De unge spør . . .

Er det normalt å sørge slik jeg gjør?

MITCHELLS far døde i en tragisk ulykke for flere måneder siden. Mitchell savner ham fremdeles — veldig. Han forteller hvordan han følte det den dagen faren hans døde.

«Jeg var i en slags sjokktilstand. Hele dagen var jeg så utenfor at hvis ingen hadde nevnt at far var død, hadde jeg ikke husket det. Jeg trodde det ikke da jeg fortalte det til andre engang. ’Det kan ikke være sant,’ sa jeg til meg selv hele tiden. ’Pappa var lastebilsjåfør og kjørte hundrevis av kilometer hver uke, uansett om regnet høljet ned eller det haglet, men han kom alltid hjem igjen. Det kan ikke være sant.’»

Du har kanskje opplevd noe lignende. En du er glad i, har dødd — mor, far, en bror, en søster eller en venn. Du trodde kanskje at du bare ville føle sorg og ikke noe annet. Men det kan være at du føler mange ting — alt fra sinne til skuffelse og frykt.

Og så har du kanskje velmenende venner som gjør det enda vanskeligere for deg ved å fortelle deg hvordan du skal sørge: «Vær tapper og sterk.» «Du må være et eksempel for andre.» «Moren din [eller den som har dødd] hadde ikke likt at du gråter.» Men uansett hvor hardt du prøver, klarer du ikke å holde tårene tilbake. Eller du undertrykker den smerte du føler.

Er det noe galt med deg? Nei, det er tvert imot helt normalt å reagere slik. Til og med Jesus Kristus gråt og ble opprørt da han fikk vite at en nær venn av ham hadde dødd. (Johannes 11: 33—37) Når du vet at andre har følt det akkurat slik du føler det, blir det kanskje lettere for deg å forstå dine følelser og å leve med savnet.

Som en vond drøm

Til å begynne med føler du kanskje ingen ting, akkurat som Mitchell. Det kan være at du innerst inne håper at det hele bare er en vond drøm, at en eller annen vil komme og vekke deg, og at alt vil være akkurat slik som det alltid har vært.

«Det er som om det ikke er virkelig,» sier Brian, som mistet faren sin for flere måneder siden. «Folk sier: ’Det var leit å høre om faren din.’ Det er som om det ikke skjer i virkeligheten.» Cindy er enig. Moren hennes døde av kreft. Cindy sier: «Jeg har ikke helt avfunnet meg med at hun er borte. Det skjer ting som jeg kunne ha snakket med henne om, og jeg tar meg selv i å si: ’Det må jeg fortelle mamma.’»

Like etter at du har mistet en du er glad i, er det normalt at du ikke helt kan fatte det som har skjedd. Gud skapte menneskene for at de skulle leve, og ikke for at de skulle dø. (1. Mosebok 1: 28; 2: 9) Så det er ikke overraskende at det er så vanskelig å akseptere og så lett å benekte at en vi er glad i, har dødd.

«Hvordan kunne hun gjøre det mot meg?»

«Det er nesten latterlig å være sint på en som er død,» sier 15 år gamle Karen, «men da søsteren min døde, kunne jeg ikke la være å bli det. Slike tanker som: ’Hvordan kunne hun dø og la meg være igjen alene? Hvordan kunne hun gjøre det mot meg?’ vendte stadig tilbake.»

Du bør derfor ikke være overrasket hvis det er stunder da du også er litt sint på den som har dødd. Hvis det for eksempel er faren eller moren din som har dødd, kan det være at du føler deg sviktet og forlatt, selv om du vet at moren eller faren din ikke kunne noe for det som skjedde. Cindy sier: «Da mamma døde, hendte det at jeg tenkte: ’Du lot oss ikke få vite at du skulle dø. Du ble bare borte.’ Jeg følte meg forlatt.»

Hvis en har mistet broren eller søsteren sin, kan en bli sint av andre grunner. Enkelte blir sint på den avdøde fordi hans eller hennes død har voldt foreldrene slik stor sorg. Andre føler seg tilsidesatt og er kanskje fornærmet fordi den syke broren eller søsteren fikk så mye av andres tid og oppmerksomhet før han eller hun døde.

Det hender at foreldre som har mistet et av barna sine, begynner å overbeskytte det andre barnet sitt. Det gjør at barnet kanskje blir litt sint på sin avdøde bror eller søster, siden han eller hun har fått foreldrene til å bli slik. Hvis det er tilfellet i din familie, bør du prøve å forstå at foreldrene dine kanskje klandrer seg selv for det som skjedde, og at de derfor er redd for å miste deg også. Så vær tålmodig med dem.

Hvis det hender at du blir sint, bør du ikke holde disse følelsene for deg selv. Prøv å betro deg til en du stoler på og respekterer. Gi uttrykk for dine følelser. Det er noe av det beste du kan gjøre. Husk at hvis du er sint lenge, kan du bare ta skade av det. — Ordspråkene 14: 29, 30.

Pass deg for «om bare»!

Det hender også at en tenker «om bare», for eksempel: ’Om jeg bare hadde sagt ditt,’ eller ’om jeg bare ikke hadde sagt datt’. Mitchell forteller hvordan han av og til føler det: «Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer tålmodig med far og vært mer forståelsesfull. Eller at jeg hadde gjort mer hjemme, så det ble lettere for ham når han kom hjem.» Og 17 år gamle Elisa sa: «Da mamma ble syk og døde så plutselig, var det så mange følelser vi hadde hatt overfor hverandre, som vi ikke hadde fått gitt uttrykk for. Jeg har så stor skyldfølelse nå. Jeg tenker på alt det jeg skulle ha sagt til henne, alt det jeg ikke skulle ha sagt, og alt det jeg gjorde galt.»

Det hender kanskje at du føler det på samme måte. Kanskje du kranglet med den som nå er død. Eller kanskje det hendte at du var sint på broren eller søsteren din fordi han eller hun fikk mer oppmerksomhet enn du, og nå er han eller hun død. Det kan være svært vanskelig å leve med en slik skyldfølelse.

Kanskje du til og med klandrer deg selv for det som har hendt. Cindy sier: «Jeg hadde skyldfølelse på grunn av de uoverensstemmelsene vi hadde hatt i årenes løp, og på grunn av alt det jeg hadde gjort, som hadde stresset henne. Jeg trodde at alt det kunne ha vært en av årsakene til at hun var blitt syk.»

Det kan godt være at du har sagt eller gjort noe som du ikke skulle ha sagt eller gjort, eller omvendt. Men du bør være klar over at det i de aller fleste tilfelle ikke er det som er grunnen til at noen dør. Bibelen sier dessuten: «Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele kroppen i tømme.» (Jakob 3: 2) Er det ikke sant at vi alle har sagt ting vi senere angrer på? Bibelen sier også: «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.» (Romerne 3: 23) Ja, du har uten tvil gjort eller unnlatt å gjøre ting som gjør at du nå går rundt med skyldfølelse. Men alle er jo ufullkomne, så er vi ikke skyldig i dette alle sammen?

«Hva skal jeg si til vennene mine?»

Det kan også hende at du blir forlegen fordi du ikke vet hva du skal si til andre. Som en enke sa om sin unge sønn: «Jonny vegret seg for å snakke om sine følelser, men han klarte å fortelle meg at han absolutt ikke likte å fortelle andre barn at faren hans var død. Det gjorde ham forlegen, og det gjorde ham også sint, nettopp fordi han ble forlegen.»

Hender det at du føler deg isolert nå som du har mistet en av dine nærmeste? Det er ikke uvanlig i det hele tatt, slik det står i boken Death and Grief in the Family: «’Hva skal jeg si til vennene mine?’ er et svært viktig spørsmål for mange som har mistet en bror eller en søster. De føler ofte at vennene deres ikke forstår hvordan de har det. Forsøk på å fortelle hva tapet betyr for dem, blir kanskje møtt med uttrykksløs stirring og et rart blikk. . . . Det kan få den etterlatte til å føle seg forkastet, isolert og til og med merkelig.»

’Hvorfor reagerer andre sånn?’ spør du kanskje. Prøv å forstå at alle synes at dette er vanskelig. Noen vet kanskje ikke hva de skal si, så de sier ingenting. Hvis du har mistet en av dine nærmeste, blir andre minnet om at de også kan komme til å miste noen. Fordi de ikke vil bli minnet om det, kan det være at de trekker seg unna deg.

Etter hvert som ukene og månedene går, vil det uten tvil sakte gå opp for deg at du virkelig har mistet noen. Når det skjer, har du kanskje lett for å holde følelsene dine for deg selv, fordi du er redd for at foreldrene dine eller andre ikke vil forstå deg. Men det er viktig at du lærer å gi uttrykk for dine følelser. Hvordan du kan gjøre det, vil bli forklart i et senere nummer av Våkn opp!

[Bilde på side 23]

«Det kan ikke være sant!»