Da vulkanen St. Helens . . . eksploderte
Stillheten i de tidlige morgentimer søndag 18. mai 1980 ble plutselig og voldsomt brutt da et vulkanutbrudd med en styrke tilsvarende 2500 Hiroshimabomber kunne høres og merkes over hele den sørvestlige del av staten Washington og den nordvestlige del av staten Oregon. Vulkanen St. Helens, som ligger cirka 70 kilometer nordøst for Portland-Vancouver-området, hadde plutselig eksplodert
BERETNINGEN om St. Helens’ utbrudd begynte i mars 1980, da vitenskapsmenn begynte å overvåke jordskjelv i og under selve fjellet. Disse skjelvene var et klart signal om hva som skulle komme til å skje 27. mars og igjen i mai. De første tegnene til vulkansk aktivitet ble merket 27. mars. Da strømmet det ut mindre mengder damp, og jordskjelvene begynte å inntreffe daglig.
St. Helens var 2950 meter høyt og utgjorde et majestetisk syn for dem som setter pris på snødekte fjelltopper omkranset av grønne skoger og vakre innsjøer. Siden utbruddet den 18. mai er alt dette borte. Omkring 10. mai la geologene merke til at det var kommet en bule på fjellets nordside, og den vokste med et par meter om dagen. Åtte dager senere overrumplet fjellet alle med et smell som kunne høres over 320 kilometer borte.
Tonnevis av røk og aske ble blåst høyt opp i luften for senere å falle ned og legge seg som et mellom ti og 15 centimeter tykt lag mange steder. Vinden blåste da i østlig retning, og det falt ned aske så langt øst som i Montana, mens fin aske 1200 meter oppe i luften beveget seg helt til New York og videre ut over havet.
Det ble svært vanskelig å puste, og situasjonen var spesielt farlig for folk med luftveislidelser. En kunne se dyr legge seg ned fordi lungene deres ble fylt med den fine asken. Bilene stanset opp fordi luftfilterne ble tettet til av aske. Asken irriterte øynene og luftveiene hos folk og gjorde livet miserabelt i dagevis etter utbruddet. I byene i den østlige delen av Washington ble snøfreserne tatt i bruk, og asken ble pløyd bort fra gatene. Huseierne måtte få asken vekk fra oppkjørslene og fra takene før den samlet seg i for store mengder og ble for tung. Det la seg et teppe av aske over alle markene i den østlige delen av staten Washington.
Selve ødeleggelsen
St. Helens’ utbrudd berørte et område på over 400 kvadratkilometer og la øde alt omkring seg. Ødeleggelsene like ved fjellet var utrolige. Skog og annen vegetasjon på et område på 140 kvadratkilometer ble slått ned. Den intense varmen brente av alt løvverket, og fra luften så det ut som om hele området var dekket av et lag med fyrstikker. Innsjøen Spirit Lake i nærheten, som en gang var som en glitrende perle her oppe i det majestetiske fjellet, ble fylt med trestammer og slam. Toutle-elven, Cowlitz-elven og andre elver, også den mektige Columbia-elven, ble fylt av tonnevis av stein og jord fra fjellet.
Etter hvert var det så mye mudder og slam som fylte disse elvene, at en strekning på 15 kilometer av Columbia-elven ble sperret for all skipstrafikk, fordi det var umulig for skipene å ta seg fram på den. Ingeniører fra hæren og havnemyndighetene i Portland og Vancouver begynte å arbeide dag og natt for å klargjøre skipsleden. Ti svære muddermaskiner laget en godt og vel ti meter bred kanal. Så begynte de å fjerne 17 millioner kubikkmeter slam og mudder. Omkostningene var beregnet til 44 millioner dollar, cirka 220 millioner kroner.
Økonomiske tap
Det tok tid å få oversikt over hvor store de økonomiske tap egentlig var, men myndighetenes representanter sa at de ville beløpe seg til milliarder av dollar. Skader på avlingene kunne beløpe seg til millioner av dollar. Så lenge Columbia-elven var stengt, hadde havnene i Portland og Vancouver et tap på nesten fem millioner dollar daglig. Det totale tap i form av tømmer på grunn av rasert skog ble anslått til å beløpe seg til 500 millioner dollar. Noen sammenlignet det med tap av 200 000 eneboliger. Tapet for jordbruket i det østlige Washington ble først anslått til cirka 313 millioner dollar, men ekspertene mener at tallet er mye høyere. Skadene på statens skogområder beløp seg til 134 millioner dollar. Og slik kunne en fortsette i det uendelige.
Skadenes omfang blir kanskje aldri kjent, men én ting er i hvert fall sikkert — skadene var svært omfattende og overgår det folk kunne forestille seg.
Det menneskelige element
Det mest tragiske ved denne ulykken er at over 20 personer omkom, og at en hel rekke ble meldt savnet. En antar at mange av dem som er savnet, rett og slett fordampet på grunn av den voldsomme heten fra den første eksplosjonen. Det fortelles at en mann som befant seg 25 kilometer fra eksplosjonens kjerne, fikk tredjegradsforbrenning, og at en annen døde på grunn av varmen. Andre omkom etter å ha innåndet store mengder aske.
En gammel mann som i mange år hadde bodd ved Spirit Lake, følte seg trygg og var forvisset om at skogen oppetter fjellsiden ville forhindre at noe kom fra fjellet i hans retning. Noen få minutter etter eksplosjonen fantes det ikke liv i det området.
Mange løp unødige risikoer ved å dra opp i fjellet trass i advarslene. Andre risikerte livet for å tjene penger på ulykken. Toutle-elven og Cowlitz-elven var for eksempel fylt med tonnevis av trestammer og slam. Noen drog ut på elven i små båter og hoppet til og med fra trestamme til trestamme i et forsøk på å få tak i noen av dem.
På grunn av alt nedfallet av aske ble folk som bodde øst for St. Helens, oppfordret til å bruke gassmasker for å beskytte lungene. Enkelte kjøpmenn solgte gassmasker til ublu priser, mens andre solgte luftfiltere til biler for over 150 kroner pr. stykk.
Selv om det altså var noen som prøvde å tjene på ulykken, var de fleste imidlertid svært samarbeidsvillige og ivrige etter å hjelpe. Hastigheten på veiene i området ble satt ned til 25 kilometer i timen. De fleste rettet seg etter dette og hjalp til på mange måter.
Hva med framtiden?
Hvordan kommer så fjellet til å oppføre seg i tiden framover? Det var dette spørsmålet som opptok folk i området mest i ukene etter eksplosjonen. I slutten av mai oppdaget geologene at det begynte å bli dannet en kuppel i St. Helens’ krater. Fra fly kunne de se hvordan «frådende, glødende» lava dannet denne kuppelen. Under senere utbrudd har imidlertid denne kuppelen også eksplodert, og det har regnet aske over store områder.
Når smeltet lava blir tvunget oppover og hoper seg opp, blir toppen avkjølt, og dette nye materialet trenger seg oppover og utover til sidene og danner en kuppel. Slike lavakupler bidrar ofte til å gjøre fjell høyere. I 1957 hadde et fjell i det østlige Sibir et utbrudd, og etter utbruddet ble det dannet en lavakuppel som i løpet av et år ble 300 meter høy.
Kommer St. Helens noen gang til å få et utbrudd hvor lava strømmer nedover fjellsidene, slik det skjer med vulkanene på Hawaii? Geologene mener at det ikke er mulig. Vulkanene i Cascadefjellkjeden, som St. Helens tilhører, har lava som er tykkere og ikke kan flyte på den måten. Lavaen i St. Helens vil ikke kunne flyte nedover langs fjellsidene på samme måte som lavaen i de hawaiiske vulkanene, akkurat som tykk surmelk ikke renner på samme måte som vann.
Geologene regner med at St. Helens kan fortsette å sende opp lava og aske i de neste 30 årene.
Dette vakre og majestetiske fjellet, som en gang fengslet turistene, mistet naturligvis mye av sin tiltrekning da det eksploderte. En gang var det 2950 meter høyt, mens det nå er nesten 400 meter lavere. Kommer det til å gjøre et «comeback» etter hvert som det bygges opp en ny lavakuppel? Det vil tiden vise.
[Ramme på side 15]
DØDE DYR I VILLMARKSOMRÅDET
5250 KANADISKE HJORTER
6000 MINDRE HJORTER
200 SVARTE BJØRNER
100 FJELLGEITER
15 FJELLØVER
441 000 LAKSER, REGNBUEØRRETER OG ANDRE ØRRETER
1,5 MILLION FUGLER OG SMÅ PATTEDYR
Tallene virker kanskje utrolig høye ved første øyekast, men ikke når en tenker over at fire kubikkilometer jord ble blåst av toppen på St. Helens under eksplosjonen. En ti tonns bulldoser som stod hele 160 kilometer fra kratret, ble slynget over 330 meter gjennom luften. Biologene har kalt dette den største naturkatastrofe som har rammet dyrelivet i amerikansk historie.
Mange dyr ble drept under eksplosjonen, men mange av tapene kommer først til å gjøre seg gjeldende etter en tid. Dyr som holdt til i ytterkanten av det området som ble rammet, overlevde og søkte inn i tilstøtende områder, noe som vil føre til at det blir for mange av dem der, med den følge at mange vil sulte i hjel.
Lakse- og ørretelver på til sammen 480 kilometer og 26 innsjøer med laks og ørret ble sterkt forurenset. I tillegg ble 11 millioner smålaks drept da Toutle-elven ble full av aske og slam.
Etter å ha undersøkt overlevende ørret i enkelte elver sa biologer i det amerikanske viltstell: «Legg merke til alle hakkene og sårene og den bleke fargen. Asken kutter opp gjellene deres. De kommer aldri til å overleve.»
På grunn av all asken som falt ned i Columbia-bassenget, 1500 kilometer borte, hadde opptil 90 prosent av fasanene forlatt sine reir. Ved Moses Lake, en innsjø i det samme området, hadde mellom 85 og 90 prosent av fuglene forlatt reirene.
Men det er også visse lyspunkter i meldingene: Det er blitt sett hjort i eksplosjonsområdet som spiser av ny vegetasjon som vokser opp gjennom asken. Viltbiologen Rich Poelker så gode tegn til at området igjen skal kunne skaffe mat til dyrene, idet unge planter vokste opp gjennom asken. Han sa: «Jeg ser en mengde maur, men ingen andre insekter. Og jeg har ikke sett eller hørt noen fugler.» Hans sluttkommentar var: «En kan vel oppsummere det hele ved å si at fuglene kommer igjen til å synge på St. Helens, men det kommer til å ta lang, lang tid før det skjer.»
[Helsides bilde på side 13]