynte å ære Gud. 14 Men det fikk synagogeforstanderen, som var harm fordi Jesus leget henne på sabbaten, til å begynne å si til folkemengden: «Det er seks dager som det bør arbeides på;+ kom derfor på dem og bli leget, og ikke på sabbatsdagen.»+ 15 Men Herren svarte ham og sa: «Hyklere,+ løser ikke enhver av dere på sabbaten sin okse eller sitt esel fra båsen og fører dyret bort for å gi det å drikke?+ 16 Burde ikke da denne kvinnen, som er en Abrahams datter,+ og som Satan har holdt bundet, se, i atten år, bli løst fra denne lenken på sabbatsdagen?» 17 Da han nå sa disse ting, begynte alle motstanderne hans å skamme seg;+ men hele folkemengden begynte å fryde seg over alle de herlige ting han gjorde.+

18 Han fortsatte derfor ved å si: «Hva er Guds rike lik, og hva skal jeg sammenligne det med?+ 19 Det er lik et sennepsfrø som en mann tok og la i hagen sin, og det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler+ tok bolig i dets grener.»+

20 Og igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? 21 Det er lik en surdeig som en kvinne tok og gjemte i* tre store mål* mel, inntil det hele var syret.»+

22 Og han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og underviste, idet han fortsatte på sin reise til Jerusalem.+ 23 Nå var det en som sa til ham: «Herre, er de som blir frelst, få?»+ Han sa til dem: 24 «Anstreng+ dere kraftig* for å komme inn gjennom den trange dør,+ for mange, sier jeg dere, skal forsøke å komme inn, men ikke være i stand til det+ 25 når husbonden først har reist seg og låst døren og dere begynner å stå utenfor og banke på døren og si: ’Herre, lukk opp for oss.’+ Men som svar skal han si til dere: ’Jeg vet ikke hvor dere er fra.’+ 26 Da vil dere begynne å si: ’Vi har spist og drukket for dine øyne, og du har undervist på våre brede gater.’+ 27 Men han skal tale og si til dere: ’Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som øver urettferdighet!’+ 28 Der skal dere gråte og skjære tenner,+ når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike,+ men dere selv kastet utenfor. 29 Og folk skal komme fra østlige og vestlige områder og fra nord og sør+ og legge seg til bords i Guds rike.+ 30 Og se, det er noen som er de siste, som skal bli de første, og det er noen som er de første, som skal bli de siste.»+

31 I samme stund kom noen fariseere bort og sa til ham: «Dra av sted og reis herfra, for Herodes* vil drepe deg.» 32 Og han sa til dem: «Gå og si til den reven:+ ’Se, jeg driver ut demoner og utfører helbredelser i dag og i morgen, og den tredje dagen vil jeg være ferdig.’*+ 33 Men jeg må gå videre på min vei i dag og i morgen og dagen etter, for det går ikke an at en profet blir drept utenfor Jerusalem.+ 34 Jerusalem, Jerusalem, som dreper+ profetene og steiner+ dem som er sendt til henne — hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn på samme måte som en høne samler sitt kyllingkull under sine vinger;+ men dere ville ikke!+ 35 Se, DERES hus+ blir overlatt til dere selv.* Jeg sier dere: Dere skal slett ikke se meg før dere sier: ’Velsignet er han som kommer i Jehovas* navn!’»+

14 Og ved en anledning, da han på sabbaten gikk inn i huset til en av styresmennene blant fariseerne for å spise et måltid,+ gav de nøye akt på ham.+ 2 Og se, foran ham var det en mann som hadde vatersott. 3 Det fikk Jesus til å tale til dem som var kyndige i Loven, og til fariseerne og si: «Er det tillatt å helbrede på sabbaten eller ikke?»+ 4 Men de tidde. Da grep han fatt i mannen, helbredet ham og sendte ham bort. 5 Og han sa til dem: «Hvem av dere vil ikke, hvis hans sønn eller okse faller i en brønn,+ straks trekke ham opp på sabbatsdagen?»+ 6 Og de kunne ikke svare ham på dette.+

7 Han fortsatte så ved å fortelle de innbudte en illustrasjon, da han la merke til hvordan de valgte seg de mest fremtredende plassene, og han sa til dem:+ 8 «Når du blir innbudt av noen til en bryllupsfest, så legg deg ikke på den mest fremtredende plassen.+ Kanskje en som er mer fornem enn deg, er blitt innbudt av ham samtidig 9 og han som innbød deg og ham, vil komme og si til deg: ’La denne mannen få plassen.’ Og så vil du med skam måtte gå og innta den nederste plassen.+ 10 Men når du blir innbudt, så gå og legg deg på den nederste plassen,+ slik at den mannen som har innbudt deg, vil si til deg når han kommer: ’Venn, gå høyere opp.’ Da vil du bli æret i alle de andre gjestenes påsyn.+ 11 For enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.»+

12 Så begynte han å si, også til den mannen som hadde innbudt ham: «Når du holder en middag eller et aftensmåltid, så be ikke dine venner eller dine brødre eller dine slektninger eller rike naboer. En gang vil de kanskje også innby deg igjen, og du ville få gjengjeld. 13 Men når du holder selskap, så innby fattige, krøplinger, uføre, blinde;+ 14 og du skal bli lykkelig, ettersom de ikke har noe å gjengjelde deg med. For det skal bli gjengjeldt deg i de rettferdiges oppstandelse.»+

15 Da en av de andre gjestene hørte disse ting, sa han til ham: «Lykkelig er den som spiser brød* i Guds rike.»+

16 Jesus* sa til ham: «En mann holdt et stort aftensmåltid, og han innbød mange.+ 17 Og da timen for aftensmåltidet kom, sendte han sin slave ut for å si til de innbudte: ’Kom,+ for nå er alt klart.’ 18 Men alle som én begynte å unnskylde seg.+ Den første sa til ham: ’Jeg har kjøpt en åker og må gå ut og se på den; jeg ber deg: Ha meg unnskyldt.’+ 19 Og en annen sa: ’Jeg har kjøpt fem spann* kveg og er på vei for å prøve dem; jeg ber deg: Ha meg unnskyldt.’+ 20 En annen igjen sa: ’Jeg har nettopp tatt meg en hustru,+ og derfor kan jeg ikke komme.’ 21 Og slaven kom og fortalte disse ting til sin herre. Da ble husbonden vred og sa til sin slave: ’Skynd deg og gå ut på byens brede gater og dens streder, og før de fattige og krøplingene og de blinde og de uføre hit inn.’+ 22 Etter en tid sa slaven: ’Herre, det du gav befaling om, er blitt gjort, og ennå er det plass.’ 23 Og herren sa til slaven: ’Gå ut på veiene+ og til de inngjerdede stedene, og nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt.+ 24 For jeg sier dere: Ingen av de menn som var innbudt, skal få smake mitt aftensmåltid.’»+

25 Store folkeskarer gikk nå sammen med ham, og han snudde seg og sa til dem: 26 «Hvis noen kommer til meg og ikke hater* sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja og endog sin egen sjel,*+ kan han ikke være min disippel.+ 27 Enhver som ikke bærer sin torturpæl* og følger etter meg, kan ikke være min disippel.+ 28 For eksempel: Hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner omkostningene,+ for å se om han har nok til å fullføre det? 29 Ellers kan det være at han legger grunnvollen, men ikke er i stand til å fullføre det, og at alle som ser det, begynner å spotte ham 30 og si: ’Denne mannen begynte å bygge, men var ikke i stand til å fullføre.’ 31 Eller hvilken konge som er på marsj for å møte en annen konge i krig, setter seg ikke først ned og holder rådslagning om hvorvidt han med ti tusen mann kan stå seg mot ham som kommer mot ham med tjue tusen?+ 32 Men hvis han ikke kan det, sender han ut en gruppe sendemenn mens den andre ennå er langt borte, og ber om fred.+ 33 Dere kan derfor være sikker på at ingen av dere kan være min disippel uten at han sier farvel til alt han eier.+

34 Salt er ganske visst utmerket. Men hvis selv saltet mister sin kraft, hva skal det da krydres med?+ 35 Det duger verken i jord eller i gjødsel. Folk kaster det ut. La den som har ører å høre med, høre.»+

15 Alle skatteoppkreverne+ og synderne+ kom nå stadig til ham for å høre ham. 2 Derfor gikk både fariseerne og de skriftlærde og mumlet og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»+ 3 Da holdt han fram denne illustrasjonen for dem, idet han sa: 4 «Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer, vil ikke, hvis han mister en av dem, forlate de nittini i ødemarken og gå etter den som er kommet bort, inntil han finner den?+ 5 Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg.+ 6 Og når han kommer hjem, kaller han sine venner og naboer sammen og sier til dem: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var kommet bort.’+ 7 Jeg sier dere at på samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer,+ enn over nittini rettferdige som ikke trenger å angre.+

8 Eller hvilken kvinne som har ti drakmemynter,* vil ikke hvis hun mister én drakme, tenne en lampe og feie sitt hus og lete nøye inntil hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og nabokvinner sammen og sier: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet den drakmen som jeg hadde mistet.’ 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som angrer.»+

11 Så sa han: «En mann hadde to sønner.+ 12 Og den yngste av dem sa til sin far: ’Far, gi meg den delen av formuen som tilkommer meg.’+ Så delte han sine midler+ mellom dem. 13 Senere, ikke mange dager etter, samlet den yngste sønnen sammen alle tingene sine og reiste utenlands, til et land langt borte, og der sløste han bort formuen sin ved å leve et utsvevende liv.+ 14 Da han hadde brukt opp alt, ble det en hard hungersnød i hele det landet, og han begynte å lide nød. 15 Han gikk også bort og sluttet seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.+ 16 Og han ønsket stadig å mette seg med johannesbrødtreets belgfrukter,* som svinene åt, og ingen gav ham noe.+

17 Da han kom til fornuft, sa han: ’Hvor mange leiekarer hos min far har ikke en overflod av brød, mens jeg holder på å gå til grunne her av sult! 18 Jeg vil bryte opp og reise+ til min far og si til ham: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.*+ 19 Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiekarene dine.»’ 20 Så brøt han opp og drog til sin far. Mens han ennå var langt borte, fikk faren se ham og ble grepet av medlidenhet, og han løp imot ham og falt ham om halsen og kysset ham ømt. 21 Da sa sønnen til ham: ’Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.*+ Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiekarene dine.’*+ 22 Men faren sa til slavene sine: ’Fort! Finn fram en lang kjortel, den beste, og ta den på ham,+ og gi ham en ring+ på hånden og sandaler på føttene. 23 Og hent den gjødde+ oksekalven, slakt den,* og la oss spise og glede oss, 24 for denne min sønn var død og er blitt levende+ igjen; han var kommet bort og er blitt funnet.’ Og de begynte å glede seg.

25 Nå var den eldste sønnen+ hans ute på marken; og da han kom og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans. 26 Da kalte han en av tjenerne til seg og spurte hva dette betydde. 27 Han sa til ham: ’Din bror+ er kommet, og din far+ har slaktet den gjødde oksekalven, fordi han har fått ham frisk tilbake.’ 28 Men han ble vred og ville ikke gå inn. Da kom hans far ut og begynte å be ham inntrengende.+ 29 Han svarte ved å si til sin far: ’Her har jeg slavet for deg i så mange år, og aldri har jeg overtrådt ditt bud, og likevel har du aldri gitt meg et kje så jeg kunne glede meg sammen med vennene mine.+ 30 Men så snart denne sønnen+ din kom, han som har spist opp dine midler sammen med skjøger,+ slaktet du den gjødde oksekalven for ham.’+ 31 Da sa han til ham: ’Barn, du har alltid vært hos meg, og alt mitt er ditt;+ 32 men vi måtte simpelthen glede og fryde oss, for denne din bror var død og er blitt levende, og han var kommet bort og er blitt funnet.’»+

16 Så fortsatte han ved å si, også til disiplene: «Det var en mann som var rik, og han hadde en forvalter,*+ og denne ble anklaget for ham for å ødsle med de ting han eide.+ 2 Han kalte ham så til seg og sa til ham: ’Hva er dette som jeg hører om deg? Levér inn regnskapet+ for din forvaltergjerning, for du kan ikke lenger styre huset.’ 3 Da sa forvalteren til seg selv: ’Hva skal jeg gjøre, siden min herre+ vil ta forvalterstillingen fra meg? Jeg er ikke sterk nok til å grave; jeg skammer meg for å tigge. 4 Jo, jeg vet hva jeg skal gjøre, slik at folk vil ta imot meg i sine hjem når jeg blir avsatt fra forvalterstillingen.’+ 5 Og han kalte til seg hver enkelt av sin herres skyldnere og begynte å si til den første: ’Hvor mye skylder du min herre?’ 6 Han sa: ’Hundre bat-mål* olivenolje.’ Han sa til ham: ’Ta din skriftlige overenskomst tilbake og sett deg og skriv femti — fort.’ 7 Så sa han til en annen: ’Og du, hvor mye skylder du?’ Han sa: ’Hundre kor-mål* hvete.’ Han sa til ham: ’Ta din skriftlige overenskomst tilbake og skriv åtti.’ 8 Og hans herre roste forvalteren, enda han var urettferdig, fordi han handlet med praktisk visdom;+ for denne tingenes ordnings* sønner er visere i praktisk henseende overfor sin egen generasjon enn lysets sønner er.+

9 Og jeg sier dere: Skaff dere venner+ ved hjelp av den urettferdige rikdom,*+ slik at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger.*+ 10 Den som er tro i det minste, er også tro i mye, og den som er urettferdig i det minste, er også urettferdig i mye.+ 11 Derfor, hvis dere ikke har vist dere tro i forbindelse med den urettferdige rikdom, hvem vil da betro dere det sanne?+ 12 Og hvis dere ikke har vist dere tro i forbindelse med det som er en annens,+ hvem vil da gi dere noe som er til dere selv?* 13 Ingen hustjener kan være slave for to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.»*+

14 Men fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de begynte å håne ham.+ 15 Han sa derfor til dem: «Dere er de som erklærer seg selv rettferdige overfor menneskene,+ men Gud kjenner DERES hjerter;+ for det som er høyt blant mennesker, er en avskyelighet i Guds øyne.+

16 Loven og Profetene var inntil Johannes.+ Fra da av blir Guds rike forkynt som et godt budskap,* og alle slags mennesker trenger seg fram mot det.+ 17 Ja, lettere skjer det at himmel og jord forsvinner,+ enn at en liten del+ av en bokstav i Loven forblir uoppfylt.+

18 Enhver som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd,* og den som gifter seg med en kvinne som er skilt* fra en mann, begår ekteskapsbrudd.+

19 Men det var en mann+ som var rik, og han pleide å kle seg i purpur og lin og gledet seg dag etter dag i stor prakt.+ 20 Men en tigger* som het Lạsarus,* pleide å bli lagt ved porten hans, full av åpne sår, 21 og han ønsket å mette seg med det som falt fra den rikes bord. Ja, endog hundene pleide å komme og slikke de åpne sårene hans. 22 Med tiden døde+ så tiggeren, og han ble ført bort av englene til plassen ved Abrahams+ bryst.*+

Også den rike mannen døde+ og ble begravet. 23 Og han slo sine øyne opp i Hạdes,* hvor han var i pinsler,+ og han så Abraham langt borte og Lạsarus på plassen ved hans bryst. 24 Da ropte han og sa: ’Far Abraham,+ ha barmhjertighet med meg og send Lạsarus for å dyppe fingertuppen sin i vann og kjøle min tunge,+ for jeg pines i denne flammende ilden.’+ 25 Men Abraham sa: ’Barn, husk at du fikk dine goder fullt ut i din levetid, men Lạsarus i tilsvarende grad de skadelige ting. Men nå trøstes han her, mens du pines.+ 26 Og foruten alt dette er det blitt satt en stor kløft+ mellom oss og dere,+ slik at de som vil gå herfra og over til dere, ikke kan det, og heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.’+ 27 Da sa han: ’I så fall ber jeg deg, far, om å sende ham til min fars hus — 28 for jeg har fem brødre — så han kan avlegge et grundig vitnesbyrd for dem, for at ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ 29 Men Abraham sa: ’De har Moses+ og Profetene;+ la dem høre på dem.’+ 30 Da sa han: ’Å nei, far Abraham, men hvis noen fra de døde går til dem, vil de angre.’ 31 Men han sa til ham: ’Hvis de ikke hører på Moses+ og Profetene, vil de heller ikke bli overbevist om noen oppstår fra de døde.’»

17 Så sa han til sine disipler: «Det er uunngåelig at det kommer ting som er årsak til snubling.+ Men ve den som de kommer ved!+ 2 Det ville være bedre for ham om det var hengt en kvernstein om halsen på ham og han var kastet i havet,+ enn at han skulle få en av disse små til å snuble.+ 3 Gi akt på dere selv. Hvis din bror begår en synd, så gi ham en refselse,+ og hvis han angrer, så tilgi ham.+ 4 Selv om han synder mot deg sju ganger om dagen og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: ’Jeg angrer’, så skal du tilgi ham.»+

5 Nå sa apostlene til Herren: «Gi oss mer tro.»+ 6 Da sa Herren: «Hvis dere hadde tro på størrelse med et sennepsfrø, skulle dere si til dette svarte morbærtreet: ’Bli rykket opp med rot og plantet i havet!’, og det skulle adlyde dere.+

7 Hvem av dere er det som har en slave som pløyer eller passer hjorden, som vil si til ham når han kommer inn fra marken: ’Kom straks hit og legg deg til bords’? 8 Vil han ikke heller si til ham: ’Gjør i stand noe som jeg kan ha til aftens, og ta på deg et forkle og vart meg opp til jeg er ferdig med å spise og drikke, og etterpå kan du selv spise og drikke’? 9 Han vil vel ikke føle takknemlighet overfor slaven fordi han har gjort de ting han var pålagt? 10 Slik skal også dere, når dere har gjort alt det dere er pålagt, si: ’Vi er udugelige slaver.+ Det vi har gjort, er det vi var skyldige å gjøre.’»

11 Og mens han var på vei til Jerusalem, drog han midt gjennom* Samạria og Galilẹa.+ 12 Og da han gikk inn i en landsby, møtte ti spedalske+ menn ham, men de stilte seg opp langt borte. 13 Og de hevet sin røst og sa: «Jesus, Lærer, ha barmhjertighet+ med oss!» 14 Og da han fikk se dem, sa han til dem: «Gå og vis dere for prestene.»+ Mens de så gikk av sted, ble de renset.+ 15 En av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og med høy røst æret+ han Gud. 16 Og han falt på sitt ansikt for Jesu* føtter+ og takket ham; han var for øvrig en samaritan.+ 17 Jesus svarte ved å si: «Ble ikke de ti renset? Hvor er da de ni andre? 18 Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne mannen fra en annen nasjon?» 19 Og han sa til ham: «Reis deg og gå av sted; din tro har gjort deg frisk.»*+

20 Men da han ble spurt av fariseerne om når Guds rike skulle komme,+ svarte han dem og sa: «Guds rike kommer ikke på en iøynefallende måte; 21 heller ikke kommer folk til å si: ’Se her!’, eller: ’Der!’+ For se, Guds rike* er midt iblant dere.»*+

22 Så sa han til disiplene: «Det skal komme dager da dere skal ønske å se en av Menneskesønnens dager, men dere skal ikke se den.+ 23 Og folk skal si til dere: ’Se der!’, eller: ’Se her!’+ Gå ikke dit ut og løp ikke etter dem.+ 24 For liksom lynet,+ når det glimter, lyser fra ett område under himmelen til et annet område under himmelen, slik skal Menneskesønnen+ være. 25 Men først må han gjennomgå mange lidelser og bli forkastet av denne generasjon.+ 26 Og akkurat som det gikk til i Noahs dager,+ slik skal det også være i Menneskesønnens dager:+ 27 De spiste, de drakk, menn giftet seg, kvinner ble giftet bort, inntil den dag da Noah gikk inn i arken, og flommen* kom og tilintetgjorde dem alle.+ 28 Likeså — akkurat som det gikk til i Lots dager:+ De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. 29 Men på den dag da Lot gikk ut av Sodọma, regnet det ild og svovel fra himmelen og tilintetgjorde dem alle.+ 30 På samme måte skal det være på den dag da Menneskesønnen skal åpenbares.+

31 På den dag må den som er på taket, men som har tingene sine i huset, ikke gå ned for å hente dem, og likeså den som er ute på åkeren — han må ikke vende tilbake til de ting som er bak. 32 TENK på* Lots hustru.+ 33 Enhver som søker å bevare sin sjel* i trygghet, skal miste den, men enhver som mister den, skal bevare den i live.+ 34 Jeg sier dere: Den natten skal to menn være i én seng; den ene skal bli tatt med, men den andre skal bli latt tilbake.+ 35 Det skal være to kvinner som maler på samme kvern; den ene skal bli tatt med, men den andre skal bli latt tilbake.»+ 36* —— 37 Og det fikk dem til å si til ham: «Hvor, Herre?» Han sa til dem: «Hvor kroppen* er,+ der skal også ørnene samles.»+

18 Så fortsatte han ved å fortelle dem en illustrasjon om at de alltid måtte be og ikke gi opp,+ 2 idet han sa: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke hadde respekt for noe menneske. 3 Men det var en enke i den byen, og hun gikk stadig+ til ham og sa: ’Sørg for at jeg får min rett overfor min motpart i retten.’ 4 Og en tid ville han ikke, men senere sa han til seg selv: ’Selv om jeg verken frykter Gud eller har respekt for noe menneske, 5 vil jeg i alle fall sørge for at denne enken får sin rett, ettersom hun stadig skaper vanskeligheter for meg,+ så hun ikke skal fortsette å komme og slå løs på+ meg* til jeg er helt ferdig.’» 6 Så sa Herren: «HØR hva dommeren sa, enda han var urettferdig! 7 Sannelig — skulle da ikke Gud sørge for at hans utvalgte får sin rett,+ de som roper til ham dag og natt, selv om han er langmodig+ mot dem? 8 Jeg sier dere: Han skal sørge for at de hurtig får sin rett.+ Men når Menneskesønnen kommer, vil han da virkelig finne troen* på jorden?»

9 Men til noen som hadde den tillit til seg selv at de var rettferdige,+ og som regnet de andre for ingenting,+ holdt han også fram denne illustrasjonen: 10 «To menn gikk opp til templet for å be; den ene var fariseer og den andre skatteoppkrever. 11 Fariseeren stilte seg opp+ og begynte å be+ for seg selv med disse ord: ’Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker — utpressere, urettferdige, ekteskapsbrytere, eller endog som denne skatteoppkreveren.+ 12 Jeg faster to ganger i uken; jeg gir tiende av alt jeg erverver meg.’+ 13 Men skatteoppkreveren, som stod et stykke borte, ville ikke engang løfte sine øyne mot himmelen, men slo seg hele tiden for sitt bryst+ og sa: ’Gud, vær nådig mot meg, en synder.’+ 14 Jeg sier dere: Da denne gikk ned til sitt hjem, hadde han vist seg å være mer rettferdig+ enn den andre; for enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.»+

15 Nå begynte folk også å komme til ham med spedbarna* sine for at han skulle røre ved dem; men da disiplene så det, begynte de å refse dem.+ 16 Men Jesus kalte barna til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og forsøk ikke å hindre dem. For Guds rike hører slike til.+ 17 Jeg sier dere i sannhet: Den som ikke tar imot Guds rike liksom et lite barn, skal slett ikke komme inn i det.»+

18 Og en viss styresmann spurte ham og sa: «Gode Lærer, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»+ 19 Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, Gud.+ 20 Du kjenner budene:+ ’Begå ikke ekteskapsbrudd,+ myrd ikke,+ stjel ikke,+ avlegg ikke falskt vitnesbyrd,+ ær din far og mor.’»+ 21 Da sa han: «Alle disse har jeg holdt fra ungdommen av.»+ 22 Etter at Jesus hadde hørt det, sa han til ham: «Det er ennå én ting som mangler hos deg: Selg alt det du har, og del ut til fattige, og du skal få en skatt i himlene; kom så og bli min etterfølger.»+ 23 Da han hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var meget rik.+

24 Jesus så på ham og sa: «Hvor vanskelig det vil være for dem som har penger, å komme inn i Guds rike!+ 25 Ja, det er lettere for en kamel å komme gjennom øyet på en synål enn for en rik å komme inn i Guds rike.»+ 26 De som hørte dette, sa: «Hvem kan da bli frelst?» 27 Han sa: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»+ 28 Men Peter sa: «Se, vi har forlatt våre egne ting og fulgt deg.»+ 29 Han sa til dem: «Jeg sier dere i sannhet: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld,+ 30 som ikke skal få mange ganger mer i denne tiden, og i den kommende tingenes ordning* evig liv.»+

31 Så tok han de tolv til side og sa til dem: «Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som er skrevet ved profetene+ med hensyn til Menneskesønnen, skal bli oppfylt.+ 32 Han skal for eksempel bli overgitt til mennesker av nasjonene og bli gjort narr+ av og bli uforskammet behandlet+ og spyttet på;+ 33 og etter at de har pisket+ ham, skal de drepe+ ham, men på den tredje dag skal han oppstå.»+ 34 De fikk imidlertid ikke tak i meningen med noen av disse ting; men denne uttalelsen var skjult for dem, og de forstod ikke det som ble sagt.+

35 Da han nå nærmet seg Jẹriko, satt det en blind mann ved siden av veien og tigget.+ 36 Fordi han hørte en folkemengde gå forbi, begynte han å spørre hva dette skulle bety. 37 De fortalte ham da: «Jesus, nasareeren, går forbi!»+ 38 Da ropte han og sa: «Jesus, Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!»+ 39 Og de som gikk foran, begynte å si strengt til ham at han skulle tie stille, men han fortsatte å rope desto mer: «Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!»+ 40 Da stanset Jesus og bød at mannen skulle føres til ham.+ Da han var kommet nær, spurte Jesus* ham: 41 «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?»+ Han sa: «Herre, la meg få synet igjen.»+ 42 Da sa Jesus til ham: «Bli seende igjen; din tro har gjort deg frisk.»*+ 43 Og i samme øyeblikk fikk han synet igjen,+ og han begynte å følge ham og æret Gud.+ Og alt folket lovpriste Gud da de så det.

19 Og han kom inn i Jẹriko+ og var på vei gjennom byen. 2 Nå var det en mann der som hadde navnet Sakkẹus; og han var overskatteoppkrever, og han var rik. 3 Han forsøkte nå å få se+ hvem denne Jesus var, men han kunne ikke på grunn av folkemengden, for han var liten av vekst. 4 Han løp så i forveien til et sted lenger framme og klatret opp i et morbærfikentre* for å få se ham, for den veien ville han komme forbi. 5 Da nå Jesus kom til det stedet, så han opp og sa til ham: «Sakkẹus, skynd deg og kom ned, for i dag må jeg ta opphold i ditt hus.» 6 Da skyndte han seg og kom ned og tok med glede imot ham som gjest. 7 Men da de så det, begynte de alle å mumle+ og sa: «Hos en mann som er en synder, har han gått inn og slått seg ned.» 8 Men Sakkẹus reiste seg og sa til Herren: «Se, halvparten av de ting jeg eier, Herre, gir jeg til de fattige, og hva jeg enn har presset av noen ved falske anklager,+ gir jeg firedobbelt tilbake.»+ 9 Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn.+ 10 For Menneskesønnen er kommet for å søke etter og frelse det bortkomne.»+

11 Mens de hørte på disse ting, holdt han dessuten fram en illustrasjon, for han var i nærheten av Jerusalem, og de trodde at Guds rike øyeblikkelig skulle vise seg.+ 12 Derfor sa han: «En mann av fornem byrd reiste til et land langt borte for å oppnå kongemakt* og så vende tilbake.+ 13 Han kalte til seg ti av slavene sine og gav dem ti mịner* og sa til dem: ’Driv forretning til jeg kommer.’+ 14 Men hans medborgere hatet+ ham og sendte en gruppe sendemenn etter ham for å si: ’Vi vil ikke at denne mannen skal bli konge over oss.’+

15 Da han omsider kom tilbake etter å ha oppnådd kongemakten,* bød han at disse slavene, som han hadde gitt sølvpengene, skulle kalles til ham, for at han kunne bringe på det rene hva de hadde tjent ved å drive forretning.+ 16 Da innfant den første seg og sa: ’Herre, din mịne har kastet av seg ti mịner.’+ 17 Og han sa til ham: ’Vel gjort, du gode slave! Fordi du har vist deg tro i en svært liten sak, skal du ha myndighet over ti byer.’+ 18 Nå kom den andre og sa: ’Din mịne, Herre, har innbrakt fem mịner.’+ 19 Til denne sa han likeledes: ’Og du skal bli satt over fem byer.’+ 20 Men en annen* kom og sa: ’Herre, her er din mịne, som jeg har hatt liggende i et klede. 21 For jeg fryktet for deg, fordi du er en streng mann; du tar opp det du ikke har lagt ned, og du høster det du ikke har sådd.’+ 22 Han sa til ham: ’Ut fra din egen munn+ dømmer jeg deg, du onde slave. Du visste altså at jeg er en streng mann, som tar opp det jeg ikke har lagt ned, og høster det jeg ikke har sådd?+ 23 Hvorfor satte du ikke da sølvpengene mine i en bank? Da jeg så kom, kunne jeg ha hevet dem med renter.’+

24 Så sa han til dem som stod der: ’Ta mịnen fra ham og gi den til ham som har de ti mịnene.’+ 25 Men de sa til ham: ’Herre, han har ti mịner!’ — 26 ’Jeg sier dere: Enhver som har, skal det gis mer; men den som ikke har, skal fratas selv det han har.+ 27 Og disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle bli konge over dem — FØR dem hit og hogg dem ned framfor meg.’»+

28 Så, etter at han hadde sagt disse ting, begynte han å gå videre, foran, på vei opp til Jerusalem.+ 29 Og da han nærmet seg Betfạge og Betạnia ved det fjellet som kalles Oljeberget,+ sendte han to av disiplene av sted+ 30 og sa: «Gå inn i landsbyen som dere ser foran dere, og i den vil dere, etter at dere er kommet inn, finne en fole som er bundet, og som ikke noe menneske noen gang har sittet på. Løs den og før den hit.+ 31 Men hvis noen spør dere: ’Hvorfor løser dere den?’, skal dere si dette: ’Herren har bruk for den.’»+ 32 De som ble sendt, gikk da av sted og fant det slik som han hadde sagt til dem.+ 33 Men da de var i ferd med å løse folen, sa de som eide den, til dem: «Hvorfor løser dere folen?»+ 34 De sa: «Herren har bruk for den.»+ 35 Og de førte folen til Jesus, og de kastet ytterkledningene sine på den og lot Jesus sette seg på den.+

36 Som han drog fram,+ bredte de ut ytterkledningene sine på veien.+ 37 Så snart han nærmet seg veien ned fra Oljeberget, begynte hele skaren av disipler å glede seg og lovprise Gud med høy røst for alle de kraftige gjerningene de hadde sett,+ 38 og sa: «Velsignet er han som kommer som Kongen i Jehovas* navn!+ Fred i himmelen, og ære i de høyeste regioner!»*+ 39 Noen av fariseerne i folkemengden sa imidlertid til ham: «Lærer, refs dine disipler.»+ 40 Men han svarte ved å si: «Jeg sier dere: Hvis disse tidde, ville steinene+ rope.»

41 Og da han kom nærmere, så han ut over byen og gråt over den+ 42 og sa: «Om du, også du,* på denne dag hadde forstått+ de ting som har med fred å gjøre — men nå er de blitt skjult for dine øyne.+ 43 For de dager skal komme over deg da dine fiender skal bygge en forskansning+ med spisse pæler+ omkring deg og omringe+ deg og trenge deg fra alle kanter,+ 44 og de skal slå deg og dine barn i deg til jorden,+ og de skal ikke la stein bli tilbake på stein+ i deg, fordi du ikke forstod den tiden da du ble inspisert.»+

45 Og han gikk inn i templet og begynte å kaste ut dem som drev og solgte,+ 46 idet han sa til dem: «Det står skrevet: ’Og mitt hus skal være et bønnens hus’,+ men dere har gjort det til en røverhule.»+

47 Så underviste han hver dag i templet. Men overprestene og de skriftlærde og de fremste blant folket søkte å ta livet av ham;+ 48 men de fant ikke ut hvordan de best kunne gjøre det, for folket fortsatte alle som én å henge ved ham for å høre ham.+

20 En av dagene, mens han underviste folket i templet og forkynte det gode budskap, trådte overprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste,+ 2 og de tok til orde og sa til ham: «Si oss med hvilken myndighet du gjør disse ting, eller hvem det er som har gitt deg denne myndighet.»+ 3 Han svarte ved å si til dem: «Jeg vil også stille dere et spørsmål, så kan dere svare meg:+ 4 Var Johannes’ dåp* fra himmelen eller fra mennesker?»+ 5 Da resonnerte de seg imellom og sa: «Hvis vi sier: ’Fra himmelen’, vil han si: ’Hvorfor trodde dere ham da ikke?’+ 6 Men hvis vi sier: ’Fra mennesker’, kommer folket, alle som én, til å steine oss,+ for de er overbevist om at Johannes+ var en profet.»+ 7 De svarte derfor at de ikke visste hvor den var fra. 8 Og Jesus sa til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør disse ting.»+

9 Da begynte han å fortelle folket denne illustrasjonen: «En mann plantet en vingård+ og leide den ut til noen vindyrkere, og han reiste utenlands for lengre tid.+ 10 Men da tiden var inne, sendte han en slave+ til vindyrkerne,+ for at de skulle gi ham noe av vingårdens frukt.+ Vindyrkerne sendte ham imidlertid tomhendt bort etter å ha banket ham opp.+ 11 Men han gjentok det og sendte en annen slave til dem. Også ham banket de opp og vanæret og sendte tomhendt bort.+ 12 Likevel sendte han også en tredje;+ de såret også ham og kastet ham ut. 13 Da sa vingårdens eier: ’Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede.+ Ham vil de sikkert ha respekt for.’ 14 Da vindyrkerne fikk se ham, begynte de å diskutere med hverandre og sa: ’Dette er arvingen; la oss drepe ham, så arven kan bli vår.’+ 15 Dermed kastet de ham ut av vingården+ og drepte ham.+ Hva skal nå vingårdens eier gjøre med dem?+ 16 Han skal komme og tilintetgjøre disse vindyrkerne og gi vingården til andre.»+

Da de hørte dette, sa de: «Måtte det aldri skje!» 17 Men han så på dem og sa: «Hva betyr så dette som står skrevet: ’Den steinen som bygningsmennene forkastet,+ den er blitt hovedhjørnestein’?+ 18 Enhver som faller på denne steinen, skal bli knust.+ Men enhver som den faller på,+ ham skal den pulverisere.»+

19 De skriftlærde og overprestene søkte nå å få lagt hånd på ham i samme stund, men de fryktet for folket; for de skjønte at han hadde holdt fram denne illustrasjonen med dem i tankene.+ 20 Og etter å ha iakttatt ham nøye sendte de ut noen menn som i hemmelighet var leid til å gi seg ut for å være rettferdige, så de kunne fange ham i ord+ og så overgi ham til øvrigheten og stattholderens myndighet.+ 21 Og de spurte ham og sa: «Lærer, vi vet at du taler og underviser rett og ikke viser partiskhet, men lærer Guds vei i samsvar med det som er sannhet:+ 22 Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren* eller ikke?»+ 23 Men han merket deres list og sa til dem:+ 24 «Vis meg en denạr.* Hvis bilde og innskrift har den?» De sa: «Keiserens.»+ 25 Han sa til dem: «Betal da for all del tilbake til keiseren de ting som keiserens er,+ men til Gud de ting som Guds er.»+ 26 Nå klarte de ikke å fange ham i dette ord framfor folket, og forbløffet som de var over hans svar, sa de ingenting.+

27 Men noen av saddukeerne, de som sier at det ikke er noen oppstandelse,+ kom bort og spurte ham+ 28 og sa: «Lærer, Moses+ har skrevet til oss: ’Hvis en manns bror dør og han har en hustru, men har forblitt barnløs, da skal hans bror+ ta hustruen og med henne oppreise sin bror avkom.’+ 29 Nå var det sju brødre; og den første tok seg en hustru og døde barnløs.+ 30 Og den andre 31 og den tredje tok henne. Likeså alle sju: De etterlot seg ikke barn, men døde.+ 32 Til sist døde også kvinnen.+ 33 Hvem av dem blir hun så hustru til i oppstandelsen?* Alle de sju fikk henne jo til hustru.»+

34 Jesus sa til dem: «Denne tingenes ordnings* barn gifter seg+ og blir giftet bort, 35 men de som er blitt regnet verdige+ til å få del i den andre tingenes ordning+ og oppstandelsen fra de døde,+ verken gifter seg eller blir giftet bort. 36 De kan i virkeligheten heller ikke mer dø,+ for de er lik englene, og de er Guds barn,* i og med at de er oppstandelsens barn.+ 37 Men at de døde blir oppreist, har også Moses gjort kjent, i beretningen om tornebusken,+ når han kaller Jehova* ’Abrahams Gud* og Isaks Gud og Jakobs Gud’.+ 38 Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende, for de lever alle for ham.»*+ 39 Det fikk noen av de skriftlærde til å si: «Lærer, du har talt vel.» 40 For de våget ikke mer å stille ham et eneste spørsmål.

41 Så sa han til dem: «Hvordan har det seg at de sier at KRISTUS er Davids sønn?+ 42 David selv sier jo i Salmenes bok: ’Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd 43 inntil jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 44 David kaller ham altså ’Herre’; hvordan er han da hans sønn?»

45 Mens hele folket hørte på, sa han så til disiplene:+ 46 «Ta dere i akt for de skriftlærde, som ønsker å gå omkring i lange kjortler og liker hilsenene på torgene* og de fremste sitteplassene i synagogene og de mest fremtredende plassene ved aftensmåltidene,+ 47 og som fortærer enkenes hus+ og for syns skyld holder lange bønner. Disse skal få en strengere dom.»+

21 Da han nå så opp, så han de rike legge sine gaver i bidragsbøssene.*+ 2 Han så da en fattig enke legge to småmynter av svært liten verdi* der,+ 3 og han sa: «Jeg sier dere i sannhet: Selv om denne enken er fattig, har hun lagt i mer enn alle.+ 4 For alle disse la i gaver* av sin overflod, men denne kvinnen la i av sin armod alle de midler hun hadde å leve av.»+

5 Senere, da noen snakket om templet, hvordan det var prydet med fine steiner og ting som var viet til det,+ 6 sa han: «Med hensyn til de ting som dere nå ser på, så skal det komme dager da det ikke skal bli stein tilbake på stein her som ikke skal bli revet ned.»+ 7 Da spurte de ham og sa: «Lærer, når skal da disse ting skje, og hva skal være tegnet når disse ting skal inntreffe?»+ 8 Han sa: «Pass på at dere ikke blir villedet;+ for mange skal komme på grunnlag av mitt navn og si: ’Jeg er han’,* og: ’Den bestemte tid er kommet nær.’+ Gå ikke etter dem. 9 Og når dere hører om kriger og uroligheter, bli da ikke skremt.+ For disse ting må først skje, men enden* kommer ikke straks.»

10 Så fortsatte han ved å si til dem: «Nasjon skal reise seg* mot nasjon+ og rike mot rike;+ 11 og det skal bli store jordskjelv og på det ene stedet etter det andre pest* og matmangel;+ og det skal bli fryktelige ting å se og store tegn fra himmelen.+

12 Men før alt dette skal folk legge hånd på dere og forfølge+ dere og overgi dere til synagogene og fengslene, og dere skal bli slept fram for konger og stattholdere for mitt navns skyld.+ 13 Det skal føre til et vitnesbyrd* for dere.+ 14 Bestem dere derfor i DERES hjerter for at dere ikke på forhånd skal øve inn hvordan dere skal forsvare dere,+ 15 for jeg vil gi dere en munn* og visdom som alle DERES motstandere til sammen ikke vil kunne stå imot eller motsi.+ 16 Videre skal dere til og med bli overgitt* av foreldre+ og brødre og slektninger og venner, og noen av dere skal de drepe;+ 17 og dere skal bli gjenstand for alles hat på grunn av mitt navn.+ 18 Og likevel skal slett ikke et hår+ på DERES hode forgå. 19 Ved DERES utholdenhet skal dere vinne DERES sjeler.*+

20 Og når dere ser Jerusalem omringet+ av hærer som har leiret seg, da skal dere vite at dets ødeleggelse er kommet nær.+ 21 Da må de som er i Judẹa, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den;+ 22 for dette er dager da rettferdighet skal utmåles,* da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.+ 23 Ve de gravide kvinner og dem som gir et barn die, i de dager!+ For det skal komme stor nød over landet* og vrede over dette folk; 24 og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene;+ og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene,* inntil nasjonenes fastsatte tider+ er utløpt.*

25 Og det skal komme tegn i sol+ og måne og stjerner, og på jorden angst blant nasjonene, som ikke ser noen utvei på grunn av havets+ brøling og uro,+ 26 mens mennesker blir avmektige på grunn av frykt+ og i påvente av de ting som skal komme over den bebodde jord;*+ for himlenes krefter* skal bli rokket.+ 27 Og da skal de se Menneskesønnen+ komme* i en sky med makt og stor herlighet.+ 28 Men når disse ting begynner å skje, da rett dere opp og løft DERES hoder, for DERES utfrielse nærmer seg.»

29 Så holdt han fram en illustrasjon for dem: «Legg merke til fikentreet og alle de andre trærne:+ 30 Allerede når de står i knopp, vet dere med dere selv, ut fra det dere ser, at nå er sommeren nær.+ 31 Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.+ 32 Jeg sier dere i sannhet: Denne generasjon* skal slett ikke forsvinne før alle ting skjer.+ 33 Himmel og jord skal forsvinne,+ men mine ord skal slett ikke forsvinne.+

34 Men gi akt på dere selv, så DERES hjerter aldri blir nedtynget av fråtsing og drukkenskap+ og livets bekymringer*+ og den dagen plutselig, på et øyeblikk, kommer over dere+ 35 som en snare.+ For den skal komme over alle som bor på hele jordens overflate.+ 36 Våk+ derfor og frambær hele tiden påkallelse,+ så det kan lykkes dere å unnslippe alt dette som skal skje, og å bli stående framfor Menneskesønnen.»+

37 Om dagen underviste han så i templet,+ men om natten gikk han ut og overnattet på det fjellet som kalles Oljeberget.+ 38 Og alt folket+ pleide å komme tidlig på dagen til ham i templet for å høre ham.

22 Det nærmet seg nå de usyrede brøds høytid, som kalles påske.+ 2 Og overprestene og de skriftlærde søkte å finne ut hvordan de best kunne gjøre det av med ham,+ for de fryktet for folket.+ 3 Men Satan gikk inn i Judas, han som ble kalt Iskạriot, og som ble regnet blant de tolv;+ 4 og han gikk bort og snakket med overprestene og tempelhøvedsmennene om hvordan han best kunne forråde ham til dem.+ 5 Og de gledet seg og ble enige om å gi ham sølvpenger.+ 6 Han gikk så med på det, og han begynte å søke en gunstig anledning til å forråde ham til dem når det ikke var en folkemengde til stede.+

7 Så kom de usyrede brøds dag, da påskeofferet skulle slaktes;+ 8 og han sendte Peter og Johannes av sted og sa: «Gå og gjør i stand påskemåltidet+ for oss, så vi kan spise det.» 9 De sa til ham: «Hvor vil du at vi skal gjøre det i stand?» 10 Han sa til dem:+ «Se, når dere går inn i byen, skal en mann som bærer et leirkar med vann, møte dere. Følg ham inn i det huset som han går inn i.+ 11 Og dere skal si til verten i huset: ’Læreren sier til deg: «Hvor er gjesterommet hvor jeg kan spise påskemåltidet sammen med mine disipler?»’+ 12 Og denne skal vise dere et stort, utstyrt rom ovenpå. Gjør det i stand der.»+ 13 Så gikk de av sted og fant det akkurat som han hadde sagt til dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.+

14 Da timen så kom, la han seg til bords, og apostlene sammen med ham.+ 15 Og han sa til dem: «Jeg har inderlig ønsket å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider; 16 for jeg sier dere: Jeg skal ikke spise det igjen før det blir oppfylt i Guds rike.»+ 17 Og han tok imot et beger,+ takket og sa: «Ta dette og send det fra den ene til den andre blant dere; 18 for jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer.»+

19 Han tok også et brød,+ takket, brøt det og gav det til dem og sa: «Dette betyr* mitt legeme,+ som skal gis til gagn for dere.+ Fortsett å gjøre dette til minne om meg.»+ 20 Og på samme måte begeret,+ etter at de hadde inntatt aftensmåltidet, idet han sa: «Dette beger betyr den nye pakt+ i kraft av mitt blod,+ som skal utøses til gagn for dere.*+

21 Men se, hans hånd som forråder+ meg, er med meg ved bordet.+ 22 For Menneskesønnen går bort i samsvar med det som er stukket ut;+ men ve det menneske som han blir forrådt ved!»+ 23 Så begynte de å diskutere seg imellom spørsmålet om hvem av dem det vel kunne være som stod i begrep med å gjøre dette.+

24 Det oppstod imidlertid også en heftig diskusjon blant dem om hvem av dem som syntes å være størst.+ 25 Men han sa til dem: «Nasjonenes konger rår som herrer over dem, og de som har myndighet over dem, kalles Velgjørere.+ 26 Men dere skal ikke være slik.+ Derimot skal den som er den største blant dere, bli som den yngste,+ og den som tar ledelsen, som den som tjener.+ 27 For hvem er størst — den som ligger til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som ligger til bords? Men midt iblant dere er jeg som den som tjener.+

28 Men det er dere som har holdt ut+ hos meg i mine prøvelser;+ 29 og jeg inngår en pakt med dere, liksom min Far har inngått en pakt+ med meg, om et rike,*+ 30 for at dere skal spise+ og drikke ved mitt bord i mitt rike+ og sitte på troner+ for å dømme Israels tolv stammer.

31 Simon, Simon, se, Satan+ har krevd å få dere for å sikte dere som hvete.+ 32 Men jeg har frambåret påkallelse+ for deg, for at din tro ikke må svikte; og du, når du en gang har vendt tilbake, da styrk+ dine brødre.» 33 Da sa han til ham: «Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i døden.»+ 34 Men han sa: «Jeg sier deg, Peter: En hane skal ikke gale i dag før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.»+

35 Han sa også til dem: «Da jeg sendte dere ut uten pung og matpose og sandaler,+ var det vel da noe dere manglet?» De sa: «Nei!»* 36 Så sa han til dem: «Men nå skal den som har en pung, ta den med, og likeså en matpose; og den som ikke har noe sverd, skal selge ytterkledningen sin og kjøpe et. 37 For jeg sier dere at dette som står skrevet, må bli oppfylt på meg, nemlig: ’Og han ble regnet blant lovløse.’+ For det som gjelder meg, blir nå oppfylt.»+ 38 Da sa de: «Herre, se, her er to sverd.» Han sa til dem: «Det er nok.»

39 Da han gikk ut, gikk han som vanlig til Oljeberget; og disiplene fulgte også med ham.+ 40 Da han var kommet til stedet, sa han til dem: «Fortsett å be, så dere ikke kommer i fristelse.»+ 41 Og selv gikk han bort fra dem, omkring et steinkast, og falt på kne og begynte å be, 42 idet han sa: «Far, hvis du vil, så ta dette beger fra meg. Likevel, la ikke min vilje skje, men din.»+ 43 Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.+ 44 Men han kom i en smertefull kamp og fortsatte å be enda mer inderlig;+ og hans svette ble som bloddråper som falt til jorden.*+ 45 Og han reiste seg fra bønnen, gikk bort til disiplene og fant dem slumrende av sorg;+ 46 og han sa til dem: «Hvorfor sover dere? Reis dere og fortsett å be, så dere ikke kommer i fristelse.»+

47 Mens han ennå talte, se, da kom det en folkemengde, og han som het Judas, en av de tolv, gikk foran dem;+ og han kom bort til Jesus for å kysse ham.+ 48 Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?»+ 49 Da de som var omkring ham, så hva som kom til å skje, sa de: «Herre, skal vi slå til med sverdet?»+ 50 En av dem slo også til øversteprestens slave og kuttet det høyre øret av ham.+ 51 Men Jesus svarte ved å si: «LA det gå så langt som dette.»* Og han rørte ved øret og helbredet ham.+ 52 Så sa Jesus til overprestene og høvedsmennene ved templet og de eldste som var kommet dit for å gripe ham: «Har dere kommet ut med sverd og klubber som mot en røver?+ 53 Mens jeg var hos dere i templet+ dag etter dag, rakte dere ikke hendene ut mot meg.+ Men dette er DERES time+ og mørkets myndighet.»+

54 Så arresterte de ham og drog av sted med ham+ og førte ham inn i øversteprestens hus;+ men Peter fulgte etter på avstand.+ 55 Da de tente en ild midt i gården og satte seg der sammen, ble Peter sittende iblant dem.+ 56 Men en tjenestepike så ham sitte ved den lysende ilden, og hun så granskende på ham og sa: «Denne mannen var også sammen med ham.»+ 57 Men han benektet+ det* og sa: «Jeg kjenner ham ikke, kvinne.»+ 58 Og litt etter fikk en annen se ham og sa: «Du er også en av dem.» Men Peter sa: «Menneske, det er jeg ikke.»+ 59 Og etter at det var gått omkring en time, begynte en annen å hevde bestemt: «Denne mannen var i sannhet også sammen med ham; for han er jo galileer!»+ 60 Men Peter sa: «Menneske, jeg vet ikke hva du snakker om.» Og i samme øyeblikk, mens han ennå talte, gol en hane.+ 61 Og Herren snudde seg og så på Peter, og Peter husket Herrens uttalelse da han sa til ham: «Før en hane galer i dag, kommer du til å fornekte meg tre ganger.»+ 62 Og han gikk ut og gråt bittert.+

63 Nå begynte de mennene som holdt ham* i forvaring, å gjøre narr+ av ham, idet de slo+ ham;+ 64 og etter å ha tilhyllet ham spurte de gjentatte ganger og sa: «Profetér! Hvem var det som slo deg?»+ 65 Og de fortsatte å si mye annet bespottelig+ til ham.

66 Da det omsider ble dag, kom folkets forsamling av eldste sammen, både overprester og skriftlærde,+ og de slepte ham inn i sin sanhedrịnsal* og sa:+ 67 «Hvis du er KRISTUS,+ så si oss det.» Men han sa til dem: «Selv om jeg sa dere det, ville dere slett ikke tro det.+ 68 Og hvis jeg spurte dere, ville dere slett ikke svare.+ 69 Men fra nå av skal Menneskesønnen+ sitte ved Guds mektige høyre hånd.»*+ 70 Da sa de alle: «Er du altså Guds Sønn?» Han sa til dem: «Dere sier selv+ at jeg er det.» 71 De sa: «Hvilket behov har vi for ytterligere vitnesbyrd?+ Vi har jo selv hørt det av hans egen munn.»+

23 Så brøt hele forsamlingen opp, og de førte ham til Pilatus.+ 2 Da begynte de å anklage ham+ og sa: «Vi har funnet at denne mannen undergraver+ vår nasjon og forbyr folk å betale skatter+ til keiseren* og sier at han selv er Kristus, en konge.»+ 3 Pilatus stilte ham nå spørsmålet: «Er du jødenes konge?» Som svar sa han til ham: «Du sier det selv.»+ 4 Da sa Pilatus til overprestene og folkeskarene: «Jeg finner ingen forbrytelse hos denne mannen.»+ 5 Men de begynte å presse på og sa: «Han hisser opp folket ved å undervise i hele Judẹa, ja fra Galilẹa, hvor han begynte, og like hit.» 6 Da Pilatus hørte dette, spurte han om mannen var galileer, 7 og da han hadde brakt på det rene at han var fra Herodes’ myndighetsområde,+ sendte han ham videre til Herodes,* som også selv var i Jerusalem i disse dagene.

8 Da Herodes så Jesus, ble han svært glad, for han hadde i lengre tid ønsket å få se ham,+ fordi han hadde hørt om ham,+ og han håpet å få se et eller annet tegn bli gjort av ham. 9 Nå begynte han å spørre ham ut med ganske mange ord; men han gav ham ikke noe svar.+ 10 Men overprestene og de skriftlærde reiste seg gang på gang og anklaget ham heftig.+ 11 Da viste Herodes ham forakt,+ sammen med soldatene i vakten sin, og han gjorde narr+ av ham ved å kle ham i en skinnende* kledning og sendte ham så tilbake til Pilatus. 12 Men den dagen ble Herodes og Pilatus+ venner med hverandre; før dette hadde det nemlig stadig vært fiendskap mellom dem.

13 Pilatus kalte så overprestene og styresmennene og folket sammen 14 og sa til dem: «Dere har ført denne mannen til meg som en som egger folket til opprør, og se, jeg har forhørt ham for DERES øyne, men har ikke hos denne mannen funnet noe grunnlag+ for de anklager dere retter mot ham. 15 Det har faktisk heller ikke Herodes gjort, for han sendte ham tilbake til oss; og se, han har ikke gjort noe som fortjener døden.+ 16 Jeg vil derfor tukte+ ham og gi ham fri.» 17* —— 18 Men de ropte, hele mengden, og sa: «Få ham bort,+ men gi oss Bạrabbas fri!»+ 19 (Det var en mann som var blitt kastet i fengsel for et opprør som hadde vært i byen, og for mord.) 20 Igjen ropte Pilatus til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri.+ 21 Da begynte de å rope høyt og sa: «Pælfest! Pælfest ham!»*+ 22 For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har da denne mannen gjort? Jeg har ikke funnet noe hos ham som fortjener døden; jeg vil derfor tukte ham og gi ham fri.»+ 23 Nå begynte de å presse på, idet de med høye røster krevde at han skulle bli pælfestet; og deres røster begynte å få overhånd.+ 24 Pilatus felte så den dom at deres krav skulle bli etterkommet:+ 25 Han frigav+ den mannen som var blitt kastet i fengsel for opprør og mord, ham som de krevde, men Jesus overgav han til deres vilje.+

26 Da de nå førte ham bort, grep de fatt i Simon, en mann fra Kyrẹne, som kom fra landet, og de la torturpælen på ham for at han skulle bære den bak Jesus.+ 27 Men det var en stor mengde av folket som fulgte ham, og av kvinner som hele tiden slo seg selv av sorg og kom med klagerop over ham. 28 Jesus vendte seg mot kvinnene og sa: «Jerusalems døtre, slutt med å gråte over meg. Gråt derimot over dere selv og over DERES barn;+ 29 for se, det skal komme dager da folk skal si: ’Lykkelige er de ufruktbare kvinner og de morsliv som ikke fødte, og de bryster som ikke gav die!’+ 30 Da skal de begynne å si til fjellene: ’Fall over oss!’ og til høydene: ’Skjul oss!’+ 31 For hvis de gjør disse ting når det er saft i treet, hva vil da skje når det har visnet?»+

32 Men to andre menn, ugjerningsmenn, ble også ført av sted for å bli henrettet sammen med ham.+ 33 Og da de kom til det stedet som kalles Hodeskallen,*+ pælfestet de ham og ugjerningsmennene der, én på hans høyre og én på hans venstre side.+ 34 [[Men Jesus sa: «Far, tilgi+ dem, for de vet ikke hva de gjør.»]]* Og de kastet lodd for å fordele klærne hans.+ 35 Og folket stod og så på.+ Men styresmennene hånte ham og sa: «Andre har han frelst; la ham frelse+ seg selv, hvis han er Guds KRISTUS, Den utvalgte.»+ 36 Også soldatene gjorde narr+ av ham og kom bort og tilbød ham sur vin+ 37 og sa: «Hvis du er jødenes konge, så frels deg selv.» 38 Det var også en innskrift over ham:* «Dette er jødenes konge.»*+

39 Men en av ugjerningsmennene som var hengt der, begynte å si spottende+ til ham: «Er ikke du KRISTUS? Frels deg selv og oss.» 40 Den andre svarte ved å refse ham og si: «Frykter du slett ikke Gud, nå som du er under samme dom?+ 41 Og vi sannelig med rette, for vi får fullt ut det vi fortjener for ting vi har gjort; men denne mannen har ikke gjort noe urett.»+ 42 Og han sa videre: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.»+ 43 Og han sa til ham: «I sannhet sier jeg deg i dag:* Du skal være med meg+ i Paradiset.»*+

44 Det var nå omkring den sjette time,* og likevel falt det et mørke over hele jorden, inntil den niende time,*+ 45 for sollyset forsvant; da ble helligdommens* forheng+ flerret på midten.+ 46 Og Jesus ropte med høy røst og sa: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»+ Da han hadde sagt dette, utåndet han.+ 47 Fordi offiseren* så hva som skjedde, begynte han å ære Gud og sa: «Denne mannen var virkelig rettferdig.»+ 48 Og da alle folkeskarene som var samlet der til dette skue, så de ting som skjedde, begynte de å vende tilbake, idet de slo seg for brystet. 49 Men alle som kjente ham, stod et stykke borte.+ Også noen kvinner, som sammen hadde fulgt med ham fra Galilẹa, stod og så på disse ting.+

50 Og se, en mann ved navn Josef, som var medlem av Rådet,* en god og rettferdig mann+ — 51 denne mannen hadde ikke stemt for deres plan og handlemåte+ — han var fra Arimatẹa, en av judeernes* byer, og han ventet på Guds rike;+ 52 denne mannen gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme.+ 53 Og han tok det ned+ og svøpte det i fint lin, og han la ham i et gravsted+ som var hogd ut i klippen, og som ingen ennå hadde ligget i.+ 54 Det var nå Forberedelsesdagen,+ og sabbatsskumringen+ nærmet seg.* 55 Men kvinnene, som hadde kommet sammen med ham fra Galilẹa, fulgte etter og så minnegraven+ og hvordan hans legeme ble lagt;+ 56 og de vendte tilbake for å gjøre i stand krydderier og velluktende oljer.+ Men de hvilte naturligvis på sabbaten,+ i samsvar med budet.

24 Men på den første dag i uken gikk de svært tidlig til gravstedet og hadde med seg de krydderiene de hadde gjort i stand.+ 2 Men de fant steinen rullet bort fra minnegraven,+ 3 og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme.*+ 4 Mens de var i villrede på grunn av dette, se, da stod to menn i skinnende klær hos dem.+ 5 Da kvinnene ble skremt og holdt ansiktene vendt mot jorden, sa mennene til dem: «Hvorfor ser dere etter Den levende blant de døde? 6 [[Han er ikke her, men er blitt oppreist.]]*+ Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilẹa,+ 7 og sa at Menneskesønnen måtte bli overgitt i syndige menneskers hender og bli pælfestet* og likevel skulle oppstå på den tredje dag.»+ 8 Da husket de hans uttalelser,+ 9 og de vendte tilbake fra minnegraven* og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.+ 10 Det var Magdalẹna-Maria og Johạnna+ og Maria, Jakobs mor. Også de andre kvinnene,+ som var sammen med dem, fortalte apostlene disse ting. 11 Men disse uttalelsene fortonte seg for dem som tøv, og de ville ikke tro+ kvinnene.

12 [[Men Peter reiste seg og løp til minnegraven, og da han bøyde seg fram, så han bare linbindene. Så gikk han bort, mens han undret seg over det som hadde skjedd.]]*

13 Men se, samme dag var to av dem på vei til en landsby som ligger omkring elleve kilometer* fra Jerusalem, og som heter Ẹmmaus, 14 og de snakket med hverandre om alt dette+ som hadde hendt.

15 Mens de nå snakket sammen og diskuterte, kom Jesus selv bort+ og begynte å gå sammen med dem; 16 men deres øyne ble hindret i å kjenne ham igjen.+ 17 Han sa til dem: «Hvilke spørsmål er det dere går og drøfter dere imellom?» Og de stanset, med sørgmodige ansikter. 18 Som svar sa den ene, som het Klẹopas, til ham: «Bor du som en utlending for deg selv i Jerusalem, så du ikke vet om de ting som har skjedd der i disse dagene?» 19 Og han sa til dem: «Hvilke ting?» De sa til ham: «De ting som gjelder Jesus, nasareeren,+ som ble en profet,+ mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket; 20 og hvordan våre overprester og styresmenn overgav ham til dødsdom og pælfestet ham.+ 21 Men vi håpet at han var den som skulle utfri Israel;+ ja, og foruten alt dette er det nå den tredje dagen siden disse ting skjedde. 22 Dessuten har også noen kvinner+ blant oss gjort oss forbauset, for de var tidlig ved minnegraven, 23 men fant ikke hans legeme, og de kom og sa at de også hadde sett et overnaturlig syn av engler, som sa at han lever. 24 Og noen av dem som er med oss, gikk bort til minnegraven;+ og de fant det slik, akkurat som kvinnene hadde sagt, men ham så de ikke.»

25 Da sa han til dem: «Å, dere uforstandige og sene i hjertet til å tro på alt det profetene har sagt!+ 26 Måtte ikke KRISTUS lide+ disse ting og gå inn til sin herlighet?»+ 27 Og han begynte med Moses+ og alle Profetene+ og forklarte* for dem ting som vedrørte ham selv i alle Skriftene.

28 Til slutt nærmet de seg den landsbyen som de var på vei til, og han lot som om han skulle dra videre. 29 Men de la press på ham og sa: «Bli hos oss, for det går mot kveld, og dagen heller allerede.» Da gikk han inn for å bli hos dem. 30 Og da han lå til bords sammen med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og begynte å rekke det til dem.+ 31 Da ble deres øyne fullt ut åpnet, og de kjente ham igjen; og han forsvant for dem.+ 32 Og de sa til hverandre: «Brant* ikke våre hjerter da han talte til oss på veien, da han fullt ut åpnet Skriftene for oss?» 33 Og i samme stund brøt de opp og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve og dem som var sammen med dem, forsamlet, 34 og disse sa: «Herren er virkelig blitt oppreist, og han har vist seg for Simon!»+ 35 Så fortalte de selv om det som hadde hendt på veien, og om hvordan han ble gjenkjent av dem da han brøt brødet.+

36 Mens de snakket om disse ting, stod han selv midt iblant dem [[og sa til dem: «Måtte dere ha fred.»]]* 37 Men fordi de var skrekkslagne og var blitt skremt,+ trodde de at de så en ånd. 38 Da sa han til dem: «Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger tvil opp i DERES hjerter? 39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv; ta+ på meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og ben,+ slik som dere ser at jeg har.» 40 [[Og da han sa dette, viste han dem sine hender og sine føtter.]]* 41 Men da de fortsatt ikke trodde+ for bare glede og undret seg, sa han til dem: «Har dere noe å spise der?»+ 42 Og de rakte ham et stykke stekt fisk;*+ 43 og han tok det og spiste det+ for øynene på dem.

44 Han sa nå til dem: «Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere,+ at alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene+ og Salmene,+ må bli oppfylt.» 45 Så åpnet han fullt ut deres sinn, så de kunne forstå Skriftene,+ 46 og han sa til dem: «Slik står det skrevet, at KRISTUS skulle lide og oppstå fra de døde på den tredje dag,+ 47 og at det på grunnlag av hans navn skulle bli forkynt anger til tilgivelse for synder+ i alle nasjonene+ — idet dere begynner i Jerusalem,+ 48 skal dere være vitner+ om disse ting. 49 Og se, jeg sender over dere det som er lovt av min Far. Men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye.»+

50 Og han førte dem ut så langt som til Betạnia, og han løftet sine hender og velsignet dem.+ 51 Mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og begynte å bli løftet opp til himmelen.*+ 52 Og de bøyde seg ærbødig for ham og* vendte tilbake til Jerusalem med stor glede.+ 53 Og de var stadig i templet og velsignet Gud.+