Til romerne

1 Paulus, en Jesu Kristi slave+ og kalt+ til å være apostel,+ skilt ut for Guds gode budskap,+ 2 som han forut gav løfte om gjennom sine profeter+ i De hellige skrifter, 3 budskapet om hans Sønn, som etter kjødet+ utsprang fra Davids ætt,*+ 4 men som med kraft+ ble erklært* å være Guds Sønn+ etter hellighets ånd+ ved oppstandelse fra de døde+ — ja Jesus Kristus, vår Herre, 5 gjennom hvem vi* har fått ufortjent godhet+ og et apostelembete+ for at det skulle være troslydighet blant alle nasjonene+ vedrørende hans navn,* 6 blant hvilke dere også er de som er kalt til å høre Jesus Kristus til — 7 til alle dem som er i Roma som Guds elskede, kalt+ til å være hellige:+

Måtte dere ha ufortjent godhet og fred+ fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.+

8 Først av alt takker+ jeg min Gud gjennom Jesus Kristus for dere alle, fordi det blir talt om DERES tro i hele verden.+ 9 For Gud, som jeg yter hellig tjeneste* med min ånd i forbindelse med det gode budskap om hans Sønn, er mitt vitne+ på hvordan jeg alltid, uten opphør, nevner dere i mine bønner,+ 10 idet jeg ber om at det ved Guds vilje+ nå endelig må lykkes meg å komme til dere, så sant det da er mulig. 11 For jeg lengter etter å se dere,+ så jeg kan gi dere del i en eller annen åndelig gave+ for at dere skal bli gjort faste; 12 eller snarere, for at det skal bli en utveksling av oppmuntring*+ blant dere, idet hver enkelt blir oppmuntret ved den annens tro,+ både DERES og min.

13 Men jeg vil ikke, brødre,+ at dere skal være uvitende om at jeg mange ganger har satt meg fore å komme til dere+ — men jeg er blitt hindret inntil nå — for at jeg kunne oppnå noe frukt+ også blant dere, liksom blant de andre nasjonene. 14 Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer,* både til vise+ og til uforstandige: 15 Derfor er jeg for min del ivrig etter å forkynne det gode budskap+ også for dere der i Roma.+ 16 For jeg skammer meg ikke+ over det gode budskap; det er jo Guds kraft+ til frelse for enhver som har tro,+ for jøden først*+ og også for grekeren;+ 17 i det blir nemlig Guds rettferdighet+ åpenbart på grunn av tro+ og til tro, slik som det står skrevet: «Men den rettferdige — ved tro skal han leve.»+

18 For Guds vrede+ blir åpenbart fra himmelen mot all ugudelighet og urettferdighet+ hos mennesker som undertrykker sannheten+ på en urettferdig måte,+ 19 for det en kan vite om Gud, er kjent blant dem;+ Gud har jo gjort det kjent for dem.+ 20 For hans usynlige+ egenskaper ses tydelig fra verdens* skapelse av,+ ja hans evige kraft+ og guddommelighet,*+ ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet,+ slik at de er uten unnskyldning;+ 21 for enda de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, og de takket ham heller ikke,+ men de ble tomhjernet+ i sine resonnementer, og deres uforstandige hjerte ble formørket.+ 22 Skjønt de hevdet at de var vise, ble de dåraktige+ 23 og forvandlet den uforgjengelige Guds herlighet+ til* noe som lignet bildet+ av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente skapninger og krypdyr.+

24 Derfor overgav Gud dem, i overensstemmelse med deres hjerters begjær, til urenhet,+ så deres legemer+ kunne bli vanæret blant dem,+ 25 ja de som byttet Guds sannhet+ bort mot løgnen+ og dyrket skapningen og ytet den hellig tjeneste i stedet for Ham som skapte, han som er velsignet for evig. Amen.* 26 Derfor overgav Gud dem til vanærende seksuelle lyster,+ for deres kvinner på sin side byttet den naturlige bruk av seg selv* bort mot en som er i strid med naturen,+ 27 og likeså forlot også mennene den naturlige bruk av* kvinnen+ og ble voldsomt opptent i sitt begjær etter hverandre, menn med menn,+ idet de gjorde det som er usømmelig,*+ og pådrog seg den fulle gjengjeldelse+ som deres villfarelse+ fortjente.

28 Og liksom de ikke fant behag i å holde fast ved Gud i nøyaktig kunnskap,+ overgav Gud dem til en sinnstilstand+ som mishaget ham, til å gjøre ting som ikke sømmer seg,+ 29 fylt som de var av all urettferdighet,+ ugudelighet,+ begjærlighet,+ ondskap;+ fulle av misunnelse,+ mord,+ strid,+ svik,+ ondsinnethet;+ slike som hvisker og tisker,+ 30 baktalere,+ slike som hater Gud, er frekke,+ hovmodige,+ selvgode,+ oppfinnsomme med hensyn til skadelige ting,+ ulydige mot foreldre,+ 31 uten forstand,+ som bryter avtaler,*+ er uten naturlig hengivenhet,+ ubarmhjertige.+ 32 Selv om disse fullt ut kjenner Guds rettferdige forordning,+ at de som praktiserer slike ting, fortjener døden,+ fortsetter de ikke bare å gjøre dem, men gir også sitt bifall+ til dem som praktiserer dem.

2 Derfor er du uten unnskyldning, menneske,+ hvem du enn er, hvis du dømmer;+ for i det forhold hvor du dømmer en annen, fordømmer du deg selv, ettersom du som dømmer,+ praktiserer de samme ting.+ 2 Nå vet vi at Guds dom, i samsvar med det som er sannhet,+ er imot dem som praktiserer slike ting.

3 Men har du denne tanke, menneske,+ at du, når du dømmer dem som praktiserer slike ting, og likevel gjør dem selv, skal unnslippe Guds dom?+ 4 Eller forakter du hans godhets+ og overbærenhets+ og langmodighets+ rikdom, fordi du ikke vet at Guds godhet søker å lede deg til anger?*+ 5 Men i samsvar med din hardhet+ og ditt angerløse hjerte+ samler du vrede+ til deg selv på vredens dag,+ da Guds rettferdige dom+ blir åpenbart.+ 6 Og han skal gjengjelde enhver etter hans gjerninger:+ 7 evig liv til dem som søker herlighet og ære og uforgjengelighet+ ved utholdenhet i god gjerning; 8 men for dem som er stridslystne,+ og som ikke adlyder sannheten,+ men adlyder urettferdigheten, skal det være vrede og harme,+ 9 trengsel og nød, over ethvert menneskes sjel som gjør det som er skadelig, over jøden+ først og også over grekeren;+ 10 men herlighet og ære og fred for enhver som gjør det som er godt,+ for jøden først+ og også for grekeren.+ 11 For det er ingen partiskhet hos Gud.+

12 For eksempel skal alle de som har syndet uten lov, også gå til grunne uten lov;+ men alle de som har syndet under lov,+ skal bli dømt ved lov.+ 13 For det er ikke de som hører lov, som er rettferdige for Gud; men de som handler+ etter lov, skal bli erklært rettferdige.+ 14 For når folk av nasjonene,+ som er uten lov,+ av naturen gjør de ting loven sier,+ da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. 15 Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter,+ idet deres samvittighet+ vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget+ eller også unnskyldt. 16 Slik skal det være på den dag da Gud ved Kristus Jesus dømmer+ de skjulte+ ting hos menneskene,+ i samsvar med det gode budskap jeg forkynner.+

17 Hvis du nå er jøde i navnet+ og støtter deg til lov+ og roser deg av Gud+ 18 og du kjenner hans vilje+ og finner behag i ting som er fortreffelige,* fordi du blir undervist muntlig ut fra Loven,+ 19 og du er overbevist om at du er en veileder for de blinde,+ et lys for dem som er i mørke,+ 20 en tilretteviser av de ufornuftige,+ en lærer for spedbarn,+ og om at du i Loven har kunnskapens og sannhetens+ hovedtrekk*+ — 21 lærer du da ikke deg selv, du som lærer en annen?+ Du som forkynner: «Stjel ikke»,+ stjeler du?+ 22 Du som sier: «Begå ikke ekteskapsbrudd»,*+ begår du ekteskapsbrudd? Du som gir uttrykk for avsky for avgudene, plyndrer+ du templer? 23 Du som roser deg av lov, vanærer du Gud ved å overtre Loven?+ 24 For «Guds navn blir spottet på grunn av dere blant nasjonene,»+ slik som det står skrevet.

25 Omskjærelse+ er i virkeligheten bare til gagn hvis du handler etter lov;+ men hvis du er en lovovertreder, er din omskjærelse+ blitt til en uomskåret tilstand.+ 26 Derfor, hvis en som er uomskåret,+ oppfyller Lovens rettferdige krav,+ vil ikke da hans uomskårne tilstand bli regnet som omskjærelse?+ 27 Og den uomskårne, som er slik av naturen, skal ved å oppfylle Loven dømme deg+ som med dens skrevne lovsamling og omskjærelse er en lovovertreder. 28 For den er ikke jøde som er det i det ytre;+ heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet.+ 29 Men den er jøde som er det i det indre,+ og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse+ ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling.+ Han får sin ros,+ ikke av mennesker, men av Gud.+

3 Hva er da jødens fortrinn,+ eller hva gagn er det i omskjærelsen?+ 2 Mye, på enhver måte. Først og fremst fordi de ble betrodd Guds hellige utsagn.*+ 3 Hva så? Om noen ikke gav uttrykk for tro,+ vil da deres mangel på tro kunne gjøre Guds trofasthet+ virkningsløs?+ 4 Måtte det aldri skje! Men la Gud bli funnet sannferdig,+ selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner,+ slik som det står skrevet: «Så det kan bli vist at du er rettferdig i dine ord og kan vinne når du blir dømt.»+ 5 Men hvis vår urettferdighet bringer Guds rettferdighet+ i forgrunnen, hva skal vi da si? Gud er vel ikke urettferdig+ når han utøser sin vrede? (Jeg taler slik et menneske+ taler.) 6 Måtte det aldri skje! Hvordan skal Gud ellers dømme verden?+

7 Men hvis Guds sannhet+ på grunn av min løgn er blitt gjort mer fremtredende, til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som en synder?+ 8 Og hvorfor ikke si, slik som vi falskelig blir beskyldt for,+ og slik som noen hevder at vi sier: «La oss gjøre de onde ting for at de gode ting kan komme»?+ Dommen+ over disse menneskene er i samsvar med rettferdigheten.+

9 Hva da? Er vi i en bedre stilling?+ Slett ikke! For ovenfor har vi framført den anklage at både jøder og grekere alle er under synd,*+ 10 slik som det står skrevet: «Det er ingen som er rettferdig, ikke en eneste;+ 11 det er ingen som har innsikt, det er ingen som søker Gud.+ 12 Alle mennesker har avveket, alle sammen er de blitt udugelige; det er ingen som viser godhet, det er ikke engang én.»+ 13 «Deres strupe er en åpnet grav, med sine tunger har de øvd svik.»+ «Slangegift er bak deres lepper.»+ 14 «Og deres munn er full av forbannelse og bitter tale.»+ 15 «Deres føtter er raske til å utgyte blod.»+ 16 «Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier,+ 17 og de har ikke kjent fredens vei.»+ 18 «Det er ingen frykt for Gud for deres øyne.»*+

19 Nå vet vi at alt det Loven*+ sier, det sier den til dem som er under Loven, for at hver munn skal bli lukket+ og hele verden bli straffskyldig+ overfor Gud. 20 Ved lovgjerninger vil derfor ikke noe kjød bli erklært rettferdig+ innfor ham, for ved lov+ kommer den nøyaktige kunnskap om synd.+

21 Men nå er Guds rettferdighet+ blitt tilkjennegitt uten lov, liksom det blir vitnet+ om den av Loven+ og Profetene;+ 22 ja Guds rettferdighet ved troen på Jesus* Kristus,+ for alle som har tro.+ For det er ingen forskjell.+ 23 For alle har syndet,+ og de når ikke opp til Guds herlighet,+ 24 og det er som en fri gave+ at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet+ gjennom utfrielsen ved løsepengen+ som er betalt av Kristus* Jesus. 25 Gud framstilte ham som et offer til forsoning*+ ved tro på hans blod.+ Dette gjorde Gud for å vise sin egen rettferdighet, for han tilgav de synder+ som ble begått tidligere, mens han viste overbærenhet+ — 26 for å vise sin egen rettferdighet+ i den nåværende tidsperiode, så han kunne være rettferdig også når han erklærer det menneske rettferdig+ som tror på Jesus.

27 Hvor er så dette med å rose seg?+ Det er utelukket. Ved hvilken lov?+ Gjerningenes?+ Nei! Men ved troens lov.+ 28 For vi mener at et menneske blir erklært rettferdig* ved tro, uten lovgjerninger.+ 29 Eller er han Gud bare for jødene?+ Er han det ikke også for folk av nasjonene?+ Jo, også for folk av nasjonene,+ 30 så sant Gud er én,+ han som vil erklære omskårne+ rettferdige som følge av tro og uomskårne+ rettferdige ved deres tro. 31 Opphever vi da lov ved vår tro?+ Måtte det aldri skje! Tvert imot, vi stadfester lov.+

4 Når det forholder seg slik, hva skal vi da si om Abraham, vår forfader+ etter kjødet?* 2 Hvis for eksempel Abraham ble erklært rettferdig som følge av gjerninger,+ ville han ha grunn til å rose seg; men ikke overfor Gud. 3 For hva sier skriftstedet? «Abraham viste tro på Jehova,* og det ble tilregnet ham som rettferdighet.»+ 4 Men den som utfører gjerninger,+ får ikke lønnen tilregnet* som en ufortjent godhet,+ men som en skyldighet.+ 5 Den derimot som ikke utfører gjerninger, men tror+ på ham som erklærer den ugudelige rettferdig, ham tilregnes hans tro som rettferdighet.+ 6 På samme måte taler også David om den lykke det menneske har* som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: 7 «Lykkelige er de som har fått sine lovløse gjerninger tilgitt+ og sine synder dekket over;+ 8 lykkelig er den mann hvis synd Jehova* slett ikke vil ta i betraktning.»+

9 Kommer da denne lykke bare over omskårne eller også over uomskårne?+ Vi sier jo: «Troen ble tilregnet Abraham som rettferdighet.»+ 10 Under hvilke omstendigheter ble den så tilregnet? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret?+ Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret. 11 Og han fikk et tegn,+ nemlig omskjærelsen, som et segl* på den rettferdighet ved troen som han hadde mens han var i sin uomskårne tilstand, for at han skulle være far+ til alle dem som har tro+ mens de er uomskåret, så de kunne bli tilregnet rettferdighet; 12 og far til omskåret avkom, ikke bare til dem som holder seg til omskjærelsen, men også til dem som vandrer ordentlig i fotsporene av den tro som vår far+ Abraham hadde mens han var i den uomskårne tilstand.

13 For det var ikke ved lov at Abraham eller hans ætt fikk det løfte+ at han skulle være arving til en verden, men det var ved rettferdigheten ved tro.+ 14 For hvis de som holder seg til lov, er arvinger, er troen blitt gjort unyttig, og løftet er blitt opphevet.+ 15 I virkeligheten framkaller Loven vrede,+ men hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.+

16 Av denne grunn var det som følge av tro, så det kunne være i samsvar med ufortjent godhet,+ for at løftet+ skulle være sikkert for hele hans ætt,+ ikke bare for den som holder seg til Loven, men også for den som holder seg til Abrahams tro. (Han er far+ til oss alle, 17 slik som det står skrevet: «Jeg har satt deg som far til mange nasjoner.»)+ Dette var innfor Ham som han trodde på, ja innfor Gud, som gjør de døde levende+ og kaller* de ting som ikke er, som om de var.+ 18 Skjønt utenfor håp hadde han på grunnlag av håp likevel tro,+ for at han skulle kunne bli far til mange nasjoner+ i samsvar med det som var blitt sagt: «Slik skal din ætt bli.»+ 19 Og selv om han ikke ble svak i troen, tenkte han på sin egen kropp, som nå allerede var så godt som død,+ ettersom han var omkring hundre år gammel,+ og også på det at Saras morsliv var dødt.+ 20 Men på grunn av Guds løfte+ vaklet han ikke i mangel på tro,+ men ble sterk ved sin tro,+ idet han gav Gud ære 21 og var fullt overbevist om at det han hadde lovt, var han også i stand til å gjøre.+ 22 Derfor «ble det tilregnet ham som rettferdighet».+

23 At «det ble tilregnet+ ham», ble imidlertid ikke skrevet bare for hans skyld,+ 24 men også for vår skyld, som det skal tilregnes, fordi vi tror på ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra de døde.+ 25 Han ble overgitt for våre overtredelsers skyld,+ og han ble oppreist for at vi skulle bli erklært rettferdige.+

5 La oss derfor, nå som vi er blitt erklært rettferdige som følge av tro,+ ha fred+ med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, 2 gjennom hvem vi også ved tro* har oppnådd adgang+ til denne ufortjente godhet som vi nå står i; og la oss juble på grunnlag av håp+ om Guds herlighet. 3 Og ikke bare det, men la oss juble mens vi er i trengsler,+ ettersom vi vet at trengsel bevirker utholdenhet,+ 4 utholdenhet i sin tur en godkjent tilstand,+ den godkjente tilstand i sin tur håp,+ 5 og håpet fører ikke til skuffelse;*+ for Guds kjærlighet+ er blitt utøst i våre hjerter+ ved den hellige ånd,+ som ble gitt oss.

6 For, i sannhet, mens vi ennå var svake,+ døde Kristus for ugudelige* til den fastsatte tid.+ 7 For neppe vil noen dø for en rettferdig;+ skjønt for den som er god,+ våger kanskje noen endog å dø.+ 8 Men Gud anbefaler sin egen kjærlighet+ til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.+ 9 Derfor, ettersom vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod,+ skal vi så mye mer bli frelst ved ham fra vreden.+ 10 For når vi, da vi var fiender,+ ble forlikt med Gud ved hans Sønns død,+ skal vi, nå som vi er blitt forlikt, så mye mer bli frelst ved hans liv.+ 11 Og ikke bare det, men vi jubler også i Gud ved vår Herre Jesus Kristus,* ham som vi nå har mottatt forlikelsen gjennom.+

12 Derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske,+ og døden+ ved synden, og døden således spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet+ —. 13 For inntil Loven var det synd i verden, men synd blir ikke tilregnet noen når det ikke er noen lov.+ 14 Likevel hersket døden som konge fra Adam og fram til Moses,+ også over dem som ikke hadde syndet ved den slags overtredelse som ble begått av Adam,+ han som har en likhet med ham* som skulle komme.+

15 Men det er ikke med gaven som det var med overtredelsen. For når mange døde ved ett menneskes overtredelse, så er Guds ufortjente godhet og hans frie gave sammen med den ufortjente godhet ved det ene menneske+ Jesus Kristus blitt så mye større overfor mange.+ 16 Og det er ikke med den frie gave+ som det var med den måten tingene virket på gjennom den ene som syndet.+ For dommen+ som fulgte etter én overtredelse, ble en fordømmelse,+ men gaven som fulgte etter mange overtredelser, ble en rettferdighetserklæring.*+ 17 For når døden ved den enes overtredelse+ hersket som konge+ ved denne ene, da skal så mye mer de som mottar overfloden av den ufortjente godhet+ og av rettferdighetens frie gave,*+ herske som konger+ i liv* ved den ene, Jesus Kristus.+

18 Derfor, altså, liksom følgen av én overtredelse var fordømmelse for alle slags mennesker,+ så er også følgen av én rettferdiggjørende handling*+ at alle slags mennesker+ blir erklært rettferdige til liv.+ 19 For liksom mange ble stilt som syndere+ ved det ene menneskes ulydighet, så skal også mange+ bli stilt som rettferdige+ ved den enes lydighet.+ 20 Nå kom Loven+ inn ved siden av* for at overtredelsen skulle bli stor.+ Men hvor synden+ ble stor, ble den ufortjente godhet+ enda større. 21 Hvorfor? For at liksom synden hersket som konge sammen med døden,+ så skulle også den ufortjente godhet+ herske som konge ved rettferdighet med evig liv+ for øye ved Jesus Kristus, vår Herre.

6 Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden for at den ufortjente godhet skal bli stor?+ 2 Måtte det aldri skje! Ettersom vi døde med hensyn til synden,+ hvordan kan vi da leve videre i den?+ 3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus,*+ ble døpt til hans død?+ 4 Derfor ble vi begravet+ med ham ved vår dåp til hans død, for at liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet,+ så skulle også vi vandre i et nytt liv.+ 5 For hvis vi er blitt forent med ham* i en død som er lik hans,+ skal vi visselig også bli forent med ham i en oppstandelse som er lik hans;+ 6 for vi vet at vår gamle personlighet* ble pælfestet med ham,+ for at vårt syndige legeme* skulle bli gjort uvirksomt,+ så vi ikke lenger skulle fortsette å være slaver for synden.+ 7 For den som har dødd, er blitt frikjent* fra sin synd.+

8 Dessuten, hvis vi har dødd med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham.+ 9 For vi vet at Kristus, nå som han er blitt oppreist fra de døde,+ ikke mer dør;+ døden er ikke mer herre over ham. 10 For den død som han døde, døde han med hensyn til synden én gang for alle;+ men det liv som han lever, lever han med hensyn til Gud.+ 11 Likeså også med dere: Regn dere for virkelig å være døde+ med hensyn til synden, men levende+ med hensyn til Gud ved Kristus Jesus.

12 La derfor ikke synden fortsette å herske som konge+ i DERES dødelige legeme, så dere skulle adlyde dets begjær.+ 13 Fortsett heller ikke å framstille DERES lemmer for synden+ som urettferdighets+ våpen, men framstill dere selv for Gud som de levende+ fra de døde, og DERES lemmer for Gud som rettferdighets våpen.+ 14 For synden må ikke bli* herre over dere, ettersom dere ikke er under lov,+ men under ufortjent godhet.+

15 Hva følger av dette? Skal vi begå en synd fordi vi ikke er under lov,+ men under ufortjent godhet?+ Måtte det aldri skje! 16 Vet dere ikke at hvis dere fortsetter å framstille dere for noen som slaver for å adlyde ham, er dere slaver for ham fordi dere adlyder ham,+ enten for synd+ med død til følge+ eller for lydighet+ med rettferdighet+ til følge? 17 Men Gud være takk at dere var syndens slaver, men av hjertet er blitt lydige mot den læreform som dere ble overgitt til.+ 18 Ja, ettersom dere ble frigjort+ fra synden, ble dere slaver+ for rettferdigheten.+ 19 Jeg taler i menneskelige vendinger på grunn av DERES kjøds svakhet:+ For liksom dere framstilte DERES lemmer+ som slaver for urenheten+ og lovløsheten med lovløshet til følge,* så framstill nå DERES lemmer som slaver for rettferdigheten med hellighet til følge.+ 20 For da dere var syndens slaver,+ var dere frie med hensyn til rettferdigheten.

21 Hvilken frukt+ pleide dere så å ha på den tiden? Ting*+ som dere nå skammer dere over. For enden* på disse ting er døden.+ 22 Men fordi dere nå er blitt frigjort fra synden og er blitt slaver for Gud,+ har dere DERES frukt+ i form av hellighet, og sluttresultatet er evig liv.+ 23 For den lønn* synden betaler, er døden,+ men den gave*+ Gud gir, er evig liv+ ved Kristus Jesus, vår Herre.+

7 Kan det være, brødre, at dere ikke vet (jeg taler jo til dem som kjenner lov) at Loven er herre over et menneske så lenge det lever?+ 2 En gift kvinne* er for eksempel ved lov bundet til sin mann mens han lever; men hvis hennes mann dør, er hun løst fra sin manns lov.+ 3 Derfor ville hun altså bli kalt en ekteskapsbryterske* hvis hun, mens hennes mann lever, ble en annen manns.+ Men hvis hennes mann dør, er hun fri fra hans lov, slik at hun ikke er en ekteskapsbryterske hvis hun blir en annen manns.+

4 Altså ble også dere, mine brødre, gjort døde for Loven+ ved KRISTI* legeme, så dere kunne bli en annens,+ hans som ble oppreist fra de døde,+ for at vi skulle bære frukt+ for Gud. 5 For da vi var i samsvar med kjødet,+ var de syndige lidenskaper som ble vakt ved Loven, i virksomhet i våre lemmer, for at vi skulle frambringe frukt for døden.+ 6 Men nå er vi blitt løst fra Loven,+ fordi vi har dødd+ med hensyn til det som vi ble holdt fast av, for at vi skulle være slaver*+ i en ny forstand, ved ånden,+ og ikke i den gamle forstand, ved den skrevne lovsamling.+

7 Hva skal vi da si? Er Loven synd?+ Måtte det aldri bli slik! Jeg ville i virkeligheten ikke ha lært synden å kjenne+ hvis det ikke hadde vært for Loven; og jeg ville for eksempel ikke ha kjent begjærligheten+ hvis ikke Loven hadde sagt: «Du skal ikke begjære.»+ 8 Men synden, som fikk en anledning ved budet,+ bevirket all slags begjærlighet i meg, for uten lov var synden død.+ 9 Jeg var i virkeligheten en gang levende uten lov;+ men da budet kom,+ ble synden levende igjen, men jeg døde.+ 10 Og budet, som var til liv,+ det fant jeg å være til død.+ 11 For synden, som fikk en anledning ved budet, forledet+ meg og drepte meg ved det. 12 Altså er Loven på sin side hellig,+ og budet er hellig og rettferdig+ og godt.+

13 Ble så det som er godt, til død for meg? Måtte det aldri skje! Men synden ble det, for at den skulle vise seg som synd, idet den bevirket død for meg ved det som er godt;+ for at synden skulle bli langt mer syndig ved budet.+ 14 For vi vet at Loven er åndelig;+ men jeg er kjødelig, solgt under synden.+ 15 Hva jeg bevirker, vet jeg nemlig ikke. For det jeg ønsker,* det praktiserer jeg ikke; men det jeg hater, det gjør jeg. 16 Men når jeg gjør det jeg ikke ønsker,+ samstemmer jeg i at Loven er god.+ 17 Men nå er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg.+ 18 For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt;+ for evnen til å ønske+ er til stede hos meg, men evnen til å bevirke+ det som er godt, er ikke til stede. 19 For det gode som jeg ønsker, det gjør jeg ikke,+ men det onde som jeg ikke ønsker, det praktiserer jeg. 20 Når jeg nå gjør det jeg ikke ønsker, da er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg.+

21 Jeg finner altså denne lov i mitt tilfelle, at når jeg ønsker å gjøre det som er rett,+ er det onde til stede hos meg.+ 22 Jeg gleder+ meg virkelig over Guds lov etter det menneske+ jeg er i det indre, 23 men i mine lemmer+ ser jeg en annen lov, som fører krig+ mot mitt sinns lov+ og tar meg til fange under syndens lov,+ som er i mine lemmer. 24 Jeg elendige* menneske! Hvem skal redde meg fra det legeme som lider denne død?+ 25 Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!+ Med mitt sinn er jeg da altså selv en slave for Guds lov,+ men med mitt kjød for syndens lov.+

8 Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i forening med Kristus Jesus.+ 2 For åndens+ lov,+ den ånd som gir liv+ i forening med Kristus Jesus, har frigjort+ deg fra syndens og dødens lov.+ 3 For ettersom det var en manglende evne fra Lovens side,+ idet den var svak+ på grunn av kjødet, fordømte Gud synden i kjødet ved å sende sin egen Sønn+ i syndig kjøds likhet+ og vedrørende synden,+ 4 for at Lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt+ i oss som ikke vandrer i samsvar med kjødet, men i samsvar med ånden.+ 5 For de som er i samsvar med kjødet, retter sitt sinn mot det som hører kjødet til,+ men de som er i samsvar med ånden, mot det som hører ånden til.+ 6 For å ha sinnet rettet mot kjødet betyr død,+ men å ha sinnet rettet mot ånden+ betyr liv og fred, 7 ettersom det å ha sinnet rettet mot kjødet betyr fiendskap+ mot Gud, for det er ikke underordnet+ Guds lov og kan i virkeligheten heller ikke være det. 8 De som er i harmoni med kjødet,+ kan altså ikke behage Gud.

9 Dere er imidlertid ikke i harmoni med kjødet, men med ånden,+ hvis Guds ånd virkelig bor i dere.+ Men hvis noen ikke har Kristi ånd,+ da hører han ikke ham til. 10 Men hvis Kristus er i forening med dere,+ er legemet riktignok dødt på grunn av synd, men ånden er liv+ på grunn av rettferdighet. 11 Hvis nå hans ånd som oppreiste Jesus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus Jesus fra de døde,+ også gjøre DERES dødelige legemer levende+ ved sin ånd, som bor i dere.

12 Derfor, brødre, er vi altså forpliktet, men ikke overfor kjødet til å leve i samsvar med kjødet;+ 13 for hvis dere lever i samsvar med kjødet, kommer dere visselig til å dø;+ men hvis dere ved ånden lar legemets gjerninger dø,*+ skal dere leve. 14 For alle som blir ledet av Guds ånd, de er Guds sønner.+ 15 Dere fikk jo ikke en trelldoms ånd, som på nytt vekker frykt,+ men dere fikk en ånd+ som hører adopsjon+ som sønner til,* og ved denne ånd roper vi: «Abba,*+ Far!» 16 Ånden+ selv vitner+ sammen med vår ånd+ at vi er Guds barn.+ 17 Når vi altså er barn, er vi også arvinger: ja Guds arvinger, men Kristi medarvinger,+ forutsatt at vi lider+ sammen med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham.+

18 Følgelig mener jeg at lidelsene+ i den nåværende tidsperiode ikke er for noe å regne sammenlignet med den herlighet+ som skal bli åpenbart på oss. 19 Skapningen+ venter jo med spent forventning+ på Guds sønners+ åpenbarelse. 20 For skapningen ble lagt under nytteløsheten,*+ ikke av sin egen vilje, men ved ham som la den under den, på grunnlag av håp+ 21 om at* skapningen+ selv også skal bli frigjort+ fra trelldommen under forgjengeligheten* og få Guds barns herlige frihet. 22 For vi vet at hele skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå. 23 Ikke bare det, men også vi selv, som har førstegrøden,+ nemlig ånden, ja, vi selv sukker+ i vårt indre, mens vi ivrig venter på adopsjon som sønner,*+ utfrielsen fra våre legemer ved en løsepenge. 24 For i dette håpet ble vi frelst;+ men et håp som ses, er ikke noe håp, for når en ser noe, håper en da på det? 25 Men når vi håper+ på det vi ikke ser,+ fortsetter vi å vente på det med utholdenhet.+

26 På lignende måte kommer ånden+ også vår svakhet til hjelp;+ for hva vi bør be om i samsvar med det vi har behov for, vet vi ikke,+ men ånden+ selv går i forbønn for oss med uuttalte sukk.* 27 Men han som ransaker hjertene,+ vet hva åndens mening*+ er, for i overensstemmelse med Gud går den i forbønn for hellige.+

28 Nå vet vi at Gud* lar alle sine gjerninger+ virke sammen til beste for dem som elsker Gud, dem som i samsvar med hans hensikt er de kalte;+ 29 for dem som han gav sin første anerkjennelse,*+ dem forutbestemte+ han også til å bli formet+ etter sin Sønns bilde,+ for at han skulle være den førstefødte+ blant mange brødre.+ 30 Og de som han forutbestemte,+ er dem han også kalte;+ og de som han kalte, er dem han også erklærte rettferdige.+ Endelig — de som han erklærte rettferdige, er dem han også herliggjorde.+

31 Hva skal vi da si til dette? Når Gud er for oss, hvem vil da være* imot oss?+ 32 Han som ikke engang sparte sin egen Sønn,+ men overgav ham for oss alle,+ hvorfor skal han ikke også, sammen med ham, i sin godhet gi oss alt annet?+ 33 Hvem vil reise anklage mot Guds utvalgte?+ Gud er den som erklærer dem rettferdige.+ 34 Hvem er den som vil fordømme? Kristus Jesus* er den som døde, ja hva mer er, den som ble oppreist fra de døde,* den som er ved Guds høyre hånd,+ og som går i forbønn for oss.+

35 Hvem vil skille oss fra KRISTI kjærlighet?*+ Vil trengsel eller nød eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?+ 36 Som det står skrevet: «For din skyld drepes vi dagen lang; vi er blitt regnet som slaktesauer.»+ 37 Tvert imot, i alt dette kommer vi til å stå fullstendig seierrike*+ ved ham som elsket oss. 38 For jeg er overbevist om at verken død eller liv+ eller engler+ eller regjeringer+ eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller makter*+ 39 eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.+

9 Jeg sier sannheten+ i Kristus; jeg lyver ikke,+ ettersom min samvittighet vitner sammen med meg i hellig ånd, 2 at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte.+ 3 For jeg kunne ønske at jeg selv, liksom den som er forbannet,* var skilt fra KRISTUS til gagn for mine brødre,+ mine slektninger etter kjødet,+ 4 som altså er israelitter;+ dem tilhører adopsjonen som sønner,+ foruten herligheten+ og paktene+ og givningen av Loven+ og den hellige tjeneste*+ og løftene;+ 5 dem tilhører forfedrene,+ og fra dem utsprang KRISTUS etter kjødet+ — Gud,+ som er over alle,* være velsignet for evig. Amen.

6 Men det er ikke som om Guds ord hadde slått feil.+ For ikke alle som utspringer fra Israel, er virkelig «Israel».+ 7 Heller ikke er de alle barn fordi de er Abrahams ætt,+ men: «Det som skal kalles ’din ætt’, skal komme gjennom Isak.»+ 8 Det vil si, de som er barn i kjødet,+ er i virkeligheten ikke Guds barn,+ men de som er barn ifølge løftet,+ blir regnet som ætten. 9 For løftets ord lød som følger: «På denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.»+ 10 Og ikke bare det tilfellet, men også da Rebẹkka unnfanget tvillinger+ ved den ene mannen, Isak, vår forfader: 11 Da de ennå ikke var født og ikke hadde praktisert verken godt eller ondt,+ ble det nemlig — for at Guds hensikt vedrørende utvelgelsen fortsatt skulle være avhengig, ikke av gjerninger, men av Ham som kaller+ — 12 sagt til henne: «Den eldste skal være den yngstes slave.»+ 13 Som det står skrevet: «Jeg elsket Jakob, men Esau hatet jeg.»+

14 Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud?+ Måtte det aldri bli slik! 15 Han sier jo til Moses: «Jeg vil ha barmhjertighet med hvem jeg enn har barmhjertighet med, og jeg vil vise medynk med hvem jeg enn viser medynk.»+ 16 Så avhenger det altså ikke av den som vil, og heller ikke av den som løper, men av Gud,+ som har barmhjertighet.+ 17 Skriften sier jo til farao: «Nettopp av denne grunn har jeg latt deg forbli,* for at jeg i forbindelse med deg skal vise min makt, og for at mitt navn skal bli forkynt på hele jorden.»+ 18 Derfor, hvem han vil, har han altså barmhjertighet med,+ men hvem han vil, lar han bli forherdet.+

19 Du vil så si til meg: «Hvorfor klandrer han da? For hvem har motstått hans klart uttrykte vilje?»+ 20 Menneske,+ hvem er så egentlig du, som tar til motmæle mot Gud?+ Skal det som er formet, si til ham som formet det: «Hvorfor laget du meg slik?»+ 21 Hva? Har ikke pottemakeren+ myndighet over leiren, så han av samme klump kan lage ett kar til en ærefull bruk og et annet til en ikke ærefull bruk?+ 22 Om nå Gud, enda det er hans vilje å vise sin vrede og å gjøre sin makt kjent, med stor langmodighet har tolerert vredens kar, som er gjort egnet til tilintetgjørelse,+ 23 for at han kunne gjøre kjent sin herlighets rikdom+ over barmhjertighetens kar,+ som han på forhånd har beredt til herlighet,+ 24 nemlig oss, som han kalte, ikke bare fra jødene, men også fra nasjonene,+ hva så? 25 Det er som han også sier hos Hosẹa: «Dem som ikke er mitt folk,+ vil jeg kalle ’mitt folk’, og henne som ikke var elsket, ’den elskede’;+ 26 og på det sted hvor det ble sagt til dem: ’Dere er ikke mitt folk’, der skal de bli kalt ’den levende Guds sønner’.»+

27 Dessuten roper Jesaja om Israel: «Selv om tallet på Israels sønner skulle være som havets sand,+ er det resten* som skal bli frelst.+ 28 For Jehova* skal holde regnskap på jorden, idet han avslutter det og avkorter det.»*+ 29 Og som Jesaja forut hadde sagt: «Hvis ikke hærstyrkenes+ Jehova* hadde latt en ætt bli igjen til* oss, ville vi ha blitt som Sodọma, og vi ville ha blitt gjort lik Gomọrra.»+

30 Hva skal vi da si? At folk av nasjonene, enda de ikke jaget etter rettferdighet, oppnådde rettferdighet,+ den rettferdighet som er en følge av tro;+ 31 men Israel, som riktignok jaget etter en rettferdighets lov, nådde ikke fram til loven.*+ 32 Av hvilken grunn? Fordi det ikke jaget etter den ved tro, men som ved gjerninger.+ De snublet over «snublesteinen»;+ 33 som det står skrevet: «Se, jeg legger i Sion en snublestein+ og en anstøtsklippe,+ men den som tror på den,* skal ikke bli skuffet.»*+

10 Brødre, mitt hjertes gode vilje og min påkallelse til Gud for dem er virkelig at de må oppnå frelse.+ 2 For jeg gir dem det vitnesbyrd* at de har nidkjærhet+ for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap;+ 3 for ettersom de ikke kjente Guds rettferdighet,+ men søkte å opprette sin egen,+ underordnet de seg ikke under Guds rettferdighet.+ 4 For Kristus er Lovens ende,*+ slik at enhver som viser tro, kan oppnå rettferdighet.+

5 Moses skriver jo at det menneske som har handlet etter Lovens rettferdighet, skal leve ved den.+ 6 Men den rettferdighet som er en følge av tro, taler på denne måten: «Si ikke i ditt hjerte:+ ’Hvem skal stige opp til himmelen?’,+ det vil si for å bringe Kristus+ ned, 7 eller: ’Hvem skal stige ned i avgrunnen?’,+ det vil si for å bringe Kristus opp fra de døde.»+ 8 Men hva sier den?* «Ordet er deg nær, i din egen munn og i ditt eget hjerte»,+ det vil si troens «ord»,+ som vi forkynner.*+ 9 For hvis du offentlig kunngjør dette ’ord i din egen munn’,+ at Jesus er Herre,*+ og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde,+ skal du bli frelst.+ 10 For med hjertet+ viser en tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig+ til frelse.

11 Skriften sier jo: «Ingen som tror+ på ham, skal bli skuffet.»*+ 12 Det er nemlig ingen forskjell på jøde og greker,+ for over alle er det den samme Herre, som er rik+ overfor alle som påkaller ham. 13 For «enhver som påkaller Jehovas* navn, skal bli frelst».+ 14 Men hvordan kan de påkalle ham som de ikke har kommet til tro på?+ Og hvordan kan de komme til tro på ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?+ 15 Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er blitt utsendt?+ Som det står skrevet: «Hvor vakre er ikke føttene til dem som forkynner et godt budskap om gode ting!»+

16 Men det var ikke alle som adlød det gode budskap.+ For Jesaja sier: «Jehova,* hvem trodde på det de hørte av oss?»+ 17 Så kommer da troen av det en hører.+ Og det en hører, kommer ved ordet om Kristus.*+ 18 Likevel spør jeg: Hørte de da ikke? Jo visst: «Deres røst gikk ut til hele jorden,+ og deres utsagn til den bebodde jords* ytterste ender.»*+ 19 Likevel spør jeg: Forstod da ikke Israel?+ Først sier Moses: «Jeg vil egge dere til nidkjærhet ved det som ikke er en nasjon; jeg vil egge dere til voldsom vrede ved en uforstandig nasjon.»+ 20 Men Jesaja blir svært så dristig og sier: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg;+ jeg ble tilkjennegitt for dem som ikke spurte etter meg.»+ 21 Men med hensyn til Israel sier han: «Dagen lang har jeg bredt mine hender ut mot et folk som er ulydig+ og svarer igjen.»+

11 Jeg spør så: Gud har vel ikke forkastet sitt folk?+ Måtte det aldri skje! For også jeg er en israelitt,+ av Abrahams ætt, av Bẹnjamins stamme.+ 2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han først anerkjente.*+ Eller vet dere ikke hva Skriften sier i forbindelse med Elịa, da han ber inntrengende til Gud mot Israel?+ 3 «Jehova,* de har drept dine profeter, de har gravd opp dine altere, og jeg alene er igjen, og de søker etter min sjel.»*+ 4 Men hva sier det guddommelige utsagn+ til ham? «Jeg har latt sju tusen menn bli tilbake for meg, menn som ikke har bøyd kne for Bạ’al.»+ 5 Slik har det da også i den nåværende tidsperiode stått fram en rest+ i samsvar med en utvelgelse+ som skyldes ufortjent godhet. 6 Når det nå er ved ufortjent godhet,+ er det ikke lenger på grunn av gjerninger;+ ellers viser den ufortjente godhet seg ikke lenger å være ufortjent godhet.+

7 Hva så? Nettopp det som Israel ivrig søker, har det ikke oppnådd,+ men de utvalgte*+ har oppnådd det. De andre ble sløvet i sine sanseevner;+ 8 som det står skrevet: «Gud* har gitt dem en dyp søvns ånd,+ øyne de ikke kan se med, og ører de ikke kan høre med, helt til den dag i dag.»+ 9 Og David sier: «La deres bord* bli en snare og en felle og en snublestein og en gjengjeldelse for dem;+ 10 la deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og bøy alltid deres rygg.»+

11 Derfor spør jeg: Snublet de slik at de falt+ fullstendig? Måtte det aldri skje! Men ved deres feiltrinn+ er det frelse for folk av nasjonene,+ for å egge dem til nidkjærhet.+ 12 Når nå deres feiltrinn betyr rikdom for verden, og deres tilbakegang betyr rikdom for folk av nasjonene,+ hvor mye mer vil ikke da det fulle antall+ av dem* bety det!

13 Nå taler jeg til dere som er folk av nasjonene. For så visst som jeg virkelig er en apostel+ for nasjonene,+ ærer+ jeg min tjeneste,+ 14 om jeg på noen måte kan egge dem som er mitt eget kjød, til nidkjærhet, og frelse+ noen blant dem.+ 15 For når det at de ble forkastet,+ betyr forlikelse+ for verden, hva vil så det at de blir tatt imot, bety, om ikke liv fra de døde? 16 Dessuten, hvis den delen som blir tatt som førstegrøden,+ er hellig, er deigen* det også; og hvis roten er hellig,+ er grenene det også.

17 Men hvis noen av grenene ble brutt av, mens du, enda du er et vilt oliventre, ble podet inn blant dem+ og fikk del i fedmen+ fra oliventreets+ rot, 18 triumfér da ikke over grenene. Hvis du imidlertid triumferer over dem,+ så vit at det ikke er du som bærer roten,+ men roten som bærer deg.+ 19 Du vil da si: «Grener ble brutt av+ for at jeg skulle bli podet inn.»+ 20 Ja vel! På grunn av sin mangel på tro+ ble de brutt av, men du står ved tro.+ Slutt med å ha høye tanker,+ men frykt.+ 21 For når Gud ikke sparte de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg.+ 22 Se derfor Guds godhet+ og strenghet+ — strenghet overfor dem som falt,+ men Guds godhet overfor deg, forutsatt at du forblir+ i hans godhet; ellers vil også du bli hogd av.+ 23 Også de skal bli podet inn, hvis de ikke forblir i sin mangel på tro;+ for Gud er i stand til å pode dem inn igjen. 24 For når du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble podet+ inn på det edle oliventreet, hvor mye mer skal ikke da disse som er naturlige grener, bli podet inn på sitt eget oliventre!+

25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hellige hemmelighet,+ for at dere ikke skal være kloke i egne øyne: at Israels sanseevner delvis er blitt sløvet,*+ inntil det fulle antall*+ av folk av nasjonene er kommet inn,+ 26 og på denne måten skal hele Israel+ bli frelst. Som det står skrevet: «Befrieren skal komme fra Sion+ og fjerne ugudelige gjerninger fra Jakob.+ 27 Og dette er fra min side pakten med dem,+ når jeg tar bort deres synder.»+ 28 Med hensyn til det gode budskap er de riktignok fiender for DERES skyld,+ men med hensyn til Guds utvelgelse* er de elsket for sine forfedres skyld.+ 29 For gavene og kallet fra Gud er ikke noe han vil beklage.+ 30 For liksom dere en gang var ulydige+ mot Gud, men nå er blitt vist barmhjertighet+ på grunn av deres ulydighet,+ 31 så har også disse nå vært ulydige med barmhjertighet for dere til følge,+ for at også de selv nå kan bli vist barmhjertighet. 32 For Gud har sperret dem alle sammen inne i ulydigheten,+ for at han kunne vise dem alle barmhjertighet.+

33 Å dyp av Guds rikdom+ og visdom+ og kunnskap!+ Hvor uransakelige hans dommer+ er, og hvor usporlige hans veier! 34 For «hvem har lært Jehovas* sinn å kjenne,+ eller hvem er blitt hans rådgiver?»+ 35 Eller: «Hvem har gitt til ham først, slik at det må betales tilbake til ham?»+ 36 For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.+ Ham tilkommer herligheten for evig.+ Amen.

12 Derfor ber jeg dere inntrengende, brødre, ved Guds medfølelse, om å framstille DERES legemer+ som et levende,+ hellig+ offer+ som er antagelig* for Gud+ — en hellig tjeneste*+ med DERES fornuft.+ 2 Og la dere ikke lenger forme+ etter denne tingenes ordning,* men bli forvandlet ved å fornye DERES sinn,+ så dere kan prøve for dere selv*+ hva som er Guds gode og antagelige* og fullkomne vilje.+

3 For ved den ufortjente godhet som er gitt meg, sier jeg til enhver som er blant dere, at han ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke,+ men tenke slik at han har et sunt sinn,+ hver enkelt slik som Gud har tildelt ham et mål+ av tro.+ 4 For liksom vi på ett legeme har mange lemmer,+ men ikke alle lemmene har samme funksjon, 5 så er vi, selv om vi er mange, ett legeme+ i forening med Kristus, men lemmer som hver for seg tilhører hverandre.+ 6 Ettersom vi da har gaver som er forskjellige+ alt etter den ufortjente godhet+ som er gitt oss, enten det er profetering, så la oss profetere i samsvar med den tro som er tilmålt oss; 7 eller det er en tjeneste, så la oss ta vare på denne tjenesten;+ eller den som underviser,+ la ham ta vare på sin undervisning;+ 8 eller den som formaner, la ham ta vare på sin formaning;+ den som deler ut, la ham gjøre det med gavmildhet;+ den som presiderer,*+ la ham gjøre det i oppriktig alvor; den som viser barmhjertighet,+ la ham gjøre det med glede.

9 La DERES kjærlighet+ være uten hykleri.+ Avsky det onde,+ hold fast ved det gode.+ 10 Ha i broderkjærlighet+ inderlig hengivenhet for hverandre. Ta ledelsen i å vise hverandre ære.+ 11 Vær ikke trege i DERES gjøremål.+ Vær glødende i ånden.+ Tjen som slaver for Jehova.*+ 12 Gled dere i håpet.+ Hold ut under trengselen.+ Vær vedholdende i bønnen.+ 13 Del med de hellige i samsvar med deres behov.+ Følg gjestfrihetens vei.+ 14 Fortsett å velsigne dem som forfølger;+ velsign,+ og forbann ikke.+ 15 Gled dere med dem som gleder seg;+ gråt med dem som gråter. 16 Ha det samme sinn overfor andre som overfor dere selv;+ ha ikke sinnet rettet mot høye ting,+ men la dere lede av sted sammen med de ringe ting.*+ Bli ikke kloke i egne øyne.+

17 Gjengjeld ikke noen ondt med ondt.+ Sørg for ting som er gode* i alle menneskers øyne. 18 Hvis det er mulig, så hold fred+ med alle mennesker, så langt det står til dere. 19 Hevn dere ikke selv,+ dere elskede, men gi plass for vreden;*+ for det står skrevet: «Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.»*+ 20 Men «hvis din fiende er sulten, så gi ham mat; hvis han er tørst, så gi ham noe å drikke;+ for ved å gjøre dette vil du hope opp glødende kull på hans hode».+ 21 La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.+

13 Hver sjel* skal underordne seg+ under de høyere myndigheter,+ for det er ingen myndighet+ uten av Gud;+ de bestående myndigheter er satt i sine relative+ stillinger* av Gud.+ 2 Derfor, den som står myndigheten imot,* har tatt standpunkt mot Guds ordning; de som har tatt standpunkt mot den, skal få dom over seg.+ 3 For de som hersker, er gjenstand for frykt, ikke når det gjelder den gode gjerning, men når det gjelder den onde.+ Ønsker du så å være uten frykt for myndigheten? Fortsett da å gjøre det gode,+ og du vil få ros av den; 4 for den er Guds tjener* til gagn for deg.+ Men hvis du gjør det som er ondt,+ da frykt: for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet; den er nemlig Guds tjener, en hevner+ som lar vrede ramme den som praktiserer det som er ondt.

5 Dere har derfor tvingende grunn til å underordne dere,* ikke bare på grunn av denne vreden, men også på grunn av DERES samvittighet.+ 6 Det er jo også derfor dere betaler skatter; for de er Guds offentlige tjenere*+ som stadig tjener nettopp denne hensikt.* 7 Gi* alle det som tilkommer dem — skatt til den som gjør krav på skatt,+ avgift til den som gjør krav på avgift, frykt til den som gjør krav på frykt,+ ære til den som gjør krav på ære.+

8 Dere skal ikke skylde noen noe som helst,+ bortsett fra det å elske hverandre;+ for den som elsker sin neste,* har oppfylt loven.+ 9 For den skrevne lov: «Du skal ikke begå ekteskapsbrudd,*+ du skal ikke myrde,+ du skal ikke stjele,+ du skal ikke begjære»,+ og hvilket annet bud det enn er, sammenfattes i dette ord, nemlig: «Du skal elske din neste som deg selv.»+ 10 Kjærligheten+ gjør ikke noe ondt mot nesten;+ derfor er kjærligheten lovens+ oppfyllelse.

11 Gjør dette, også fordi dere kjenner tiden,* at det allerede er den time da dere må våkne+ opp av søvne, for vår frelse er nærmere nå enn da vi ble troende.+ 12 Natten er langt fremskreden; dagen+ er kommet nær. La oss derfor legge av de gjerninger som hører mørket til,+ og la oss ikle oss lysets våpen.+ 13 La oss vandre sømmelig,+ som om dagen, ikke i vill festing og fyllelag,+ ikke i ulovlig omgang* og løsaktig oppførsel,*+ ikke i strid+ og skinnsyke. 14 Men ikle dere Herren Jesus Kristus,*+ og legg ikke på forhånd planer med tanke på kjødets begjær.+

14 Ta imot den som har svakheter+ i sin tro, men ikke for å treffe avgjørelser angående indre tvilsspørsmål.+ 2 Én har tro til å spise alt,+ men den som er svak, spiser grønnsaker. 3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke spiser,+ og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser, for Gud har tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens hustjener?+ For sin egen herre står eller faller han.+ Ja, han skal bli holdt stående, for Jehova* kan holde ham stående.+

5 Én bedømmer én dag som hevet over en annen;+ en annen bedømmer én dag som alle andre dager;+ la hver enkelt være fullstendig overbevist i sitt eget sinn. 6 Den som gir akt på dagen, gir akt på den for Jehova.* Og den som spiser, spiser for Jehova,*+ for han takker Gud;+ og den som ikke spiser, spiser ikke for Jehova,*+ og likevel takker han Gud.+ 7 Ingen av oss lever jo bare for seg selv,+ og ingen dør bare for seg selv; 8 for om vi lever, lever vi for Jehova,*+ og også om vi dør, dør vi for Jehova.*+ Derfor, om vi lever, og også om vi dør, hører vi Jehova* til.+ 9 For i denne hensikt døde Kristus og ble levende igjen,+ for at han skulle bli Herre over både de døde+ og de levende.+

10 Men hvorfor dømmer du din bror?+ Eller hvorfor ser du også ned på din bror? Vi skal jo alle stå for Guds dommersete;+ 11 for det står skrevet: «’Så sant jeg lever,’ sier Jehova,*+ ’for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal åpent anerkjenne Gud.’»+ 12 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv overfor Gud.*+

13 La oss derfor ikke lenger dømme+ hverandre, men la heller dette være DERES beslutning:+ at dere ikke skal legge en snublestein+ foran en bror,+ eller noe som kan få ham til å falle. 14 Jeg vet og er i Herren Jesus overbevist om at ikke noe er besmittet i seg selv;+ bare når noen regner noe for å være besmittet, er det besmittet for ham.+ 15 For hvis din bror blir bedrøvet på grunn av din mat, vandrer du ikke lenger i samsvar med kjærlighet.+ Bring ikke med din mat ødeleggelse over den som Kristus døde for.+ 16 La derfor ikke det gode dere gjør, bli omtalt på en måte som er til skade for dere.* 17 For Guds rike+ betyr* ikke spising og drikking,+ men rettferdighet+ og fred+ og glede+ med hellig ånd. 18 For den som hva dette angår, tjener som en slave for Kristus, er antagelig* for Gud og blir godkjent av mennesker.+

19 Så la oss da jage etter de ting som tjener til fred,+ og de ting som er til innbyrdes oppbyggelse.+ 20 Slutt med å rive ned Guds verk bare på grunn av mat.+ Alt er riktignok rent, men det er skadelig for den som spiser når det gir anledning til snubling.+ 21 Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.+ 22 Den tro du har, ha den for deg selv for Guds øyne.+ Lykkelig er den som ikke dømmer seg selv ved det han godkjenner. 23 Men hvis han tviler, er han allerede dømt hvis han spiser,+ ettersom han ikke spiser av tro. Ja, alt som ikke er av tro, er synd.+

15 Men vi som er sterke, skylder å bære svakhetene til dem som ikke er sterke,+ og ikke være oss selv til behag.+ 2 Enhver av oss skal være sin neste til behag i det som er godt til hans oppbyggelse.+ 3 For heller ikke KRISTUS var seg selv til behag;+ men som det står skrevet: «Forhånelsene fra dem som hånte deg, har falt på meg.»+ 4 For alt det som før ble skrevet, ble skrevet+ til vår opplæring,+ for at vi ved vår utholdenhet+ og ved trøsten+ fra Skriftene skulle ha håp.*+ 5 Måtte nå den Gud som skjenker utholdenhet og trøst, gi dere å ha den samme sinnsinnstilling+ blant dere som Kristus Jesus hadde, 6 for at dere samstemmig,+ med én munn, skal ære vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.

7 Ta derfor imot hverandre,+ liksom KRISTUS også har tatt imot oss,+ til ære for Gud. 8 For jeg sier at Kristus virkelig ble en tjener+ for de omskårne+ for Guds sannferdighets+ skyld, for å stadfeste de løfter+ Han gav deres forfedre, 9 og for at nasjonene+ skulle ære Gud for hans barmhjertighet.+ Som det står skrevet: «Derfor vil jeg åpent anerkjenne deg blant nasjonene,* og til pris for ditt navn vil jeg synge og spille.»+ 10 Og igjen sier han: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk.»+ 11 Og igjen: «Lovpris Jehova,* alle dere nasjoner, og la alle folkene lovprise ham.»+ 12 Og igjen sier Jesaja: «Det skal være Ịsais rot,+ og det skal være en som reiser seg for å herske over nasjoner;+ til ham skal nasjoner sette sitt håp.»+ 13 Måtte den Gud som gir håp, fylle dere med all glede og fred ved at dere tror, så dere kan være rike på håp med hellig ånds kraft.+

14 Med hensyn til dere, mine brødre, er jeg nå også selv overbevist om at dere også selv er fulle av godhet, ettersom dere er blitt fylt med all kunnskap,+ og om at dere også kan formane hverandre.+ 15 Men jeg skriver mer rett ut til dere på noen punkter, som for å påminne+ dere igjen, på grunn av den ufortjente godhet som er gitt meg av Gud,+ 16 at jeg skal være en offentlig tjener* for Kristus Jesus overfor nasjonene+ og ta del i det hellige arbeid med Guds gode budskap,+ for at offeret,+ nemlig disse nasjonene, skal vise seg å være antagelig,*+ helliget som det er med hellig ånd.+

17 Jeg har derfor grunn til å juble i Kristus Jesus+ når det gjelder ting som vedrører Gud.+ 18 For jeg vil ikke våge å fortelle om noe som helst, hvis det ikke er om de ting som Kristus har utrettet gjennom meg+ for at nasjonene skulle bli lydige,+ ved mitt ord+ og min gjerning, 19 med tegns og varslers kraft,+ med hellig ånds* kraft, slik at jeg fra Jerusalem og på en rundreise+ så langt som til Illỵria grundig har forkynt det gode budskap om KRISTUS.+ 20 På denne måten satte jeg meg virkelig som mål ikke å forkynne det gode budskap der hvor Kristus allerede var blitt nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en annens grunnvoll;+ 21 men, som det står skrevet: «De som ikke er blitt gitt noen kunngjøring om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå.»+

22 Derfor er jeg også mange ganger blitt hindret i å komme til dere.+ 23 Men nå som jeg ikke lenger har noe uberørt distrikt i disse områdene, og ettersom jeg i noen år har lengtet etter å komme til dere+ 24 når jeg måtte dra til Spania,+ håper jeg framfor alt å få se dere når jeg reiser dit, og bli fulgt+ et stykke på veien dit av dere, etter at jeg først i noen grad har fått nyte godt av samværet med dere. 25 Men nå skal jeg til å reise til Jerusalem for å tjene de hellige.+ 26 For de i Makedọnia og Akaia*+ har funnet behag i å gi en del av sine ting som et bidrag+ til de fattige blant de hellige i Jerusalem. 27 Ja, de har funnet behag i å gjøre dette, men de stod også i gjeld til dem; for når nasjonene har fått del i deres åndelige goder,+ skylder de også å yte dem offentlig tjeneste med goder for det kjødelige legeme.+ 28 Når jeg så er ferdig med dette og har brakt denne frukt+ trygt fram til dem, skal jeg dra av sted til Spania og legge veien om dere.+ 29 Og jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme med et fullt mål av velsignelse fra Kristus.+

30 Nå formaner jeg dere, brødre,* ved vår Herre Jesus Kristus og ved åndens kjærlighet+ til å kjempe sammen med meg i bønner til Gud for meg,+ 31 for at jeg skal bli fridd+ fra de ikke-troende i Judẹa, og for at min tjeneste som gjelder Jerusalem,+ skal vise seg å være antagelig* for de hellige,+ 32 slik at jeg, når jeg med glede kommer til dere, ved Guds vilje, kan bli styrket+ sammen med dere. 33 Måtte den Gud som gir fred, være med dere alle.+ Amen.

16 Jeg anbefaler dere Fø̣be,* vår søster, som er en tjener*+ i den menigheten som er i Kẹnkreai,+ 2 for at dere skal ta imot+ henne i Herren på en måte som er de hellige verdig, og for at dere skal hjelpe henne i enhver sak hvor hun måtte trenge dere,+ for hun har også selv vist seg å være en forsvarer for mange, ja for meg selv.

3 Overbring mine hilsener til Prịska og Akvịlas,+ mine medarbeidere+ i Kristus Jesus, 4 som har våget sin egen hals+ for min sjel,* og som ikke bare jeg, men også alle menighetene blant nasjonene takker;+ 5 og hils menigheten i deres hus.+ Hils min kjære Epainetos, som er en førstegrøde+ for Kristus i Asia. 6 Hils Maria, som har utført mye arbeid for dere. 7 Hils Andrọnikus og Jụnias, mine slektninger+ og mine medfanger,+ som er ansette menn blant apostlene, og som har vært i forening+ med Kristus lenger enn jeg.

8 Overbring mine hilsener+ til Ampliạtus, min elskede i Herren. 9 Hils Urbạnus, vår medarbeider i Kristus, og min kjære Stạkys. 10 Hils+ Apẹlles, den godkjente i Kristus. Hils dem som er av Aristọbulus’ husstand. 11 Hils Herọdion, min slektning.+ Hils dem av Narkịssos’ husstand som er i Herren.+ 12 Hils Tryfẹna og Tryfọsa, kvinner som arbeider hardt i Herren. Hils Pẹrsis, vår elskede, for hun har utført mye arbeid i Herren. 13 Hils Rụfus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor. 14 Hils Asỵnkritos, Flẹgon, Hẹrmes, Pạtrobas, Hẹrmas og brødrene hos dem. 15 Hils Filọlogus og Julia, Nẹrevs og hans søster og Olỵmpas og alle de hellige hos dem.+ 16 Hils hverandre med et hellig kyss.+ Alle KRISTI menigheter hilser dere.

17 Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med dem som volder splittelser+ og forårsaker snubling, i strid med den lære+ som dere har lært; unngå dem.+ 18 For den slags mennesker er slaver, ikke for vår Herre Kristus, men av sin egen buk,+ og ved glatt tale+ og smiger+ forleder de de uskyldiges hjerter. 19 For DERES lydighet er blitt kjent for alle.+ Jeg gleder meg derfor over dere. Jeg vil imidlertid at dere skal være vise+ med hensyn til det som er godt, men uskyldige+ med hensyn til det som er ondt.+ 20 Men den Gud som gir fred,+ skal snart knuse Satan+ under DERES føtter. Måtte vår Herre Jesu ufortjente godhet være med dere.+

21 Timọteus, min medarbeider, hilser dere, og det gjør også Lụkius og Jạson og Sosịpater, mine slektninger.+

22 Jeg, Tẹrtius, som har skrevet ned dette brevet, hilser dere i Herren.

23 Gaius,+ min og hele menighetens vert, hilser dere. Erạstus, byens+ forvalter, hilser dere, og det gjør også Kvạrtus, hans* bror. 24* ——

25 Men ham+ som kan gjøre dere faste i samsvar med det gode budskap jeg forkynner, og* forkynnelsen om Jesus Kristus, ifølge åpenbaringen* av den hellige hemmelighet+ som det har vært tidd om i lange tider, 26 men som nå er blitt gjort kjent+ og er blitt kunngjort gjennom de profetiske skrifter blant alle nasjonene i samsvar med den evige Guds befaling, for å fremme lydighet ved tro+ — 27 ham, Gud, som alene er vis,+ tilkommer herligheten+ ved Jesus Kristus+ for evig.* Amen.