Det andre til korinterne

1 Paulus, en Kristi Jesu apostel+ ved Guds vilje, og Timọteus,+ vår bror, til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige+ som er i hele Akaia:*+

2 Måtte dere ha ufortjent godhet og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.+

3 Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far,+ den inderlige barmhjertighets Far+ og all trøsts Gud,+ 4 som trøster oss i all vår trengsel,+ for at vi skal kunne trøste+ dem som er i all slags trengsel, ved hjelp av den trøst som vi selv blir trøstet med av Gud.+ 5 For liksom lidelsene for KRISTUS kommer til oss i overflod,+ så er det også ved KRISTUS en overflod av den trøst vi får.+ 6 Men om vi er i trengsel, da er det til trøst og frelse for dere;+ eller om vi blir trøstet, da er det til trøst for dere, en trøst som bevirker at dere holder ut de samme lidelser som vi også lider.+ 7 Og derfor er vårt håp for dere urokkelig, ettersom vi jo vet at liksom dere har del i lidelsene, skal dere også på samme måte ha del i trøsten.+

8 For vi ønsker ikke at dere skal være uvitende, brødre, om den trengsel som vi ble utsatt for i distriktet Asia,+ at vi var under et press som langt overgikk våre krefter, så vi var meget usikre endog med hensyn til vårt liv.+ 9 Ja, vi følte på oss at vi hadde fått dødsdommen. Dette var for at vi ikke skulle stole+ på oss selv, men på den Gud som oppreiser de døde.+ 10 Fra noe så stort som døden reddet han oss og vil han redde oss;+ og vårt håp står til ham, at han også fortsatt vil redde oss.+ 11 Dere kan også hjelpe til ved DERES påkallelse for oss,+ for at mange skal si takk+ på våre vegne for det som i godhet er gitt oss på grunn av mange bedende ansikter.*+

12 For det som vi roser oss av, er dette, som vår samvittighet vitner om,+ at det er med hellighet og en oppriktighet som er av Gud, ikke med kjødelig visdom,+ men med Guds ufortjente godhet, vi har ferdes i verden, men særlig overfor dere. 13 For vi skriver jo ikke andre ting til dere enn dem som dere godt kjenner* eller også anerkjenner, og som jeg håper dere vil fortsette å anerkjenne inntil enden,+ 14 liksom dere også, til en viss grad, har anerkjent at vi er noe dere kan rose dere av,+ akkurat som dere også vil være det for oss på vår Herre Jesu dag.+

15 Og med denne tillit hadde jeg tidligere i sinne å komme til dere,+ for at dere skulle få enda en+ anledning til glede, 16 og etter et opphold hos dere å dra til Makedọnia,+ og så komme tilbake til dere fra Makedọnia+ og bli fulgt+ av dere et stykke på veien til Judẹa. 17 Jeg hengav meg da vel ikke til noen lettsindighet da jeg hadde et slikt forsett?+ Eller de ting jeg setter meg fore, setter jeg meg dem fore etter kjødet,+ så det hos meg skulle være* «ja, ja» og «nei, nei»?+ 18 Så sant som en kan sette sin lit til Gud: Vår tale til dere er ikke ja og likevel nei.* 19 For Guds Sønn,+ Kristus Jesus, som ble forkynt blant dere ved oss, det vil si ved meg og Silvạnus og Timọteus,+ ble ikke ja og likevel nei, men ja er blitt ja i hans tilfelle.+ 20 For uansett hvor mange Guds løfter+ er, så er de blitt ja ved hjelp av ham.*+ Derfor blir det også gjennom ham sagt «amen»+ til Gud, ham til ære ved oss. 21 Men den som garanterer at dere og vi hører Kristus til, og den som har salvet+ oss, er Gud. 22 Han har også satt sitt segl+ på oss og har gitt oss pantet+ på det som skal komme,* nemlig ånden,+ i våre hjerter.

23 Nå kaller jeg Gud til vitne+ mot min egen sjel på at det er for å skåne dere+ at jeg ennå ikke er kommet til Korint. 24 Ikke slik at vi er herrer+ over DERES tro, men vi er medarbeidere+ på DERES glede, for det er ved DERES tro+ at dere står.+

2 Dette er nemlig hva jeg har besluttet for meg selv: at jeg ikke igjen skal komme til dere med bedrøvelse.+ 2 For hvis jeg gjør dere bedrøvet,+ hvem er det da som kan gjøre meg glad, uten den som er blitt gjort bedrøvet av meg? 3 Og derfor skrev jeg nettopp dette, for at jeg ikke, når jeg kommer, skal bli bedrøvet+ på grunn av dem jeg burde glede meg over;+ for jeg har den tillit+ til dere alle at den glede jeg har, er den dere alle har. 4 For av stor trengsel og angst i hjertet skrev jeg til dere med mange tårer,+ ikke for at dere skulle bli bedrøvet,+ men for at dere skulle kjenne den kjærlighet jeg har spesielt til dere.

5 Hvis nå noen har vært årsak til bedrøvelse,+ har han ikke bedrøvet meg, men dere alle til en viss grad — for ikke å være for hard i det jeg sier. 6 Denne refselse+ som ble gitt av flertallet, er tilstrekkelig for et slikt menneske, 7 slik at dere nå tvert imot i godhet bør tilgi+ og trøste ham, for at et slikt menneske ikke på en eller annen måte skal bli oppslukt av sin altfor store bedrøvelse.+ 8 Jeg formaner dere derfor til å bekrefte DERES kjærlighet+ til ham. 9 Jeg skriver nemlig også i den hensikt å bringe på det rene om dere holder prøve, om dere er lydige i alle ting.+ 10 Alt som dere i godhet tilgir noen, tilgir også jeg.+ Ja, for mitt vedkommende er det slik at hva jeg enn i godhet har tilgitt, om jeg i godhet har tilgitt noe, så har det vært for DERES skyld for Kristi ansikt; 11 for at vi ikke skal bli overlistet av Satan,+ for vi er ikke uvitende om hans planer.+

12 Da jeg nå kom til Trọas+ for å forkynne det gode budskap om KRISTUS, og en dør var åpnet for meg i Herren,+ 13 fikk jeg ingen lindring i min ånd, ettersom jeg ikke fant Titus,+ min bror, men jeg sa farvel til dem og drog av sted til Makedọnia.+

14 Men Gud være takk, som alltid fører+ oss i et triumftog i samfunn+ med KRISTUS og ved oss gjør duften av kunnskapen om seg merkbar på ethvert sted!+ 15 For Gud er vi nemlig en Kristi vellukt+ blant dem som blir frelst, og blant dem som går til grunne;+ 16 for de siste en duft som utgår fra død til død,+ for de første en duft som utgår fra liv til liv. Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til disse ting?+ 17 Det er vi; for vi er ikke slike som driver handel med* Guds ord,+ som mange gjør,+ men av oppriktighet, ja som sendt fra Gud, taler vi for Guds ansikt, i samfunn med Kristus.+

3 Begynner vi igjen å anbefale oss selv?+ Eller trenger vi kanskje, i likhet med enkelte, anbefalingsbrev+ til dere eller fra dere? 2 Dere er selv vårt brev,+ som er innskrevet i våre* hjerter og er kjent og blir lest av alle mennesker.+ 3 For det blir vist at dere er et Kristi brev, skrevet av oss som tjenere,+ innskrevet, ikke med blekk, men med en levende Guds ånd,+ ikke på steintavler,+ men på kjøttavler, på hjerter.*+

4 Nå har vi ved KRISTUS en slik tillit+ til Gud. 5 Ikke slik at vi av oss selv er tilstrekkelig kvalifisert så vi kan regne noe som om det kommer fra oss selv,+ men det at vi er tilstrekkelig kvalifisert,* kommer fra Gud,+ 6 som virkelig har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere* for en ny pakt,+ ikke for en skreven lovsamling,*+ men for ånd;+ for den skrevne lovsamling dømmer+ til døden, men ånden gjør levende.+

7 For øvrig, når den lovsamling hvis tjeneste bringer død,+ og som med bokstaver var risset inn* i steiner,+ ble til i herlighet,+ slik at Israels sønner ikke kunne se ufravendt på Moses’ ansikt på grunn av hans ansikts herlighet,+ en herlighet som skulle fjernes, 8 hvorfor skulle ikke da åndens tjeneste+ langt mer være forbundet med herlighet?+ 9 For når den lovsamling hvis tjeneste bringer fordømmelse,*+ var herlig,*+ så er rettferdighetens tjeneste+ langt rikere på herlighet.+ 10 Ja, selv det som en gang er blitt herliggjort, er i denne henseende blitt berøvet sin herlighet,+ på grunn av den herlighet som overgår den.+ 11 For når det som skulle fjernes, ble innført med herlighet,+ ville det som forblir, langt mer være forbundet med herlighet.+

12 Ettersom vi da har et slikt håp,+ taler vi med stor frimodighet 13 og gjør ikke som Moses, som pleide å legge et slør+ over ansiktet for at Israels sønner ikke skulle se ufravendt på enden*+ for det som skulle fjernes. 14 Men deres forstandsevner ble sløvet.+ For til den dag i dag forblir det samme slør der ved lesingen av den gamle pakt* uten å bli tatt bort,+ ettersom det fjernes ved hjelp av Kristus.+ 15 Ja, helt til i dag ligger det et slør over deres hjerter+ når Moses blir lest.+ 16 Men når det finner sted en omvendelse til Jehova,* blir sløret tatt bort.+ 17 Men Jehova* er Ånden;+ og hvor Jehovas* ånd+ er, er det frihet.+ 18 Og mens vi alle+ med utilslørte ansikter lik speil reflekterer Jehovas* herlighet,+ blir vi forvandlet+ til det samme bilde+ fra herlighet til herlighet,+ nøyaktig slik det blir gjort av Jehova,*+ Ånden.*

4 Derfor, da vi har denne tjeneste+ etter den barmhjertighet som er blitt vist oss,+ gir vi ikke opp; 2 men vi har tatt avstand fra de fordekte ting som en bør skamme seg over,+ og vi vandrer ikke med list og forfalsker* heller ikke Guds ord,+ men ved å gjøre sannheten kjent anbefaler vi oss overfor ethvert menneskes samvittighet for Guds øyne.+ 3 Hvis nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tilslørt, er det tilslørt blant dem som går til grunne;+ 4 blant dem har denne tingenes ordnings* gud*+ blindet de ikke-troendes sinn,*+ for at lyset*+ fra det herlige gode budskap+ om KRISTUS,* som er Guds bilde,+ ikke skal skinne igjennom.+ 5 For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre,+ og oss selv som DERES slaver+ for Jesu skyld. 6 For det er Gud som har sagt: «La lyset skinne* fram av mørket»,+ og han har skint på våre hjerter for å opplyse+ dem med den herlige kunnskap+ om Gud* ved* Kristi ansikt.+

7 Men vi har denne skatt+ i leirkar,*+ for at den kraft+ som er over det normale, skal være Guds+ og ikke den som er fra oss selv.+ 8 Vi er presset på alle måter,+ men ikke så trengt at vi ikke kan røre oss; vi er rådville, men ikke helt uten utvei;+ 9 vi blir forfulgt, men ikke latt i stikken;+ vi blir kastet over ende,+ men ikke tilintetgjort.+ 10 Alltid utholder vi overalt* i vårt legeme den dødbringende behandling som Jesus fikk,*+ for at også Jesu liv skal bli tilkjennegitt i vårt legeme.+ 11 For vi som lever, blir hele tiden stilt ansikt til ansikt med døden*+ for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli tilkjennegitt i vårt dødelige kjød.+ 12 Altså er døden virksom i oss, men livet i dere.+

13 Fordi vi nå har den samme troens ånd som den dette står skrevet om: «Jeg viste tro, derfor talte jeg»,+ viser også vi tro, og derfor taler vi, 14 idet vi vet at han som oppreiste Jesus,* også skal oppreise oss sammen med Jesus og framstille oss sammen med dere.+ 15 For alt skjer for DERES skyld,+ for at den ufortjente godhet, som er blitt større, skulle strømme over på grunn av takksigelsen fra mange flere, til Guds ære.+

16 Derfor gir vi ikke opp, men selv om vårt ytre menneske tæres bort, blir visselig vårt indre menneske+ fornyet fra dag til dag. 17 For selv om trengselen er kortvarig+ og lett, bevirker den for oss en herlighet som har mer og mer overveldende vekt og er evig;+ 18 mens vi holder blikket rettet, ikke mot de synlige ting, men mot de usynlige.+ For de synlige ting er midlertidige,+ men de usynlige er evige.+

5 For vi vet at hvis vårt jordiske hus,+ dette telt,+ skulle bli oppløst,+ så skal vi ha en bygning fra Gud, et hus som ikke er gjort med hender,+ evig+ i himlene. 2 For i denne bolig sukker vi virkelig,+ idet vi ivrig lengter etter å ikle oss den fra himmelen som er for oss,+ 3 slik at vi, når vi virkelig har ikledd oss den, ikke skal bli funnet nakne.+ 4 Ja, vi som er i dette telt, sukker, idet vi er nedtynget; for vi ønsker ikke å avkle oss det, men å ikle oss det andre,+ for at det dødelige kan bli oppslukt av livet.+ 5 Men den som har dannet oss til nettopp dette, er Gud,+ som har gitt oss pantet+ på det som skal komme,* det vil si ånden.+

6 Vi er derfor alltid ved godt mot og vet at vi, mens vi har vårt hjem i legemet, er borte fra Herren,+ 7 for vi vandrer i samsvar med tro, ikke i samsvar med det vi ser.+ 8 Men vi er ved godt mot og vil gjerne heller komme bort fra legemet og få vårt hjem hos Herren.+ 9 Derfor setter vi oss også som mål at vi, enten vi har vårt hjem hos ham eller er borte fra ham,+ skal være antagelige* for ham.+ 10 For vi må alle bli tilkjennegitt framfor KRISTI dommersete,+ for at hver enkelt skal få sin lønn for de ting som er gjort ved legemet, i samsvar med det han har praktisert, enten det er godt eller ondt.+

11 Da vi altså kjenner frykten+ for Herren, fortsetter vi å overtale*+ mennesker, men vi er blitt tilkjennegitt for Gud. Jeg håper imidlertid at vi også er blitt tilkjennegitt for DERES samvittighet.+ 12 Vi anbefaler+ ikke igjen oss selv overfor dere, men vi gir dere en anledning til å rose dere av oss,+ for at dere kan ha et svar til dem som roser seg av det ytre+ og ikke av hjertet.+ 13 For hvis vi var fra forstanden,+ så var det for Gud; hvis vi er sunne i sinnet,+ så er det for dere. 14 For KRISTI kjærlighet tvinger oss, for slik har vi dømt: at én døde for alle;+ altså hadde alle dødd; 15 og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv,+ men for ham+ som døde for dem og ble oppreist.+

16 Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet.+ Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet,+ kjenner vi ham visselig ikke slik nå lenger.+ 17 Derfor, hvis noen er i forening med Kristus, er han en ny skapning;*+ de gamle ting er forsvunnet;+ se, nye ting er blitt til.+ 18 Men alt er fra Gud, som forlikte+ oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste,+ 19 nemlig å gjøre kjent at Gud ved Kristus+ forlikte en verden+ med seg selv,+ idet han ikke tilregnet dem deres overtredelser,+ og han overgav ordet+ om forlikelsen til oss.+

20 Vi+ er derfor ambassadører+ i Kristi sted,*+ som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom oss.+ Som stedfortredere for Kristus ber vi:+ «Bli forlikt med Gud.» 21 Ham som ikke kjente synd,+ gjorde han til synd*+ for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet*+ ved hjelp av ham.

6 Idet vi samarbeider med ham,+ ber vi dere også inntrengende om ikke å ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den.+ 2 For han sier: «I en antagelig tid* hørte jeg deg, og på en frelsens dag hjalp jeg deg.»+ Se, nå er den spesielt antagelige tid.+ Se, nå er frelsens dag.+

3 Vi gir ikke på noen måte noen slags årsak til snubling,+ for at vår tjeneste ikke skal bli lastet;+ 4 men på alle måter anbefaler+ vi oss som Guds tjenere* — ved å utholde mye, ved trengsler, ved nødssituasjoner, ved vanskeligheter,+ 5 ved slag, ved fengsler,+ ved uroligheter, ved strev, ved søvnløse netter, ved perioder uten mat,+ 6 ved renhet, ved kunnskap, ved langmodighet,+ ved godhet,+ ved hellig ånd, ved kjærlighet fri for hykleri,+ 7 ved sannferdig tale, ved Guds kraft;+ ved rettferdighetens våpen+ på høyre og venstre side,* 8 ved ære og vanære, ved dårlig rykte og godt rykte; som bedragere+ og likevel sannferdige, 9 som ukjente og likevel velkjente,+ som døende og likevel, se, vi lever,+ som tuktet+ og likevel ikke overgitt til døden,+ 10 som sørgende, men alltid glade, som fattige, som likevel gjør mange rike, som slike som ikke har noe og likevel eier alt.+

11 Vår munn er blitt åpnet for dere,* korintere, vårt hjerte+ har utvidet seg. 12 Dere har ikke trangt om plass hos oss,+ men dere har trangt om plass når det gjelder DERES egen inderlige hengivenhet.+ 13 Derfor, som en motytelse til gjengjeld — jeg taler som til barn+ — må også dere gjøre større plass.

14 Bli ikke spent i ulikt åk med* ikke-troende.+ For hvilket samfunn har rettferdighet med lovløshet?+ Eller hvilket fellesskap har lys med mørke?+ 15 Og hvilken harmoni er det mellom Kristus og Bẹlial?*+ Eller hvilken del+ har en troende med en ikke-troende? 16 Og hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel* og avguder?+ Vi er jo en levende Guds tempel;+ som Gud har sagt: «Jeg skal bo blant dem+ og vandre blant dem, og jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.»+ 17 «’Gå derfor ut fra dem og skill dere ut,’ sier Jehova,* ’og hold opp med å røre det urene’»;+ «’og jeg vil ta imot dere’».+ 18 «’Og jeg skal være en far for dere,+ og dere skal være sønner og døtre for meg,’+ sier Jehova,* Den Allmektige.»+

7 Derfor, da vi har disse løftene,+ dere elskede, så la oss rense+ oss for enhver besmittelse av kjød* og ånd,+ idet vi fullkommengjør hellighet i Guds frykt.+

2 GI rom for oss.*+ Vi har ikke gjort urett mot noen, vi har ikke fordervet noen, vi har ikke utnyttet noen.+ 3 Jeg sier ikke dette for å fordømme dere. Jeg har jo før sagt at dere er i våre hjerter for å dø og for å leve sammen med oss.+ 4 Jeg har stor frimodighet i tale* overfor dere. Jeg har mye å rose meg av når det gjelder dere.+ Jeg er fylt med trøst,+ min glede strømmer over i all vår trengsel.+

5 Ja, da vi kom til Makedọnia,+ fikk vårt kjød ingen lindring,+ men vi fortsatte å lide trengsel+ på enhver måte — det var ytre strid, indre frykt. 6 Men Gud, som trøster+ dem som er nedslått, trøstet oss ved Titus’ nærvær;* 7 og ikke bare ved hans nærvær, men også ved den trøst som han var blitt trøstet med hva dere angår, idet han kom tilbake med bud+ til oss om DERES lengsel, DERES sorg, DERES nidkjærhet for meg, slik at jeg gledet meg enda mer.

8 Selv om jeg gjorde dere bedrøvet ved brevet mitt,+ beklager jeg det derfor ikke. Selv om jeg først beklaget det (jeg ser at det brevet gjorde dere bedrøvet, skjønt bare en kort tid),* 9 gleder jeg meg nå, ikke fordi dere ble bedrøvet, men fordi dere ble bedrøvet til anger;+ for dere ble bedrøvet på en måte som Gud vil,+ for at dere ikke i noe skulle lide noen skade på grunn av oss. 10 For bedrøvelse på en måte som Gud vil, bevirker anger* til frelse, som ikke er å beklage;+ men verdens bedrøvelse forårsaker død.+ 11 For se, nettopp dette at dere ble bedrøvet på en måte som Gud vil,+ hvilken stor oppriktig iver frambrakte ikke det hos dere, ja at dere renvasket dere, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja at dere rettet det urette!+ I enhver henseende viste dere dere å være rene i denne sak. 12 Selv om jeg skrev til dere, gjorde jeg det altså verken med tanke på den som hadde gjort det urette,+ eller med tanke på den som hadde lidd urett, men for at DERES oppriktige iver for oss skulle bli gitt til kjenne blant dere for Guds øyne. 13 Det er derfor vi er blitt trøstet.

Men i tillegg til vår trøst gledet vi oss enda mer på grunn av Titus’ glede, for hans ånd+ er blitt styrket av dere alle. 14 For hvis jeg i noen henseende har rost meg av dere overfor ham, er jeg ikke blitt gjort til skamme; men liksom vi har talt alle ting til dere i sannhet, så har også vår ros+ overfor Titus vist seg å være sann. 15 Og hans inderlige hengivenhet overfor dere er enda større når han husker den lydighet+ dere alle viste, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven. 16 Jeg gleder meg over at jeg i enhver henseende kan være ved godt mot på grunn av dere.+

8 Nå, brødre, vil vi la dere få kjennskap til den ufortjente godhet fra Gud som er blitt skjenket menighetene i Makedọnia,+ 2 at under en stor prøve i trengsel har deres overstrømmende glede og deres dype fattigdom fått deres gavmildhets rikdom til å strømme over.+ 3 For etter sin virkelige evne,+ ja, det bevitner jeg, ut over sin virkelige evne gjorde de dette, 4 idet de på eget initiativ fortsatte å be oss meget inntrengende om det privilegium å få gi en vennlig gave og om å få en andel i tjenesten med tanke på* de hellige.+ 5 Og ikke bare slik som vi hadde håpet, men først gav de seg selv til Herren+ og til oss ved Guds vilje. 6 Dette fikk oss til å oppmuntre Titus+ til å fullføre* denne samme vennlige gaven fra DERES side, liksom han også var den som påbegynte den blant dere. 7 Men liksom dere har overflod av alt,+ av tro og ord og kunnskap+ og all oppriktig iver og av denne vår kjærlighet til dere, måtte dere da også ha overflod når det gjelder denne vennlige gaven.

8 Det er ikke som en befaling+ til dere at jeg sier dette, men i betraktning av andres oppriktige iver og for å prøve ektheten av DERES kjærlighet. 9 For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi* ufortjente godhet, at han, skjønt han var rik, ble fattig for DERES skyld,+ for at dere skulle bli rike+ ved hans fattigdom.

10 Og om dette sier jeg min mening:+ Denne saken er jo til gagn for dere,+ ettersom dere allerede for et år siden ikke bare begynte gjerningen, men også begynte å ønske å gjøre den;+ 11 så fullfør nå også gjerningen, for at det, liksom det var villighet til å ønske å gjøre den, også skal finne sted en fullførelse av den, ut fra det dere har.* 12 For når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig* etter det en har,+ ikke etter det en ikke har. 13 For jeg mener ikke at det skal være lett for andre,+ men vanskelig for dere; 14 men at den overflod dere har, ved hjelp av en utjevning akkurat nå skal avhjelpe den mangel de lider, for at den overflod de har, også skal kunne avhjelpe den mangel dere lider, slik at det kan finne sted en utjevning.+ 15 Som det står skrevet: «Den som hadde mye, hadde ikke for mye, og den som hadde lite, hadde ikke for lite.»+

16 Men Gud være takk for at han har inngitt den samme oppriktige iver for dere i Titus’ hjerte,+ 17 for han har virkelig reagert positivt på oppmuntringen, men ettersom han er meget ivrig, drar han på eget initiativ av sted til dere. 18 Men sammen med ham sender vi den broren som får ros i forbindelse med det gode budskap i alle menighetene. 19 Ikke bare det, men han ble også utnevnt+ av menighetene til å være vår reisefelle i forbindelse med denne vennlige gaven som vi som tjenere skal ta oss av, til Herrens ære+ og som bevis på vår villighet.+ 20 Vi unngår dermed at noen skal kunne klandre+ oss i forbindelse med dette rundhåndete bidrag+ som vi som tjenere skal ta oss av. 21 For vi «treffer ærlige foranstaltninger, ikke bare for Jehovas* øyne, men også for menneskers øyne».+

22 Dessuten sender vi sammen med dem vår bror, som vi ofte i mange ting har prøvd og funnet å være ivrig, men som nå er enda ivrigere på grunn av sin store tillit til dere. 23 Men hvis det er noe spørsmål angående Titus, så er han en som har fellesskap med meg, og en medarbeider+ for DERES interesser; eller angående våre brødre, så er de menigheters apostler* og en Kristi ære. 24 Gi dem da for menighetenes ansikt beviset på DERES kjærlighet+ og på det vi har rost oss+ av når det gjelder dere.

9 Hva nå tjenesten+ med tanke på de hellige angår, er det overflødig at jeg skriver til dere, 2 for jeg kjenner DERES villighet, som gir meg grunn til å rose meg av dere overfor makedonerne, at Akaia nå har vært rede et år,+ og DERES nidkjærhet har oppildnet de fleste av dem. 3 Men jeg sender brødrene, for at det at vi roser oss av dere, ikke skal vise seg å være tomt snakk i denne henseende, men at dere virkelig skal være rede,+ slik som jeg har pleid å si at dere ville være. 4 Ellers ville vi — for ikke å si dere — kanskje bli gjort til skamme i denne vår forvissning hvis noen makedonere skulle komme sammen med meg og finne at dere ikke var rede. 5 Derfor tenkte jeg det var nødvendig å oppmuntre brødrene til å komme til dere i forveien og på forhånd gjøre klar DERES sjenerøse gave, som dere tidligere har lovt,+ så denne dermed kan være klar som en sjenerøs gave og ikke som noe som er gitt under press.*+

6 Men hva dette angår: Den som sår sparsomt,+ skal også høste sparsomt; og den som sår rikelig,+ skal også høste rikelig. 7 La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig+ eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.+

8 Gud er dessuten i stand til å la all sin ufortjente godhet strømme over overfor dere, for at dere, samtidig som dere alltid fullt ut har tilstrekkelig til å klare dere i alt, skal ha rikelig til enhver god gjerning.+ 9 (Som det står skrevet: «Han har delt ut vidt og bredt, han har gitt til de fattige, hans rettferdighet* varer for evig.»+ 10 Men han som rikelig forsyner såmannen med korn til å så og brød til å spise,+ han skal forsyne dere med såkorn og mangedoble det og la fruktene av DERES rettferdighet øke.)+ 11 I alt blir dere beriket til all slags gavmildhet, som ved oss framkaller takksigelse til Gud;+ 12 for den tjenesteytelse som hører til denne offentlige tjeneste, skal ikke bare rikelig avhjelpe de helliges mangler,+ men den skal også strømme over med mange takksigelser til Gud. 13 På grunn av det bevis som denne tjenesten utgjør, ærer de Gud fordi dere underordner dere under det gode budskap om KRISTUS,+ slik dere offentlig kunngjør at dere gjør, og fordi dere er gavmilde ved DERES bidrag til dem og til alle;+ 14 og med påkallelse for dere lengter de etter dere på grunn av Guds overveldende ufortjente godhet+ overfor dere.

15 Gud være takk for hans ubeskrivelige frie gave.+

10 Men jeg selv, Paulus, ber dere inntrengende ved KRISTI mildhet+ og vennlighet,*+ jeg som riktignok i det ytre er uanselig+ blant dere, mens jeg er modig overfor dere når jeg er fraværende.+ 2 Ja, jeg ber om at jeg, når jeg er nærværende, ikke må gå modig fram med den tillit hvormed jeg har tenkt å treffe modige tiltak+ mot noen som vurderer oss som om vi vandret etter det vi er i kjødet. 3 For selv om vi vandrer i kjødet,+ fører vi ikke krig* etter det vi er i kjødet.+ 4 Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige,+ men mektige ved Gud+ til å rive ned sterkt befestede ting. 5 For vi river ned resonnementer og enhver høyde som er reist opp mot kunnskapen om Gud;+ og vi fører enhver tanke i fangenskap for å gjøre den lydig mot KRISTUS; 6 og vi holder oss rede til å tildele straff for enhver ulydighet,+ så snart DERES egen lydighet er blitt fullendt.+

7 Dere ser på tingene etter deres ytre.+ Hvis noen har den tillit til seg selv at han hører Kristus til, la ham da igjen ta dette i betraktning for seg selv, at liksom han hører Kristus til, så gjør vi det også.+ 8 For selv om jeg skulle rose meg+ litt for mye av den myndighet som Herren har gitt oss til å bygge dere opp og ikke til å bryte dere ned,+ ville jeg ikke bli gjort til skamme, 9 for at det ikke skal se ut som om jeg vil skremme dere med brevene mine. 10 De sier jo: «Brevene hans er vektige og kraftfulle, men hans personlige nærvær* er svakt+ og hans tale ikke verd å akte på.»+ 11 La et slikt menneske ta dette i betraktning: at som vi er i ord gjennom brev når vi er fraværende, slik skal vi også være i handling når vi er nærværende.+ 12 For vi våger ikke å regne oss blant eller sammenligne oss med noen av dem som anbefaler seg selv.+ Når de måler seg med seg selv og sammenligner seg med seg selv, har de virkelig ingen forstand.+

13 Vi for vår del vil ikke rose oss ut over våre anviste grenser,+ men i samsvar med grensen for det distrikt som Gud har tildelt oss etter mål, idet han har latt det nå endog så langt som til dere.+ 14 Vi strekker oss virkelig ikke for langt, som om vi ikke hadde nådd fram til dere, for vi var de første som kom endog så langt som til dere og forkynte det gode budskap om KRISTUS.+ 15 Nei, vi roser oss ikke ut over våre anviste grenser, av en annens strev,+ men vi har det håp at vi, etter hvert som DERES tro vokser,+ skal bli gjort store blant dere med hensyn til vårt distrikt.+ Da vil vi bre oss enda mer, 16 for å forkynne det gode budskap for landene bortenfor dere,+ så vi ikke skal rose oss i en annens distrikt, hvor tingene allerede er forberedt. 17 «Men den som roser seg, la ham rose seg i Jehova.»*+ 18 For det er ikke den som anbefaler seg selv, som er godkjent,+ men den som Jehova*+ anbefaler.+

11 Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt ufornuft fra min side.+ Og dere tåler meg faktisk! 2 For jeg er nidkjær for dere med en nidkjærhet som er av Gud,+ for jeg har personlig lovt dere bort til ekteskap+ med én mann+ for å kunne framstille dere som en ren+ jomfru for KRISTUS.+ 3 Men jeg er redd for at liksom slangen forledet Eva+ ved sin list, skal DERES sinn på en eller annen måte bli fordervet+ og vendt bort fra den oppriktighet og den renhet som KRISTUS har krav på.+ 4 For det er slik at hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt,+ eller dere får en annen ånd enn den dere har fått,+ eller et annet godt budskap+ enn det dere har tatt imot, så tåler dere ham med letthet.+ 5 Jeg mener nemlig at jeg ikke i noe som helst har vist meg å stå tilbake+ for DERES overmåte fine+ apostler. 6 Men selv om jeg er ulærd i tale,*+ er jeg det så visst ikke i kunnskap;+ nei, på enhver måte har vi gjort den kjent for dere i alle ting.+

7 Eller begikk jeg en synd ved å ydmyke meg+ for at dere skulle bli opphøyd, ettersom jeg uten at det kostet noe,+ med glede forkynte Guds gode budskap for dere? 8 Andre menigheter har jeg plyndret ved å ta imot underhold* for å kunne tjene dere;+ 9 men da jeg var nærværende hos dere og kom til å lide mangel, ble jeg ikke til byrde for en eneste én,+ for de brødrene som kom fra Makedọnia,+ avhjalp min mangel i rikt mål. Ja, på enhver måte har jeg sørget for ikke å være til byrde for dere, og det vil jeg fortsette med.+ 10 Det er en Kristi sannhet+ i mitt tilfelle at det ikke skal settes noen stopper for denne min ros+ i Akaias områder. 11 Av hvilken grunn? Fordi jeg ikke elsker dere? Gud vet at jeg gjør det.+

12 Men det jeg gjør, vil jeg fortsatt gjøre,+ for at jeg kan gjøre ende på påskuddet til dem som ønsker et påskudd så de kan bli funnet likestilt med oss i den stilling som de roser seg av. 13 For slike mennesker er falske apostler, svikefulle arbeidere,+ som gjør seg om til Kristi apostler.+ 14 Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv gjør seg stadig om til en lysets engel.+ 15 Det er derfor ikke noe stort om også hans tjenere+ stadig gjør seg om til rettferdighets tjenere. Men deres ende skal være i samsvar med deres gjerninger.+

16 Jeg sier igjen: La ingen mene at jeg er ufornuftig. Men hvis dere virkelig gjør det, så ta imot meg som om jeg var ufornuftig, for at også jeg kan rose meg litt.+ 17 Det jeg sier, sier jeg ikke etter Herrens eksempel, men som i ufornuft, med den skråsikkerhet som er særegen for selvros.+ 18 Ettersom mange roser seg etter kjødet,+ vil også jeg rose meg. 19 For dere tåler med glede de ufornuftige, ettersom dere er fornuftige. 20 Ja, dere tåler enhver som gjør dere til slaver,+ enhver som fortærer det dere har, enhver som tar det dere har, enhver som opphøyer seg over dere, enhver som slår dere i ansiktet.+

21 Jeg sier dette til vår vanære, som om vår stilling hadde vært svak.

Men hvis noen annen opptrer modig i noe — jeg taler i ufornuft+ — opptrer også jeg modig i det. 22 Er de hebreere? Det er jeg også.+ Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams ætt? Det er jeg også.+ 23 Er de Kristi tjenere? Jeg svarer som en gal mann: Jeg er det på en mer fremtredende måte+ — har strevd mer,+ har vært mer i fengsler,+ er blitt slått til overmål, har ofte vært døden nær.+ 24 Av jøder har jeg fem ganger fått førti slag+ på ett nær, 25 tre ganger er jeg blitt slått med stokker,+ én gang er jeg blitt steinet,+ tre ganger har jeg lidd skipbrudd,+ et døgn har jeg tilbrakt i dypet; 26 ofte på reiser, i farer fra elver, i farer fra landeveisrøvere,+ i farer fra mitt eget folk,+ i farer fra nasjonene,+ i farer i byen,+ i farer i ødemarken, i farer på havet, i farer blant falske brødre, 27 i strev og slit, ofte i søvnløse netter,+ i sult og tørst,+ mange ganger i avholdenhet fra mat,+ i kulde og nakenhet.

28 I tillegg til disse ytre tingene kommer det som velter inn over meg fra dag til dag — bekymringen for alle menighetene.+ 29 Hvem er svak,+ uten at jeg er svak? Hvem blir brakt til å snuble, uten at jeg blir opptent av vrede?

30 Hvis det er nødvendig å rose seg, vil jeg rose meg+ av de ting som har med min svakhet å gjøre. 31 Herren Jesu Gud og Far, ja han som skal lovprises* for evig, vet at jeg ikke lyver. 32 I Damaskus voktet stattholderen* under kong Arẹtas damaskenernes by for å gripe meg,+ 33 men gjennom et vindu i muren ble jeg senket ned i en flettet kurv+ og slapp ut av hans hender.

12 Jeg må rose meg. Det er ikke gagnlig; men jeg skal gå over til overnaturlige syner+ og åpenbaringer fra Herren. 2 Jeg kjenner et menneske i forening med Kristus som for fjorten år siden — om det var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — ble bortrykket+ som sådan til den tredje himmel. 3 Ja, jeg kjenner et slikt menneske — om det var i legemet eller skilt fra legemet,+ vet jeg ikke,* Gud vet det — 4 at han ble bortrykket til paradiset*+ og hørte usigelige ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale. 5 Av et slikt menneske* vil jeg rose meg, men jeg vil ikke rose meg av meg selv, bortsett fra hva mine svakheter angår.+ 6 For om jeg noen gang skulle ønske å rose meg,+ skal jeg ikke være ufornuftig, for jeg skal si sannheten. Men jeg avstår, for at ingen skal tilregne meg mer enn det han ser at jeg er, eller han hører av meg, 7 bare på grunn av åpenbaringenes overflod.*

Derfor, for at jeg ikke skulle føle meg altfor opphøyd,+ ble det gitt meg en torn* i kjødet,+ en Satans engel, som stadig skulle slå meg, for at jeg ikke skulle føle meg altfor opphøyd. 8 I den forbindelse bønnfalt jeg Herren tre ganger+ om at den måtte vike fra meg; 9 og likevel sa han virkelig til meg: «Min ufortjente godhet er nok+ for deg; for min kraft blir fullkommengjort i svakhet.»+ Med den største glede vil jeg derfor heller rose meg hva mine svakheter angår,+ for at KRISTI kraft kan forbli over meg som et telt. 10 Derfor finner jeg behag i svakheter, i fornærmelser, i nødssituasjoner, i forfølgelser og vanskeligheter, for Kristus. For når jeg er svak, da er jeg sterk.+

11 Jeg er blitt ufornuftig. Dere tvang meg+ til det, for jeg burde ha blitt anbefalt av dere. Jeg har jo ikke i noe som helst vist meg å stå tilbake for DERES overmåte fine+ apostler, selv om jeg ingenting er.+ 12 En apostels tegn+ ble virkelig gjort blant dere med all utholdenhet+ og med tegn og varsler og kraftige gjerninger.*+ 13 For i hvilken henseende er det at dere ble lavere stilt enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke ble en byrde for dere?+ Tilgi meg i godhet denne urett.

14 Se, dette er tredje gangen+ jeg er rede til å komme til dere, og likevel vil jeg ikke bli en byrde. For jeg søker ikke DERES eiendeler,+ men dere; barna+ bør jo ikke spare til foreldrene, men foreldrene til barna.+ 15 Jeg for min del vil med den største glede bruke mine midler og selv bli helt brukt opp for DERES sjeler.+ Når jeg elsker dere så mye mer, skal jeg da elskes mindre? 16 Men det får være som det være vil; jeg har ikke vært en byrde for dere.+ Men, sier dere, jeg var «slu» og fanget dere «med list».+ 17 Har jeg kanskje utnyttet dere ved noen av dem jeg har sendt til dere? 18 Jeg tilskyndte Titus, og jeg sendte broren med ham. Utnyttet vel Titus dere på noen måte?+ Har vi ikke vandret i den samme ånd?+ I de samme fotspor?

19 Har dere nå hele tiden tenkt at det er for dere vi har forsvart oss? Det er framfor Gud vi taler i forbindelse med Kristus. Men, dere elskede, alt er til DERES oppbyggelse.+ 20 For jeg er redd for at jeg, når jeg kommer,+ kanskje ikke skal finne dere slik som jeg skulle ønske, og at jeg overfor dere ikke skal vise meg å være slik som dere skulle ønske, men at det i stedet kanskje vil være strid, skinnsyke,+ tilfeller av vredesutbrudd, av tretting, av baktalelse, av hvisking og tisking, av oppblåsthet, av uro.+ 21 Når jeg kommer igjen, vil min Gud kanskje ydmyke meg blant dere, og jeg kan komme til å sørge over mange av dem som før har syndet,+ men som ikke har angret den urenhet* og utukt*+ og løsaktige oppførsel*+ som de har praktisert.

13 Dette er tredje gangen+ jeg kommer til dere. «Etter to eller tre vitners munn skal enhver sak bli fastslått.»+ 2 Jeg har sagt det tidligere, og som om jeg er nærværende for annen gang og likevel fraværende nå, sier jeg på forhånd til dem som før har syndet, og til alle de andre, at hvis jeg noen gang kommer igjen,* vil jeg ikke vise skånsomhet,+ 3 ettersom dere søker et bevis for at Kristus taler i meg,+ Kristus, som ikke er svak overfor dere, men som er mektig iblant dere. 4 Riktignok ble han jo pælfestet*+ på grunn av svakhet,+ men han er levende på grunn av Guds kraft.+ Og riktignok er vi svake med ham, men vi skal leve sammen med ham+ på grunn av Guds kraft+ overfor dere.*

5 Fortsett å prøve dere selv, om dere er i troen, fortsett å bringe på det rene hva dere selv er.+ Eller erkjenner dere ikke at Jesus Kristus er i forening med dere?+ Hvis dere da ikke er forkastet. 6 Jeg håper virkelig at dere kommer til å forstå at vi ikke er forkastet.

7 Nå ber+ vi til Gud om at dere ikke må gjøre noe urett, ikke for at vi selv skal synes å være godkjent, men for at dere skal gjøre det som er godt, selv om vi selv kan synes å være forkastet. 8 For vi kan ikke gjøre noe mot sannheten, men bare for sannheten.+ 9 Vi gleder oss virkelig når vi er svake og dere er sterke;+ og dette ber vi om:+ at dere må bli brakt i den rette tilstand.* 10 Det er derfor jeg skriver disse ting mens jeg er fraværende, for at jeg ikke når jeg er nærværende, skal handle med strenghet+ i samsvar med den myndighet som Herren har gitt meg til å bygge opp+ og ikke til å rive ned.

11 Til slutt, brødre: Fortsett å glede dere, å bli brakt i den rette tilstand, å bli trøstet,+ å tenke i samstemmighet,+ å leve i fred;+ og kjærlighetens og fredens Gud+ skal være med dere. 12 Hils hverandre med et hellig kyss.+ 13 Alle de hellige sender dere sine hilsener.

14 Herren Jesu Kristi* ufortjente godhet og Guds kjærlighet og delaktigheten i den hellige ånd være med dere alle.+