«Fra din Valentinus»
DEN 14. februar i år 270 e. Kr. ble en ung romer som het Valentinus, slått og halshogd fordi han ikke ville gi avkall på sin kristne tro. Han var blitt god venn med den fangevokteren som hadde oppsyn med ham, og han skrev et lite brev til datteren hans. Han undertegnet brevet med ordene «Fra din Valentinus». Fra da av betydde uttrykket «Fra din Valentinus» i flere århundrer bare vennskap. Men omkring år 1400 fikk det en ny betydning.
I mange århundrer før den tiden trodde grekerne at guddommen Pan var småfeets og hyrdenes gud. Ifølge gresk mytologi ble Pan født fullvoksen og utstyrt med horn, skjegg, geiteføtter og hale. I kunsten blir han fremstilt som en vill, lidenskapelig og dansende skapning. Da Romerriket oppstod, ble Pan anerkjent som en romersk gud, Faunus, også kalt Lupercus. Hans hustru, Luperca, ble fremstilt som en ulvinne som ammet og oppfostret Romulus og Remus, som ifølge sagnene grunnla og bygde oldtidens Roma.
De prestene som tjente i denne demoniske gudens tempel, var kjent som luperci. I midten av februar gikk disse prestene, som da bare var kledd i geiteskinn, omkring og slo kvinner med remmer av geiteskinn for å gjøre dem fruktbare. Andre av denne gamle kjærlighetsfestens mystiske og seksuelle ritualer var de som var forbundet med et slags lotteri, som skulle gi mennene unge kvinner. Jentenes navn ble ristet i en eske, og mennene trakk lodd.
Alt dette hendte naturligvis flere hundre år før den unge Valentinus undertegnet brevet til sin lille venninne med ordene «Fra din Valentinus». Da den katolske kirke oppstod og begynte å ta makten over Roma, antok den praktisk talt alle de greske og romerske førkristelige høytidene, deriblant denne greske guden Pans kjærlighetsfest om våren. Og i samsvar med den katolske kirkes sedvane kristnet den også denne hedenske høytiden, som nå feires i engelsktalende land som St. Valentine’s Day.
Kirken pyntet litt på det hele. Leken ble utvidet, slik at jentene i sin tur kunne trekke guttenes navn fra esken. Den som ble trukket, ble jentas Valentinus for et år. I middelalderen ble valentinsdagen, 14. februar, og også kvelden i forveien, feiret med mye av den samme lidenskapelige lystighet som kjennetegnet den opprinnelige hedenske høytiden. Fruktbarhetsguden Amor, som var fremstilt som en gutt eller ungdom med vinger, var ute med sin pil og bue denne dagen. I forrige århundre ble det innført valentinkort med border og sentimentale strofer for å pynte på de gamle mytologiene.
Det passer seg virkelig ikke å forbinde den unge Valentinus’ vennskapelige følelser for et lite barn med de demoniske gudenes og gudinnenes fruktbarhetsritualer i gammel tid.