De reagerte positivt på oppfordringen — og ble misjonærer

«VI VENTET på posten hver dag,» sier Andrew Reed, «og håpet og håpet.» Det brevet Andrew og hans kone, Miriam, ventet på, kom — en invitasjon til å være med i den 77. klassen ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead, som lærer opp misjonærer, i Brooklyn i New York. De var klar til å dra.

Paul og Pamela Worcester var også klar til å dra. «Vi var i ferd med å flytte for å tjene et sted der behovet var større,» sier Paul. Han forklarer at de skulle flytte til en liten menighet i Kansas. Pamela tilføyer: «Vi var allerede i gang med å selge tingene våre og kvitte oss med en del. Da vi fikk invitasjonen til Gilead, gjorde vi oss derfor bare ferdig og drog hit i stedet for å dra til Kansas.»

Hva er det som er felles for disse unge menn og kvinner som nettopp har vært elever på Gilead-skolen? Alle i klassen — 37 elever i alt — var klar til å dra, ja, de ventet spent på å få komme til Brooklyn for å bli opplært som misjonærer. «Dette er en drøm som går i oppfyllelse,» sa en av elevene. Alle uten unntak var villig til å foreta forandringer i livet for å kunne reagere positivt på oppfordringen.

Det var slik Mark og Patricia Noumair følte det da de fikk invitasjonen til Gilead. Patricia sier: «Det var ikke vanskelig, for vi hadde hele tiden arbeidet mot dette målet. Vi levde enkelt. Vi hadde en liten vaktmesterjobb så vi akkurat klarte oss. Når vi fikk tilbud om mer arbeid, tok vi ikke imot det, men gav det videre til andre.» I løpet at to uker solgte de husvognen sin og avviklet jobben. Mark sier: «Vi var klar til å dra.»

Det er den samme ånd som har kjennetegnet de rundt 6100 elevene som har kommet til Gilead-skolen siden 1943, det året da skolen ble opprettet. Men hvorfor ønsket de å bli misjonærer når de kunne ha valgt en mer behagelig levemåte eller til og med vært heltidsforkynnere nærmere hjemstedet?

«Det er et godt spørsmål,» sier Karen Enns, en av de seks enslige kvinnene i den 77. klassen. Hun hadde sagt adjø til sine gode venner i Alma i Quebec i Canada. «Jeg likte menneskene i Alma, og jeg likte distriktet. Alt var bare helt topp. Likevel sa jeg til meg selv: ’Du kan utrette mer.’ Jeg var ikke fornøyd.»

Terry og Karen Medley var også glad i den tjenesten de utførte før de kom til Gilead-skolen. Men de ønsket en ny utfordring. Terry sier: «Jeg ville ikke ha det altfor bra.» Michael og Tracy Berkeley hadde det på samme måten. «Vi kunne ikke bare sitte med hendene i fanget og ha god samvittighet,» sier Michael. I likhet med mange trofaste kristne i det første århundre ønsket de å stille seg til rådighet for å kunne utvide sin tjeneste for Gud.

Drar dit de blir sendt

Ingen av dem som kom til Gilead, visste hvor de ville bli sendt. Hvorfor lot de seg ikke avskrekke ved tanken på at de kunne bli sendt til et land langt borte hvor det kanskje var dårlige sanitære forhold? «Folk trenger å få høre sannheten,» svarte klassen overbevisende.

Noen i klassen, for eksempel Mark og Patricia Noumair, måtte innrømme at de var litt tilbakeholdne med å søke om å få komme på Gilead. Men etter hvert innså de at «det er fordeler og ulemper ved ethvert distrikt», sier Mark. Mark og Denise Brandon hadde også lurt på hva slags forhold de kom til å leve under. «Men så snakket vi med noen misjonærer,» sier Mark. De ble forbauset over å høre hvordan disse misjonærene ganske enkelt stolte på Jehova. Nå er disse fire elevene meget glad for å tjene som misjonærer i Afrika.

Det hersker ingen tvil om at disse unge menneskene har tro på at Jehova vil hjelpe dem. Ved å tilby seg å tjene som misjonærer har de virkelig vist at de ikke søker sine egne interesser, men først og fremst Guds rikes interesser. (Matteus 6: 33) Men hva er årsaken til at det ble deres høyeste ønske å utføre misjonsarbeid?

«Oppdragelsen,» sa en god del av elevene. Dette gjelder for eksempel Miriam Reed, som fikk i oppdrag å tjene i Peru sammen med mannen sin. «Da Vakttårnet inneholdt en del artikler som oppfordret folk til å flytte til Mellom-Amerika,» sier hun, «flyttet faren min, og etterpå kom resten av familien.» Hele familien — med seks barn — slo seg ned i Nicaragua. Miriam sier videre: «Der nede pleide jeg å samarbeide med noen av misjonærsøstrene i tjenesten. Jeg tror at det at jeg tjente hvor behovet er større, og samarbeidet med misjonærene, fikk meg til å ønske å bli misjonær.»

Ikke alle i den 77. klassen ved Gilead-skolen hadde vært i den heldige situasjonen at foreldrene hadde oppmuntret dem til å bli heltidsforkynnere og misjonærer. Noen av dem, for eksempel Mark Noumair og Mark Brandon, kom til å sette pris på den kristne tjeneste uten støtte fra foreldrene i oppveksten. Begge sa at Selskapet Vakttårnets stevneprogrammer stimulerte interessen for misjonsarbeidet. Andre, for eksempel Tracy Berkeley og Larisa Krysuik, ble påvirket av nidkjære venner i menigheten. Elevene i den 77. klassen fikk selvfølgelig ikke et sterkt ønske om å bli misjonærer bare på grunn av en enkel faktor. De er ganske enkelt glad i tjenesten og er villig til å dra til fjerne land for å hjelpe sine medmennesker.

Andrew Reed sier: «Det er veldig mange som kunne hatt lyst til å gjøre det vi gjør. Men de har rett og slett ikke anledning til å bli misjonærer på grunn av høy alder, familie eller en mengde andre gyldige grunner.» Men elevene i den 77. klassen kunne bli misjonærer. De reagerte positivt på oppfordringen. Når disse 37 elevene går i gang med arbeidet i de 13 forskjellige land de er blitt sendt til, er vi overbevist om at Jehova vil velsigne deres anstrengelser.

[Ramme på side 19]

OVERSIKT OVER KLASSEN

Antall elever 37

Antall land representert 7

Antall land de ble sendt til 13

Antall enslige brødre 7

Antall enslige søstre 6

Antall ektepar 12

Gjennomsnittlig alder 30,9

Gjennomsnittlig antall år døpt 13,9

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten 8,7

[Bilde på side 18]

Vakttårnets bibelskole Gilead 77. klasse — september 1984

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste rekken, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

1) L. Joe; P. Noumair; M. Simms; R. McCaslin; T. Berkeley; B. Sahuque. 2) K. Enns; K. Medley; D. Brandon; M. Reed; S. Sauvageau; M. Näslund; D. Krysuik. 3) J. Porter; D. Deering; K. Magnusson; R. McCaslin; A. Thomas; M. Noumair; H. Pole; L. Krysuik. 4) P. Worcester; P. Worcester; T. Medley; S. Thompson; A. Woodson; N. Pole; M. Brandon; M. Turner. 5) H. van Bussel; C. Sauvageau; M. Berkeley; A. Reed; K. Thompson; J. Deering; S. Rogers; E. Berry.