De gav ikke akt på advarselen

DEN 18. mai 1980 brøt vulkanen St. Helens i De forente stater stillheten etter å ha forholdt seg rolig i 123 år. Nesten 400 meter av toppen av fjellet ble sprengt vekk på grunn av det voldsomme vulkanutbruddet, 600 kvadratkilometer vakker natur ble ødelagt, og over 60 mennesker omkom.

Det ble gitt en advarsel om utbruddet på forhånd. Nærmere to måneder tidligere ble området rammet av et kraftig jordskjelv, og et økende antall skjelv fulgte etter. Den 27. mars spydde fjellet ut en sky av aske og damp som steg over seks kilometer opp i luften. Selv om fjellet var blitt forholdsvis rolig i april, dannet det seg en iøynefallende bule på den nordre siden av fjellet, og den vokste med halvannen meter om dagen.

For vitenskapsmennene var dette tydelige tegn på at et utbrudd var nær forestående. Folk ble advart og oppfordret til å komme seg vekk fra fjellet. Men mange tok ikke advarslene alvorlig.

Nær foten av fjellet, ved innsjøen Spirit Lake, eide Harry Truman et lite hus. Han nektet å evakuere. Det hadde vært hjemmet hans i 50 år, og han kunne ikke tro at det fjellet han elsket så høyt, skulle forandre på de fredelige omgivelsene. Andre kjørte utenom veisperringer på avsidesliggende skogsveier for å kampere og beskue fjellet i de tilsynelatende fredelige skogene.

Da den voldsomme eksplosjonen kom, ble aske og varme gasser spydd ut av fjellet med en hastighet på 320 kilometer i timen! Millioner av grantrær ble slått over ende, og folk som ikke tok advarselen alvorlig, omkom. Noen døde mens de holdt på med å fotografere. Harry Truman og det lille huset hans ble begravd under et 12 meter tykt lag med kokende gjørme.

En strøm av gjørme veltet bort fra fjellet i en fart av 80 kilometer i timen. Da en helikopterpilot så en strøm av gjørme bevege seg i retning av noen folk, advarte han dem. Men noen av dem nektet å ta notis av advarslene. Han sa: «Det var ikke til å tro. Jeg fortalte dem hva som nærmet seg, men de bare lo og vinket meg bort.» Rett etterpå ble latteren til panikk.

Det er ikke uvanlig at folk nekter å tro på pålitelige advarsler, særlig når de er forbundet med noe som de aldri selv har erfart. De resonnerer som så at det vil ikke skje noen forandringer, ettersom alt er som det har vært siden deres forfedre levde. Men en slik holdning vil få katastrofale følger hvis den får en til å ignorere en gammel advarsel om en kommende katastrofe som langt vil overgå St. Helens’ utbrudd. Hvilken katastrofe er det? Og hvilken holdning har du til denne advarselen? Vil du i vantro avfeie den, eller er du villig til å gi akt på den og få leve? Les om hvilken advarsel dette er, i den neste artikkelen.

[Bilderettigheter på side 3]

H. Armstrong Roberts