Apostlenes gjerninger

1 Den første beretningen, Teọfilus,+ avfattet jeg om alt det som Jesus begynte både å gjøre og å lære,+ 2 inntil den dag da han ble tatt opp,+ etter at han ved hellig ånd hadde gitt påbud til de apostlene som han hadde utvalgt.+ 3 For dem viste han seg også levende ved mange sikre beviser etter at han hadde lidd,+ idet han ble sett av dem førti dager igjennom mens han fortalte om de ting som angår Guds rike.+ 4 Og mens han kom sammen med dem, gav han dem denne befalingen: «Dra ikke bort fra Jerusalem,+ men fortsett å vente på det Faderen har lovt,+ det som dere har hørt om av meg; 5 for Johannes døpte jo med vann, men dere skal bli døpt i hellig ånd+ ikke mange dager etter dette.»

6 Da de nå var kommet sammen, begynte de å spørre ham: «Herre, gjenoppretter du riket*+ for Israel på denne tiden?» 7 Han sa til dem: «Det tilkommer ikke dere å få kunnskap om de tider eller tidsperioder*+ som Faderen har lagt inn under sin egen myndighet;*+ 8 men dere skal få kraft+ når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner*+ om meg både i Jerusalem+ og i hele Judẹa og Samạria+ og til den fjerneste del* av jorden.»+ 9 Og etter at han hadde sagt disse ting, ble han løftet opp+ mens de så på, og en sky tok ham opp, bort fra deres øyne.+ 10 Og som de stirret opp mot himmelen mens han var på vei bort,+ se, da stod to menn i hvite*+ klær ved siden av dem, 11 og de sa: «Menn fra Galilẹa, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er blitt tatt opp fra dere til himmelen, skal komme slik, på samme måte+ som dere har sett ham fare til himmelen.»*

12 Så vendte de tilbake+ til Jerusalem fra et fjell som kalles Oljeberget, som ligger i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise* derfra.+ 13 Da de så var kommet inn, gikk de opp til rommet ovenpå,+ hvor de holdt til, både Peter og Johannes og Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomẹus og Matteus, Jakob, Alfẹus’ sønn, og Simon den nidkjære* og Judas, Jakobs sønn.+ 14 Samstemmig var alle disse vedholdende i bønn,+ sammen med noen kvinner+ og Maria, Jesu mor, og sammen med hans brødre.+

15 I disse dagene reiste nå Peter seg midt iblant brødrene og sa (skaren var i alt på* omkring hundre og tjue personer): 16 «Menn, brødre, det var nødvendig at det skriftstedet ble oppfylt+ som den hellige ånd+ på forhånd talte gjennom Davids munn om Judas,+ som ble veiviser for dem som arresterte Jesus,+ 17 for han var blitt regnet blant oss,+ og han fikk en andel i denne tjeneste.+ 18 (Nettopp denne mannen kjøpte+ så en mark for lønnen for urettferdighet,+ og da han styrtet hodestups ned,*+ revnet han midt på med en kraftig lyd, og alle innvollene hans veltet ut. 19 Det ble også kjent for alle Jerusalems innbyggere, slik at den marken på deres språk ble kalt Akeldạma, det vil si: Blodmarken.) 20 For det står skrevet i Salmenes bok: ’La hans bolig bli øde, og la det ikke være noen som bor i den’,+ og: ’La en annen overta hans tilsynsembete.’*+ 21 Det er derfor nødvendig at en av de menn som kom sammen med oss i hele den tiden da Herren Jesus gikk inn og ut* blant oss+ — 22 fra han ble døpt av Johannes,+ og inntil den dag da han ble tatt opp fra oss+ — at en av disse blir et vitne sammen med oss om hans oppstandelse.»+

23 Så stilte de fram to: Josef, som ble kalt Bạrsabbas og hadde tilnavnet Jụstus, og Mattịas. 24 Og de bad og sa: «Du, Jehova,* som kjenner alles hjerter,+ utpek hvem av disse to menn du har utvalgt 25 til å ta denne tjenestes og dette apostelembetes plass,+ som Judas vek bort fra for å gå til sitt eget sted.» 26 Så kastet de lodd+ mellom dem, og loddet falt på Mattịas; og han ble regnet sammen med de elleve+ apostler.

2 Da nå pinsehøytidens dag+ var begynt, var de alle samlet på samme sted, 2 og plutselig kom det fra himmelen en lyd liksom av en framfarende sterk vind, og den fylte hele huset hvor de satt.+ 3 Og tunger liksom av ild+ kom til syne for dem og ble fordelt, og det satte seg én på hver enkelt av dem, 4 og de ble alle fylt med hellig ånd+ og begynte å tale med andre tunger,*+ slik som ånden gav dem å uttale seg.

5 Nå bodde det i Jerusalem jøder,+ gudfryktige menn,+ fra enhver nasjon av dem som er under himmelen. 6 Da så denne lyden kom, kom mengden sammen og ble forvirret, for hver enkelt hørte dem tale på hans eget språk. 7 Ja, de var forbauset og begynte å undre seg og si: «Se, er ikke alle disse som taler, galileere?+ 8 Og hvordan har det seg at vi, hver og én av oss, likevel hører vårt eget språk, som vi ble født i? 9 Partere og medere+ og elamitter+ og innbyggerne av Mesopotạmia og Judẹa+ og Kappadọkia,+ Pọntos+ og distriktet Asia+ 10 og Frỵgia+ og Pamfỵlia,+ Egypt og Libyas områder, bortimot Kyrẹne, og besøkende fra Roma, både jøder og proselytter,*+ 11 kretere+ og arabere+ — vi hører dem tale i våre tungemål om Guds storslåtte gjerninger.» 12 Ja, de var alle forbauset og i villrede, og den ene sa til den andre: «Hva skal dette bety?» 13 Men andre spottet dem og begynte å si: «De er fulle av søt vin.»+

14 Men Peter reiste seg sammen med de elleve+ og hevet sin røst og kom med denne uttalelsen til dem: «Judeiske menn og alle dere Jerusalems innbyggere,+ la dette være kjent for dere, og lytt til mine ord. 15 Disse menneskene er virkelig ikke drukne,+ slik dere går ut fra; det er jo den tredje time* på dagen. 16 Tvert imot, dette er det som ble sagt gjennom profeten Jọel: 17 ’«Og i de siste dager,» sier Gud, «skal jeg utøse noe av min ånd*+ over all slags kjød,* og DERES sønner og DERES døtre skal profetere, og DERES unge menn skal se syner, og DERES gamle menn* skal drømme drømmer;+ 18 og selv over mine slaver og over mine slavekvinner vil jeg i de dager utøse noe av min ånd, og de skal profetere.+ 19 Og jeg vil gi varsler oppe i himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røykdis;+ 20 solen+ skal bli forvandlet til mørke og månen til blod før Jehovas* store og strålende dag kommer.+ 21 Og enhver som påkaller Jehovas* navn, skal bli frelst.»’+

22 Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus, nasareeren,+ en mann som offentlig ble vist dere av Gud ved kraftige gjerninger+ og varsler og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere,+ slik som dere selv vet, 23 ham har dere festet til en pæl ved lovløse menns hånd og ryddet av veien,+ som en som var overgitt ved Guds bestemte råd* og forutviten.+ 24 Men Gud oppreiste+ ham ved å løse dødens veer,+ for det var ikke mulig at han fortsatt kunne holdes fast av den.+ 25 For David sier med henblikk på ham: ’Jeg hadde stadig Jehova* for mine øyne; for han er ved min høyre hånd, så jeg aldri skal bli rokket.+ 26 Derfor ble mitt hjerte glad, og min tunge frydet seg storlig. Ja, også mitt kjød skal bo i håp;+ 27 for du skal ikke forlate* min sjel i Hạdes,* og heller ikke skal du la din lojale se forråtnelse.+ 28 Du har gjort livets veier kjent for meg, du vil med ditt ansikt fylle meg med glede.’+

29 Menn, brødre, det må være tillatt å tale med frimodighet til dere om familieoverhodet David, at han både døde+ og ble begravet, og hans gravsted er iblant oss den dag i dag. 30 Derfor, fordi han var en profet og visste at Gud* med en ed hadde tilsverget ham at han ville sette en av hans lends frukt* på hans trone,+ 31 forutså han og talte om KRISTI* oppstandelse, at han ikke ble forlatt i Hạdes, og at hans kjød heller ikke så forråtnelse.+ 32 Denne Jesus har Gud oppreist, noe vi alle er vitner om.+ 33 Derfor, fordi han ble opphøyd til* Guds høyre hånd+ og fikk den lovte hellige ånd fra Faderen,+ har han utøst dette som dere ser og hører. 34 David steg nemlig ikke opp til himlene,+ men han sier selv: ’Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd+ 35 inntil jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 36 La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham til både Herre+ og Kristus, denne Jesus som dere pælfestet.»*+

37 Da de nå hørte dette, stakk det dem i hjertet,+ og de sa til Peter og de andre apostlene: «Menn, brødre, hva skal vi gjøre?»+ 38 Peter sa til dem: «Vis anger,+ og la dere døpe,+ hver og én av dere, i Jesu Kristi navn+ til tilgivelse+ for DERES synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.+ 39 For løftet+ gjelder dere og DERES barn og alle dem som er langt borte,+ så mange som Jehova* vår Gud måtte kalle til seg.»+ 40 Og med mange andre ord avla han et grundig vitnesbyrd og fortsatte å formane dem, idet han sa: «La dere frelse fra denne uredelige generasjon.»+ 41 De som av hjertet tok imot hans ord, ble derfor døpt,+ og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til.+ 42 Og de fortsatte å vie seg til apostlenes lære* og til å dele med hverandre,*+ til å innta måltider*+ og til bønner.+

43 Ja, frykt begynte å komme over hver sjel, og mange varsler og tegn begynte å skje ved apostlene.+ 44 Alle de som ble troende, var sammen og hadde alt felles,+ 45 og de begynte å selge sine eiendeler+ og eiendommer og å dele ut utbyttet til alle, alt etter hva hver enkelt trengte.+ 46 Og dag etter dag holdt de stadig til i templet i samstemmighet,+ og de inntok sine måltider i private hjem* og spiste mat sammen med stor glede+ og i hjertets oppriktighet, 47 idet de lovpriste Gud og fant velvilje hos hele folket.+ Samtidig fortsatte Jehova* hver dag å føye+ dem som ble frelst, til dem.+

3 Nå var Peter og Johannes på vei opp til templet til bønnetimen, den niende time,*+ 2 og en mann som hadde vært ufør fra mors liv,+ ble båret dit, og de pleide hver dag å sette ham i nærheten av den tempeldøren som ble kalt Den vakre,+ så han kunne be dem som gikk inn i templet, om barmhjertighetsgaver.+ 3 Da han fikk se Peter og Johannes idet de skulle til å gå inn i templet, begynte han å be om å få barmhjertighetsgaver.+ 4 Men Peter så fast på ham,+ sammen med Johannes, og sa: «Se på oss.» 5 Han rettet da sin oppmerksomhet mot dem og ventet å få noe av dem. 6 Men Peter sa: «Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg:+ I Jesu Kristi, nasareerens, navn:+ Gå!»+ 7 Dermed grep han ham i den høyre hånden+ og reiste ham opp. I samme øyeblikk ble hans fotsåler og hans ankelben gjort sterke;+ 8 og han sprang opp,+ stod oppreist og begynte å gå, og han fulgte med dem inn i templet,+ og han gikk omkring og sprang og lovpriste Gud. 9 Og alt folket+ fikk se ham gå omkring og lovprise Gud. 10 Og de begynte å kjenne ham igjen, at dette var den mannen som pleide å sitte ved Den vakre port i templet for å få barmhjertighetsgaver,+ og de ble fylt av forbauselse og henrykkelse+ over det som hadde hendt med ham.

11 Mens mannen nå holdt seg til* Peter og Johannes, strømmet alt folket sammen om dem ved det som ble kalt Salomos søylegang,+ ute av seg av forbauselse. 12 Da Peter så dette, sa han til folket: «Israelittiske menn, hvorfor undrer dere dere over dette, eller hvorfor stirrer dere på oss som om vi ved egen kraft eller gudhengivenhet har fått ham til å gå?+ 13 Abrahams og Isaks og Jakobs Gud,+ våre forfedres Gud, har herliggjort+ sin Tjener,+ Jesus, som dere, ja dere, overgav+ og fornektet for Pilatus’ ansikt, da han hadde besluttet å gi ham fri.+ 14 Ja, dere fornektet denne hellige og rettferdige,+ og dere bad om at en mann, en morder,+ fritt måtte bli gitt dere, 15 mens dere drepte livets Hovedformidler.+ Men Gud oppreiste ham fra de døde, noe vi er vitner om.+ 16 Derfor har hans navn, ved vår tro på hans navn, gjort denne mannen, som dere ser og kjenner, sterk, og den tro som er ved ham, har gitt mannen denne fulle førlighet for øynene på dere alle. 17 Og nå, brødre, jeg vet at dere handlet i uvitenhet,+ slik som DERES styresmenn+ også gjorde. 18 Men på denne måten har Gud oppfylt det han på forhånd kunngjorde gjennom alle profetenes munn, at hans KRISTUS skulle lide.+

19 Vis derfor anger+ og vend om,+ for å få DERES synder strøket ut,+ så tider* med ny styrke+ kan komme fra Jehovas* person,* 20 og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus, 21 som himmelen ganske visst må beholde*+ inntil tidene for gjenopprettelsen+ av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn+ i gammel tid. 22 Ja, Moses sa: ’Jehova* Gud skal oppreise for dere av DERES brødre en profet lik meg.+ Ham skal dere høre på i alt det han taler til dere.+ 23 Men enhver sjel som ikke hører på den Profeten, skal bli fullstendig utryddet av folket.’+ 24 Og alle profetene, ja fra Samuel og de som fulgte etter, så mange som har talt, har også tydelig forkynt disse dagene.+ 25 Dere er sønner+ av profetene og av den pakt som Gud sluttet med DERES forfedre da han sa til Abraham: ’Og i din ætt* skal alle jordens slekter bli velsignet.’+ 26 Etter at Gud hadde oppreist sin Tjener, var det til dere han først+ sendte ham, for å velsigne dere ved å vende hver og én av dere bort fra DERES onde gjerninger.»

4 Mens de to* nå talte til folket, kom overprestene og høvedsmannen ved templet+ og saddukeerne+ over dem, 2 irritert fordi de underviste folket og åpent forkynte oppstandelsen fra de døde i tilfellet med* Jesus;+ 3 og de la hånd på dem og satte dem i arrest til neste dag,+ for det var allerede kveld. 4 Men mange av dem som hadde hørt talen, trodde,+ og tallet på mennene ble omkring fem tusen.+

5 Neste dag skjedde det at deres styresmenn og eldste* og skriftlærde samlet seg i Jerusalem+ 6 (også Ạnnas,+ overpresten, og Kaifas+ og Johannes og Aleksander og så mange som var av overprestens slekt), 7 og de stilte dem midt iblant seg og begynte å spørre: «Ved hvilken kraft eller i hvis navn gjorde dere dette?»+ 8 Da sa Peter til dem, fylt med hellig ånd:+

«Folkets styresmenn og eldste! 9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en god gjerning mot en syk mann,+ med hensyn til ved hvem denne mannen er blitt gjort frisk,* 10 så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk at i Jesu Kristi, nasareerens, navn,+ han som dere pælfestet,*+ men som Gud oppreiste fra de døde,+ ved ham* står denne mannen her frisk framfor dere. 11 Dette er ’den steinen som ble aktet for intet av dere bygningsmenn, og som er blitt hovedhjørnestein’.+ 12 Og det er ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn+ under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved.»+

13 Da de nå så Peters og Johannes’ frimodighet og skjønte at de var ulærde og alminnelige mennesker,+ begynte de å undre seg. Og de begynte å kjenne dem igjen, at de hadde pleid å være sammen med Jesus;+ 14 og da de så den mannen som var blitt leget, stå sammen med dem,+ hadde de ikke noe å si imot.+ 15 De befalte dem da å gå ut av sanhedrịnsalen, og de begynte å rådføre seg med hverandre 16 og sa: «Hva skal vi gjøre med disse menneskene?+ Det er jo et faktum at det har skjedd et bemerkelsesverdig tegn ved dem, et som er kjent for alle Jerusalems innbyggere;+ og vi kan ikke benekte det. 17 Men for at det ikke skal bli ytterligere utbredt blant folket, så la oss true dem til ikke å tale mer på grunnlag av dette navn til noe menneske i det hele tatt.»+

18 Så kalte de dem inn og påla dem at de ikke noe sted skulle uttale seg eller undervise på grunnlag av Jesu navn. 19 Men Peter og Johannes svarte ved å si til dem: «Døm selv om det er rettferdig* i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. 20 Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.»+ 21 Da de så hadde truet dem ytterligere, gav de dem fri, ettersom de ikke fant noe grunnlag for å straffe dem, og på grunn av folket,+ for de æret alle Gud for det som hadde skjedd; 22 for den mannen som dette helbredelsestegnet hadde skjedd med, var mer enn førti år gammel.

23 Etter at de var blitt frigitt, gikk de til sine egne+ og fortalte om de ting overprestene og de eldste hadde sagt til dem. 24 Da de hadde hørt dette, hevet de samstemmig sin røst til Gud+ og sa:

«Suverene+ Herre,* du er den som dannet himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,+ 25 og som ved hellig ånd sa gjennom vår forfader Davids, din tjeners, munn:+ ’Hvorfor kom nasjoner i opprør og grunnet folkeslag på tomme ting?+ 26 Jordens konger stilte seg opp, og styresmennene* samlet seg alle som én mot Jehova* og mot hans salvede.’*+ 27 Ja, både Herodes* og Pontius Pilatus+ sammen med mennesker av nasjonene og Israels folkegrupper var i sannhet samlet i denne by mot din hellige+ tjener Jesus, som du salvet,*+ 28 for å gjøre de ting som din hånd og ditt råd* hadde forutbestemt skulle skje.+ 29 Og nå, Jehova,* gi akt på deres trusler+ og gi dine slaver å fortsette å tale ditt ord med all frimodighet,+ 30 mens du rekker ut din hånd til helbredelse, og mens tegn og varsler+ skjer ved din hellige tjener+ Jesu navn.»+

31 Og da de hadde frambåret påkallelse, ble stedet hvor de var samlet, rystet;+ og de ble alle som én fylt med den hellige ånd+ og talte Guds ord med frimodighet.+

32 Og skaren av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel,+ og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget; men de hadde alt felles.+ 33 Og med stor kraft fortsatte apostlene å avlegge vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse;+ og ufortjent godhet i stort mål var over dem alle. 34 Ja, det var ikke én som var i nød blant dem;+ for alle de som eide jordstykker eller hus, solgte dem og kom med verdien av de ting som ble solgt, 35 og de la det for apostlenes føtter.+ Så ble det delt ut+ til hver enkelt, alt etter hva han trengte. 36 Likeså Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Bạrnabas,+ som oversatt betyr Trøstens sønn, en levitt, som var fra Kypros, 37 og som eide et stykke land — han solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.+

5 Men en mann ved navn Ananịas solgte sammen med sin hustru Saffịra en eiendom 2 og holdt i hemmelighet tilbake noe av betalingen, noe hans hustru også visste om, og han kom bare med en del og la det for apostlenes føtter.+ 3 Men Peter sa: «Ananịas, hvorfor har Satan+ gitt deg mot* til å drive falskt spill+ overfor den hellige ånd+ og i hemmelighet holde tilbake noe av betalingen for jordstykket? 4 Var det ikke ditt så lenge det var hos deg, og rådde du ikke fortsatt over det etter at det var blitt solgt? Hvorfor satte du deg fore i ditt hjerte å gjøre noe slikt som dette? Det er ikke overfor mennesker du har drevet falskt spill,+ men overfor Gud.»+ 5 Da Ananịas hørte disse ordene, falt han om og utåndet.+ Og stor frykt+ kom over alle som hørte om det. 6 Men de yngre mennene reiste seg, svøpte ham i tøystykker+ og bar ham ut og begravet ham.

7 Etter at det var gått omkring tre timer, kom så hans hustru inn, uten å vite hva som hadde skjedd. 8 Peter sa til henne: «Si meg, solgte dere to jordstykket for så mye?» Hun sa: «Ja, for så mye.» 9 Da sa Peter til henne: «Hvorfor ble dere to enige om å sette Jehovas* ånd på prøve?+ Se, deres føtter som har begravet din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.» 10 I samme øyeblikk falt hun om for hans føtter og utåndet.+ Da de unge mennene kom inn, fant de henne død, og de bar henne ut og begravet henne ved siden av hennes mann. 11 Som følge av dette kom det stor frykt over hele menigheten* og over alle som hørte om disse ting.

12 Og ved apostlenes hender fortsatte det å skje mange tegn og varsler blant folket;+ og i samstemmighet var de alle i Salomos søylegang.+ 13 Riktignok hadde ingen av de andre mot til å slutte seg til dem;+ men folket satte dem likevel høyt.+ 14 Og mer enn det: Det ble stadig lagt til noen som trodde på Herren, skarer av både menn og kvinner,+ 15 så de til og med brakte de syke ut på de brede gatene og la dem der på små senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter skulle falle på en av dem når han gikk forbi.+ 16 Og folkemengden fra byene omkring Jerusalem samlet seg stadig, og de bar på syke og slike som var plaget av urene ånder, og de ble alle leget.

17 Men øverstepresten og alle de som var med ham, saddukeernes daværende sekt, reiste seg og ble fylt av skinnsyke,*+ 18 og de la hånd på apostlene og satte dem i den offentlige arresten.+ 19 Men om natten åpnet Jehovas* engel+ fengselsdørene,+ førte dem ut og sa: 20 «Gå av sted, og når dere har stilt dere opp i templet, så fortsett å tale til folket alle ordene om dette liv.»+ 21 Etter at de hadde hørt dette, gikk de ved daggry inn i templet og begynte å undervise.

Da nå øverstepresten og de som var med ham, kom, kalte de sammen Sanhedrịnet og hele forsamlingen av Israels sønners eldste,*+ og de sendte bud til fengselet for å la dem hente. 22 Men da betjentene kom dit, fant de dem ikke i fengselet. De vendte da tilbake og avla rapport 23 og sa: «Fengselet fant vi fullt forsvarlig låst, og vokterne stod ved dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.» 24 Da nå både høvedsmannen ved templet og overprestene hørte disse ordene, kom de i villrede over disse ting, om hva dette skulle føre til.+ 25 Men det kom en mann og fortalte dem: «Se, de mennene dere satte i fengsel, er i templet og står og underviser folket.»+ 26 Da gikk høvedsmannen av sted sammen med sine betjenter og tok og hentet dem, men ikke med vold, ettersom de var redde+ for å bli steinet av folket.

27 De kom så med dem og stilte dem i sanhedrịnsalen. Og øverstepresten spurte dem ut 28 og sa: «Vi gav dere uttrykkelig befaling+ om ikke å fortsette å undervise på grunnlag av dette navn, men se, dere har fylt Jerusalem med DERES lære,+ og dere er bestemt på å føre dette menneskes blod+ over oss.» 29 Som svar sa Peter og de andre apostlene: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.+ 30 Våre forfedres Gud har oppreist+ Jesus, som dere drepte ved å henge ham på en pæl.*+ 31 Ham har Gud opphøyd til sin høyre hånd+ som Hovedformidler+ og Frelser,+ for å gi anger+ til Israel og tilgivelse for synder.+ 32 Og vi er vitner om disse ting,+ og det er også den hellige ånd,+ som Gud har gitt dem som adlyder ham som sin hersker.»

33 Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de ville rydde dem av veien.+ 34 Men en mann reiste seg i Sanhedrịnet, en fariseer som het Gamạliel,+ en lærer i Loven som var høyt ansett av hele folket, og han gav befaling om å føre mennene ut en kort stund.+ 35 Og han sa til dem: «Israelittiske menn,+ ta dere i akt for hva dere har i sinne å gjøre med disse mennene. 36 Før disse dager stod for eksempel Teudas fram og sa om seg selv at han var noe,+ og et antall menn, omkring fire hundre, sluttet seg til hans parti.+ Men han ble ryddet av veien, og alle de som adlød ham, ble spredt og ble til intet. 37 Etter ham stod Judas, galileeren, fram, i registreringens dager,+ og han trakk folk med seg. Og likevel omkom denne mannen, og alle de som adlød ham, ble spredt vidt omkring. 38 Og derfor, under de nåværende omstendigheter, sier jeg dere: Befatt dere ikke med disse mennene, men la dem være (for hvis dette forehavende eller dette verk er av mennesker, vil det bli gjort til intet;+ 39 men hvis det er av Gud,+ vil dere ikke kunne gjøre dem til intet);+ ellers kan dere kanskje bli funnet å være slike som i virkeligheten strider mot Gud.»+ 40 Da rettet de seg etter ham, og de kalte inn apostlene, prylte dem+ og befalte dem å slutte med å tale på grunnlag av Jesu navn+ og lot dem så gå.

41 Disse gikk derfor bort fra Sanhedrịnet og gledet seg+ fordi de var blitt regnet verdige til å bli vanæret for hans navns skyld.+ 42 Og i templet og fra hus til hus*+ fortsatte de hver dag uten opphold å undervise+ og å forkynne det gode budskap* om KRISTUS, Jesus.+

6 Men i disse dager, da disiplene ble stadig flere, oppstod det murring blant de gresktalende+ jøder* mot de hebraisktalende jøder,* fordi deres enker ble oversett ved den daglige utdelingen.*+ 2 De tolv kalte da skaren av disipler til seg og sa: «Det er ikke tilfredsstillende at vi forlater Guds ord for å dele ut mat* ved bordene.+ 3 Derfor, brødre, finn fram til+ sju menn iblant dere som har godt vitnesbyrd og er fulle av ånd og visdom,+ så vi kan sette dem til denne nødvendige oppgaven; 4 men vi skal vie oss til bønn og til ordets tjeneste.»+ 5 Og det som ble sagt, fant hele skaren behag i, og de valgte Stẹfanus, en mann full av tro og hellig ånd,+ og Filip+ og Prọkorus og Nikạnor og Tịmon og Pạrmenas og Nikolạus, en proselytt fra Antiọkia; 6 og de stilte dem fram for apostlene, og etter å ha bedt la disse sine hender+ på dem.

7 Guds ord fortsatte så å ha framgang,+ og tallet på disiplene fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem;+ og en stor skare prester+ begynte å være lydige+ mot troen.

8 Nå gjorde Stẹfanus, som hadde et meget vinnende vesen og var full av kraft, store varsler og tegn+ blant folket. 9 Men noen av dem fra den såkalte Synagogen av de frigitte* og noen av kyreneerne og aleksandrinerne+ og av dem fra Kilịkia+ og Asia stod fram for å diskutere med Stẹfanus; 10 men de kunne ikke stå seg mot den visdom+ og den ånd som han talte med.+ 11 Da fikk de i hemmelighet noen menn til å si:+ «Vi har hørt ham tale bespottelige+ ord mot Moses og Gud.» 12 Og de hisset opp folket og de eldste* og de skriftlærde, og plutselig kom de over ham og tok ham med makt og førte ham til Sanhedrịnet.+ 13 Og de førte fram falske vitner+ som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å komme med uttalelser mot dette hellige sted og mot Loven.+ 14 Vi har for eksempel hørt ham si at denne Jesus, nasareeren, skal rive ned dette sted og forandre de skikker som Moses har overgitt oss.»

15 Og da alle som satt i Sanhedrịnet, stirret på ham,+ så de at ansiktet hans var som en engels ansikt.+

7 Men øverstepresten sa: «Forholder det seg slik?» 2 Han sa: «Menn, brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud+ viste seg for vår forfader Abraham mens han var i Mesopotạmia, før han bosatte seg i Kạran,+ 3 og han sa til ham: ’Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.’+ 4 Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Kạran. Og etter at hans far var død,+ fikk Gud* ham til å flytte derfra til dette landet, som dere nå bor i.+ 5 Og likevel gav han ham ikke noen arvelodd i det, nei ikke en fotsbredd;+ men han lovte å gi ham det til eiendom,+ og etter ham hans ætt*+ — mens han ennå ikke hadde noe barn.+ 6 Og Gud sa dette, at hans ætt skulle bo som utlendinger+ i et fremmed land,+ og folket skulle gjøre dem til slaver og plage dem i fire hundre år.+ 7 ’Og den nasjon som de skal slave for, skal jeg dømme,’+ sa Gud, ’og etter dette skal de komme ut og yte meg hellig tjeneste* på dette sted.’+

8 Han gav ham også en omskjærelsespakt;+ og således ble han far til Isak+ og omskar ham på den åttende dag,+ og Isak ble far til Jakob og Jakob til de tolv familieoverhodene.+ 9 Og familieoverhodene ble skinnsyke*+ på Josef og solgte ham til Egypt.+ Men Gud var med ham,+ 10 og han utfridde ham av alle hans trengsler og gav ham et vinnende vesen og visdom for faraos, Egypts konges, øyne. Og han satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.+ 11 Men en hungersnød kom over hele Egypt og Kạnaan, ja en stor trengsel; og våre forfedre fikk ikke tak i mat.+ 12 Men Jakob hørte at det var matvarer i Egypt,+ og han sendte våre forfedre ut første gang.+ 13 Og den andre gangen ble Josef gitt til kjenne for sine brødre;+ og Josefs avstamning ble kjent av farao.+ 14 Josef sendte så bud og kalte til seg Jakob, sin far, og alle sine slektninger,+ syttifem sjeler* i tallet.+ 15 Jakob drog ned til Egypt.*+ Og han døde;+ og det gjorde også våre forfedre,+ 16 og de ble ført til Sịkem*+ og lagt i det gravstedet+ som Abraham hadde kjøpt for en kjøpesum med sølvpenger av Hạmors* sønner i Sịkem.+

17 Som tiden nærmet seg for oppfyllelsen av det løftet som Gud åpent hadde kunngjort for Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,+ 18 inntil det stod fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente til Josef.+ 19 Han brukte list mot vår slekt*+ og tvang ved urett fedrene til å sette ut sine spedbarn, så de ikke skulle bli bevart i live.+ 20 Nettopp på den tiden ble Moses født,+ og han var guddommelig vakker.*+ Og han ble passet i tre måneder i sin fars hjem. 21 Men da han ble satt ut, tok faraos datter ham opp og oppdrog ham som sin egen sønn.+ 22 Følgelig ble Moses opplært i all egypternes visdom.+ Ja, han var mektig i sine ord+ og gjerninger.

23 Da nå tiden for hans førtiende år var i ferd med å utløpe, oppkom det i hans hjerte at han ville se til sine brødre, Israels sønner.+ 24 Og da han fikk se en mann bli urettferdig behandlet, forsvarte han den som ble mishandlet, og hevnet ham ved å slå egypteren ned.+ 25 Han gikk ut fra at hans brødre ville forstå at Gud var i ferd med å gi dem frelse ved hans hånd,+ men de forstod det ikke. 26 Og neste dag viste han seg hos dem mens de holdt på med å stride, og han forsøkte å føre dem sammen igjen i fred+ og sa: ’Menn, dere er brødre. Hvorfor behandler dere hverandre urettferdig?’+ 27 Men han som behandlet sin neste urettferdig, støtte ham bort og sa: ’Hvem har satt deg til styresmann og dommer over oss?+ 28 Du vil vel ikke gjøre det av med meg på samme måte som du gjorde det av med egypteren i går?’+ 29 Etter denne uttalelsen flyktet Moses og begynte å bo som utlending i Mịdjans land,+ hvor han ble far til to sønner.+

30 Og da førti år var gått, viste en engel* seg for ham i Sịnai-fjellets ødemark, i den flammende ilden fra en tornebusk.+ 31 Da nå Moses så det, undret han seg over synet.+ Men da han gikk nærmere for å undersøke det, lød Jehovas* røst: 32 ’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’+ Da begynte Moses å skjelve og våget ikke å undersøke det nærmere. 33 Jehova* sa til ham: ’Ta sandalene av dine føtter, for det sted du står på, er hellig grunn.+ 34 Jeg har virkelig sett den urette behandlingen av mitt folk, som er i Egypt,+ og jeg har hørt deres sukk,+ og jeg er kommet ned for å utfri dem.+ Og kom nå — jeg vil sende deg av sted til Egypt.’+ 35 Denne Moses, som de fornektet da de sa: ’Hvem har satt deg til styresmann og dommer?’,+ denne mannen sendte Gud av sted+ som både styresmann og befrier* ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken. 36 Denne mannen førte dem ut+ etter å ha gjort varsler og tegn i Egypt+ og i Rødehavet+ og i ødemarken i førti år.+

37 Dette er den Moses som sa til Israels sønner: ’Gud* skal oppreise for dere av DERES brødre en profet lik meg.’+ 38 Dette er han+ som kom til å være i menigheten+ i ødemarken sammen med den engelen+ som talte til ham på Sịnai-fjellet, og sammen med våre forfedre, og han mottok levende, hellige utsagn+ som han skulle gi dere. 39 Ham ville våre forfedre ikke bli lydige mot, men de støtte ham fra seg,+ og i sine hjerter vendte de tilbake til Egypt+ 40 og sa til Aron: ’Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses, som førte oss ut fra Egypts land — vi vet ikke hva som har hendt med ham.’+ 41 De laget så en kalv i de dager+ og frambar et offer for avguden og begynte å glede seg over sine henders verk.+ 42 Da vendte Gud seg bort og overgav dem+ til å yte himmelens hær hellig tjeneste, slik som det står skrevet i profetenes bok:+ ’Det var ikke for meg dere frambar offerdyr og slaktofre i førti år i ødemarken, var det vel, Israels hus?+ 43 Nei, det var Mọloks+ telt og guden Rẹfans stjerne+ dere bar, de bildene dere laget for å tilbe dem. Derfor vil jeg føre dere bort,+ bortenfor Babylon.’*

44 Våre forfedre hadde vitnesbyrdets telt* i ødemarken, slik som han gav befaling om da han talte til Moses om at han skulle lage det etter det mønster* han hadde sett.+ 45 Og våre forfedre, som overtok det, førte det også sammen med Josva*+ inn i det land som var i nasjonenes besittelse,+ de som Gud drev ut foran våre forfedre.+ Her forble det inntil Davids dager. 46 Han fant velvilje+ for Guds øyne og bad om det privilegium å få tilveiebringe* en bolig+ for Jakobs Gud. 47 Salomo bygde imidlertid et hus for ham.+ 48 Men Den Høyeste bor ikke i hus* som er gjort med hender;+ slik som profeten sier: 49 ’Himmelen er min trone,+ og jorden er min fotskammel.+ Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Jehova.* Eller hva er mitt hvilested?+ 50 Har ikke min hånd gjort alt dette?’+

51 Dere stivnakkete* og uomskårne på hjerter+ og ører, dere står alltid den hellige ånd imot; som DERES forfedre gjorde, slik gjør dere.+ 52 Hvem av profetene har DERES forfedre ikke forfulgt?+ Ja, de drepte+ dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges+ komme, han hvis forrædere og mordere dere nå er blitt,+ 53 dere som mottok Loven, overbrakt ved engler,*+ men som ikke har holdt den.»

54 Da de nå hørte disse ting, skar det dem i hjertet,+ og de begynte å skjære tenner+ mot ham. 55 Men han var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd,+ 56 og han sa: «Se, jeg ser himlene åpnet+ og Menneskesønnen+ stå ved Guds høyre hånd.»+ 57 Da ropte de av full hals og holdt seg for ørene+ og stormet mot ham alle som én. 58 Og etter at de hadde drevet ham utenfor byen,+ begynte de å kaste stein på ham.+ Og vitnene+ la ytterkledningene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.*+ 59 Og de fortsatte å kaste stein på Stẹfanus mens han kom med en inntrengende anmodning* og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»+ 60 Så falt han på kne og ropte med kraftig røst: «Jehova,* tilregn dem ikke denne synd.»+ Og etter at han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden.

8 Men Saulus samtykte i mordet på ham.+

Den dagen brøt det ut stor forfølgelse+ mot menigheten i Jerusalem; alle bortsett fra apostlene ble spredt+ omkring i Judẹas og Samạrias områder. 2 Men noen gudfryktige menn bar Stẹfanus til graven,+ og de holdt en stor klage+ over ham. 3 Saulus begynte imidlertid å fare voldsomt fram mot menigheten. Han trengte inn i det ene huset etter det andre og slepte ut både menn og kvinner og sendte dem i fengsel.+

4 Men de som var blitt spredt omkring, drog gjennom landet og forkynte ordets gode budskap.+ 5 Filip, for eksempel, drog ned til byen Samạria+ og begynte å forkynne KRISTUS for dem. 6 Folkeskarene gav samstemmig akt på de ting som ble sagt av Filip, mens de lyttet og så de tegn han gjorde. 7 For det var mange som hadde urene ånder,+ og disse ropte med høy røst og fór ut. Og mange som var lamme+ og uføre, ble leget. 8 Det ble da stor glede i den byen.+

9 Nå var det i byen en mann som het Simon, som før dette hadde drevet med magiske kunster+ og forbløffet Samạrias nasjon og sagt om seg selv at han var noe stort.+ 10 Og alle, fra den minste til den største, gav akt på ham og sa: «Denne mannen er Guds Kraft, som kan kalles Stor.»* 11 De gav altså akt på ham fordi han i temmelig lang tid hadde forbløffet dem med sine magiske kunster. 12 Men da de trodde Filip, som forkynte det gode budskap om Guds rike+ og om Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner.+ 13 Simon selv ble også en troende, og etter at han var blitt døpt, holdt han seg stadig nær til Filip;+ og han var forbløffet over å se tegn og store kraftige gjerninger finne sted.

14 Da apostlene i Jerusalem hørte at Samạria hadde tatt imot Guds ord,+ sendte de Peter og Johannes til dem; 15 og disse drog ned og bad for dem at de måtte få hellig ånd.+ 16 For den var ennå ikke falt på noen av dem, men de var bare blitt døpt i Herren Jesu navn.+ 17 Så tok de og la hendene på dem,+ og de begynte å få hellig ånd.

18 Da nå Simon så at ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, tilbød han dem penger+ 19 og sa: «Gi også meg denne myndighet, slik at enhver som jeg legger hendene på, kan få hellig ånd.» 20 Men Peter sa til ham: «Måtte ditt sølv forgå sammen med deg, fordi du tenkte å komme i besittelse av Guds frie gave ved hjelp av penger.+ 21 Du har verken del eller lodd i denne sak, for ditt hjerte er ikke oppriktig i Guds øyne.+ 22 Vis derfor anger med hensyn til denne din ondskap, og påkall Jehova,*+ så du om mulig kan bli tilgitt ditt hjertes påfunn; 23 for jeg ser at du er en* giftig galle+ og en urettferdighets lenke.»+ 24 Som svar sa Simon: «Påkall dere Jehova* for meg,+ så ikke noe av det dere har sagt, skal komme over meg.»

25 Da de nå hadde avlagt vitnesbyrdet grundig og talt Jehovas* ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og de gikk i gang med å forkynne det gode budskap for mange av samaritanenes landsbyer.+

26 Men Jehovas* engel+ talte til Filip og sa: «Bryt opp og dra mot sør, til den veien som går ned fra Jerusalem til Gạza.» (Dette er en ørkenvei.) 27 Da brøt han opp og drog av sted, og se, en etiopisk+ evnukk,*+ en mektig mann under Kandạke, etiopiernes dronning, som var satt over alle hennes skatter. Han hadde dratt til Jerusalem for å tilbe,+ 28 men han vendte nå tilbake og satt i sin vogn og leste høyt fra profeten Jesaja.+ 29 Da sa ånden+ til Filip: «Gå bort og hold deg tett opptil denne vognen.» 30 Filip løp borttil og hørte ham lese høyt fra profeten Jesaja, og han sa: «Forstår du egentlig det du leser?» 31 Han sa: «Hvordan skulle jeg vel noensinne kunne det uten at noen veiledet meg?» Og han bad Filip inntrengende om å stige opp og sette seg hos ham. 32 Men det stykket i Skriften som han leste høyt, var dette: «Som en sau ble han ført til slakting, og som et lam som er stumt overfor den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn.+ 33 Under hans ydmykelse ble dommen tatt bort fra ham.+ Hvem skal fortelle detaljene om hans slekt?* For hans liv blir tatt bort fra jorden.»+

34 Som svar sa evnukken til Filip: «Jeg ber deg: Hvem sier profeten dette om? Om seg selv eller om en annen?» 35 Filip åpnet sin munn,+ og idet han begynte med dette skriftstedet,+ forkynte han det gode budskap om Jesus for ham. 36 Som de nå drog fram etter veien, kom de til en ansamling av vann, og evnukken sa: «Se, her er det vann; hva hindrer meg i å bli døpt?»+ 37* —— 38 Dermed bød han at vognen skulle stanse, og de gikk begge ned i vannet, både Filip og evnukken; og han døpte ham. 39 Da de var kommet opp av vannet, førte Jehovas* ånd Filip hurtig bort,+ og evnukken så ham ikke mer, for han drog videre på sin vei og frydet seg. 40 Men Filip ble funnet å være i Ạsjdod,* og han drog gjennom området og fortsatte å forkynne+ det gode budskap for alle byene inntil han kom til Cæsarẹa.+

9 Men Saulus, som fortsatt åndet trussel og mord+ mot Herrens disipler,+ gikk til øverstepresten 2 og bad ham om brev til synagogene i Damaskus, for at han kunne føre alle han fant som hørte til Veien,*+ både menn og kvinner, bundet til Jerusalem.

3 På sin reise nærmet han seg nå Damaskus, da et lys fra himmelen plutselig strålte omkring ham,+ 4 og han falt til jorden og hørte en røst si til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»+ 5 Han sa: «Hvem er du, Herre?» Han sa: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.+ 6 Men reis deg+ og gå inn i byen, og det vil bli sagt deg hva du må gjøre.» 7 De mennene som reiste sammen med ham,+ stod nå målløse,+ for de hørte nok lyden av en røst,+ men så ingen. 8 Men Saulus reiste seg fra jorden, og selv om hans øyne var åpnet, så han ingenting.+ De ledet ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. 9 Og i tre dager så han ingenting,+ og han verken spiste eller drakk.

10 I Damaskus var det en disippel som het Ananịas,+ og Herren sa til ham i et syn: «Ananịas!» Han sa: «Her er jeg, Herre.» 11 Herren sa til ham: «Reis deg, gå til den gaten som kalles Den rette, og søk i Judas’ hus etter en mann som heter Saulus, fra Tạrsus.+ For se, han ber, 12 og i et syn* har han sett en mann ved navn Ananịas komme inn og legge hendene på ham, for at han skulle få synet igjen.»+ 13 Men Ananịas svarte: «Herre, jeg har hørt av mange om denne mannen, hvor mye skade han har voldt dine hellige i Jerusalem. 14 Og her har han myndighet fra overprestene til å legge alle dem som påkaller ditt navn,+ i lenker.» 15 Men Herren sa til ham: «Gå av sted, for denne mannen er et utvalgt kar+ for meg til å bære mitt navn ut til nasjonene+ så vel som til konger+ og Israels sønner. 16 For jeg skal tydelig vise ham hvor mye han må lide for mitt navn.»+

17 Da gikk Ananịas av sted og kom inn i huset, og han la hendene på ham og sa: «Saul, bror, Herren, den Jesus som viste seg for deg på veien der du kom, har utsendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt med hellig ånd.»+ 18 Og straks falt det noe som lignet skjell, fra øynene hans, og han fikk synet igjen; og han reiste seg og ble døpt, 19 og han tok til seg føde og fikk krefter.+

Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus,+ 20 og straks begynte han å forkynne Jesus+ i synagogene, at han er Guds Sønn. 21 Men alle som hørte ham, ble forbauset og sa: «Er ikke dette den mannen som herjet+ blant dem i Jerusalem som påkaller dette navn, og som var kommet hit nettopp i denne hensikt — for at han skulle føre dem bundet til overprestene?»+ 22 Men Saulus fortsatte å vokse enda mer i kraft og gjorde de jødene som bodde i Damaskus, forbløffet, idet han logisk beviste at denne er KRISTUS.+

23 Da det nå var gått nokså mange dager, rådslo jødene med hverandre om å rydde ham av veien.+ 24 Saulus ble imidlertid kjent med deres komplott mot ham. Men de holdt nøye vakt også ved portene både dag og natt for å rydde ham av veien.+ 25 Da tok hans disipler ham og firte ham ned om natten, gjennom en åpning i muren, idet de senket ham ned i en kurv.+

26 Da han kom til Jerusalem,+ forsøkte han å slutte seg til disiplene; men de var alle redde for ham, for de trodde ikke at han var en disippel. 27 Da kom Bạrnabas ham til hjelp+ og førte ham til apostlene, og han fortalte dem i detalj hvordan han på veien hadde sett Herren,+ og at han hadde talt til ham,+ og hvordan han i Damaskus+ hadde talt frimodig i Jesu navn. 28 Og han ble hos dem og gikk inn og ut* i Jerusalem og talte frimodig i Herrens navn;+ 29 og han talte og diskuterte med de gresktalende jøder.* Men disse gjorde forsøk på å rydde ham av veien.+ 30 Da brødrene oppdaget dette, førte de ham ned til Cæsarẹa og sendte ham av sted til Tạrsus.+

31 Nå gikk menigheten+ i hele Judẹa og Galilẹa og Samạria virkelig inn i en periode med fred og ble bygd opp; og idet den vandret i Jehovas* frykt+ og i den hellige ånds+ trøst, fortsatte den å vokse.

32 Da Peter nå drog gjennom alle landsdelene, kom han også ned til de hellige som bodde i Lỵdda.+ 33 Der fant han en mann som het Ænẹas, som hadde ligget strak på en båre i åtte år, for han var lam. 34 Og Peter sa til ham:+ «Ænẹas, Jesus Kristus helbreder deg.+ Stå opp og re opp sengen din.» Og han stod straks opp. 35 Og alle som bodde i Lỵdda og på Sạron-sletten,*+ så ham, og de vendte seg til Herren.+

36 Men i Jọppe+ var det en disippel som het Tabịta, som oversatt betyr Dọrkas.* Hun var rik på gode gjerninger+ og gav mange barmhjertighetsgaver. 37 Men det skjedde i de dager at hun ble syk og døde. Og de vasket henne og la henne i et rom ovenpå. 38 Siden Lỵdda lå i nærheten av Jọppe,+ sendte nå disiplene, da de hørte at Peter var i den byen, to menn til ham for å be ham inntrengende: «Vær så snill, kom uten å nøle over til oss.»* 39 Da reiste Peter seg og gikk med dem. Og da han kom fram, førte de ham opp i rommet ovenpå; og alle enkene trådte gråtende fram for ham og viste fram mange underkledninger og ytterkledninger+ av dem som Dọrkas pleide å lage mens hun var blant dem.+ 40 Men Peter sendte alle ut+ og falt på kne og bad, og idet han vendte seg mot legemet, sa han: «Tabịta,* stå opp!» Hun åpnet øynene, og da hun fikk se Peter, satte hun seg opp.+ 41 Han gav henne hånden og reiste henne opp,+ og han kalte på de hellige og enkene og stilte henne levende fram for dem.+ 42 Dette ble kjent i hele Jọppe, og mange kom til tro på Herren.+ 43 Han ble nokså mange dager i Jọppe,+ hos en viss Simon, en garver.+

10 Nå var det i Cæsarẹa en mann som het Kornẹlius, en offiser*+ i den italienske hæravdeling,+ som den ble kalt, 2 en gudhengiven mann,+ en som fryktet+ Gud sammen med hele sin husstand, og han gav mange barmhjertighetsgaver til folket+ og påkalte stadig Gud.+ 3 Omtrent ved den niende time*+ på dagen så han tydelig i et syn+ en Guds engel+ som kom inn til ham og sa til ham: «Kornẹlius!» 4 Mannen stirret på ham og ble skremt og sa: «Hva er det, Herre?» Han sa til ham: «Dine bønner+ og barmhjertighetsgaver har steget opp til minne framfor Gud.*+ 5 Så send nå noen menn til Jọppe, og kall til deg en viss Simon, som har tilnavnet Peter. 6 Denne mannen er gjest hos en viss Simon, en garver, som har et hus ved havet.»+ 7 Så snart engelen som talte til ham, var gått, kalte han til seg to av sine hustjenere og en gudhengiven soldat av dem som bestandig var hos ham,+ 8 og han fortalte dem alt og sendte dem til Jọppe.+

9 Neste dag, mens de var på vei og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket+ omkring den sjette time* for å be.+ 10 Men han ble svært sulten og ville spise. Mens de stelte i stand, falt han i transe+ 11 og så himmelen åpnet+ og et slags kar* komme ned lik en stor linduk som ble senket ned på jorden etter sine fire hjørner; 12 og i det var det alle slag av jordens firbente skapninger og krypdyr og himmelens fugler.+ 13 Og en røst kom til ham: «Reis deg, Peter, slakt* og spis!»+ 14 Men Peter sa: «Aldeles ikke, Herre, for aldri har jeg spist noe besmittet og urent.»+ 15 Og røsten talte igjen til ham, for annen gang: «Du skal slutte med å kalle de ting som Gud har renset, for besmittet.»+ 16 Dette skjedde en tredje gang, og straks ble karet tatt opp til himmelen.+

17 Mens Peter nå var i stor villrede i sitt indre med hensyn til hva det synet han hadde sett, skulle bety, se, da hadde de mennene som var sendt av Kornẹlius, spurt seg fram til Simons hus og stod der ved porten.+ 18 Og de ropte og spurte om Simon, som hadde tilnavnet Peter, var gjest der. 19 Mens Peter gjennomgikk synet i sitt sinn, sa ånden:+ «Se, tre* menn søker deg. 20 Men reis deg, gå ned og dra av sted med dem, uten å tvile i det hele tatt, for jeg har sendt dem.»+ 21 Peter gikk da ned til mennene og sa: «Se, jeg er den dere søker. Hva er grunnen til at dere er her?» 22 De sa: «Kornẹlius, en offiser, en rettferdig mann som frykter Gud+ og blir vel omtalt+ av hele den jødiske nasjon, fikk beskjed fra Gud* ved en hellig engel om å sende bud etter deg for at du skulle komme til hans hus, og om å høre de ting du har å si.» 23 Han bad dem derfor inn og viste dem gjestfrihet.

Neste dag brøt han opp og drog av sted sammen med dem, og noen av brødrene fra Jọppe drog med ham. 24 Dagen etter kom han inn i Cæsarẹa. Kornẹlius ventet dem naturligvis og hadde kalt sammen sine slektninger og nære venner. 25 Da Peter trådte inn, kom Kornẹlius ham i møte, falt ned for hans føtter og bøyde seg ærbødig for ham. 26 Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg; jeg er også selv et menneske.»+ 27 Og mens han snakket med ham, gikk han inn og fant mange mennesker samlet, 28 og han sa til dem: «Dere vet godt hvor ulovlig det er for en jøde å slutte seg til eller nærme seg en mann av et annet folk;+ og likevel har Gud vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske besmittet eller urent.+ 29 Derfor kom jeg også uten innvendinger da det ble sendt bud etter meg. Så nå spør jeg om grunnen til at dere har sendt bud etter meg.»

30 Da sa Kornẹlius: «For fire dager siden, regnet fra denne time, bad jeg i mitt hus ved den niende time*+ da, se, en mann i skinnende klær+ stod foran meg 31 og sa: ’Kornẹlius, din bønn er blitt hørt med velvilje, og dine barmhjertighetsgaver er blitt husket framfor Gud.+ 32 Send derfor bud til Jọppe, og kall til deg Simon, som har tilnavnet Peter.+ Denne mannen er gjest i huset til Simon, en garver, ved havet.’+ 33 Derfor sendte jeg straks bud til deg, og du gjorde vel i å komme hit. Nå er vi da alle til stede framfor Gud for å høre alt det du er blitt befalt av Jehova* å si.»+

34 Da åpnet Peter sin munn og sa: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk,*+ 35 men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.*+ 36 Han sendte ut ordet+ til Israels sønner for å forkynne for dem det gode budskap om fred+ ved Jesus Kristus: Denne er Herre over alle andre.+ 37 Dere kjenner til det som har vært samtaleemne i hele Judẹa, og som begynte i Galilẹa etter den dåp som Johannes forkynte,+ 38 det med Jesus, som var fra Nạsaret — hvordan Gud salvet ham med hellig ånd+ og kraft, og han gikk gjennom landet og gjorde godt og helbredet alle dem som var undertrykt av Djevelen;+ for Gud var med ham.+ 39 Og vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem; men de ryddet ham også av veien ved å henge ham på en pæl.*+ 40 Ham oppreiste Gud på den tredje dag og lot ham bli tilkjennegitt,+ 41 ikke for hele folket, men for vitner som på forhånd var utpekt av Gud,+ for oss, som spiste og drakk sammen med ham+ etter hans oppstandelse fra de døde. 42 Han påla oss også å forkynne+ for folket og å avlegge et grundig vitnesbyrd om at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over de levende og de døde.+ 43 Om ham vitner alle profetene,+ at enhver som tror på ham, får tilgivelse for synder ved hans navn.»+

44 Mens Peter ennå talte om disse ting, falt den hellige ånd på alle dem som hørte ordet.+ 45 Og de trofaste som var kommet sammen med Peter, og som var av de omskårne, var forbløffet, fordi den hellige ånds frie gave nå ble utøst også over folk av nasjonene.+ 46 For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud.+ Da reagerte Peter ved å si: 47 «Kan noen forby dem vannet, så de ikke skulle bli døpt,+ de som har fått den hellige ånd liksom vi?» 48 Dermed bød han at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn.+ Så anmodet de ham om å bli noen dager.

11 Nå hørte apostlene og brødrene som var i Judẹa, at folk av nasjonene+ også hadde tatt imot Guds ord. 2 Da så Peter kom opp til Jerusalem, begynte de som var tilhengere av omskjærelsen,+ å strides med ham, 3 idet de sa at han hadde gått inn i huset til menn som ikke var omskåret, og hadde spist sammen med dem. 4 Da begynte Peter å tale og fortsatte å forklare enkelthetene for dem, idet han sa:

5 «Jeg var i byen Jọppe og bad, og i en transe så jeg et syn, et slags kar som kom ned lik en stor linduk som ble senket ned fra himmelen etter sine fire hjørner, og det kom helt bort til meg. 6 Jeg stirret ned i det og betraktet det nærmere og så jordens firbente skapninger og ville dyr og krypdyr og himmelens fugler.+ 7 Jeg hørte også en røst si til meg: ’Reis deg, Peter, slakt og spis!’+ 8 Men jeg sa: ’Aldeles ikke, Herre, for noe besmittet eller urent er aldri kommet inn i min munn.’+ 9 Annen gang svarte røsten fra himmelen: ’Du skal slutte med å kalle de ting Gud har renset, for besmittet.’+ 10 Dette skjedde en tredje gang, og alt ble trukket opp til himmelen igjen.+ 11 Og se, i samme øyeblikk stod det tre menn ved det huset som vi var i; de var blitt sendt til meg fra Cæsarẹa.+ 12 Ånden+ sa så til meg at jeg skulle dra med dem, uten å tvile i det hele tatt. Men disse seks brødrene drog også med meg, og vi gikk inn i mannens hus.+

13 Han fortalte oss hvordan han hadde sett engelen stå i hans hus og si: ’Send noen menn til Jọppe, og send bud etter Simon, som har tilnavnet Peter,+ 14 og han skal tale til deg om de ting som du og hele din husstand kan bli frelst ved.’+ 15 Men da jeg begynte å tale, falt den hellige ånd på dem, liksom den også gjorde på oss i begynnelsen.+ 16 Da husket jeg Herrens uttalelse, hvordan han pleide å si: ’Johannes for sin del døpte med vann,+ men dere skal bli døpt i hellig ånd.’+ 17 Når altså Gud gav dem den samme frie gave som han også gav oss som har trodd på Herren Jesus Kristus,+ hvem var da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?»+

18 Da de nå hørte disse ting, slo de seg til ro,+ og de æret Gud+ og sa: «Så har da Gud også gitt folk av nasjonene anger med henblikk på liv.»+

19 De som nå var blitt spredt+ på grunn av den trengselen som oppstod i forbindelse med Stẹfanus, drog omkring helt til Fønịkia+ og Kypros+ og Antiọkia, men de talte ikke ordet til andre enn jøder.+ 20 Men blant dem var det noen menn fra Kypros og Kyrẹne som kom til Antiọkia og begynte å tale til de gresktalende,*+ idet de forkynte det gode budskap om Herren Jesus.+ 21 Og Jehovas* hånd+ var med dem, og et stort antall som ble troende, vendte seg til Herren.+

22 Beretningen om dem kom menigheten i Jerusalem for øre, og de utsendte Bạrnabas+ til Antiọkia. 23 Da han kom fram og så Guds ufortjente godhet,+ frydet han seg+ og begynte å oppmuntre dem alle til med hjertets forsett å bli i Herren;+ 24 for han var en god mann og full av hellig ånd og tro. Og en anselig skare ble lagt til Herren.+ 25 Så drog han av sted til Tạrsus+ for å lete grundig etter Saulus,+ 26 og etter at han hadde funnet ham, førte han ham til Antiọkia. Slik gikk det til at de i et helt år kom sammen med dem i menigheten og underviste en ganske stor skare, og det var i Antiọkia at disiplene ved guddommelig forsyn først ble kalt kristne.*+

27 Nå kom det i disse dager noen profeter+ ned fra Jerusalem til Antiọkia. 28 En av dem, som het Ạgabus,+ reiste seg og begynte ved ånden å gi til kjenne at en stor hungersnød skulle komme over hele den bebodde jord;+ den kom da også i Claudius’ tid. 29 Da bestemte disiplene seg for at de, alt etter som enhver av dem hadde råd til,+ skulle sende noe til hjelp+ for de brødrene som bodde i Judẹa; 30 og dette gjorde de, idet de sendte det til de eldste* ved Bạrnabas’ og Saulus’ hånd.+

12 På denne tiden la kong Herodes* hånd på noen av dem som tilhørte menigheten, og mishandlet+ dem. 2 Han henrettet Jakob, Johannes’ bror,+ med sverd.+ 3 Da han så at det behaget jødene,+ gikk han videre og arresterte også Peter. (Det var da de usyrede brøds dager.)+ 4 Og da han hadde grepet ham, satte han ham i fengsel+ og overgav ham til fire vaktskift, med fire soldater i hvert, som skulle holde vakt over ham, ettersom han hadde i sinne å føre ham fram for folket etter påsken.+ 5 Peter ble derfor holdt i forvaring i fengselet; men det ble stadig bedt+ inderlig til Gud for ham av menigheten.

6 Da nå Herodes skulle til å føre ham fram, sov Peter den natten mellom to soldater, bundet med to lenker, og vakter foran døren bevoktet fengselet. 7 Men se, Jehovas* engel stod der,+ og et lys skinte i fengselscellen. Han støtte Peter i siden og vekket ham+ og sa: «Skynd deg, stå opp!» Og lenkene falt+ av hendene hans. 8 Engelen+ sa til ham: «Bind om deg og bind på deg sandalene dine.» Han så gjorde. Til slutt sa han til ham: «Ta på deg ytterkledningen+ din og følg etter meg.» 9 Og han gikk ut og fulgte etter ham, men han visste ikke at det som skjedde ved engelen, var virkelig. Han gikk faktisk ut fra at han så et syn.+ 10 Etter at de hadde passert den første vaktposten og den andre, kom de til den jernporten som førte ut til byen, og den åpnet seg for dem av seg selv.+ Og etter at de var kommet ut, gikk de én gate fram, og straks forlot engelen ham. 11 Og Peter, som kom til seg selv, sa: «Nå vet jeg virkelig at Jehova* har sendt sin engel+ og utfridd+ meg av Herodes’ hånd og av alt det som jødefolket ventet på.»

12 Og etter at han hadde tenkt over det, gikk han til huset til Maria, mor til Johannes som hadde tilnavnet Markus,+ hvor nokså mange var samlet og bad. 13 Da han banket på døren til portrommet, kom en tjenestepike som het Rọde, for å høre hva det gjaldt, 14 og da hun kjente igjen Peters røst, åpnet hun i sin glede ikke porten, men løp inn og fortalte at Peter stod utenfor portrommet. 15 De sa til henne: «Du er gal.» Men hun fortsatte å hevde bestemt at det var tilfellet. Da begynte de å si: «Det er hans engel.»+ 16 Men Peter ble stående der og banke på. Da de åpnet, så de ham og ble forbauset. 17 Men han gav tegn+ til dem med hånden om å være stille og fortalte dem i detalj hvordan Jehova* hadde ført ham ut av fengselet, og han sa: «Fortell disse ting til Jakob+ og brødrene.» Så gikk han ut og reiste til et annet sted.

18 Da det nå ble dag,+ var det ikke så lite røre blant soldatene med hensyn til hvor det egentlig var blitt av Peter. 19 Herodes+ lette omhyggelig etter ham, og da han ikke fant ham, forhørte han vaktene og befalte at de skulle føres bort og straffes;+ og han drog ned fra Judẹa til Cæsarẹa og tilbrakte en tid der.

20 Nå var han i stridshumør overfor folket i Tỵrus og Sịdon. Samstemmig kom de da til* ham, og etter at de hadde overtalt Blạstus, som hadde ansvaret for kongens sovekammer, begynte de å be om fred, fordi deres land ble forsynt med mat+ fra kongens land. 21 Men på en fastsatt dag kledde Herodes seg i kongelig skrud og satte seg på dommersetet og begynte å holde en tale til dem. 22 Da begynte folket som var samlet, å rope: «En guds røst, og ikke et menneskes!»+ 23 I samme øyeblikk slo Jehovas* engel ham,+ fordi han ikke gav Gud æren;+ og han ble oppspist av ormer og utåndet.

24 Men Jehovas* ord+ fortsatte å ha framgang og utbre seg.+

25 Da nå Bạrnabas+ og Saulus hadde fullført hjelpetjenesten+ i Jerusalem, vendte de tilbake og tok med seg Johannes,+ han som hadde tilnavnet Markus.

13 Nå var det i Antiọkia profeter+ og lærere i den lokale menighet: både Bạrnabas og Sịmeon, som ble kalt Nịger, og Lụkius+ fra Kyrẹne og Mạnaen, som var oppdratt* sammen med Herodes, landsdelsherskeren,* og Saulus. 2 Mens de offentlig tjente+ Jehova* og fastet, sa den hellige ånd: «Ta ut blant dere Bạrnabas og Saulus+ for meg til den gjerning som jeg har kalt dem til.» 3 Da fastet de og bad og la hendene+ på dem og lot dem dra.

4 Disse mennene, som var blitt utsendt av den hellige ånd, drog så ned til Selevkịa, og derfra seilte de av sted til Kypros. 5 Og da de kom til Sạlamis, begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes+ med seg som medhjelper.

6 Da de hadde dratt gjennom hele øya så langt som til Pạfos, traff de på en mann, en trollmann, en falsk profet,+ en jøde ved navn Bar-Jẹsus, 7 og han var hos prokonsulen* Sẹrgius Paulus, en intelligent mann. Denne kalte til seg Bạrnabas og Saulus og søkte oppriktig å høre Guds ord. 8 Men Ẹlymas, trollmannen (det er i virkeligheten slik navnet hans oversettes), begynte å stå dem imot+ og søkte å vende prokonsulen bort fra troen. 9 Saulus, som også heter Paulus,* ble fylt med hellig ånd, så fast på ham 10 og sa: «Å, du som er full av all slags svik og all slags kjeltringaktighet, du Djevelens sønn,+ du fiende av alt som er rettferdig, vil du ikke holde opp med å fordreie Jehovas* rette veier? 11 Nåvel, se, Jehovas* hånd er over deg, og du skal bli blind og ikke se sollyset for en tid.» I samme øyeblikk falt en tett tåke og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte etter noen som kunne lede ham ved hånden.+ 12 Da nå prokonsulen+ så det som hadde skjedd, ble han en troende, for han var slått av forundring over Jehovas* lære.

13 Mennene seilte nå sammen med Paulus ut fra Pạfos og kom til Pẹrge i Pamfỵlia.+ Men Johannes+ trakk seg tilbake fra dem og vendte tilbake+ til Jerusalem. 14 De drog imidlertid videre fra Pẹrge og kom til Antiọkia i Pisịdia, og de gikk inn i synagogen+ på sabbatsdagen og satte seg. 15 Etter opplesningen av Loven+ og av Profetene sendte synagogeforstanderne+ bud til dem og sa: «Menn, brødre, hvis dere har noe oppmuntrende ord til folket, så si det.» 16 Da reiste Paulus seg, og han gav tegn+ med hånden og sa:

«Menn, israelitter og dere andre som frykter Gud, hør!+ 17 Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre forfedre, og han opphøyde folket da de bodde som utlendinger i Egypts land, og førte dem ut av det med løftet arm.+ 18 Og i en periode på omkring førti år+ tålte han deres handlemåte i ødemarken. 19 Etter å ha tilintetgjort sju nasjoner i Kạnaans land fordelte han deres land ved loddkasting:+ 20 alt dette i løpet av omkring fire hundre og femti år.

Og etter dette* gav han dem dommere inntil profeten Samuel.+ 21 Men fra da av krevde de en konge,+ og Gud gav dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Bẹnjamins stamme,+ i førti år. 22 Og etter å ha fjernet ham+ oppreiste han David for dem som konge,+ ham som han vitnet om og sa: ’Jeg har funnet David, Ịsais sønn,+ en mann etter mitt hjerte,+ som skal gjøre alt det jeg ønsker.’+ 23 Av dennes avkom+ har Gud i samsvar med sitt løfte ført en frelser+ til Israel, Jesus, 24 etter at Johannes,+ forut for hans fremtreden,+ offentlig hadde forkynt dåp som symbol på anger for hele Israels folk. 25 Men da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: ’Hva går dere ut fra at jeg er? Jeg er ikke han.* Men se, det kommer en etter meg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalene på hans føtter.’+

26 Menn, brødre, dere sønner av Abrahams slekt og de andre blant dere som frykter Gud, ordet om denne frelse er blitt sendt ut til oss.+ 27 For Jerusalems innbyggere og deres styresmenn kjente ham ikke,+ men da de opptrådte som dommere, oppfylte de Profetenes utsagn,+ de som blir lest opp hver sabbat, 28 og enda de ikke fant noen grunn til dødsstraff,+ krevde de av Pilatus at han skulle bli henrettet.+ 29 Da de nå hadde fullbyrdet alt det som står skrevet om ham,+ tok de ham ned fra pælen*+ og la ham i en minnegrav.+ 30 Men Gud oppreiste ham fra de døde;+ 31 og i mange dager ble han synlig for dem som sammen med ham hadde dratt opp fra Galilẹa til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket.+

32 Og nå forkynner vi dere det gode budskap om det løfte som ble gitt til forfedrene,+ 33 at Gud fullstendig har oppfylt det for oss, deres* barn, i og med at han oppreiste Jesus;+ slik det også står skrevet i den annen salme: ’Du er min sønn, jeg er i dag blitt din Far.’+ 34 Og det at han oppreiste ham fra de døde, så han ikke mer skulle vende tilbake til forgjengelighet,* har han sagt på denne måten: ’Jeg vil gi dere den kjærlige godhet overfor David, den som er trofast.’+ 35 Derfor sier han også i en annen salme: ’Du skal ikke la din lojale se forråtnelse.’+ 36 For David+ tjente jo Guds klart uttrykte vilje i sin egen generasjon og sovnet inn i døden og ble lagt hos sine forfedre og så forråtnelse.+ 37 Men han som Gud oppreiste, så ikke forråtnelse.+

38 La det derfor være kjent for dere, brødre, at gjennom ham blir det forkynt dere tilgivelse for synder,+ 39 og at alt det dere ikke kunne bli erklært skyldfri for ved hjelp av Moseloven,+ det blir enhver som tror, erklært skyldfri for ved hjelp av ham.+ 40 Se derfor til at det som blir sagt i Profetene, ikke kommer over dere: 41 ’Dere skal se det, dere foraktere, og undre dere over det og forsvinne, for jeg gjør en gjerning i DERES dager, en gjerning som dere slett ikke kommer til å tro, selv om noen forteller dere om det i detalj.’»+

42 Da de nå var på vei ut, begynte folket å be inntrengende om at det måtte bli talt til dem om disse ting den følgende sabbat.+ 43 Etter at synagogeforsamlingen nå var blitt oppløst, fulgte mange av jødene og av proselyttene som tilbad Gud,* med Paulus og Bạrnabas,+ som talte til dem og begynte å oppfordre dem inntrengende+ til å bli i Guds ufortjente godhet.+

44 Neste sabbat kom nesten hele byen sammen for å høre Jehovas* ord.+ 45 Da jødene fikk se folkeskarene, ble de fylt av skinnsyke+ og begynte bespottelig å motsi de ting som ble talt av Paulus.+ 46 Paulus og Bạrnabas talte da med frimodighet og sa: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere.+ Siden dere støter det fra dere+ og ikke anser dere selv for verdige til evig liv, se, så vender vi oss til nasjonene.+ 47 Ja, Jehova* har gitt oss befaling med disse ord: ’Jeg har satt deg til et lys for nasjoner,+ for at du skal være til frelse til jordens ytterste ende.’»*+

48 Da de som var av nasjonene, hørte dette, begynte de å glede seg og å ære Jehovas* ord,+ og alle de som var rett innstilt for* evig liv, ble troende.+ 49 Og Jehovas* ord ble etter hvert brakt ut over hele landet.+ 50 Men jødene+ hisset opp de ansette kvinner som tilbad Gud,* og byens fremste menn, og de fikk i stand en forfølgelse+ mot Paulus og Bạrnabas og drev dem utenfor sine grenser. 51 Disse ristet støvet av sine føtter mot dem+ og drog til Ikọnium. 52 Og disiplene ble stadig fylt med glede+ og hellig ånd.

14 I Ikọnium+ gikk de nå sammen inn i jødenes synagoge+ og talte på en slik måte at en stor mengde av både jøder og grekere+ ble troende. 2 Men de jødene som ikke trodde, hisset opp+ folk av nasjonene og øvde en urett påvirkning på deres sjeler imot brødrene.+ 3 Derfor tilbrakte de en lengre tid med å tale frimodig med myndighet fra Jehova,* som gav vitnesbyrd om sin ufortjente godhets ord ved å la tegn og varsler skje ved deres hender.+ 4 Men mengden i byen delte seg, og noen var for jødene, men andre for apostlene. 5 Da det nå ble gjort et voldsomt forsøk fra både folk av nasjonene og jødene med deres styresmenn på å behandle dem uforskammet og steine dem+ 6 og de ble underrettet om det, flyktet+ de til byene i Lykaọnia, Lỵstra og Dẹrbe, og landet omkring; 7 og der fortsatte de å forkynne det gode budskap.+

8 Nå satt det en mann i Lỵstra som var kraftløs i føttene, ufør fra mors liv,+ og han hadde aldri gått i det hele tatt. 9 Denne mannen hørte Paulus tale, og da Paulus betraktet ham oppmerksomt og så at han hadde tro+ til å bli gjort frisk,* 10 sa han med høy røst: «Reis deg og stå oppreist på føttene dine.» Og han sprang opp og begynte å gå.+ 11 Og da folkeskarene så hva Paulus hadde gjort, hevet de sin røst og sa på lykaonisk: «Gudene+ er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss!» 12 Og de begynte å kalle Bạrnabas for Zevs,* men Paulus for Hẹrmes,* siden det var han som førte ordet. 13 Og presten for Zevs, hvis tempel lå foran byen,* kom med okser og kranser til portene og ønsket å frambære ofre+ sammen med folkeskarene.

14 Men da apostlene Bạrnabas og Paulus hørte om det, sønderrev de sine ytterkledninger og sprang ut i folkemengden og ropte 15 og sa: «Menn, hvorfor gjør dere dette? Også vi er mennesker+ med de samme svakheter+ som dere, og vi forkynner dere det gode budskap for at dere skal vende dere bort fra disse tomme+ ting og til den levende Gud,+ som dannet himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.+ 16 I de generasjoner som er gått, har han tillatt alle nasjonene å gå sine egne veier,+ 17 selv om han slett ikke har latt seg uten vitnesbyrd, idet han har gjort godt+ og gitt dere regn+ fra himmelen og fruktbare tider og fylt DERES hjerter i fullt mål med føde og glede.»+ 18 Og likevel fikk de ved å si disse ting bare med nød og neppe hindret folkeskarene i å ofre til dem.

19 Men det kom noen jøder fra Antiọkia og Ikọnium og overtalte folkeskarene,+ og de steinet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død.+ 20 Men da disiplene flokket seg omkring ham, reiste han seg opp og gikk inn i byen. Og neste dag drog han derfra sammen med Bạrnabas til Dẹrbe.+ 21 Og etter at de hadde forkynt det gode budskap for den byen og gjort nokså mange disipler,+ vendte de tilbake til Lỵstra og til Ikọnium og til Antiọkia, 22 idet de styrket disiplenes sjeler+ og oppmuntret dem til å bli i troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.»+ 23 De utnevnte* også eldste+ for dem i hver menighet, og under bønn og faste+ overgav de dem til Jehova,*+ som de var kommet til tro på.

24 Og de drog gjennom Pisịdia og kom til Pamfỵlia,+ 25 og etter at de hadde talt ordet* i Pẹrge, drog de ned til Attalịa. 26 Og derfra seilte de av sted til Antiọkia,+ hvor de var blitt overgitt til Guds ufortjente godhet til den gjerning som de nå hadde fullført.+

27 Da de var kommet fram og hadde samlet menigheten, begynte de å fortelle+ om de mange ting Gud hadde gjort ved hjelp av dem, og at han hadde åpnet døren til tro* for nasjonene.+ 28 Så tilbrakte de en ikke så kort tid sammen med disiplene.

15 Og noen menn kom ned fra Judẹa+ og begynte å lære brødrene: «Hvis dere ikke blir omskåret+ i samsvar med Moses’ skikk,+ kan dere ikke bli frelst.» 2 Men da det hadde oppstått ikke så lite uenighet og diskusjon mellom dem på den ene siden og Paulus og Bạrnabas på den andre, ordnet de det slik at Paulus og Bạrnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste* i Jerusalem+ i forbindelse med denne diskusjonen.

3 Etter at disse så var blitt fulgt et stykke på veien av menigheten,+ drog de videre gjennom både Fønịkia og Samạria og fortalte i detalj om omvendelsen* av folk av nasjonene,+ og de vakte stor glede hos alle brødrene.+ 4 Da de kom til Jerusalem, ble de vennlig mottatt+ av menigheten og apostlene og de eldste, og de fortalte om de mange ting som Gud hadde gjort ved hjelp av dem.+ 5 Men noen av dem fra fariseernes sekt som var kommet til troen, reiste seg fra sine plasser og sa: «Det er nødvendig å omskjære dem+ og pålegge dem å holde Moseloven.»+

6 Og apostlene og de eldste kom sammen for å ta seg av denne saken.+ 7 Etter at det nå hadde vært stor diskusjon,+ reiste Peter seg og sa til dem: «Menn, brødre, dere vet godt at Gud fra de første dager gjorde det valg blant dere at folk av nasjonene ved min munn skulle høre det gode budskaps ord og tro;+ 8 og Gud, som kjenner hjertet,+ vitnet ved å gi dem den hellige ånd,+ liksom han også gjorde når det gjaldt oss. 9 Og han gjorde ingen forskjell i det hele tatt mellom oss og dem,+ men renset deres hjerter ved troen.+ 10 Så hvorfor setter dere nå Gud på prøve ved å legge et åk+ på disiplenes nakke som verken våre forfedre eller vi var i stand til å bære?+ 11 Vi stoler derimot på at vi blir frelst ved Herren Jesu ufortjente godhet+ på samme måte som også disse.»+

12 Da tidde hele forsamlingen, og de begynte å høre på Bạrnabas og Paulus, som fortalte om de mange tegn og varsler som Gud ved dem hadde gjort blant nasjonene.+ 13 Etter at de hadde holdt opp med å tale, svarte Jakob og sa: «Menn, brødre, hør på meg.+ 14 Sịmeon*+ har utførlig fortalt om hvordan Gud for første gang vendte sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn.+ 15 Og med dette stemmer Profetenes ord overens, slik som det står skrevet: 16 ’Etter dette skal jeg vende tilbake og gjenoppbygge Davids hytte,* som er falt ned; og jeg skal gjenoppbygge dens ruiner og reise den igjen,+ 17 for at de som er igjen av menneskene, oppriktig kan søke Jehova* sammen med folk av alle nasjonene, folk som er kalt med mitt navn,* sier Jehova,* som gjør disse ting,+ 18 som er kjent fra gammel tid.’*+ 19 Min avgjørelse er derfor at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem fra nasjonene som vender seg til Gud,+ 20 men skrive til dem at de skal avholde seg* fra ting som er besmittet av avguder,+ og fra utukt*+ og fra det som er kvalt,*+ og fra blod.*+ 21 For fra gammel tid* har Moses i by etter by hatt dem som forkynner ham, for han blir lest opp i synagogene hver sabbat.»+

22 Da besluttet apostlene og de eldste* sammen med hele menigheten å sende noen utvalgte menn blant dem til Antiọkia sammen med Paulus og Bạrnabas, nemlig Judas, som ble kalt Bạrsabbas,+ og Sịlas — ledende menn blant brødrene; 23 og ved deres hånd skrev de:

«Apostlene og de eldste, DERES brødre, til de brødre i Antiọkia+ og Syria og Kilịkia+ som er fra nasjonene: Vær hilset! 24 Da vi har hørt at noen fra oss har gjort dere urolige med sine taler+ og forsøkt å forstyrre DERES sjeler, enda vi ikke har gitt dem noen instrukser,+ 25 er vi kommet til full enighet*+ og har besluttet å velge ut noen menn og sende dem til dere sammen med våre elskede brødre Bạrnabas og Paulus,+ 26 menn som har overgitt sine sjeler* for vår Herre Jesu Kristi navn.+ 27 Vi sender derfor Judas og Sịlas,+ så de også kan meddele de samme ting muntlig.+ 28 For den hellige ånd+ og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde+ på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: 29 at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder,+ og fra blod+ og fra det som er kvalt,*+ og fra utukt.*+ Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting,+ vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!»*

30 Da så disse mennene var blitt sendt av sted, drog de ned til Antiọkia, og de samlet skaren av disipler og overrakte dem brevet.+ 31 Etter at de hadde lest det, gledet de seg over oppmuntringen.+ 32 Og siden Judas og Sịlas også selv var profeter,+ oppmuntret de brødrene med mang en tale og styrket dem.+ 33 Da de så hadde tilbrakt en tid der, lot brødrene dem dra i fred+ til dem som hadde utsendt dem. 34* —— 35 Men Paulus og Bạrnabas tilbrakte fortsatt en tid i Antiọkia,+ idet de lærte og forkynte, også sammen med mange andre, Jehovas* ords gode budskap.+

36 Etter noen dager sa så Paulus til Bạrnabas: «La oss framfor alt vende tilbake og besøke brødrene i hver av de byene hvor vi forkynte Jehovas* ord, for å se hvordan de har det.»+ 37 Bạrnabas var på sin side bestemt på også å ta med Johannes, som ble kalt Markus.+ 38 Men Paulus syntes ikke det var riktig å ta ham med, ettersom han hadde forlatt dem i Pamfỵlia+ og ikke var gått med dem til arbeidet. 39 Da kom det til et heftig vredesutbrudd, slik at de skiltes fra hverandre; og Bạrnabas+ tok med seg Markus og seilte av sted til Kypros.+ 40 Paulus valgte Sịlas+ og drog av sted, etter at han av brødrene var blitt overgitt til Jehovas* ufortjente godhet.+ 41 Og han drog gjennom Syria og Kilịkia og styrket menighetene.+

16 Så kom han til Dẹrbe og også til Lỵstra.+ Og se, det var en disippel der ved navn Timọteus,+ sønn av en troende jødisk kvinne, men av en gresk far, 2 og han ble vel omtalt av brødrene i Lỵstra og Ikọnium. 3 Paulus uttrykte ønske om at denne skulle dra ut med ham, og han tok ham og omskar+ ham på grunn av de jødene som var på disse stedene, for alle visste at hans far var greker. 4 Som de nå reiste gjennom byene, overgav de dem som var der, de forordninger som var blitt vedtatt av apostlene og de eldste* i Jerusalem, for at de skulle overholde dem.+ 5 Derfor fortsatte menighetene virkelig å bli gjort faste i troen+ og å vokse i tall fra dag til dag.

6 De drog dessuten gjennom Frỵgia og Galạtia-landet,+ fordi de av den hellige ånd var* blitt forbudt å tale ordet i distriktet Asia. 7 Da de så kom ned til Mỵsia, forsøkte de å dra til Bitỵnia,+ men Jesu ånd gav dem ikke lov. 8 De drog da forbi* Mỵsia og kom ned til Trọas.+ 9 Og om natten viste det seg et syn+ for Paulus: En makedonsk mann stod og bad ham inntrengende og sa: «Kom over til Makedọnia og hjelp oss!» 10 Så snart han nå hadde sett synet, forsøkte vi å komme av sted til Makedọnia,+ idet vi trakk den slutning at Gud hadde tilkalt oss for at vi skulle forkynne det gode budskap* for dem.

11 Derfor seilte vi ut fra Trọas og kom med rett kurs til Samotrạke, men dagen etter til Neạpolis, 12 og derfra til Filịppi,+ en koloni, som er den fremste byen i distriktet Makedọnia.+ Vi ble i denne byen og tilbrakte noen dager der. 13 Og på sabbatsdagen gikk vi utenfor porten, ut ved en elv, hvor vi mente det var et bønnested; og vi satte oss ned og begynte å tale til de kvinnene som var kommet sammen. 14 Og en kvinne som het Lỵdia, en purpurselger fra byen Tyatịra+ som var en tilbeder av Gud, hørte på, og Jehova* åpnet hennes hjerte+ helt, så hun gav akt på de ting som ble sagt av Paulus. 15 Da nå hun og hennes husstand var blitt døpt,+ bad hun inntrengende: «Hvis dere har ansett meg for å være trofast mot Jehova,* så kom inn i mitt hus og bli der.»+ Og hun nødde oss til å komme.+

16 Og det skjedde da vi var på vei til bønnestedet, at en tjenestepike med en ånd,+ en spådomsdemon,*+ kom imot oss. Hun pleide å skaffe sine herrer stor fortjeneste+ ved å utøve spådomskunst. 17 Denne piken fortsatte å følge etter Paulus og oss, mens hun ropte+ disse ordene: «Disse menn er Den Høyeste Guds slaver, og de forkynner dere frelsens vei.» 18 Dette fortsatte hun å gjøre i mange dager. Til slutt ble Paulus trett av det+ og snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne.»+ Og den fór ut i samme stund.+

19 Da hennes herrer nå så at deres håp om fortjeneste var borte,+ grep de fatt i Paulus og Sịlas og slepte dem til torget,* til styresmennene,+ 20 og de førte dem fram for magistratene og sa: «Disse mennene, som er jøder, skaper stor uro+ i byen vår, 21 og de forkynner skikker+ som vi ikke har lov til å anta eller følge, ettersom vi er romere.» 22 Og folkemengden reiste seg samlet mot dem; og etter at magistratene hadde revet ytterkledningene av dem, gav de befaling om at de skulle slås med stokker.+ 23 Etter at de hadde gitt dem mange slag,+ kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde dem i sikker forvaring.+ 24 Fordi han fikk en slik ordre, kastet han dem i det indre fengselet+ og satte føttene deres fast i blokken.+

25 Men omkring midnatt+ holdt Paulus og Sịlas bønn og lovpriste Gud med sang;+ ja, fangene hørte dem. 26 Plutselig inntraff det et stort jordskjelv, slik at fengselets grunnvoller ble rystet. Og i samme øyeblikk ble alle dørene åpnet, og alles lenker ble løst.+ 27 Fangevokteren, som ble vekket opp av søvnen og så at fengselsdørene var åpne, drog sverdet sitt og skulle til å gjøre det av med seg,+ for han trodde at fangene var rømt.+ 28 Men Paulus ropte med høy røst og sa: «Gjør ikke deg selv noe vondt,+ for vi er her alle sammen!» 29 Han bad da om lys og sprang inn, og skjelvende falt han ned+ for Paulus og Sịlas. 30 Og han førte dem utenfor og sa: «Herrer, hva må jeg gjøre+ for å bli frelst?» 31 De sa: «Tro på Herren Jesus, og du skal bli frelst,+ du og din husstand.»+ 32 Og de talte Jehovas* ord til ham og til alle som var i hans hus.+ 33 Og han tok dem med seg i denne nattetimen og vasket sårene deres; og han og de som hørte ham til, ble straks døpt,+ alle som én. 34 Og han førte dem inn i sitt hus og dekket et bord for dem, og han frydet seg storlig sammen med hele sin husstand nå som han var kommet til tro på Gud.

35 Da det ble dag, sendte magistratene+ betjentene for å si: «Gi disse mennene fri.» 36 Fangevokteren meddelte da Paulus deres ord: «Magistratene har sendt bud om at dere to kan bli frigitt. Kom derfor nå ut og dra av sted i fred.» 37 Men Paulus sa til dem: «Offentlig, uten at vi var dømt, prylte de oss, menn som er romere,+ og kastet oss i fengsel; og nå kaster de oss ut i hemmelighet? Nei takk! La dem heller komme selv og føre oss ut.» 38 Betjentene meddelte da magistratene disse ord. De ble redde da de hørte at mennene var romere.+ 39 De kom derfor og bad dem inntrengende, og etter at de hadde ført dem ut, anmodet de dem om å forlate byen. 40 Men de kom ut av fengselet og gikk til Lỵdias hjem, og da de så brødrene, oppmuntret+ de dem og drog av sted.

17 De reiste nå gjennom Amfịpolis og Apollọnia og kom til Tessalọnika,+ hvor det var en jødisk synagoge. 2 Paulus gikk så inn til dem, slik som han pleide,+ og på tre sabbater resonnerte han med dem ut fra Skriftene,+ 3 idet han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger at KRISTUS måtte lide+ og oppstå fra de døde,+ og han sa: «Dette er KRISTUS,+ denne Jesus som jeg forkynner for dere.» 4 Som følge av dette ble noen av dem troende+ og sluttet seg til Paulus og Sịlas,+ og det samme gjorde en stor mengde av de grekerne som tilbad Gud, og ikke få av de fremste kvinnene.

5 Men jødene, som ble skinnsyke,+ tok med seg noen onde menn blant dagdriverne på torget og dannet en pøbelflokk og begynte å bringe byen i opprør.+ Og de stormet Jạsons+ hus og begynte å lete for å få dem ført ut til pøbelen. 6 Da de ikke fant dem, slepte de Jạson og noen brødre til byens styresmenn* og ropte: «Disse mennene som har vendt opp ned+ på den bebodde jord, er nå også her, 7 og Jạson har tatt gjestfritt imot dem. Og alle disse handler i strid med keiserens* forordninger,+ idet de sier at det er en annen konge,+ Jesus.» 8 De skapte virkelig uro i folkemengden og blant byens styresmenn da de fikk høre disse ting; 9 og først etter å ha latt Jạson og de andre stille tilstrekkelig sikkerhet* lot de dem gå.

10 Straks, om natten,+ sendte brødrene både Paulus og Sịlas av sted til Berø̣a, og da de kom dit, gikk de inn i jødenes synagoge. 11 Nå var disse av et edlere sinn enn de i Tessalọnika, for de tok imot ordet med den største iver og gransket+ daglig Skriftene+ nøye for å se om disse ting forholdt seg slik.+ 12 Derfor ble mange av dem troende, og likedan ikke få av de ansette+ greske kvinner og av mennene. 13 Men da jødene fra Tessalọnika fikk vite at Guds ord ble forkynt av Paulus også i Berø̣a, kom de også dit for å oppegge+ og hisse opp+ massene. 14 Da sendte brødrene straks Paulus av sted for at han skulle dra helt til havet;+ men både Sịlas og Timọteus ble igjen der. 15 Men de som fulgte Paulus, førte ham helt til Aten, og etter at de hadde fått med bud til Sịlas og Timọteus+ om å komme til ham så snart som mulig, drog de av sted.

16 Mens Paulus nå ventet på dem i Aten, ble hans ånd opprørt+ i ham da han så at byen var full av avgudsbilder. 17 Han begynte derfor å resonnere i synagogen med jødene+ og de andre som tilbad Gud, og hver dag på torget+ med dem som tilfeldigvis var der. 18 Men noen blant både de epikureiske og de stoiske filosofene+ innlot seg i ordskifte med ham, og noen sa: «Hva er det denne pratmakeren* vil ha sagt?»+ Andre: «Han synes å være en som forkynner fremmede guddommer.»* Det var fordi han forkynte det gode budskap om Jesus og oppstandelsen.+ 19 Så grep de fatt i ham og førte ham til Areọpagos* og sa: «Kan vi få vite hva denne nye læren+ som blir forkynt av deg, går ut på? 20 For du innfører en del ting som er fremmede for våre ører. Derfor ønsker vi å få vite hva disse ting skal bety.»+ 21 Alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, brukte nemlig ikke sin fritid til noe annet enn å fortelle om noe eller å høre på noe nytt. 22 Paulus stod nå fram midt på* Areọpagos+ og sa:

«Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting synes å være mer hengitt til frykten for guddommene*+ enn andre er. 23 For eksempel, mens jeg gikk omkring og nøye betraktet de ting dere dyrker, fant jeg også et alter hvor det var skrevet: ’For en ukjent gud.’ Derfor, det som dere viser gudhengivenhet uten å kjenne det, det forkynner jeg dere. 24 Den Gud som dannet verden og alt som er i den, han som er Herre over himmel og jord,+ han bor ikke i templer* som er gjort med hender;+ 25 han tjenes heller ikke av menneskers hender, som om han trengte noe,+ for han gir selv alle liv+ og ånde+ og alle ting. 26 Og han dannet av ett menneske+ enhver nasjon+ av mennesker til å bo på hele jordens overflate,+ og han bestemte de fastsatte tider+ og de fastlagte grenser for menneskenes bosetning,+ 27 for at de skulle søke Gud,+ om de kunne famle etter ham og virkelig finne ham,+ skjønt han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste av oss. 28 For ved* ham har vi liv og beveger oss og er til,+ slik også noen* av dikterne+ blant dere har sagt: ’For vi er også hans avkom.’

29 Ettersom vi altså er Guds avkom,+ bør vi ikke forestille oss at Det Guddommelige Vesen*+ er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er formet ved menneskelig kunst og oppfinnsomhet.+ 30 Gud har riktignok båret over med tidene med en slik uvitenhet,+ men nå sier han til menneskene at de alle overalt skal angre.+ 31 For han har fastsatt en dag da han har til hensikt å dømme+ den bebodde jord* i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt, og han har gitt en garanti* til alle mennesker i og med at han har oppreist+ ham fra de døde.»

32 Da de nå hørte om en oppstandelse av de døde, begynte noen å spotte,+ mens andre sa: «Vi vil høre deg tale om dette en annen gang også.» 33 Paulus gikk så bort fra deres midte, 34 men noen menn sluttet seg til ham og ble troende; blant disse var også Dionỵsios, en dommer ved Areọpagos-domstolen,*+ og en kvinne som het Dạmaris, og noen andre med dem.

18 Etter dette forlot han Aten og kom til Korint. 2 Og han fant en jøde ved navn Akvịlas,+ en mann fra Pọntos som nylig var kommet fra Italia+ — og Priskịlla, hans hustru — fordi Claudius+ hadde gitt ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. Han gikk så til dem, 3 og fordi de hadde samme håndverk, ble han i deres hjem, og de arbeidet,+ for de var teltmakere av fag. 4 Men hver sabbat holdt han et foredrag i synagogen+ og overbeviste jøder og grekere.*

5 Da nå både Sịlas+ og Timọteus+ kom ned fra Makedọnia, begynte Paulus å være sterkt opptatt med ordet, idet han vitnet for jødene for å bevise at Jesus er KRISTUS.+ 6 Men da de fortsatte å stå imot og spotte,+ ristet han ut sine klær+ og sa til dem: «La DERES blod+ komme over DERES eget hode. Jeg er ren.+ Fra nå av vil jeg gå til folk av nasjonene.»+ 7 Følgelig drog han bort derfra og gikk inn i huset til en mann som het Tịtius Jụstus, en tilbeder av Gud; huset hans støtte opp til synagogen. 8 Men Krịspus,+ synagogeforstanderen, kom til tro på Herren, og det gjorde også hele hans husstand. Og mange av korinterne som hørte, begynte å tro og bli døpt. 9 Og Herren sa til Paulus+ om natten gjennom et syn: «Frykt ikke, men fortsett å tale og ti ikke, 10 for jeg er med deg,+ og ingen skal angripe deg og volde deg skade; for jeg har mye folk i denne byen.» 11 Så ble han der ett år og seks måneder og lærte Guds ord blant dem.

12 Mens nå Gạllio var prokonsul*+ i Akaia,* reiste jødene seg alle som én mot Paulus og førte ham til dommersetet+ 13 og sa: «I strid med loven leder+ denne mannen folk til en annen overbevisning når det gjelder tilbedelsen av Gud.» 14 Men da Paulus skulle til å åpne sin munn, sa Gạllio til jødene: «Hvis det virkelig forelå en urett eller en ond kjeltringstrek, jøder, ville jeg hatt grunn til tålmodig å holde ut med dere. 15 Men hvis det er stridsspørsmål om tale* og navn+ og loven+ blant dere, må dere selv ta dere av det. Jeg ønsker ikke å være dommer i disse ting.» 16 Dermed drev han dem bort fra dommersetet. 17 Da grep de alle fatt i Sọstenes,+ synagogeforstanderen, og begynte å slå ham framfor dommersetet. Men Gạllio brydde seg ikke med disse ting i det hele tatt.

18 Men etter å ha blitt der nokså mange dager til sa Paulus farvel til brødrene og seilte så av sted mot Syria, og sammen med ham Priskịlla og Akvịlas, da han i Kẹnkreai*+ hadde fått klipt håret på hodet kort,+ for han hadde avlagt et løfte. 19 Så kom de til Ẹfesos, og han forlot dem der; men selv gikk han inn i synagogen+ og resonnerte med jødene. 20 Enda de fortsatte å anmode ham om å bli en lengre tid, ville han ikke gå med på det, 21 men tok farvel+ og sa til dem: «Jeg vil komme tilbake til dere igjen, om Jehova* vil.»+ Og han seilte ut fra Ẹfesos 22 og kom ned til Cæsarẹa. Og han drog opp* og hilste på menigheten og drog så ned til Antiọkia.

23 Og da han hadde tilbrakt en tid der, brøt han opp og drog fra sted til sted gjennom Galạtia-landet+ og Frỵgia+ og styrket+ alle disiplene.

24 Nå kom det en jøde ved navn Apọllos,+ en mann fra Alexandria, en veltalende mann, til Ẹfesos; og han var godt kjent i Skriftene.+ 25 Denne mannen var blitt undervist muntlig i Jehovas* vei, og ettersom han var glødende i ånden,+ gav han seg til å tale og undervise rett og riktig om de ting som gjaldt Jesus, men han var bare kjent med Johannes’ dåp.+ 26 Og denne mannen begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskịlla og Akvịlas+ hørte ham, tok de seg av ham og forklarte Guds vei mer nøyaktig for ham. 27 Fordi han nå ønsket å dra over til Akaia, skrev brødrene til disiplene og formante dem til å ta vennlig imot ham. Da han så kom dit, var han til stor hjelp+ for dem som på grunn av Guds* ufortjente godhet+ var kommet til troen; 28 for med styrke og grundighet beviste han offentlig at jødene hadde urett, mens han ved hjelp av Skriftene+ viste at Jesus var KRISTUS.+

19 Nå skjedde det mens Apọllos+ var i Korint, at Paulus drog gjennom de indre delene av landet og kom ned til Ẹfesos+ og fant noen disipler; 2 og han sa til dem: «Fikk dere hellig ånd+ da dere ble troende?» De sa til ham: «Vi har ikke engang hørt om det er en hellig ånd.»+ 3 Og han sa: «Hva ble dere da døpt med?» De sa: «Med Johannes’ dåp.»+ 4 Paulus sa: «Johannes døpte med den dåp som var symbol på anger,+ og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham,+ det vil si på Jesus.» 5 Da de hørte dette, ble de døpt i Herren Jesu navn.+ 6 Og da Paulus la hendene+ på dem, kom den hellige ånd over dem, og de begynte å tale med tunger og profetere.+ 7 I alt var det omkring tolv menn.

8 Og han gikk inn i synagogen+ og talte med frimodighet i tre måneder, idet han holdt foredrag og talte overbevisende om Guds rike.+ 9 Men da noen fortsatte å forherde seg og ikke trodde+ og talte krenkende om Veien+ overfor forsamlingen, trakk han seg bort fra dem+ og skilte disiplene fra dem,+ og hver dag holdt han foredrag i auditoriet i Tyrạnnus’ skole.* 10 Dette pågikk i to år,+ slik at alle som bodde i distriktet Asia,+ hørte Herrens ord, både jøder og grekere.

11 Og Gud fortsatte å gjøre usedvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender,+ 12 slik at det til og med ble brakt tørklær og forklær fra hans kropp til de syke,+ og sykdommene forlot dem, og de onde ånder fór ut.+ 13 Men noen av de omreisende jøder som praktiserte demonutdrivelse,+ tok seg også fore å nevne Herren Jesu navn+ over dem som hadde de onde ånder, idet de sa: «Jeg pålegger+ dere høytidelig ved Jesus, han som Paulus forkynner.» 14 Nå var det sju sønner av en viss Skẹvas, en jødisk overprest, som gjorde dette. 15 Men som svar sa den onde ånden til dem: «Jeg kjenner Jesus,+ og jeg er kjent med Paulus,+ men hvem er dere?» 16 Dermed sprang den mannen som den onde ånden var i, på dem,+ overvant den ene etter den andre* og brukte en slik styrke mot dem at de flyktet nakne og såret ut av det huset. 17 Dette ble kjent for alle, både jødene og grekerne som bodde i Ẹfesos; og frykt+ falt på dem alle, og Herren Jesu navn ble hele tiden opphøyd.+ 18 Og mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente+ og fortalte åpent om sine gjerninger. 19 Ja, nokså mange av dem som hadde drevet med magiske kunster,+ samlet sammen bøkene sine og brente dem opp framfor alle. Og de regnet sammen verdien av dem og fant at de var verd femti tusen sølvstykker. 20 Jehovas* ord fortsatte således å ha veldig framgang og å virke med stor kraft.+

21 Da nå disse ting var blitt fullført, satte Paulus seg fore i sin ånd at han, etter å ha dratt gjennom Makedọnia+ og Akaia, skulle reise til Jerusalem,+ og han sa: «Etter at jeg har kommet dit, må jeg også se Roma.»+ 22 Han sendte da to av dem som tjente ham, Timọteus+ og Erạstus,+ til Makedọnia, men selv drøyde han en tid i distriktet Asia.

23 Nettopp på den tiden oppstod det ikke så lite uro+ i forbindelse med Veien.*+ 24 For en mann som het Demẹtrius, en sølvsmed, laget Ạrtemis-templer* av sølv og skaffet derved håndverkerne en ikke liten fortjeneste;+ 25 og han samlet disse og dem som arbeidet med slike ting,+ og sa: «Menn, dere vet godt at vi har vår velstand av denne virksomheten.+ 26 Og dere ser og hører hvordan denne Paulus ikke bare i Ẹfesos,+ men i nesten hele distriktet Asia har overtalt en anselig folkemengde og fått dem til å anta en annen mening, idet han sier at de guder som er laget med hender,+ ikke er guder. 27 Dessuten er det ikke bare fare for at denne vår beskjeftigelse skal komme i vanry, men også for at den store gudinne Ạrtemis’+ tempel skal bli ansett for ingenting, og at til og med hennes storhet, som hele distriktet Asia og den bebodde jord dyrker, nå skal bli gjort til intet.» 28 Da mennene hørte dette og ble fulle av harme, begynte de å rope og si: «Stor er efesernes Ạrtemis!»

29 Og byen ble fylt av forvirring, og de styrtet alle som én inn i teatret, og med makt tok de med seg makedonerne Gaius og Aristạrkus,+ Paulus’ reisefeller. 30 Paulus var for sin del villig til å gå inn til folket, men disiplene gav ham ikke lov. 31 Også noen i kommisjonen for fester og leker,* som var vennlig stemt mot ham, sendte bud til ham og begynte å be ham inntrengende om ikke å våge seg inn i teatret. 32 Ja, noen ropte ett og andre noe annet;+ for forsamlingen var i forvirring, og de fleste av dem visste ikke hvorfor de var kommet sammen. 33 Sammen førte de så Aleksander ut av folkemengden, da jødene skjøv ham fram; og Aleksander gav tegn med hånden og ville forsvare seg overfor folket. 34 Men da de ble klar over at han var jøde, lød ett rop fra dem alle, idet de skrek i omkring to timer: «Stor+ er efesernes Ạrtemis!»

35 Da byskriveren til slutt hadde fått folkemengden til å være rolig,+ sa han: «Menn fra Ẹfesos, hvem er det vel blant menneskene som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store Ạrtemis og for bildet som falt ned fra himmelen?* 36 Derfor, ettersom disse ting ikke kan bestrides, bør dere forholde dere rolig og ikke handle overilt.+ 37 For dere har ført hit disse mennene, som verken er tempelrøvere eller spotter vår gudinne. 38 Hvis altså Demẹtrius+ og håndverkerne med ham har en sak mot noen, så holdes det rettergangsdager,+ og det finnes prokonsuler;+ la dem framføre anklager mot hverandre. 39 Men hvis dere søker noe ut over dette, må det avgjøres* i en lovlig forsamling. 40 For vi står i virkeligheten i fare for å bli anklaget for opprør på grunn av det som har skjedd i dag, for det finnes ikke en eneste grunn som vil gjøre det mulig for oss å gi en forklaring på dette ustyrlige pøbeloppløpet.» 41 Og da han hadde sagt disse ting,+ oppløste han forsamlingen.+

20 Etter at oppstyret nå hadde lagt seg, sendte Paulus bud etter disiplene, og da han hadde oppmuntret dem og sagt farvel+ til dem, drog han av sted for å reise til Makedọnia.+ 2 Etter at han hadde dratt gjennom disse områdene og oppmuntret dem som var der, med mangt et ord,+ kom han til Hellas. 3 Og da han hadde tilbrakt tre måneder der, bestemte han seg for å vende tilbake gjennom Makedọnia, fordi jødene hadde planlagt et komplott+ mot ham da han skulle til å seile til Syria. 4 Sammen med ham drog Sọpater,+ sønn av Pỵrrus fra Berø̣a, Aristạrkus+ og Sekụndus fra tessalonikerne, og Gaius fra Dẹrbe, og Timọteus,+ og Tỵkikus+ og Trọfimus+ fra distriktet Asia. 5 Disse drog videre og ventet på oss i Trọas;+ 6 men vi seilte ut fra Filịppi etter de usyrede brøds dager,+ og vi kom til dem i Trọas+ innen fem dager; og der tilbrakte vi sju dager.

7 På den første dag+ i uken, da vi var samlet for å innta et måltid,* begynte Paulus å tale til dem, ettersom han skulle reise neste dag; og han forlenget sin tale inntil midnatt. 8 Og det var nokså mange lamper i det rommet ovenpå+ hvor vi var samlet. 9 En ung mann ved navn Eutykus som satt i vinduet, falt i dyp søvn mens Paulus fortsatte å tale, og idet han sank sammen i søvne, falt han ned fra tredje etasje og ble tatt død opp. 10 Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham+ og omfavnet ham og sa: «SLUTT med å lage oppstyr, for hans sjel* er i ham.»+ 11 Han gikk så opp og begynte måltidet* og spiste, og etter å ha samtalt med dem nokså lenge, helt til daggry, drog han omsider av sted. 12 De førte så gutten levende bort og ble overmåte trøstet.

13 Vi gikk nå i forveien til båten og seilte til Ạssos, hvor vi ville ta Paulus om bord, for dette hadde han gitt instrukser om, ettersom han selv ville gå til fots. 14 Da han så innhentet oss i Ạssos, tok vi ham om bord og gikk til Mitylẹne; 15 og etter at vi hadde seilt av sted derfra den følgende dag, kom vi rett ut for Kịos, men neste dag gikk vi innom Sạmos, og dagen etter kom vi til Milẹt. 16 Paulus hadde nemlig besluttet å seile forbi Ẹfesos,+ for at han ikke skulle bruke noe tid i distriktet Asia; for han skyndte på for å nå fram til Jerusalem+ til pinsehøytidens dag, om det var mulig for ham.

17 Fra Milẹt sendte han imidlertid bud til Ẹfesos og kalte til seg menighetens eldste.*+ 18 Da de kom til ham, sa han til dem: «Dere vet godt hvordan jeg fra den første dagen jeg kom til distriktet Asia,+ var hos dere hele tiden+ 19 og tjente som en slave+ for Herren med den største ydmykhet+ og under tårer og prøvelser som rammet meg ved jødenes komplotter,+ 20 mens jeg ikke unnlot å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller å undervise+ dere offentlig og fra hus til hus.*+ 21 Men jeg avla et grundig vitnesbyrd+ både for jøder og for grekere om anger+ overfor Gud og tro på vår Herre Jesus. 22 Og nå, se, bundet i* ånden+ er jeg på vei til Jerusalem, selv om jeg ikke vet hva som vil hende meg der, 23 bortsett fra at den hellige ånd+ fra by til by gjentatte ganger vitner for meg, idet den sier at lenker og trengsler venter meg.+ 24 Men jeg regner ikke min sjel* som noe som er dyrebart for meg,+ hvis jeg bare kan fullføre mitt løp+ og den tjeneste+ som jeg fikk+ av Herren Jesus, å avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet.+

25 Og nå, se, jeg vet at dere ikke mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk og forkynte* riket* iblant. 26 Derfor kaller jeg dere nå i dag til vitne på at jeg er ren for alles blod,+ 27 for jeg har ikke unnlatt å fortelle dere hele Guds råd.+ 28 Gi akt+ på dere selv+ og på hele hjorden,+ som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn*+ i, til å være hyrder for Guds* menighet,+ som han kjøpte med blodet+ av sin egen Sønn.* 29 Jeg vet at etter at jeg har gått bort, skal undertrykkende ulver+ komme inn blant dere, og de skal ikke behandle hjorden med skånsomhet, 30 og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting+ for å trekke disiplene bort, etter seg selv.+

31 Hold dere derfor våkne, og husk at jeg i tre år,+ natt og dag, ikke holdt opp med å formane+ hver og én med tårer. 32 Og nå overgir jeg dere til Gud*+ og til hans ufortjente godhets ord, det som kan bygge dere opp+ og gi dere arven blant alle dem som er helliget.+ 33 Jeg har ikke begjært noe menneskes sølv eller gull eller kledning.+ 34 Dere vet selv at disse hendene har sørget for de ting jeg og de som var med meg, trengte.+ 35 Jeg har i alle ting vist dere at dere ved å streve+ slik må hjelpe dem som er svake,+ og huske Herren Jesu ord, da han selv sa: ’Det er større lykke ved å gi+ enn ved å få.’»

36 Og da han hadde sagt disse ting, falt han på kne+ sammen med dem alle og bad. 37 Og det ble atskillig gråt blant dem alle, og de falt Paulus om halsen+ og kysset+ ham ømt, 38 for det som gjorde dem særlig vondt, var det ord han hadde sagt om at de ikke mer skulle se hans ansikt.+ Så begynte de å følge+ ham til båten.

21 Da vi nå hadde revet oss løs fra dem og seilt ut, holdt vi rett kurs og kom til Kos, men neste dag til Rodos, og derfra til Pạtara. 2 Og da vi hadde funnet en båt som gikk over til Fønịkia, gikk vi om bord og seilte av sted. 3 Etter at vi hadde fått Kypros+ i sikte, la vi øya bak oss på venstre side og seilte videre til Syria+ og la til land i Tỵrus, for der skulle båten losse lasten.+ 4 Etter å ha lett fant vi disiplene og ble her i sju dager. Men ved ånden+ sa de gjentatte ganger til Paulus at han ikke måtte sette sin fot i Jerusalem. 5 Da vi så hadde vært der dagene til ende, brøt vi opp og gav oss på vei; men de fulgte oss alle, sammen med kvinnene og barna, helt ut av byen. Og vi falt på kne+ på stranden og holdt bønn 6 og sa farvel+ til hverandre, og vi gikk om bord i båten, men de vendte tilbake til sine hjem.

7 Vi fullførte så sjøreisen fra Tỵrus og kom til Ptolemạis, og vi hilste på brødrene og ble en dag hos dem. 8 Neste dag drog vi av sted og kom til Cæsarẹa,+ og vi gikk inn i huset til evangelisten* Filip, som var en av de sju,+ og vi ble hos ham. 9 Denne mannen hadde fire døtre, jomfruer, som profeterte.+ 10 Men mens vi nå ble der ganske mange dager, kom en profet som het Ạgabus,+ ned fra Judẹa, 11 og han kom til oss og tok beltet til Paulus, bandt sine egne føtter og hender og sa: «Så sier den hellige ånd: ’Den mann som dette beltet tilhører, skal jødene binde+ på denne måten i Jerusalem og overgi+ i hendene på folk av nasjonene.’» 12 Da vi nå hørte dette, begynte både vi og de som var fra stedet, å be ham inntrengende om ikke å dra+ opp til Jerusalem. 13 Da svarte Paulus: «Hva er det dere gjør ved å gråte+ og gjøre meg svak i hjertet?+ Vær forvisset om at jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø+ i Jerusalem for Herren Jesu navn.» 14 Da han ikke ville la seg overtale, slo vi oss til ro med ordene: «La Jehovas* vilje+ skje.»

15 Etter disse dagene gjorde vi oss nå klar til reisen og begynte å dra opp til Jerusalem.+ 16 Men noen av disiplene fra Cæsarẹa+ drog også sammen med oss, for å føre oss til den mannen vi skulle være gjester hos, en viss Mnạson fra Kypros, en av de første disiplene. 17 Da vi kom til Jerusalem,+ tok brødrene imot oss med glede.+ 18 Men dagen etter gikk Paulus sammen med oss inn til Jakob;+ og alle de eldste* var til stede.* 19 Og han hilste på dem og begynte å fortelle i detalj+ om de ting Gud hadde gjort blant nasjonene ved hans tjeneste.+

20 Etter at de hadde hørt dette, begynte de å ære Gud, og de sa til ham: «Du ser, bror, hvor mange tusener* av troende det er blant jødene; og de er alle nidkjære for Loven.+ 21 Men de har hørt det rykte om deg at du har lært alle jødene blant nasjonene frafall* fra Moses+ og sagt at de verken skal omskjære+ sine barn eller vandre etter de høytidelige skikker. 22 Hva skal så gjøres med det? Under alle omstendigheter vil de få høre at du er kommet. 23 Gjør derfor dette som vi sier deg: Vi har fire menn som har et løfte på seg. 24 Ta disse mennene med deg+ og rens deg seremonielt sammen med dem og dekk deres utgifter,+ så de kan få raket hodet.+ Og så vil alle vite at det ikke er noe i de ryktene som de er blitt fortalt om deg, men at du vandrer ordentlig, idet du også selv holder Loven.+ 25 Når det gjelder de troende fra nasjonene, så har vi sendt bud,* idet vi har truffet den avgjørelse at de skal holde seg borte både fra det som er ofret til avguder,+ og fra blod+ og det som er kvalt,*+ og fra utukt.»+

26 Neste dag tok så Paulus mennene med seg og renset seg seremonielt sammen med dem+ og gikk inn i templet for å gi beskjed om de dagene for den seremonielle renselse som skulle gå+ før offeret+ skulle frambæres for hver enkelt av dem.+

27 Da nå de sju+ dagene snart var til ende, så jødene fra Asia ham i templet og begynte å skape forvirring i hele folkemengden,+ og de la hånd på ham 28 og ropte: «Israelittiske menn, hjelp! Dette er den mannen som overalt lærer alle imot folket+ og Loven og dette sted, og dessuten har han til og med ført grekere inn i templet og besmittet dette hellige sted.»+ 29 For de hadde tidligere sett efeseren Trọfimus+ i byen sammen med ham, og de trodde at Paulus hadde ført ham inn i templet. 30 Og hele byen kom i opprør,+ og folket stimlet sammen; og de grep fatt i Paulus og slepte ham ut av templet.+ Og straks ble dørene lukket. 31 Og mens de søkte å drepe ham, kom det melding opp til befalingsmannen* over hæravdelingen om at hele Jerusalem var i forvirring;+ 32 og straks tok han med seg soldater og offiserer* og løp ned til dem.+ Da de fikk se den militære befalingsmannen+ og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus.

33 Så kom den militære befalingsmannen bort og grep ham og gav befaling om at han skulle bindes med to lenker;+ og han begynte å forhøre seg om hvem han kunne være, og hva han hadde gjort. 34 Men noen i folkemengden begynte å rope ett og andre noe annet.+ Ettersom han selv ikke kunne få vite noe sikkert på grunn av larmen, befalte han at han skulle føres til soldatenes kvarter.+ 35 Men da han kom opp på trappen, ble situasjonen slik at han, på grunn av folkemengdens voldsomhet, ble båret av sted av soldatene; 36 for folkemengden fortsatte å følge etter og ropte: «Få ham bort!»*+

37 Og akkurat da Paulus skulle føres inn i soldatenes kvarter, sa han til den militære befalingsmannen: «Har jeg lov til å si noe til deg?» Han sa: «Kan du gresk? 38 Er du da ikke den egypteren som før disse dager fikk i stand et opprør+ og førte de fire tusen dolkmennene* ut i ødemarken?» 39 Da sa Paulus: «Jeg er faktisk en jøde,+ fra Tạrsus+ i Kilịkia, borger av en ikke ukjent by. Så jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.» 40 Etter at han hadde gitt tillatelse, gav Paulus tegn+ med hånden til folket, der han stod på trappen. Da det ble ganske stille, talte han til dem på det hebraiske språk+ og sa:

22 «Menn, brødre+ og fedre, hør nå mitt forsvar+ overfor dere.» 2 (Da de nå hørte at han talte til dem på det hebraiske språk,+ holdt de seg enda mer stille, og han sa:) 3 «Jeg er en jøde,+ født i Tạrsus i Kilịkia,+ men oppdratt* i denne byen ved Gamạliels+ føtter, opplært etter forfedrenes Lovs strenghet,+ og jeg var nidkjær+ for Gud, slik som dere alle er i dag. 4 Og jeg forfulgte denne Veien inntil døden,+ idet jeg bandt både menn og kvinner og overgav dem til fengsler,+ 5 noe både øverstepresten og hele forsamlingen av eldste*+ kan bevitne for meg. Fra dem skaffet jeg meg også brev+ til brødrene i Damaskus, og jeg drog av sted for å føre også dem som var der, bundet til Jerusalem for at de skulle bli straffet.

6 Men mens jeg var på vei og nærmet meg Damaskus, strålte plutselig, ved middagstid, et sterkt lys fra himmelen rundt omkring meg,+ 7 og jeg falt til jorden og hørte en røst si til meg: ’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’+ 8 Jeg svarte: ’Hvem er du, Herre?’ Og han sa til meg: ’Jeg er Jesus, nasareeren, han som du forfølger.’+ 9 Og mennene som var med meg,+ så riktignok lyset, men hørte ikke* røsten av ham som talte til meg.+ 10 Da sa jeg: ’Hva skal* jeg gjøre,+ Herre?’ Herren sa til meg: ’Reis deg, gå av sted, inn i Damaskus, og der skal det bli talt til deg om alt som det er bestemt at du skal gjøre.’+ 11 Men siden jeg ikke kunne se noe på grunn av dette lysets herlighet, kom jeg inn i Damaskus ledet ved hånden av dem som var med meg.+

12 Men Ananịas, en mann som var gudfryktig i samsvar med Loven, vel omtalt+ av alle jødene som bodde der, 13 kom til meg, og mens han stod hos meg, sa han til meg: ’Saul, bror, bli seende igjen!’*+ Og jeg så opp på ham i samme stund. 14 Han sa: ’Våre forfedres Gud+ har utvalgt deg+ til å lære hans vilje å kjenne og til å se+ Den Rettferdige+ og til å høre hans munns røst,+ 15 for du skal bli et vitne for ham overfor alle mennesker om ting du har sett og hørt.+ 16 Og nå, hvorfor drøyer du? Reis deg, bli døpt+ og vask+ dine synder bort ved at du påkaller* hans navn.’+

17 Men da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem+ og bad i templet, falt jeg i transe*+ 18 og så ham, idet han sa til meg: ’Skynd deg og kom deg fort ut av Jerusalem, for de kommer ikke til å ta imot+ ditt vitnesbyrd om meg.’ 19 Og jeg sa: ’Herre, de vet selv godt at jeg i den ene synagogen etter den andre pleide å fengsle+ og pryle dem som trodde på deg;+ 20 og da blodet av Stẹfanus,+ ditt vitne, ble utøst, stod jeg også selv ved siden av og samtykte+ og passet på ytterkledningene til dem som gjorde det av med ham.’ 21 Og likevel sa han til meg: ’Dra av sted, for jeg skal sende deg ut til nasjoner langt borte.’»+

22 De hadde nå hørt på ham helt til dette ord, og de hevet sin røst og sa: «Få et slikt menneske bort fra jorden, for han burde ikke få leve!»+ 23 Og fordi de ropte og slengte ytterkledningene sine omkring og kastet støv opp i luften,+ 24 gav den militære befalingsmannen* ordre om at han skulle føres inn i soldatenes kvarter, og sa at han skulle forhøres under piskeslag, for at han fullt ut skulle få vite av hvilken grunn de ropte+ mot ham på denne måten. 25 Men da de hadde strakt Paulus ut til piskingen,* sa han til den offiseren* som stod der: «Har dere lov til å piske en mann som er romer+ og ikke er dømt?» 26 Da nå offiseren hørte dette, gikk han til den militære befalingsmannen og avla rapport og sa: «Hva er det du har i sinne å gjøre? Denne mannen er jo romer.» 27 Da gikk den militære befalingsmannen bort og sa til ham: «Si meg, er du romer?»+ Han sa: «Ja.» 28 Den militære befalingsmannen svarte: «Jeg har kjøpt disse borgerrettighetene* for en stor sum penger.» Paulus sa: «Men jeg er til og med født+ med dem.»*

29 De mennene som skulle til å forhøre ham under tortur, trakk seg derfor straks unna ham; og den militære befalingsmannen ble redd da han fikk rede på at han var romer,+ og at han hadde bundet ham.

30 Så, neste dag, løste han ham, ettersom han ønsket å få vite bestemt hvorfor han egentlig ble anklaget av jødene, og han befalte overprestene og hele Sanhedrịnet å komme sammen. Og han førte Paulus ned og stilte ham iblant dem.+

23 Paulus så fast på Sanhedrịnet og sa: «Menn, brødre, jeg har ferdes framfor Gud med en fullstendig ren samvittighet+ fram til denne dag.» 2 Da gav øverstepresten Ananịas ordre til dem som stod ved siden av ham, om å slå+ ham på munnen. 3 Da sa Paulus til ham: «Gud kommer til å slå deg, du hvitkalkede+ vegg. Sitter du for å dømme meg i samsvar med Loven+ og overtrer på én og samme tid Loven+ ved å befale at jeg skal bli slått?» 4 De som stod ved siden av, sa: «Skjeller du ut Guds øversteprest?» 5 Og Paulus sa: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ’Du skal ikke tale krenkende om en av ditt folks styresmenn.’»+

6 Da nå Paulus konstaterte at den ene delen bestod av saddukeere+ og den andre av fariseere, begynte han å rope i Sanhedrịnet: «Menn, brødre, jeg er en fariseer,+ en sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse+ jeg blir dømt.»+ 7 Fordi han sa dette, oppstod det uenighet+ mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble delt. 8 For saddukeerne+ sier at det verken er oppstandelse+ eller engel eller ånd, men fariseerne kunngjør offentlig alt dette.* 9 Så brøt det ut høylytt skriking,+ og noen av de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og begynte en voldsom strid og sa: «Vi finner ikke noe urett hos denne mannen;+ hvis nå en ånd eller en engel har talt til ham,+ —.» 10 Da nå uenigheten ble stor, ble den militære befalingsmannen redd for at Paulus skulle bli slitt i stykker av dem, og han befalte soldatstyrken+ å gå ned og rive ham bort fra deres midte og føre ham inn i soldatenes kvarter.+

11 Men natten etter stod Herren hos ham+ og sa: «Vær ved godt mot!+ For som du har avlagt et grundig vitnesbyrd+ i Jerusalem om de ting som gjelder meg, slik må du også vitne i Roma.»+

12 Da det nå ble dag, dannet jødene en sammensvergelse+ og forpliktet seg med en forbannelse*+ og sa at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.+ 13 Det var mer enn førti menn som dannet denne edfaste sammensvergelsen; 14 og de gikk til overprestene+ og de eldste* og sa: «Vi har høytidelig forpliktet oss med en forbannelse til ikke å smake en matbit før vi har drept Paulus. 15 Nå må derfor dere, sammen med Sanhedrịnet, gjøre det klart for den militære befalingsmannen hvorfor han bør føre ham ned til dere, som om dere hadde i sinne å avgjøre mer nøyaktig de saker som vedrører ham.+ Men før han når fram, skal vi være klar til å gjøre det av med ham.»+

16 Men Paulus’ søstersønn hørte om bakholdet+ deres, og han kom og gikk inn i soldatenes kvarter og fortalte om det til Paulus. 17 Paulus kalte da en av offiserene til seg og sa: «Før denne unge mannen til den militære befalingsmannen, for han har noe å fortelle ham.» 18 Denne mannen tok ham derfor med seg og førte ham til den militære befalingsmannen og sa: «Fangen Paulus kalte meg til seg og anmodet meg om å føre denne unge mannen til deg, for han har noe å fortelle deg.» 19 Den militære befalingsmannen tok ham+ ved hånden og gikk til side og begynte å spørre da de var for seg selv: «Hva er det du har å fortelle meg?» 20 Han sa: «Jødene er blitt enige om å anmode deg om å føre Paulus ned til Sanhedrịnet i morgen, som om de hadde i sinne å få vite noe mer nøyaktig om ham.+ 21 La dem for all del ikke overtale deg, for mer enn førti av deres menn ligger på lur+ etter ham, og de har forpliktet seg med en forbannelse til verken å spise eller drikke før de har gjort det av med ham;+ og de er nå klar og venter på ditt tilsagn.» 22 Den militære befalingsmannen lot så den unge mannen gå, etter å ha pålagt ham: «Du må ikke røpe for noen at du har gjort kjent disse ting for meg.»

23 Og han kalte til seg to av offiserene og sa: «Gjør to hundre soldater klar til å marsjere helt til Cæsarẹa, og sytti hestfolk og to hundre spydbærere, ved den tredje time* om natten. 24 Sørg også for lastedyr, så de kan la Paulus ri og bringe ham trygt til Fẹliks, stattholderen.» 25 Og han skrev et brev som var formet slik:

26 «Claudius Lỵsias til den høyt ærede stattholder Fẹliks:+ Vær hilset! 27 Denne mannen ble grepet av jødene, og de skulle til å gjøre det av med ham, men jeg kom plutselig med en soldatstyrke og reddet ham,+ for jeg fikk vite at han var romer.+ 28 Og da jeg ønsket å bringe på det rene årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham ned til deres Sanhedrịn.*+ 29 Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål som gjaldt deres Lov,+ men ikke anklaget for noe som helst som fortjener død eller lenker.+ 30 Men fordi jeg har fått melding om et komplott+ mot mannen, sender jeg ham straks til deg og pålegger anklagerne å tale imot ham framfor deg.»+

31 Disse soldatene+ tok så Paulus i samsvar med sine ordrer og førte ham om natten til Antịpatris. 32 Neste dag lot de hestfolkene dra videre med ham, og de vendte tilbake til soldatenes kvarter. 33 Hestfolkene drog inn i Cæsarẹa+ og leverte brevet til stattholderen og framstilte også Paulus for ham. 34 Han leste det så og spurte hvilken provins han var fra, og fikk rede på+ at han var fra Kilịkia.+ 35 «Jeg skal høre nøye på deg,» sa han, «når dine anklagere også kommer.»+ Og han befalte at han skulle holdes under bevoktning i Herodes’ pretorianske palass.

24 Fem dager senere kom øverstepresten Ananịas+ ned sammen med noen eldste* og en offentlig taler, en viss Tertụllus, og de inngav anmeldelse+ på Paulus til stattholderen.+ 2 Da han ble kalt fram, begynte Tertụllus å anklage ham og sa:

«Da vi ser at vi nyter stor fred+ på grunn av deg, og at reformer finner sted i denne nasjon på grunn av din framsynthet, 3 tar vi til alle tider og også på alle steder imot det, høyt ærede+ Fẹliks, med den største takknemlighet. 4 Men for at jeg ikke skal hefte deg mer, bønnfaller jeg deg om at du i din vennlighet ganske kort vil høre på oss. 5 For vi har funnet at denne mannen er en pest+ og en som egger til opprør+ blant alle jødene på hele den bebodde jord, og en som står i spissen* for nasareernes sekt,*+ 6 en som også forsøkte å vanhellige templet,+ og som vi grep. 7* —— 8 Ved å forhøre ham kan du selv finne ut av alt dette som vi anklager ham for.»

9 Så sluttet også jødene seg til angrepet og hevdet at det forholdt seg slik med disse ting. 10 Og Paulus svarte, da stattholderen nikket til ham at han kunne tale:

«Da jeg utmerket godt vet at denne nasjon har hatt deg som dommer i mange år, forsvarer+ jeg meg gjerne med hensyn til de ting som gjelder meg selv, 11 ettersom du har mulighet til å finne ut at det hva meg angår, ikke er mer enn tolv dager siden jeg drog opp for å tilbe+ i Jerusalem; 12 og de fant meg ikke i diskusjon med noen i templet+ og heller ikke i ferd med å få en pøbelflokk+ til å stimle sammen, verken i synagogene eller noe sted i byen. 13 De kan heller ikke bevise+ for deg de ting de nå anklager meg for. 14 Men dette innrømmer jeg overfor deg, at i samsvar med den vei som de kaller en ’sekt’, på denne måten yter jeg mine forfedres Gud hellig tjeneste,*+ for jeg tror på alt det som er framsatt i Loven+ og står skrevet i Profetene; 15 og jeg har det håp+ til Gud, et håp som disse selv også har, at det skal finne sted en oppstandelse*+ av både de rettferdige+ og de urettferdige.+ 16 I denne henseende anstrenger jeg meg virkelig stadig for å ha en bevissthet+ om at jeg ikke begår noen overtredelse mot Gud og mennesker. 17 Etter nokså mange år kom jeg så for å bringe barmhjertighetsgaver til min nasjon, og offergaver.+ 18 Mens jeg var i ferd med dette, fant de meg seremonielt renset i templet,+ men ikke sammen med en folkemengde eller under noe oppstyr. Men det var noen jøder der fra distriktet Asia 19 som burde være til stede framfor deg og anklage meg hvis de skulle ha noe imot meg.+ 20 Eller la mennene her selv si hvilken urett de fant da jeg stod for Sanhedrịnet, 21 bortsett fra det med denne ene uttalelsen som jeg ropte ut da jeg stod iblant dem: ’Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg i dag blir dømt framfor dere!’»+

22 Men Fẹliks,+ som kjente nokså nøye til de ting som gjaldt denne Veien,+ begynte å avvise mennene og sa: «Når Lỵsias,+ den militære befalingsmannen,* kommer ned, skal jeg treffe en avgjørelse i disse sakene som angår dere.» 23 Og han gav offiseren* ordre om at mannen skulle holdes i forvaring og ha noe lempeligere varetektsvilkår, og at han ikke skulle forby noen av hans egne å være til tjeneste for ham.+

24 Noen dager senere kom Fẹliks+ sammen med sin hustru Drusịlla, som var jødinne,+ og han sendte bud etter Paulus og hørte på ham angående troen på Kristus Jesus.+ 25 Men da han talte om rettferdighet+ og selvkontroll+ og den kommende dom,+ ble Fẹliks skremt og svarte: «Gå bort for denne gang, men når jeg får en beleilig tid, skal jeg sende bud etter deg igjen.» 26 Men samtidig håpet han å få penger+ av Paulus. Derfor sendte han også oftere bud etter ham og samtalte med ham.+ 27 Men da to år var gått, ble Fẹliks etterfulgt av Pọrkius Fẹstus; og fordi Fẹliks ønsket å innynde seg+ hos jødene, etterlot han Paulus bundet.

25 Da så Fẹstus hadde tiltrådt+ som stattholder i provinsen,* drog han tre dager senere opp til Jerusalem fra Cæsarẹa;+ 2 og overprestene og jødenes fremste menn inngav anmeldelse+ på Paulus til ham. Så begynte de å be ham inntrengende, 3 idet de utbad seg som en gunstbevisning, rettet mot Paulus, at han skulle sende bud etter ham og få ham til Jerusalem, for de var i ferd med å få i stand et bakhold+ for å gjøre det av med ham på veien. 4 Men Fẹstus svarte at Paulus skulle holdes i forvaring i Cæsarẹa, og at han selv snart skulle dra dit. 5 «La derfor dem som har makt blant dere,» sa han, «dra ned sammen med meg og anklage ham,+ hvis det er noe urett ved mannen.»

6 Da han hadde tilbrakt høyst åtte⁠—⁠ti dager blant dem, drog han så ned til Cæsarẹa, og neste dag satte han seg på dommersetet+ og befalte at Paulus skulle bli ført inn. 7 Da han kom, stilte de jødene som var kommet ned fra Jerusalem, seg omkring ham og rettet mange og alvorlige anklager+ mot ham, som de ikke kunne føre bevis for.

8 Men Paulus forsvarte seg og sa: «Verken mot jødenes Lov eller mot templet+ eller mot keiseren* har jeg begått noen synd.»+ 9 Fẹstus, som ønsket å innynde seg+ hos jødene, svarte ved å si til Paulus: «Vil du dra opp til Jerusalem og bli dømt der framfor meg med hensyn til disse ting?»+ 10 Men Paulus sa: «Jeg står for keiserens dommersete,+ hvor jeg bør dømmes. Jeg har ikke gjort noe urett mot jødene,+ noe du også får nøye kjennskap til. 11 Hvis jeg, på den ene side, virkelig er en ugjerningsmann+ og har gjort noe som fortjener døden,+ ber jeg ikke om å få slippe å dø; hvis det, på den annen side, ikke er noe i noen av de ting disse mennene anklager meg for, kan ingen utlevere meg til dem som en gunstbevisning. Jeg anker til keiseren!»+ 12 Da svarte Fẹstus, etter å ha talt med rådgiverforsamlingen: «Til keiseren har du anket; til keiseren skal du fare.»

13 Da det nå var gått noen dager, kom kong Agrịppa* og Berenịke* til Cæsarẹa for å avlegge en høflighetsvisitt hos Fẹstus. 14 Og mens de tilbrakte noen dager der, la Fẹstus de sakene som gjaldt Paulus, fram for kongen og sa:

«Det er en mann her som er blitt etterlatt som fange av Fẹliks, 15 og da jeg var i Jerusalem, inngav overprestene og jødenes eldste* anmeldelse+ på ham og bad om at han måtte bli dømt skyldig. 16 Men jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å utlevere noe menneske som en gunstbevisning før den anklagede får møte sine anklagere+ ansikt til ansikt og får anledning til å forsvare seg i forbindelse med klagemålet. 17 Da de kom sammen her, drøyde jeg derfor ikke, men neste dag satte jeg meg på dommersetet og befalte at mannen skulle bli ført inn. 18 Da anklagerne trådte fram, framførte de ikke noen anklage+ mot ham for de onde ting som jeg hadde gått ut fra. 19 De hadde bare noen diskusjoner med ham om deres egen tilbedelse+ av guddommen* og om en viss Jesus som var død, men som Paulus stadig hevdet var i live.+ 20 Og da jeg var rådvill når det gjaldt diskusjonen om disse sakene, spurte jeg så om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der med hensyn til disse sakene.+ 21 Men da Paulus anket+ for å bli holdt i forvaring inntil Majestetens* avgjørelse, befalte jeg at han skulle holdes i forvaring inntil jeg skulle sende ham videre, opp til keiseren.»

22 Da sa Agrịppa til Fẹstus: «Jeg skulle også selv gjerne høre denne mannen.»+ «I morgen,» sa han, «skal du få høre ham.» 23 Neste dag kom så Agrịppa og Berenịke med stor pomp og prakt+ og gikk inn i audienssalen sammen med både militære befalingsmenn* og framstående menn i byen, og da Fẹstus gav befaling, ble Paulus ført inn. 24 Og Fẹstus sa: «Kong Agrịppa og alle dere menn som er til stede her sammen med oss, dere ser nå denne mannen som hele mengden av jøder har henvendt seg til meg om, både i Jerusalem og her, og ropt at han ikke burde få leve lenger.+ 25 Men jeg skjønte at han ikke hadde gjort noe som fortjener døden.+ Da så denne mannen selv anket+ til Majesteten, besluttet jeg å sende ham av sted. 26 Men jeg har ikke noe pålitelig å skrive til min Herre* om ham. Derfor har jeg ført ham fram for dere, og især for deg, kong Agrịppa, for at jeg kan få noe å skrive etter at det rettslige forhøret har funnet sted.+ 27 Det synes meg nemlig meningsløst å sende en fange uten også å angi anklagene mot ham.»

26 Agrịppa+ sa til Paulus: «Du har lov til å tale din sak.» Da rakte Paulus hånden ut+ og begynte sin forsvarstale:+

2 «Når det gjelder alt det som jeg er anklaget for+ av jøder, kong Agrịppa, priser jeg meg lykkelig over at det er framfor deg jeg skal forsvare meg i dag, 3 især fordi du er vel kjent med alle skikkene+ så vel som stridsspørsmålene blant jøder. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.

4 Når det gjelder min livsførsel+ fra ungdommen av, den jeg hadde fra begynnelsen blant min nasjon og i Jerusalem, så vet jo alle de jødene 5 som har kjent meg fra tidligere, fra først av, hvis de bare vil vitne, at jeg levde som fariseer+ i samsvar med den strengeste sekt+ i vår form for tilbedelse.* 6 Og nå står jeg likevel og skal dømmes for det håp+ som er knyttet til det løfte+ som ble gitt av Gud til våre forfedre; 7 mens våre tolv stammer håper å nå fram til oppfyllelsen av dette løftet ved ivrig å yte ham hellig tjeneste* natt og dag.+ Angående dette håp blir jeg anklaget+ av jøder, konge.

8 Hvorfor blir det ansett for utrolig blant dere at Gud oppreiser de døde?+ 9 Jeg for min del tenkte virkelig med meg selv at jeg burde øve omfattende motstand mot Jesu, nasareerens, navn; 10 og det gjorde jeg da også i Jerusalem, og mange av de hellige sperret jeg inne i fengsler,+ ettersom jeg hadde fått myndighet fra overprestene;+ og når de skulle henrettes, avgav jeg min stemme* mot dem. 11 Og ved å straffe dem mange ganger i alle synagogene+ forsøkte jeg å tvinge dem til å avsverge sin tro; og siden jeg var særdeles rasende på dem, gikk jeg så langt at jeg forfulgte dem også i byer utenlands.*

12 Midt oppe i disse bestrebelsene, mens jeg var på vei til Damaskus+ med myndighet og fullmakt fra overprestene, 13 så jeg ved middagstid på veien, konge, et lys, klarere enn solens glans, stråle fra himmelen omkring meg og omkring dem som reiste sammen med meg.+ 14 Og da vi alle hadde falt til jorden, hørte jeg en røst si til meg på det hebraiske språk: ’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å fortsette å sparke mot piggstavene.’+ 15 Men jeg sa: ’Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ’Jeg er Jesus, han som du forfølger.+ 16 Men reis deg og stå på dine føtter.+ For i denne hensikt har jeg gjort meg synlig for deg: for å utvelge deg som en tjener og et vitne+ både om ting du har sett, og om ting jeg skal la deg se med hensyn til meg; 17 mens jeg utfrir deg fra dette folk og fra nasjonene, som jeg sender deg til+ 18 for å åpne deres øyne,+ for å vende dem fra mørke+ til lys+ og fra Satans myndighet+ til Gud, for at de skal få tilgivelse for synder+ og en arv+ blant dem som er helliget+ ved sin tro på meg.’*

19 Derfor, kong Agrịppa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske synet,+ 20 men både til dem i Damaskus+ først og til dem i Jerusalem+ og i hele Judẹas land og til nasjonene+ gikk jeg i gang med å bringe det budskap at de skulle angre og vende seg til Gud ved å gjøre gjerninger som passer for anger.*+ 21 På grunn av disse ting grep noen jøder meg i templet og forsøkte å slå meg i hjel.+ 22 Men fordi jeg har fått den hjelp+ som er fra Gud, fortsetter jeg inntil denne dag å vitne for både små og store, men jeg sier ikke noe annet enn ting som både Profetene+ og Moses+ sa skulle finne sted, 23 at KRISTUS skulle lide,+ og at han, som den første som skulle bli oppreist*+ fra de døde, skulle forkynne lys+ både for dette folk og for nasjonene.»+

24 Da han nå sa disse ting i sin forsvarstale, sa Fẹstus med høy røst: «Du holder på å bli gal,+ Paulus! Den store lærdommen driver deg til vanvidd!» 25 Men Paulus sa: «Jeg holder ikke på å bli gal, høyt ærede Fẹstus, men jeg taler sannhets og et sunt sinns ord. 26 Kongen, som jeg med frimodighet taler til, kjenner i virkeligheten godt til disse ting; jeg er nemlig overbevist om at ikke én av disse ting unngår hans oppmerksomhet, for dette er ikke blitt gjort i en avkrok.+ 27 Tror du, kong Agrịppa, på Profetene? Jeg vet at du tror.»+ 28 Men Agrịppa sa til Paulus: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.»* 29 Til dette sa Paulus: «Jeg kunne ønske til Gud, enten det tok kort tid eller lang tid, at ikke bare du, men også alle de som hører meg i dag, ville bli slike som også jeg er, bortsett fra disse lenkene.»

30 Og kongen reiste seg, og det gjorde også stattholderen og Berenịke og de mennene som satt sammen med dem. 31 Men da de trakk seg tilbake, begynte de å snakke med hverandre og sa: «Denne mannen praktiserer ikke noe som fortjener død+ eller lenker.» 32 Og Agrịppa sa til Fẹstus: «Denne mannen kunne ha blitt frigitt hvis han ikke hadde anket+ til keiseren.»*

27 Da det nå var besluttet at vi skulle seile av sted til Italia,+ tok de og overgav både Paulus og noen andre fanger til en offiser* som het Julius, fra Augụstus’ hæravdeling. 2 Etter at vi var gått om bord i en båt fra Adramỵttium som akkurat skulle seile til steder langs kysten av distriktet Asia, seilte vi ut, og sammen med oss var Aristạrkus,+ en makedoner fra Tessalọnika. 3 Og neste dag la vi til land i Sịdon, og Julius behandlet Paulus på en menneskevennlig måte*+ og gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.+

4 Og da vi hadde lagt ut derfra, seilte vi i le av Kypros, fordi vindene stod imot; 5 og vi seilte over åpent hav langs Kilịkia og Pamfỵlia og anløp Mỵra i Lỵkia. 6 Men der fant offiseren en båt* fra Alexandria+ som skulle seile til Italia, og han fikk oss om bord i den. 7 Så, etter at vi hadde seilt langsomt videre nokså mange dager, kom vi med vanskelighet til Knịdos, og fordi vinden ikke lot oss komme videre, seilte vi i le av Kreta ved Salmọne, 8 og med vanskelighet seilte vi langs kysten av øya og kom til et sted som kalles Godhavnene, i nærheten av byen Lasẹa.

9 Da det hadde gått anselig tid og det nå var risikabelt å seile, ettersom selv soningsdagsfasten*+ allerede var forbi, gav Paulus et råd, 10 idet han sa til dem: «Menn, jeg skjønner at sjøreisen kommer til å medføre skade og stort tap, ikke bare når det gjelder lasten og båten, men også når det gjelder våre sjeler.»*+ 11 Men offiseren gav mer akt på styrmannen og skipets eier enn på de ting Paulus sa. 12 Da nå havnen var uegnet til overvintring, tilrådde de fleste at de skulle seile derfra, for å se om de på en eller annen måte kunne komme seg til Føniks for å overvintre der, en havn på Kreta som er åpen mot nordøst og mot sørøst.*

13 Og da sønnavinden blåste svakt, tenkte de at de så godt som hadde gjennomført det de hadde satt seg fore, og de lettet anker og begynte å seile tett langsmed Kretas kyst. 14 Men ikke lenge etter kastet en stormvind+ som kalles Eurakỵlon,* seg ned over øya. 15 Da båten ble revet med og ikke kunne holde baugen opp mot vinden, gav vi etter og ble drevet av sted. 16 Nå kom vi i le av en liten øy som heter Kauda, og likevel klarte vi bare så vidt å få kontroll over skipsbåten+ ved akterstavnen. 17 Men etter å ha heist den om bord begynte de å bruke hjelpemidler for å slå tau om båten; og da de fryktet for å gå på grunn i Sỵrte,* tok de ned riggutstyret og ble således drevet av sted. 18 Men fordi vi ble kastet voldsomt omkring av stormen, begynte de neste dag å lette+ skipet; 19 og den tredje dagen kastet de med egne hender båtens takkelasje* over bord.

20 Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en ikke liten storm+ var over oss, begynte alt håp om at vi skulle bli reddet, til slutt å forsvinne. 21 Og da de nå lenge hadde avholdt seg fra mat, stod Paulus fram midt iblant dem+ og sa: «Menn, dere burde virkelig ha fulgt mitt råd og ikke seilt ut fra Kreta og lidd denne skade og dette tap.+ 22 Likevel råder jeg dere nå til å være ved godt mot, for ikke en sjel* blant dere skal gå tapt, bare båten. 23 For i natt stod det en engel+ hos meg fra den Gud som jeg tilhører, og som jeg yter hellig tjeneste,*+ 24 og sa: ’Frykt ikke, Paulus. Du må stå for keiseren,+ og se, Gud har fritt gitt deg alle dem som seiler sammen med deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot, menn; for jeg tror Gud,+ at det vil gå nøyaktig slik som det er blitt fortalt meg. 26 Men vi må strande på en øy.»+

27 Da nå den fjortende natten kom og vi ble kastet hit og dit på Ạdriahavet,* begynte sjømennene ved midnatt å få mistanke om at de nærmet seg land. 28 Og de loddet dybden og fant at den var tjue favner;* så fortsatte de et lite stykke og loddet igjen og fant at den var femten favner. 29 Og fordi de fryktet at vi kunne strande et eller annet sted på klippene, kastet de fire ankere ut fra akterstavnen og begynte å ønske at det skulle bli dag. 30 Men da sjømennene ville forsøke å rømme fra båten og firte skipsbåten ned på sjøen under påskudd av at de ville kaste ankere fra forstavnen, 31 sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir i båten, kan dere ikke bli reddet.»+ 32 Da kappet soldatene tauene til skipsbåten+ og lot den drive av.

33 Da det nå var i ferd med å bli dag, begynte Paulus å oppmuntre alle til å ta til seg litt mat, idet han sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har stått på vakt, og dere fortsetter uten mat og har ikke tatt noe til dere. 34 Derfor oppmuntrer jeg dere til å ta til dere litt mat, for det er av betydning for DERES sikkerhet; for ikke et hår+ på hodet til én av dere skal forgå.» 35 Etter at han hadde sagt dette, tok han også et brød, takket+ Gud framfor dem alle og brøt det og begynte å spise. 36 Da ble de alle ved godt mot og begynte selv å ta til seg litt mat. 37 Nå var vi i alt to hundre og syttiseks* sjeler* i båten. 38 Da de hadde fått seg mat og var blitt mette, begynte de å lette+ båten ved å kaste hveten på sjøen.

39 Da det til slutt ble dag, kunne de ikke dra kjensel på landet, men de la merke til en bukt med en strand, og på den var de bestemt på å sette båten på grunn,+ hvis de kunne. 40 Så kappet de ankerne og lot dem falle i sjøen, samtidig som de løste surringene på styreårene, og etter å ha heist forseilet for vinden styrte de mot stranden. 41 Da de kom inn på en grunne som havet skylte mot på begge sider, rente de skipet på grunn, og forstavnen satte seg fast og ble stående urokkelig, men akterstavnen begynte å bli slått i stykker med voldsomhet.+ 42 Da bestemte soldatene seg for å drepe fangene, for at ingen skulle svømme bort og slippe unna. 43 Men offiseren ønsket å bringe Paulus trygt fram og hindret dem i å gjøre det de hadde satt seg fore. Og han gav befaling om at de som kunne svømme, skulle kaste seg i sjøen og komme seg i land først, 44 og så de andre, noen på planker og noen på forskjellige ting fra båten. Og slik gikk det til at alle ble brakt trygt i land.+

28 Og da vi hadde kommet oss i sikkerhet, fikk vi vite at øya het Malta.*+ 2 Og de fremmedspråklige menneskene* viste oss en usedvanlig menneskevennlighet,*+ for de tente et bål og tok hjelpsomt imot oss alle på grunn av regnet som falt, og på grunn av kulden.+ 3 Men da Paulus sanket sammen et fange med kvister og la det på bålet, kom en hoggorm ut på grunn av heten og bet seg fast i hånden hans. 4 Da de fremmedspråklige menneskene fikk se det giftige dyret henge ned fra hånden hans, begynte de å si til hverandre: «Denne mannen er sikkert en morder, og selv om han kom seg i sikkerhet fra havet, har den hevnende rettferdighet ikke gitt ham lov til å fortsette å leve.» 5 Men han ristet det giftige dyret av seg, inn i ilden, og led ingen skade.+ 6 Men de ventet at han skulle hovne opp av betennelse eller plutselig falle død om. Etter at de hadde ventet lenge og så at det ikke skjedde noe som var til skade for ham, forandret de mening og begynte å si at han var en gud.+

7 Nå hadde øyas fremste mann, som het Pụblius, noen jordeiendommer i nærheten av dette stedet; og han tok gjestfritt imot oss og lot oss velvillig være hans gjester i tre dager. 8 Men det traff seg slik at Pụblius’ far lå og var plaget av feber og dysenteri, og Paulus gikk inn til ham og bad, la hendene+ på ham og helbredet ham.+ 9 Etter at dette hadde skjedd, begynte også de andre på øya som hadde sykdommer, å komme til ham og bli leget.+ 10 Og de æret oss også med mange gaver, og da vi skulle seile ut, overlesset de oss med ting vi hadde behov for.

11 Etter tre måneder seilte vi ut i en båt fra Alexandria+ som hadde overvintret på øya og hadde «Zevs’ sønner»* som gallionsfigur. 12 Og vi anløp Syrakụs og ble der i tre dager, 13 og derfra seilte vi i en bue og kom til Rẹgium. Og en dag senere ble det sønnavind, og vi nådde Putẹoli* den andre dagen. 14 Her fant vi brødre og ble inntrengende bedt om å bli hos dem i sju dager; og således kom vi mot Roma. 15 Og derfra kom brødrene oss i møte, da de hørte nyhetene om oss, så langt som til Ạppius’ torg* og De tre vertshus,* og da Paulus fikk se dem, takket han Gud og fattet mot.+ 16 Da vi til slutt kom inn i Roma, fikk Paulus lov+ til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham.

17 Men tre dager senere kalte han sammen dem som var jødenes fremste menn. Da de hadde kommet sammen, begynte han å si til dem: «Menn, brødre, selv om jeg ikke hadde gjort noe imot folket eller våre forfedres skikker,+ ble jeg fra Jerusalem overgitt som fange i romernes hender.+ 18 Og etter at disse hadde forhørt meg,+ ønsket de å frigi meg,+ ettersom det ikke forelå noen grunn til dødsstraff+ hos meg. 19 Men da jødene fortsatte å tale imot det, ble jeg nødt til å anke+ til keiseren,* men ikke som om jeg hadde noe å anklage min nasjon for. 20 Det er i virkeligheten derfor jeg inntrengende har bedt om å få se dere og tale til dere, for det er på grunn av Israels håp+ jeg har denne lenken rundt meg.»+ 21 De sa til ham: «Vi har ikke fått brev om deg fra Judẹa, og heller ikke har noen av de brødrene som er kommet, meldt eller sagt noe ondt om deg. 22 Men vi synes det er riktig å høre av deg hvilke tanker du har, for om denne sekten+ vet vi i sannhet at den blir motsagt overalt.»+

23 De avtalte nå en dag med ham, og de kom i større antall til ham der han bodde. Og han forklarte saken for dem, idet han avla et grundig vitnesbyrd om Guds rike+ og talte overbevisende med dem om Jesus ut fra både Moseloven+ og Profetene,+ fra morgen til kveld. 24 Og noen begynte å tro+ på de ting som ble sagt; andre trodde ikke.+ 25 Ettersom de nå var uenige med hverandre, begynte de å gå sin vei, mens Paulus kom med denne ene bemerkningen:

«Den hellige ånd talte treffende gjennom profeten Jesaja til DERES forfedre 26 da den sa: ’Gå til dette folket og si: «Når dere hører, skal dere høre, men slett ikke forstå; og når dere ser, skal dere se, men slett ikke oppfatte.+ 27 For dette folks hjerte er blitt uimottagelig,* og med ørene har de hørt uten å reagere, og de har lukket øynene — for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og vende om og jeg helbrede dem.»’+ 28 La det derfor være kjent for dere at dette, det middel som Gud frelser ved,* er blitt sendt ut til nasjonene;+ de kommer visselig til å høre på det.»+ 29* — —

30 Han ble så i to hele år i sitt eget leide hus,+ og han tok vennlig imot alle som kom inn til ham, 31 og forkynte* Guds rike for dem og underviste om de ting som gjelder Herren Jesus Kristus, med den største frimodighet i tale,+ uten hindring.