Forstandige dommere beskytter en minoritets rettigheter

EN DOMMER som var kjent for sine forstandige avgjørelser, sa en gang: «Det finnes ingen bedre stund for loven enn når den skjærer igjennom nedarvede forestillinger og tidsbetonte stemninger for å beskytte upopulære borgere mot diskriminering.»a

Et eksempel på dette har vi i noe som nylig skjedde i byen Tacoma i staten Washington.

En religiøs minoritetsgruppe i denne staten, Jehovas vitner, hadde bestemt seg for å reise en bygning som skulle brukes i tilbedelsen av Gud. Den skulle oppføres i Pierce County (fylke), 13 kilometer utenfor Tacoma. Bygningen skulle ha 1800 sitteplasser og ville således kunne brukes når en rekke menigheter var samlet. Det var blitt kjøpt et område på 36 mål i dette tynt befolkede området, hvor reguleringsrådet hadde sagt at det kunne bygges en «kirke» eller et tilbedelsessenter.

Omhyggelig forberedte planer og dokumenter og en oversikt over alle tekniske krav ble arkivført. En samarbeidet med myndighetene på alle mulige måter. Helsedepartementet ga sin godkjennelse. Ingeniørvesenet godtok også planene etter at det var blitt foretatt noen mindre forandringer. Og etter å ha kommet til at stevnehallen ikke ville ha «noen uheldig virkning av betydning på miljøet», ga en lokal miljøvernskomité også sin godkjennelse. Det så ut til at alt skulle gå knirkefritt.

Eu ulovlig restriksjon

I januar 1976 ble den øverste bygningsinspektøren, Bul P. Horn, anmodet om å gi byggetillatelse. Nå var plutselig den gunstige stemningen som blåst bort. Anmodningen ble avslått! Horn sa at det ville være i orden å bygge en «kirke» på området, men at Jehovas vitner ikke kunne bygge en stevnehall der. Hvorfor ikke? I sitt brev nevnte han to grunner: «Deres foreslåtte stevnehall kommer til å tiltrekke seg mennesker fra andre fylker, foruten at den er svært stor.» Reguleringsrådet sa også at en stevnehall «på ingen måte er en vanlig kirke», som må være «et sted hvor lokalbefolkningen samles for å tilbe».

Men det var ikke det reguleringsbestemmelsene sa. Der het det ganske enkelt: «Med ’kirke’ menes det et hus hvis hovedformål er religionsutøvelse.» Det er ikke bare lokalbefolkningen som har religionsfrihet! Kom myndighetene med ulovlige restriksjoner for å hindre oppføringen av denne bestemte bygningen? Hvordan kunne i så tilfelle en minoritetsgruppe beskytte sine rettigheter?

Advokater som vitnene rådførte seg med, sa at den eneste utveien var å anlegge sak. De innledende skritt ble tatt 4. februar 1976, og det ble lagt fram krav om at det skulle avsies en rettskjennelse for at det skulle gis tillatelse til å oppføre bygningen. Et omfattende saksresymé og en oversikt over hvilke store kirkebygninger som fantes i distriktet, ble lagt fram.

Den 13. april 1976 kom saken opp for dommer Hardyn B. Soule ved overdomstolen i Pierce County. Dommer Soule tok straks minoritetsgruppens rettigheter i betraktning og avsa sin kjennelse:

«Pierce Countys reguleringslov under paragraf 9.06.150 definerer en kirke på denne måten:

’Kirke. En «kirke» er en bygning hvis hovedformål er religionsutøvelse . . .ʼ

Partene har fastsatt at gudstjenestene i den planlagte stevnehallen utelukkende skal være vigd til tilbedelsen av den allmektige Gud; at den grunnleggende lærebok for disse møtene er Bibelen, og at hele programmet består av forkynnelse, bibellesning og veiledning. . . .

Byggetillatelsen ble nektet på det grunnlag at den planlagte bygningen ikke er en kirke i vanlig forstand, fordi den ikke har noen menighet på stedet, og fordi den kommer til å trekke til seg folk langt bortefra. . . .

Uheldigvis for de saksøkte [Pierce County og dets bygningsinspektør] trenger vi ikke å gå lenger enn til den definisjon forskriftene selv gir, som vist ovenfor. Denne definisjon krever ikke at det er noen menighet på stedet. Den inneholder ingen restriksjoner hva størrelse angår. . . . Den inneholder ingen restriksjoner med hensyn til hvilket område de tilstedeværende skal komme fra. Det eneste kravet er at hovedformålet er religionsutøve]

Jeg mener at den planlagte bygningen helt tydelig er i samsvar med forskriftene, og at saken ikke kan oppfattes på flere måter. Det vil derfor bli avsagt en rettskjennelse i saksøkernes favør.»

Dommer Soule håndhevet således trofast loven, og en ulovlig restriksjon ble opphevet.

Fortsatt ingen byggetillatelse

Men stikk i strid med rettskjennelsen ble det fremdeles ikke gitt byggetillatelse! Saksøkernes respekt for dommer Souks avgjørelse krevde at de forfulgte saken ytterligere.

Avisen The Daily Olympian for 14. mai 1976 fortalte om det neste skrittet:

«Anklaget for ringeakt for retten

Jehovas vitner, som ønsker å bygge en stevnehall i Puyallup, har anlagt sak mot Pierce County og Pierce Countys bygningsråd for å ha vist ringeakt for retten.»

Den 27. mai 1976 ble anklagen lagt fram for dommer Soule. De saksøkte, som helt åpenbart viste ringeakt for retten, appellerte nå til den statlige appelldomstol. Så ba de dommer Soule om å legge saken til side til deres appell var blitt behandlet. Det ville ta minst ett år.

Dommer Soule, som gjennomskuet deres forhalingstaktikk, avslo å legge saken til side. Han beskyttet i stedet denne minoritetsgruppens rettigheter ved å gi fylket og bygningsinspektøren en frist på fem arbeidsdager til å gi sin tillatelse, og sa at «ellers kommer de til å bli straffet for ringeakt for denne retten».

Denne kjennelsen ble avsagt kl. 10 om formiddagen. Like etter kl. 12 samme dag kom fylkets advokat i samarbeid med en advokat som representerte noen fiendtligsinnete personer i distriktet, fram for James V. Ramsdell, en annen dommer ved den samme domstolen. Uten å si fra til Jehovas vitner og uten å legge fram dommer Soules kjennelse fra samme formiddag fikk de to advokatene dommer Ramsdell til å avsi kjennelse for at fylket ikke skulle gi tillatelse til at det skulle bygges en stevnehall. Det ble følgelig avsagt to direkte motstridende kjennelser av den samme domstol i samme sak på samme dag!

Hvordan fikk dommer Ramsdell kjennskap til denne overraskende situasjonen? Tacoma-avisen News Tribune hadde følgende overskrifter: «Fylket må gi vitnene tillatelse» og «Dommer opphever tillatelsen til vitnenes hall».

Den neste dagen dommer Ramsdell var i retten, 1. juni, innkalte han personlig de to advokatene og innbød også Jehovas vitners juridiske rådgiver til å være til stede. Han annullerte straks den kjennelsen han var blitt ledet til å avsi.

Noen dager senere, 11. juni, ba fylket, som fremdeles ikke ville gi seg, appelldomstolen om å avsi den kjennelsen for at saken skulle utsettes, som dommer Soule ikke hadde villet avsi. Jehovas vitner protesterte og hevdet at appellen var meningsløs og utelukkende ble framsatt for å få en ulovlig utsettelse av saken. Forstandige dommere beskyttet igjen en minoritets rettigheter og ville ikke avsi kjennelse for at saken skulle legges til side.

Ville tillatelsen nå bli gitt? Etter timelange diskusjoner ga de motvillige myndighetene endelig sin tillatelse den 14. juni 1976.

Et upopulært byggearbeid

Da Jehovas vitner omsider hadde fått byggetillatelse, gikk de straks i gang med å oppføre grunnmuren. De bygde i tro, uten å la seg stanse av de truende skyer i horisonten, som kunne ha forhindret at bygningen noen gang ble fullført.

Fylktes appell var ennå ikke blitt behandlet. Naboene appellerte dessuten miljøvernrådets avgjørelse til fylkets advokatstyre i håp om å få stanset byggingen av hallen med hjemmel i miljøvernloven. Styret ble anmodet om å be Jehovas vitner om å skaffe til veie en offisiell uttalelse om hvilken virkning bygningen ville ha på miljøet. Dette kunne ta et helt år og kunne koste 10 000 dollar. Forslaget var bare et nytt ledd i forhalingstaktikken. Hvorfor var det nytteløst? Fordi det er innlysende at en kirkebygning som bare blir brukt i weekendene, ikke vil ha noen spesiell innvirkning på miljøet.

Appellen til fylkets advokatstyre, som besto av tre mann, ble behandlet 20. og 27. juli 1976. Motstanderne hevdet at bygningen ville skape problemer i forbindelse med trafikken, parkeringen og kloakkavløpet. Det var deres personlige oppfatninger, og de hadde ingen kjensgjerninger å legge fram til støtte for sine påstander. En representant for stevnehallen, ingeniøren Louis Cantor, viste at bygningen skulle ligge lavt i terrenget og ikke ville medføre noen nevneverdige forandringer av miljøet. Han tilføyde: «For å bruke en illustrasjon: Vi har sett en elefant gå over en planke og har målt belastningen. Ut fra dette har vi sluttet at en katt trygt kan gå over den samme planken.» I miljømessig henseende var hallen «katten».

Til tross for at det ble lagt fram tydelige beviser for at det ikke ville være nødvendig å innhente noen offisiell uttalelse om hvilken virkning hallen ville ha på miljøet, uttalte flertallet — to av de tre advokatene — at en slik uttalelse måtte skaffes fordi det var det «befolkningen i området ville ha». Den dissenterende advokaten, Clay Huntington, var den eneste som henviste til de faktiske forhold. Han sa: «Jeg ser ikke noe som krever at det blir skaffet til veie en slik uttalelse.»

Den avgjørelsen som ble truffet av dette styret, sto bare ved makt én dag. Den 29. juli kl. 9.15 om morgenen henvendte Jehovas vitners advokater seg til dommer Ramsdell og ba om at avgjørelsen måtte bli prøvd ved en høyere instans. Da dommer Ramsdell undertegnet dokumentene, sa han: «Jeg leste om det i avisen. Jeg tenkte jeg ville få se dere.» Advokatstyret ble nå bedt om å legge alle opplysninger om saksbehandlingen fram for retten. I mellomtiden fikk det forbud mot å gjøre noe som kunne forstyrre byggingen.

Dette førte til at byggingen igjen kunne pågå uhindret i tre måneder. Frivillige arbeidere gikk igjen i gang med byggingen med besluttsomhet og begeistring, i full tillit til at rettferdigheten ville seire, og at de ville bli i stand til å fullføre arbeidet.

Den 9. september 1976 ble fylkest appell til appelldomstolen behandlet av dommer Vernon R. Pearson. Denne forstandige dommeren gjorde det helt klart for fylket at appellen var meningsløs, og at den ikke ville føre fram. Fylket trakk derfor appellen tilbake uten at den ble behandlet.

Nå var det bare én sak som gjensto: Advokatstyrets avgjørelse skulle prøves ved en høyere instans.

Tilbake til retten

Den dagen dette skulle skje, 29. oktober, var to tredjedeler av hallen ferdig. Veggene var reist, taket var kommet på, gulvet var lagt, og en god del av parkanlegget utenfor var ferdig. Denne formiddagen strømmet reportere, fjernsynsfotografer og interesserte tilskuere til rettssalen i Tacoma. Det var siste akt i dette juridiske drama. På oppslagstavlen sto det hvilken sak som skulle behandles: «Jehova mot Pierce County.»

Disse ordene var kanskje sannere enn mange var klar over.

Rettssalen ble raskt fylt av tilhørere, hovedsakelig Jehovas vitner, som var bekymret for hvordan det skulle gå med hallen. Så var tiden kommet. Dommer Waldo F. Stone satte seg. Det var helt stille i salen. Saken kom i gang. Spenningen økte. Saken var av stor betydning. Mange av de tilstedeværende visste at bygningen allerede var oppført. De tenkte: Skulle arbeidet nå stanses? Skulle bygningen rives? Ville alt deres arbeid bli gjort til intet her i denne rettssalen? De fulgte nøye med i alt som ble sagt.

Den første som hadde ordet, var prosederende advokat, Glen How fra Toronto i Canada. Han oppfordret retten til å omstøte den avgjørelse som var blitt truffet av advokatstyret, og sa at den var vilkårlig og urettferdig og ikke ble støttet av kjensgjerningene.

Advokater som representerte fylket og naboene, kom med korte, virkningsløse innlegg. Til slutt hadde en av de advokatene som representerte stevnehallen, Thomas Fishburne fra Tacoma, ordet. Så kom det stillhetens øyeblikk da dommer Stone forberedte seg på å avsi dommen. Alle lyttet spent.

Dommer Stone roste først prosederende advokat for «ypperlig orientering, ypperlig forarbeid og en ypperlig framstilling av saken for dommeren» og sa at det gjorde det «litt mindre vanskelig» å treffe en avgjørelse. Dommeren fortsatte så: «Jeg vil også få rose alle dem som sitter bakerst i rettssalen [for det meste Jehovas vitner], for at de har erkjent at dette er en domstol som følger loven, og for at de har behandlet den som sådan.»

Da dommer Stone leste opp avgjørelsen, sa han blant annet:

«Når retten betrakter hele situasjonen, må den trekke den slutning at advokatstyrets medlemmer har misforstått sin oppgave i henhold til den spesielle lov vi har å gjøre med her. Jeg tror deres avgjørelse var basert på det de mente var ønskelig . . . Retten finner at deres avgjørelse ikke ble truffet av hensyn til miljøet, og at det ikke var en riktig anvendelse av de spesielle miljøvernlovene her å kreve en offisiell uttalelse om virkningen på miljøet.

. . . dette er et prosjekt som ligger lavt i terrenget, og å forlange en offisiell uttalelse om virkningen på miljøet var å misforstå lovens rette funksjon . . . Retten vil derfor ikke la noen forbudskjennelse stanse byggingen.»

Dommer Stones skriftlige avgjørelse beskrev advokatstyrets kjennelse som «en vilkårlig og kaprisiøs aksjon som følgelig er ugyldig». Igjen hadde en forstandig dommer beskyttet en minoritets rettigheter.

På dette tidspunkt var offentligheten blitt svært interessert i denne kampen for religionsfriheten. I fjernsynets nyhetssendinger fikk folk se og høre dommer Stone avsi sin betydningsfulle kjennelse, som gjorde det unødvendig for vitnene å skaffe en offentlig uttalelse om virkningen på miljøet. Overskriften i Tacoma-avisen News Tribune fikk fram det vesentlige — «Rettskjennelse i Jehovas vitners favør».

Endelig fullført!

Nå da konflikten var over, gikk innvigde vitner for Jehova i gang med å fullføre byggearbeidet. Journalister fra News Tribune kom til hallen for å ta bilder. De ble imponert over virksomheten og resultatene, og størst inntrykk gjorde det på dem å høre at alt arbeidet ble utført helt gratis. En av dem bemerket at det nesten er vanskelig å tro at det finnes mennesker i vår tid som vil bruke tiden sin på et slikt prosjekt.

En nabo som hadde vært nokså fiendtligsinnet, kom flere ganger bort for å se på prosjektet og for å drikke kaffe sammen med arbeiderne. Han ba om unnskyldning for at han hadde motarbeidet byggingen av hallen. Han satte stor pris på at han ble så vennlig mottatt, og han gledet seg over å se at ingen næret uvennlige følelser overfor ham. Han kjøpte en bibel av en 90 år gammel arbeider.

En mann som var i marinen, var ivrig etter å se denne bygningen, som var blitt reist av frivillige. Sammen med to venner kom han på besøk en lørdag. Etter å ha blitt vist rundt var de med og arbeidet hardt hele ettermiddagen. Den ene sa at han aldri hadde sett folk samarbeide på den måten. Etter en tur på sjøen kom han tilbake til hallen for å arbeide i to dager og nyte den vennlige atmosfæren.

Alt i alt var det 2500 som var med og arbeidet på stevnehallen. Én helligdag var det 500 arbeidere i virksomhet.

Noen refleksjoner

Denne langvarige juridiske kampen, som endte med seier for en minoritetsgruppe, er et usedvanlig eksempel på en av de ’bedre stunder’ for loven når den griper inn «for å beskytte upopulære borgere mot diskriminering».

Sju forskjellige dommere viste at rettferdigheten lå dem på hjertet, ved de ni forskjellige kjennelsene de avsa for å beskytte en minoritetsgruppes rettigheter. Dette var i det hele tatt et slående eksempel på hvordan lovens håndhevere kan handle på en forstandig og konsekvent måte.

Jehovas vitner setter stor pris på ulastelige dommere som vier sitt liv til rettferdighetens sak. Vitnene setter imidlertid spesielt stor pris på følgende uttalelser fra deres Gud, Jehova: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang.» — Es. 54: 17.

Jehovas vitner i staten Washington er glad for at de kan innby alle interesserte til den vakre stevnehallen deres, som ligger i et rolig strøk, omgitt av trær. Da hallen ble innvigd, 23. april 1977, var det 1977 til stede. Alle besøkende er hjertelig velkommen til dette tilbedelsessentret, hvor de kan nyte kristent fellesskap og se kjærlig samarbeid i praksis.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 16]

’Det ble avsagt to direkte motstridende kjennelser av den samme domstol i samme sak på samme dag!’

[Uthevet tekst på side 17]

’Frivillige arbeidere gikk i gang med byggingen, i full tillit til at rettferdigheten ville seire, og at de ville bli i stand til å fullføre arbeidet.’

[Uthevet tekst på side 19]

«Sju forskjellige dommere viste at rettferdigheten lå dem på hjertet, ved de ni forskjellige kjennelsene de avsa for å beskytte en minoritetsgruppes rettigheter.»