Vest-Tysklands kjernekraftdilemma

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Forbundsrepublikken Tyskland

ATOMKRIG! Hvem blir ikke fylt av skrekk bare ved tanken på det? Hitlers styrkers plutselige fall våren 1945 kan ha vært det som hindret Tyskland i å bli det første land i verden som ble rammet av atomkrig. Men nå, over 30 år senere, er Vest-Tyskland blitt rammet av noe som landets ledende aviser og tidsskrifter sammenligner med en atomkrig, en alvorlig «krig» av et annet slag som kan få vidtrekkende følger.

Det er omtrent bare én ting som alle er enige om, og det er hva denne «krigen» dreier seg om, nemlig fredelig utnyttelse av kjernekraften. Det er en «fredelig atomkrig», om en ønsker å uttrykke det på den måten. Men med det er det også slutt på enigheten, og uoverensstemmelsene begynner. Er det i det hele tatt formålstjenlig og nødvendig å bygge kjernekraftverk? Er i så fall sikkerhetsforanstaltningene strenge nok? Hvor skal en gjøre av det radioaktive avfallet? Er det forstandig og ønskelig å selge kjernekraftverk til andre land? Hvilke metoder har en for å forhindre at terrorister misbruker den viten kjernefysikerne har tilegnet seg?

Menneskene har klart å spalte atomet, men de har ikke klart å forhindre at denne viten har splittet de forskjellige samfunn og regjeringer. «Atomenergien splitter vårt land,» lød en overskrift på første side i avisen Die Zeit for 25. februar 1977. Kan det være at atomet nå vil ta revansj?

Å bygge eller ikke bygge?

Tilhengerne av kjernekraftverk hevder at det er nødvendig å utnytte flere energikilder for å sikre landets industrielle kapasitet. De sier at det på det nåværende tidspunkt ikke finnes noe alternativ til kjernekraft. De innrømmer riktignok at det eksisterer visse faremomenter, men understreker at de nødvendige forholdsregler er blitt truffet for å holde risikoen nede på et minimum.

Horst-Ludwig Riemer, økonomiministeren i Nordrhein-Westfalen, sa på den annen side: «Jeg er ikke imponert over den stadig gjentatte prognosen: ifølge statistikken kan en bare vente at det vil oppstå en feil ved en reaktor én gang pr. 10 000 år. Ingen kan forsikre meg om at dette ikke kan skje i det første året den er i drift.» Süddeutsche Zeitung var enig: «I prinsippet må vi si at hvis noe kan skje en eller annen gang, kan det også skje nå.»

Navnene på tre av de over 20 kjernekraftverkene som nå enten er i drift eller under bygging, blir nesten automatisk satt i forbindelse med protestbevegelsen — Wyhl, Grohnde og Brokdorf. Hamburger Morgenpost brukte uttrykket «krigshandling» da den skulle beskrive de voldsomme sammenstøtene mellom demonstranter og politi i Brokdorf i november 1976. Bladet Stern brukte benevnelsen «borgerkrigen i Brokdorf» og sa: «Atomkrigen blir utkjempet på grønne enger — med konvensjonelle våpen. Dens stråling tar ikke liv, men de sjokkbølger som stråler ut fra de mest brutale slagsmål som har funnet sted siden studentopptøyene i 1968, er også skadelige — skadelige for politikerne. De som insisterer på å slå sine kritikere ned i stedet for å høre på dem, er i ferd med å gjøre den demokratiske stat til en politistat.»

Borgere som har organisert seg for å forhindre at det blir bygd flere kjernekraftverk, hevder at det finnes mindre farlige alternativer som kan skaffe landet den energi det trenger. De lanserer slike fengende slagord som «Bedre aktiv i dag enn radioaktiv i morgen». De spør også om hvordan en skal kunne lagre atomavfallet fra disse kraftverkene på en forsvarlig måte.

Borgere i en demokratisk stat har rett til å komme med fredelige protester. Myndighetene sier at det i og for seg ikke er noen strid mellom dem og protestgruppene. De innrømmer også at regjeringen har funnet det nødvendig å revurdere sitt energiprogram og sine sikkerhetsforanstaltninger på bakgrunn av de argumenter som disse gruppene har kommet med. Men radikale og kriminelle elementer har vunnet innpass i aksjonsgruppene og har forvandlet det som var ment å skulle være fredelige protestmarsjer, til voldsomme opptøyer. Enkelte av gruppene innrømmer at det er en fare for infiltrasjon av ekstremister, men vil ikke stilles i klasse med terrorister eller andre radikale og kriminelle elementer. De mener at de ikke kan holdes ansvarlig for at noen misbruker protestmarsjene for å fremme sine egne politiske idéer; de mener at en heller ikke kan forlange at de skal gi avkall på sin rett til å protestere på fredelig måte, bare for å forhindre den slags misbruk. Dessuten, hevder de, har politiet av og til reagert for strengt og brukt autoritære metoder.

Ledende politikere er uenige om hvordan dette problemet skal løses. En artikkel om dette emnet i Die Zeit hadde overskriften: «Myndighetene er splittet.» Det samme er domstolene. Mens én domstol avsa kjennelse for at byggingen av én reaktor skulle stanses, gikk det ikke en måned før en annen domstol avsa kjennelse for at arbeidet på et annet kjernekraftverk skulle fortsette. Striden dreide seg i bunn og grunn om det samme i begge tilfelle. Spørsmålet er derfor: Skal en bygge, eller skal en ikke bygge?

Å selge eller ikke selge?

I 1975 inngikk Folkerepublikken Tyskland avtale om å selge åtte atomreaktorer, et anlegg for anriking av uran og et renseanlegg for brensel fra kjernekraftverk til Brasil. Dette møtte sterk motstand i De forente stater. Trass i motstanden gjennomførte den vesttyske regjering sine planer i april 1977. Resultatet har vært et spent forhold mellom to mektige medlemmer av NATO. Hvor paradoksalt er det ikke at bruken av kjernekraft i fredstid truer enheten i en organisasjon som er opprettet for å forhindre misbruk av kjernekraft i krigstid!

Terroristtruselen

En annen faktor som har kommet inn i bildet, er muligheten for at kjernefysisk materiale skal bli misbrukt av terrorister. Det har vært en god del terroraksjoner i Vest-Tyskland i de senere år. Det gjør seg derfor gjeldende en nagende frykt for at terrorister på en eller annen måte skal få tak i spaltbare stoffer og konstruere en atombombe. Selv om det naturligvis vil være vanskelig, er det på ingen måte umulig. Hvor langt bør myndighetene få gå når det gjelder å treffe forholdsregler? Bør de ha rett til å benytte ulovlige og forfatningsstridige metoder?

Disse spørsmålene fikk ny aktualitet da det i mars 1977 kom meldinger om at den tyske kjernefysikeren Klaus Traube var blitt utsatt for ulovlig telefonavlytting fra myndighetenes side. Myndighetene hadde mistanke om at han hadde forbindelse med visse terrorister, og av frykt for at han skulle gi tekniske opplysninger videre til terroristene, brøt de sine egne lover, som forbyr telefonavlytting.

Denne opplysningen utløste en kjedereaksjon som brakte en annen foruroligende kjensgjerning for dagen. Regjeringen innrømmet at private samtaler som utspant seg mellom de nå domfelte lederne for terroristgruppen Baader-Meinhof og deres advokater i 1975 og 1976, likeledes var blitt avlyttet og tatt opp på lydbånd ulovlig. Ulrike Meinhof, som begikk selvmord under den to år lange rettssaken, nektet av og til å snakke med sine advokater og insisterte på å føre samtalene skriftlig av frykt for at det hun sa, skulle bli tatt opp på bånd. Dette hadde naturligvis ingen direkte forbindelse med kjernekraftproblemet, men det var frykten for at terrorister skulle komme til å misbruke den kjernefysiske know-how, som førte til at denne situasjonen oppsto. Den førte uten tvil også til at mistilliten mellom regjeringen og landets borgere ble større, og gjorde det enda vanskeligere for dem å komme til enighet i kjernekraftspørsmålet.

Uhell

Når det er krig, kommer tallene på drepte, sårede og savnede vanligvis opp i tusener eller millioner, og en krig uten døde ville i sannhet være en liten krig. Det er ennå ikke noen som er blitt drept som en direkte følge av vesttyskernes «fredelige atomkrig», men det er ikke umulig at det vil komme til å skje i framtiden. I Grohnde sloss 20 000 motstandere av kjernekraftverk og 4000 politimenn mot hverandre med klubber, lenker, jernstenger, molotovcocktailer, tåregassbomber og vannkanoner, og om lag 300 ble alvorlig skadd. Slike konfrontasjoner kan lett føre til at noen blir drept. Og hvis en eller annen feil førte til utslipp av radioaktive stoffer, slik tilhengerne av protestgruppene frykter, kunne det bli mange dødsoffer.

Selv regjeringen er på en måte blitt skadelidende. Stadig flere uoverensstemmelser har svekket demokratiet i landet og har også hatt en uheldig virkning på dets internasjonale forbindelser. De juridiske seirer som borgernes aksjonsgrupper har vunnet, og den publisitet disse har fått, har bidratt mye til å gi disse gruppene større makt og utvide deres virkeområde. Mindre enn tre måneder etter urolighetene i Grohnde ble det for eksempel gitt ordre om midlertidig stans av byggearbeidet der. Dette har ført til at mange frykter for at slike aksjonsgrupper skal bli så sterke at de kan forhindre myndighetenes rettmessige funksjoner. Hvis det skulle skje, ville det bli kaos.

Det er ikke rart at den vanlige borger er bekymret! Han frykter for at han skal komme til å miste sin frihet. På den annen side er han bekymret for spredning av atomvåpen, forurensning som følge av radioaktive stoffer, og mulighetene for at terrorister skal kunne misbruke kjernefysisk materiale.

Dette dilemmaet er bare ett av de mange dilemmaer folk står overfor rundt om på jorden. Det er tydelig at det er behov for nye løsninger. Er solenergi en løsning?