Store operasjoner utført uten blod

FOR ikke så lang tid siden var det fast praksis å benytte blodoverføring ved større operasjoner. Så å si alle leger mente at de måtte bruke blod.

Dette er ikke lenger tilfelle. Stadig flere leger innser nå at de kan utføre vellykte operasjoner uten å bruke blod. De har utviklet nye framgangsmåter for å kunne gjøre dette. Og disse nye metodene blir høyt verdsatt av det stadig stigende antall pasienter som ikke ønsker blodoverføring.

Legene har også oppdaget at de nye metodene i visse viktige henseender har sine fordeler framfor de eldre. De anbefaler derfor ofte disse for pasientene.

Hvorfor en slik tendens?

Hvorfor har det oppstått en slik tendens i retning av «blodløs kirurgi»? Noen av grunnene blir nevnt i en Associated Press-melding: «To av de mål en ønsker å nå ved hjelp av blodløs kirurgi, er å unngå mulige farer som følge av transfusjoner, deriblant overføring av leversykdommen hepatitt, og å redusere behovet for blodgivere.»

Det er nå alminnelig erkjent at det er mange farer forbundet med blodoverføring. Som det ble fortalt i Våkn opp! for 8. september 1974, er det hvert år tusenvis av mennesker som dør og titusenvis av andre som pådrar seg skader som følge av blodoverføringer. Dette skyldes slike faktorer som sykdommer (særlig hepatitt) som blir overført ved hjelp av blodet, tekniske feil (for eksempel uforlikelig blod) og allergiske reaksjoner. Ekspertene innrømmer åpent at de ikke kjenner noen prøver som gjør det mulig å eliminere disse farene fullstendig. Det er derfor dr. Stanley Dudrick, sjefskirurgen ved et sykehus i Philadelphia, sier: «Vi bruker ikke blod i tide og utide lenger.»

Det er også en annen grunn til at det er blitt utviklet nye metoder for å operere uten å bruke blod. Som det sies i avisen Times, som kommer ut i Palo Alto i California: «Behovet for å utvikle metoder innen kirurgien som ikke krevde blodoverføringer, ble delvis stimulert av de begrensninger Jehovas vitner la på de vanlige former for kirurgi i og med at deres religion er imot overføring av blod fra en blodgiver.»

Jehovas vitner vil ikke ta imot blodoverføring. De nekter å underkaste seg denne form for medisinsk behandling fordi Guds Ord, Bibelen, sier at de kristne «skal avholde seg . . . fra blod». (Ap. gj. 15: 20) De prøver derfor å finne leger som er villige til å operere uten å bruke blod, når de må underkaste seg en operasjon.

I begynnelsen avslo nesten alle leger som ikke selv var Jehovas vitner, å utføre vanskelige operasjoner uten å bruke blod. Men litt etter litt var det flere som begynte å innse at de måtte hjelpe Jehovas vitner så godt de kunne, og de begynte å utvikle operasjonsmetoder som ikke ville gjøre blodoverføring nødvendig. Etter hvert som disse nye metodene viste seg å gi gode resultater, var det flere leger som begynte å benytte dem.

Mange av disse legene er kjente skikkelser der hvor de bor. Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn har nå en liste over navnene på mange slike amerikanske leger. Denne listen er til stor hjelp for slike som må opereres, men som ikke kjenner noen leger som vil operere uten å bruke blod.

Kan disse nye metodene benyttes under alle slags operasjoner? Ja. Og de er blitt benyttet under de mest kompliserte operasjoner på de mest livsviktige organer.

«Blodløse» operasjoner på åpent hjerte

En gang i tiden mente legene at det ville være utenkelig å utføre en operasjon som gjør det nødvendig å åpne hjertet, uten å ha mulighet til å bruke blod. Det er derfor interessant å se hvordan denne typen hjertekirurgi har utviklet seg i årenes løp.

En rekke legeteam i Houston i Texas var blant pionerene på dette området. De innså at det var urimelig bare å nekte å operere Jehovas vitner, og at dette i noen tilfelle ville være ensbetydende med å avsi dødsdom over pasientene.

I 1962 begynte derfor disse legene å utarbeide metoder som skulle gjøre det mulig for dem å ta seg av tilfelle som gjaldt Jehovas vitner, og som andre leger ikke ville ha noe med å gjøre. En av de første rapportene om en slik «blodløs» operasjon ble gjengitt i The American Journal of Cardiology for juni 1964. Legene Denton A. Cooley, E. Stanley Crawford, James F. Howell og Arthur C. Beall jr. gjorde her rede for noen av de framgangsmåter de hadde benyttet under store, «blodløse» hjerteoperasjoner på Jehovas vitner.

For at hjertet skal kunne bli operert, må det i virkeligheten stanses i en viss tid. Pumpearbeidet blir overtatt av en hjertelungemaskin, som holder blodstrømmen i gang og sørger for at oksygen blir ført rundt til alle deler av kroppen. Det hadde før vært vanlig å bruke om lag halvannen liter blod til å fylle pumpene, rørene og beholderen med før maskinen ble koblet til pasienten. Hva brukte disse legene i stedet? De fortalte:

«Den framgangsmåte som er blitt utviklet på vår klinikk, åpner også mulighet for å bruke fem prosent druesukker i destilert vann til å fylle det ekstrakorporeale [utenfor kroppen] aggregatet med uten å tilsette blod. Oppløsningen inneholder 25 milligram heparin pr. 1000 milliliter for at det ikke skal dannes fibrin i oksygenatoren. Den væsken vi fyller maskinen med, består av mellom 20 og 30 milliliter druesukkeroppløsning pr. kilo kroppsvekt.»

Ettersom det ikke kunne brukes blod under operasjonen, måtte kirurgene dessuten være mer påpasselige og vie hemostasen mer enn vanlig oppmerksomhet. Å benytte hemostase vil si å stanse blødninger fra skadde blodkar. Ut fra dette behovet er det blitt utviklet en rekke nye framgangsmåter som nå blir brukt i stor utstrekning.

De erfaringer som er blitt gjort i forbindelse med pasienter som er Jehovas vitner, har bekreftet det disse pionerene på den «blodløse» kirurgis område trodde. Etter at det i nesten ti år var blitt foretatt operasjoner på åpent hjerte uten å bruke blod, ble det gjengitt en rapport i The American Journal of Cardiology for februar 1972 om det arbeid som var blitt utført av disse legene i Houston. Rapporten tok spesielt for seg operasjoner som var blitt utført ved Texas Heart Institute of St. Luke’s Hospital og Texas Children’s Hospital i Houston. Den var skrevet av legene John R. Zaorski, Grady L. Hallman og Denton A. Cooley. Vi skal her gjengi utdrag av den:

«Siden 1962 har vi under over 5000 operasjoner brukt en annen væske enn blod til å fylle hjerte-lungemaskinen med ved denne institusjonen, og det har gitt utmerkede resultater; under flere hundre av disse operasjonene foretrakk vi å la være å gi blodoverføringer, enda de fleste av pasientene ikke var Jehovas vitner. . . .

De av disse pasientene som var Jehovas vitner, fikk den samme behandling som alle andre pasienter, bortsett fra at samtlige vitner fikk innsprøytninger av jern før og etter operasjonen, og det ble ikke holdt av noe blod til dem i blodbanken. Den eneste væske de mottok, var den væske vi fylte maskinen med, og druesukker i saltoppløsning eller Ringers oppløsning av laktater, som ble gitt intravenøst.»

Rapporten viste at i hele den perioden den omhandlet, var det blant vitnene bare ett dødsfall som ble «tilskrevet anemi». Dette dødsfallet inntraff tre dager etter operasjonen.

Rapporten sluttet med denne konklusjonen: «Vi mener at våre erfaringer viser at det lar seg gjøre å foreta operasjoner på åpent hjerte på Jehovas vitner, og at en dessuten kan og bør bruke blodoverføringer med forsiktighet for å redusere sykdom og død blant alle pasienter.»

Andre begynner å bruke nye metoder

Etter hvert som enkelte kirurger gjorde nye erfaringer når det gjaldt å foreta store hjerteoperasjoner uten å bruke blod, og offentliggjorde disse, begynte andre å bruke lignende metoder når de opererte Jehovas vitner. I 1970 utførte for eksempel dr. Charles W. Pearce en operasjon på åpent hjerte på et av Jehovas vitner på Methodist Hospital i New Orleans. Dr. Pearce, som har arbeidet i flere år for den amerikanske hjerteforening, ble assistert under operasjonen av dr. White Gibson. På første side i avisen The Sentry News, som kommer ut i Slidell i Louisiana, ble det gjengitt en interessant beretning om denne operasjonen:

«Mange av sykehusets leger og mange besøkende leger kunne ikke forstå hvordan den kunne bli utført, og fikk være til stede i operasjonsstuen for å være vitne til denne usedvanlige operasjonen. Det var faktisk så mange av dem at sykehuset ikke hadde nok operasjonsfrakker.»

Det forhold at andre leger ikke kunne forstå hvordan en slik operasjon kunne utføres, viser hvor viktig det er at legene holder seg à jour med de nye og bedre metoder som er blitt utviklet. Det viser også at det er viktig at de ikke forkaster enhver framgangsmåte som skiller seg ut fra det som blir ansett for å være «vanlige og godtatte» metoder.

Det vakte stor forundring hvor hurtig denne pasienten kom seg. Ja, en av hjelpesykepleierskene ga ham klengenavnet «Speedy» («den raske»). Bare ti dager etter operasjonen ble han utskrevet fra sykehuset. Avisen sa om de erfaringer dr. Pearce hadde gjort i forbindelse med «blodløs kirurgi»:

«Kirurgen sa at han mener at metoden har vist seg å være en velgjerning ikke bare mot Jehovas vitner, men mot de fleste pasienter som gjennomgår operasjoner hvor hjertet blir åpnet.

’Vi benyttet nylig denne framgangsmåten ved 100 slike hjerteoperasjoner på rad hvor pasienten led av medfødt hjertefeil,’ sa han, ’og det var bare én som døde.’

Den berømte kirurgen sa at denne metoden, hvor det ikke brukes blod, i virkeligheten eliminerer muligheten for smittsom hepatitt. Han sa at den også reduserer muligheten for en allergisk reaksjon . . . at den reduserer de mer alvorlige sjokkreaksjonene . . .

Når det blir brukt blod, hender det at hjertets, lungenes og nyrenes funksjoner blir svekket den første tiden etter hjerteoperasjonen, forklarte dr. Pearce. ’Men når denne framgangsmåten blir brukt . . . , er disse organenes funksjoner nesten alltid tilfredsstillende,’ tilføyde han.»

Mer utbredt nå

Rapporter fra alle deler av verden viser at «blodløs» kirurgi under vanskelige operasjoner, for eksempel operasjoner hvor det er nødvendig å åpne hjertet, i de senere år er blitt nokså alminnelig og godtatt på høyt ansette sykehus. En hjertespesialist i Johannesburg i Sør-Afrika utførte for eksempel en slik operasjon på en 14 år gammel pike som var et av Jehovas vitner. Avisen Sunday Times, som kommer ut der i byen, fortalte at hun «kom seg fantastisk fort». Hun lå bare en dag på intensivavdelingen.

I Spokane i Washington utfører nå et team av kirurger operasjoner hvor hjertet må åpnes, på Jehovas vitner uten å bruke blod. Seattle-avisen Times sier om deres metode: «Legene brukte ikke blod i hjertelungemaskinen, men fylte den med en oppløsning av druesukker og vann eller med en sukkervannoppløsning sammen med Ringers oppløsning (som består av natriumklorid, kaliumklorid og kalsiumklorid).» Denne framgangsmåten hadde ikke gitt noen negative resultater.

I San Francisco var det en 54 år gammel mann som trengte å underkaste seg en hjerteoperasjon. Han var et av Jehovas vitner. Dette var dr. Elias Hannas og hans teams første erfaring med «blodløs» kirurgi i forbindelse med en operasjon på åpent hjerte. Etter operasjonen, som tok mindre enn en time og et kvarter, sa dr. Hanna om pasienten: «Det står enestående bra til med ham i betraktning av alt det vi har gjort med ham.»

I et brev som dr. Jerome H. Kay i Los Angeles skrev til bladet Awake! (Våkn opp!s moderorgan) i november 1973, gjorde han oppmerksom på at hans team nå utfører operasjoner på åpent hjerte uten blod på det store flertall av sine pasienter. Han sa videre: «Det har vært en fornøyelse å operere pasienter som er Jehovas vitner. Vi gir ikke disse pasientene blod eller bloderstatninger.»

Det sier seg selv at når slike kompliserte operasjoner som hjerteoperasjoner kan bli vellykte uten at det blir brukt blod, er dette også tilfelle med andre. Det har vist seg å forholde seg slik. Styrket av andres erfaring og gode resultater er det nå flere leger enn noen gang som studerer de nye framgangsmåtene og anvender dem.

Andre operasjoner uten blod

I Wellington på New Zealand ble en hjernesvulst hos en 15 år gammel pike fjernet under en komplisert operasjon, og det ble ikke brukt blod. Operasjonen var 100 prosent vellykket, og piken fikk lov til å reise hjem bare en uke senere!

I Milwaukee ble en 16-åring som hadde fått revet over en av de store pulsårene i brystet, operert. Han hadde mistet en liter blod og ville komme til å miste mer under operasjonen. Detroit-avisen Free Press fortalte at legene «brukte saltvann til å erstatte blodtapet mens de erstattet den istykkerrevne delen av hans livpulsåre med et dacronrør». Da operasjonen var over, var pasientens blodprosent bare en tredjedel av det normale. Men legene sa at kroppen selv ville erstatte blodtapet i løpet av få uker når gutten fikk jerntilskudd og proteinrik kost.

Bladet Journal of Medicine, som kommer ut i staten New York, hadde en artikkel som het «Omfattende urologiske operasjoner uten blodoverføring». Den var skrevet av legene Philip R. Roen og Francesca Velcek ved urologisk avdeling ved St. Barnabas Hospital i New York. De sa:

«De erfaringer vi har gjort med Jehovas vitner som må opereres, har vist at blodoverføringer i og for seg ikke er nødvendige, selv ikke når hemoglobinnivået er lavt — så lavt som fem gram pr. 100 milliliter i et av våre tilfelle!

Dette viser at de erfaringer vi har gjort med hensyn til å unngå blodoverføring, kan utnyttes i det store flertall av tilfelle, selv når pasienten tillater blodoverføring. Det eneste krav som stilles, er at kirurgen er meget omhyggelig og påpasselig. Vi har fulgt denne framgangsmåten i alle våre tilfelle, og det er høyst sjelden at vi gir blodoverføring. . . .

Andre har riktignok benyttet forskjellige metoder for å redusere blødningen og risikoen ved operasjoner, for eksempel hypotermi, framkalt hypotensjon, bruk av kolloide plasmaekspandere og så videre, men vi har ikke tydd til slike metoder. Vår framgangsmåte har gått ut på å være så påpasselige som mulig under operasjonen, å spare hver eneste milliliter blod som det er mulig å spare, og å erstatte blodtapet med en enkel, krystalloid oppløsning, nemlig Ringers oppløsning av laktater. Resultatene har vært høyst tilfredsstillende.

Det er gledelig å kunne slippe å bekymre seg for at de komplikasjoner som blodoverføringer ofte medfører, skal inntreffe, for eksempel allergiske eller hemolytiske reaksjoner, nyresvikt og hepatitt.»

Hvilken spesiell «oppskrift» bruker disse legene når de skal erstatte blodtapet før og under operasjonen? De sier:

«Vi har bare gitt disse pasientene Ringers oppløsning av laktater som erstatning for blodtapet. Vi følger ikke noen spesiell oppskrift, men vi bruker vanligvis tre ganger så mye av denne væsken som blodtapet. . . .

Selv om en isotonisk druesukkeroppløsning og en isotonisk saltoppløsning blir mye brukt, er en ’likevektig’ væske bedre — Ringers oppløsning inneholder kalium og kalsium foruten natrium og klorid. Vi bør merke oss at kalsiumet og kaliumet bare er til stede i en ’fysiologisk’ konsentrasjon, og at formålet med dette preparatet ikke er å erstatte disse ionene når det er mangel på dem.

En ’forbedret’ Ringers oppløsning inneholder natriumlaktat. Den vanlige Ringers oppløsning har en svakt syredannende virkning; den oppløsningen som inneholder natriumlaktat, har en tendens til å overvinne denne syredannende virkningen og er derfor den krystalloide oppløsning som vi foretrekker å gi intravenøst.»

Omfattende underlivsoperasjoner, for eksempel reseksjon (fjerning) av store deler av magesekken og tarmene, er nå mange ganger blitt utført uten at det er blitt brukt blod.

Ransakende spørsmål

I betraktning av at det er blitt oppnådd så gode resultater med slike metoder, er det verdt å merke seg hva legene Roen og Velcek sa: «I de fleste tilfelle har leger og sykehus nektet å operere Jehovas vitner på grunn av blodoverføringsproblemet. Vi vil hevde at det er galt å nekte å operere disse menneskene, uansett hvor stor operasjon som er nødvendig.»

Disse legene nevner det ene eksemplet etter det andre på at vitner som er blitt nektet operasjon andre steder, har kommet til St. Barnabas Hospital i New York og har gjennomgått en vellykket operasjon uten blod. De vellykte, «blodløse» operasjoner som er blitt utført av andre dyktige kirurger verden over, bekrefter den konklusjon de har kommet til.

Det er hevet over tvil at leger som i vår tid nekter å operere Jehovas vitner med mindre de får bruke blod, fører seg selv bak lyset. De er ganske sikkert oppriktige, men en må spørre: Hvorfor nekter de? Kjenner de ikke til hva ledende, høyt ansette kirurger gjør andre steder i verden eller til og med i deres eget land? Er det mulig at deres tidligere opplæring og praksis har gjort dem sneversynte og uvillige til å følge med i de nyeste framskritt på det medisinske område? Kan det være at de i noen tilfelle simpelthen mangler tillit til sin egen dyktighet? Eller kan det være at religiøse fordommer kommer inn i bildet?

I lys av den moderne medisinske utvikling finnes det ingen unnskyldning for at leger prøver å påtvinge pasienter blodoverføring.

Andre metoder

En annen framgangsmåte som har vist seg å være til stor hjelp, er å bygge opp pasientens blodprosent før operasjonen, når tiden tillater det, og også etter operasjonen. Pasienten blir gitt forskjellige næringsstoff er, for eksempel jern, vitaminer og aminosyrer. Selv om han mister blod under operasjonen, vil da det blodet som er igjen, bedre være i stand til å utføre arbeidet. Disse stoffene vil også hjelpe kroppen til å erstatte blodtapet. En lege som benytter seg av dette, sa: «Det er forbausende hvor raskt pasientene kommer seg.»

Enda en metode er blitt utarbeidet av dr. James E. Eckenhoff, som er dekanus ved det medisinske fakultet ved Northwestern University i USA. Denne innbefatter bruk av hypotensjon, det vil si at en senker blodtrykket for å redusere blodtapet. Denne metoden skal ha gitt gode resultater ved operasjoner i hodet og nakken og armene, ved nevrokirurgi og ved plastisk kirurgi.

Det finnes også en form for «blodløs» kirurgi hvor en benytter nedkjøling for å minske blodtapet. Denne metoden er blitt benyttet ved fjerning av ondartede svulster og ved behandling av visse andre tilstander. En av de legene som har benyttet den, er dr. Irving S. Cooper ved St. Barnabas Hospital i New York.

New York-legen Lewis Balamuth har utviklet en annen metode. Han tok patent på en skalpell som vibrerer med svært høy hastighet, over 30 000 vibrasjoner i sekundet. Det kuttet den lager, er bare om lag fem tusendeler av en tomme bredt. Blodkarene blir skåret og samtidig kauterisert, det vil si, lukket som følge av den varmen som oppstår på grunn av friksjonen. Denne metoden gjør det unødvendig å underbinde visse årer og arterier som er skadd, og representerer muligens en forbedring fra elektrokauterisering, som har vært benyttet av mange kirurger i de senere år.

Fluorkarboner

En annen interessant metode befinner seg fremdeles på forsøksstadiet. Den har å gjøre med kroppens behov for oksygen. Normalt er det de røde blodlegemene som tar seg av dette. De opptar oksygen i lungene. Hjertet pumper det oksyderte blodet rundt om i kroppen, hvor oksygenet blir frigitt til de milliarder av celler som må ha det for å kunne funksjonere normalt. De plasmaekspandere som nå blir benyttet, kan imidlertid ikke føre med seg oksygen. Når blodtapet er svært stort, blir derfor evnen til å transportere oksygen svekket.

I de forsøk som har vært gjort, har en benyttet såkalte fluorkarboner, som er i stand til å transportere oksygen. Disse er organiske forbindelser hvor hydrogenatomene er blitt erstattet med fluor. Én ulempe er at de har en tendens til å hope seg opp i kroppens vev, og det kan ha virkninger som en ennå ikke kan forutsi. Men bladet Science forteller at en har utviklet nye typer fluorkarboner som hurtig er blitt utskilt fra forsøksdyrenes kropp.

Vitenskapsmennene påpeker imidlertid at disse forsøkene, som er blitt utført på dyr, på det nåværende tidspunkt ikke kan anvendes på mennesker. De gjør også oppmerksom på at fluorkarboner langt fra er fullstendige bloderstatninger. Blodet inneholder hundrevis av andre kjemiske stoffer foruten de røde blodlegemene, som transporterer oksygen. Vi må derfor vente og se om disse forsøkene noen gang vil få noen praktisk verdi for mennesker.

I betraktning av alt det som har vært nevnt i denne artikkelen, og også i betraktning av mange andre bestrebelser som har vært gjort for å finne metoder for «blodløs» kirurgi, er det tydelig at det blir gjort mye for å hjelpe de pasienter som ikke ønsker blodoverføring. Meget dyktige kirurger har allerede utviklet metoder som gjør det unødvendig å bruke blod, og har ved hjelp av dem oppnådd gode resultater. Det arbeides stadig videre på dette felt, og vi kan derfor vente oss ytterligere oppmuntrende resultater i framtiden.