Andesfjellenes melankolske musikk

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Ecuador

PÅ EN gangsti høyt oppe i skråningene i Andesfjellene er en indiansk familie på vei hjem fra markedsplassen. Faren, som går foran, setter den enkle fløyten sin til munnen, og en vemodig liten melodi stiger opp mot himmelen. Hundre kilometer borte, i de travle gatene i Quito, sleper en cargador seg fram under sin tunge byrde og fra ett eller annet sted under foldene på ponchoen hans sender en liten transistorradio ut en lignende melankolsk serenade.

Denne musikken er typisk for fjellene i Ecuador. Dens tilhengere omtaler den gjerne som música nacional, og dens karakteristiske toner kan høres overalt i høylandet i Ecuador, fra utallige kaféer, fra de åpne plassene på festdagene, fra markene i høsttiden og fra busser, verksteder og private hjem. Disse sørgmodige og noe ensformige tonene er ikke akkurat det en tenker på som typisk «muntre, latinarnerikanske rytmer», men mange liker dem svært godt. De forteller dessuten en god del om landet og folket.

De innfødtes musikk i denne delen av Sør- Amerika ser ut til å ha forandret seg svært lite i århundrenes løp. En ecuadoriansk historiker, Juan de Velasco, forteller at da spanjerne kom til landet, fant de at indianerne spilte rondadores, panfløyter, og pingullos, som var forskjellige andre typer fløyter. Fram til denne dag har 400 års spansk innflytelse hatt liten innvirkning på musikken til folkene i Andesfjellene. Indianeren spiller fremdeles på sin rondador og sin pingullo. Hans uskrevne melodier fortsetter å lyde.

Blant de instrumentene som er typiske for dette området, er det særlig panfløyten som har vært gjenstand for interesse. Den ecuadorianske panfløyten blir laget ved at en surrer sammen en rekke på mellom åtte og 30 eller enda flere hule rør av forskjellig lengde og med en diameter på cirka en centimeter. Instrumentmakeren ordner rørene «etter gehør», slik at to og to toner klinger sammen. I musikkterminologien blir forholdet eller intervallet mellom tonene i hvert par omtalt som liten ters. Det er bare i svært små panfløyter at rørene er ordnet slik at det blir en sammenhengende skala. Melodiene blir frambrakt ved at en holder munnen over toppen av rørene og blåser mens en skyver instrumentet fra den ene siden til den andre, akkurat som når en spiller munnspill.

Grunnen til at ecuadorianernes panfløyte har vakt så stor interesse, er i første rekke at samme type instrumenter er blitt funnet i ruinene av gamle kinesiske og burmesiske sivilisasjoner og på mange av øyene i Stillehavet. Enkelte har tolket dette som et bevis for at det for lang tid siden var en viss forbindelse mellom kulturen i Det fjerne østen og i Sør-Amerika.

Mange sier at denne musikken minner dem om orientalsk musikk, når de hører den for første gang. Andre sier at den får dem til å tenke på en gammel skotsk ballade. Det er ikke ørene deres som spiller dem et puss. Andesfjellenes musikk er nemlig basert på den pentatoniske skala, akkurat som gammel musikk fra China, Skottland og andre land.

Den pentatoniske skala består av fem toner og har ikke halvtoner. Skalaen er basert på en grunntone, for eksempel f, og over den er det fire rene kvinter, c, g, d, og a. (Den femte tonen over f er altså c, den femte tonen over c er g, og så videre.) De fem tonene blir så ordnet på nytt, slik at de utgjør en oppadgående durskala, f-g-a-c-d. Det er for en stor del bruken av den pentatoniske skala i moll, i dette tilfelle d-f-g-a-c, som gir den ecuadorianske folkemusikken dens sørgmodige, monotone preg.

Omgivelsenes påvirkning

Uansett hvor indianerne i Ecuador og deres kultur stammer fra, må stemningen i deres nye hjemland ha begynt å gi gjenklang i deres musikk da de bosatte seg i Andesfjellene. De snødekte vulkanenes ærefryktinngytende skjønnhet, den tynne luften, de kalde vindene og framfor alt fjellenes ensomme majestet — alle disse faktorene ser ut til å ha satt sitt preg på indianernes personlighet og på deres musikk.

Den tydelige forskjellen mellom den musikken som er populær i fjellregionen, og den som er populær i landets andre viktigste geografiske sone, kystregionen, støtter denne oppfatningen. Folk i kystregionen er sorgløse og uavhengige og foretrekker som oftest livlig, rytmisk musikk. De prøver som regel å unngå å lytte til de sørgmodige melodiene som deres fåmælte landsmenn oppe i fjellene setter så stor pris på. Den musikken som er populær på kysten, går som oftest i dur, mens indianerne i fjellregionen har valgt moll til over 90 prosent av sin musikk.

I betraktning av hvordan indianerne i løpet av de siste århundrer er blitt undertrykt, har noen trukket den slutning at det sørgmodige preg deres musikk har, gjenspeiler deres triste lodd i livet. Andre mener imidlertid at det melankolske preget snarere skyldes omgivelsene og begrenset utvalg av musikkinstrumenter.

Indianerne selv synes dessuten ikke at deres musikk er spesielt sørgmodig. De spiller den slik de gjør, fordi det passer dem best, og fordi den er blitt spilt slik i mange, mange år.