Det var ikke falsk alarm!

Et av Jehovas vitner som bodde i Spokane i Washington da St. Helens hadde sitt utbrudd, forteller hva han og hans nærmeste opplevde

OM FORMIDDAGEN søndag den 18. mai drog vi alle til møtet i Rikets sal. Vi hadde ingen anelse om hva som snart skulle skje. Om ettermiddagen ble himmelen mørk. Vi trodde at det var et uvær som nærmet seg, ettersom luften var trykkende og skyene på himmelen var svarte. Men det tok ikke lang tid før vi ble klar over at dette ikke var noe vanlig uvær. Ved 14-tiden kunne vi ikke se solen, og det var mørkt som ved midnatt. Fuglene vaglet seg, hunder og katter ville inn, og en uhyggelig stillhet senket seg over alt.

Plutselig, uten forhåndsvarsel, begynte det å falle lysegrå, vulkansk aske. Det ble sagt at den minnet om det månestøvet som astronautene hadde med tilbake fra månen. Snart var alt dekket av dette nifse støvet. Glasspartiklene i det fikk det til å glitre, og det ble ført med vinden inn i alle krinkler og kroker. Det var skremmende, men på en merkelig måte også fascinerende. Spokane og de omkringliggende byer var som lammet.

En kunne ikke kjøre bil mange kilometerne før luftfilteret var tettet til og måtte renses eller skiftes ut. Oljen måtte skiftes etter noen hundre kilometer. Sikten var til sine tider lik null, og langs motorveiene stod det tett i tett med biler som hadde kjørt seg fast eller kommet ut for en ulykke. Det var vanskelig å puste, selv med de maskene vi brukte. Folk med luftveislidelser var mest utsatt.

I to døgn var det bare offentlige embetsmenn som våget seg utendørs, så fryktelige var tilstandene. Mor hadde gått bort til Tim og Donna og ble værende der. Heldigvis hadde Dave og jeg kjøpt inn en forsyning kolonialvarer dagen før, så vi klarte oss bra. Andre, som ikke hadde foretatt noen innkjøp, måtte klare seg uten brød, melk og andre ting. I noen småbyer som får sine varer fra grossister i Spokane, ble forretningene utsolgt for mat.

Når jeg nå skriver dette, fem dager etter at St. Helens eksploderte, er det ingen som vet hvilken virkning eksplosjonen vil få for husdyr og avlinger. Hittil ser det ut til at husdyrene har klart seg bra. Det største problemet med husdyr og kjæledyr er kløe i øynene. Glasspartiklene i støvet virker nemlig som sandpapir og svir i øynene.

Dette er uten tvil det merkeligste vi noen gang har opplevd. Så snart katastrofen hadde inntruffet, begynte Jehovas vitner å ringe til hverandre for å høre om det var noen som trengte hjelp. Det hendte at det tok minst ti minutter å oppnå forbindelse.

Alle veier i og ut av byen var stengt. Alle tog, fly, busser og andre former for offentlig transport stanset.

Det er svært vanskelig å fjerne asken, for den blåser utover igjen raskere enn en kan feie den opp. Men bare noen tommer aske på et tak kan være nok til at taket faller sammen. Asken er utrolig tung! Kommer det et vindkast, får du den inn i øynene, nesen og halsen og over hele plenen og hagen.

Foreløpig vet vi ikke når det verste vil være over. Fjellet buldrer igjen og truer med å komme med et nytt utbrudd. Det var ingen som hadde tenkt seg at det ville eksplodere slik som det gjorde, selv om det lang tid i forveien ble spekulert på om det ville komme et utbrudd. De fleste mente at alle tegn på det var falsk alarm. Men søndag den 18. mai fikk vi se at det var alvor.

Nå er det ingen som tror at St. Helens er til å spøke med. — Innsendt.

[Bilde på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

aske i luften

St. Helens Spokane

380 kilometer