Lille Sammy døde av AIDS!

LILLE Sammy Kushnicks foreldre, Jerrold og Helen, hadde ingen anelse om at sønnen deres hadde fått den dødelige sykdommen AIDS. Hvordan kunne en treårig jødegutt som hadde fått all mulig kjærlighet og omsorg, ha fått denne forferdelige sykdommen?

En spesialist sa til dem: «Han fikk den gjennom en blodoverføring.»

Ekteparet Kushnick sa: «Vi visste ikke at han hadde fått blodoverføring.» De hadde ikke fått vite at sønnen som nyfødt hadde fått 20 overføringer av blod fra 13 forskjellige blodgivere før han ble sendt hjem fra sykehuset. Jerry Kushnick fortalte senere til Våkn opp!s medarbeider at mengden av overført blod varierte «fra 5 ml til 17 ml — fra mindre enn en teskje til omtrent en spiseskje». Minst én av blodoverføringene — som blodgiveren kanskje har trodd var en livgivende gave — viste seg å være en gave som førte til døden.

Sam og hans tvillingsøster, Sara, ble født 19. august 1980, sju uker for tidlig. Begge hadde problemer med åndedrettet og andre problemer som er vanlige blant for tidlig fødte spedbarn, men de overvant dem. De lettede foreldrene fikk Sara hjem da hun var seks uker gammel, og Sam da han var sju uker. Faren sa: «Vi trodde vi fikk hjem to friske barn; vi var så lykkelige for at vi hadde begge to. De vokste og la på seg.»

Sammys mor sa: «Sam vokste ikke like raskt som Sara, men de sa at gutter ikke utvikler seg like hurtig som piker.»

Så begynte andre problemer å vise seg. I slutten av 1982 fikk Sam en forkjølelse som han ikke ble kvitt. I februar fikk han ørebetennelse og måtte få antibiotika. Han fikk diaré, men legen mente at det var en bivirkning av antibiotika.

Foreldrene forlangte at legene skulle foreta en rekke undersøkelser, men det eneste de fant ut, var at Sam var litt blodfattig og hadde et høyt gammaglobulininnhold. Barnespesialisten sa at det betydde at kroppens forsvarsmekanisme var svært sterk. Senere fikk de vite at det var et tegn på at det var noe alvorlig i veien med Sams immunsystem.

Så fikk Sam trøske, Candida, en hvit flekk i munnhulen. Han fikk en ny infeksjon, og så fikk han konstant feber. Moren sa: «Han mistet interessen for alt — han var bokstavelig talt utmattet.» Så en søndag begynte han å bli blå på leppene. Hun sa: «Jeg drog til sykehuset med ham. De tok en blodprøve, og det viste seg at blodet var fiolett som følge av oksygenmangel.»

«Han har AIDS»

Vi fikk dårlige nyheter fra laboratoriet. Sam hadde en sjelden form for lungebetennelse som kalles Pneumocystis carinii. Jerry sier at legen forklarte: «Når vi sier Pneumocystis carinii, mener vi AIDS.» For et sjokk det var! Helen minnes at legen sa at Sam «hadde ingen sjanse til å overleve — det var bare et spørsmål om hvor lenge han kom til å leve, men han kom ikke til å bli frisk igjen». Lille Samuel Kushnick døde mindre enn tre uker senere.

Faren sa: «Det var mange, mange leger som viste oss interesse.» En av dem var dr. Arthur Ammann, en ledende autoritet når det gjelder transfusjons-AIDS. Ekteparet Kushnick hadde fått ham til å komme fra San Francisco dagen før Sam døde. Dr. Ammann hadde rapportert et tilfelle da en 20 måneder gammel baby hadde fått transfusjons-AIDS i 1982.a Helen husker at han sa om Sam: «Han har AIDS, og han har fått det fra en blodoverføring. Etter å ha gjennomgått journalene på fødeavdelingen kan jeg si at det sannsynligvis er en av disse fem blodgiverne — det er de som bør sjekkes først.»

Sams far fortalte til Våkn opp! at legene først «ikke ville skrive AIDS på dødsattesten», men at de til slutt gjorde det. Helen tilføyde: «Vi rente pannen mot en mur når det gjaldt sykehuset og folkene i blodbanken. De gjentok at Sam umulig kunne ha fått AIDS ved en blodoverføring. Så fant vi ut at Sam var det fjerde barnet i Los Angeles som døde i løpet av en åtte måneders periode av det som fødselslegene kalte ervervet immunsviktsyndrom — AIDS.»

Ekteparet Kushnick er overbevist om at det er mange flere spedbarn som har fått AIDS ved blodoverføring, enn det statistikken viser.

Smitte ved tilfeldig kontakt?

Helen sa: «Jeg håper at alle får roet seg ned, så de kan forstå at det er et virus, at det blir overført seksuelt og ved blodoverføring, og at vi alle hadde vært døde hvis man kunne få det tilfeldig gjennom spytt eller på annen måte.» Jerrold og Helen hadde ikke visst at Sam hadde AIDS, så de hadde ikke tatt noen spesielle forholdsregler.

Hva viste så de prøvene som senere ble tatt av dem? Helen svarte: «De var negative i alle henseender. Vi har ikke noen antistoffer, og det betyr at vi ikke engang har vært utsatt for viruset. Saras prøver var også negative.»

Ettersom denne saken har fått stor publisitet, har ekteparet Kushnick fått høre fra andre familier som heller ikke visste at deres barn hadde AIDS, og som derfor ikke hadde truffet noen spesielle forholdsregler. Tester som ble tatt av disse familiemedlemmene, var også helt negative. Helen sa: «Det de nå vet, er at viruset ikke lever særlig lenge utenfor kroppen, og alle tegn tyder på at det ikke kan overføres ved tilfeldig kontakt.» Hun viste fram et nummer av MMWR for 30. august 1985, hvor det står: «Bortsett fra seksualpartnerne til . . . [AIDS-virus]-smittede pasienter og spedbarn født av mødre som er smittet, er det ingen av familiemedlemmene til de over 12 000 AIDS-pasientene som sentret for sykdomskontroll har fått melding om, som har fått AIDS.»

Jerry tror at det som virkelig bekymrer familiene til AIDS-ofrene, er at de kan komme til å smitte offeret med den sykdommen som blir den siste — den som det AIDS-svekkede immunsystemet ikke klarer å bekjempe. Når en av de andre i familien har brukt badekaret, «må det desinfiseres før AIDS-offeret kan ta seg et bad». Hvis du blir forkjølt eller får influensa, tenker du: «Kan jeg bli den som gir ham dødsstøtet ved å overføre denne sykdommen til ham?»

Det andre barnet

Da de ansatte i den barnehagen hvor Sara gikk, fikk vite at Sam hadde AIDS, fikk noen av dem panikk. Jerry sa: «Selv etter at legene og en representant for helsevesenet i Los Angeles hadde gjort det klart for dem at Sara var blitt undersøkt, at hun var sunn og frisk, og at det ikke var mulig at hun kunne være smittebærer, ville de ikke la henne få begynne i barnehagen igjen.»

Ekteparet Kushnick fikk Sara overflyttet til en barnehage som ble drevet av deres synagoge. De få foreldrene der som gjorde innvendinger, fikk denne beskjeden: «Sara blir her. Hvis deres barn blir hjemme, tar vi det neste barnet på ventelisten. Sara er frisk. Vi kommer ikke til å kaste henne ut.»

Ekteparet Kushnick tror at det snart kommer til å være tusener av barn som har slektninger med AIDS. Helen spurte: «Hva skal vi gjøre? Skal vi opprette egne barnehager og skoler for dem og gi dem spesialundervisning?»

Risikoen øker

Det kan ta fem år eller enda lenger før AIDS-symptomene gir seg til kjenne, så det er ingen som vet hvor mange mennesker som går omkring med denne sykdommen. Jerry er redd for at prostituerte som er narkomane, vil overføre sykdommen til menn som så overfører den til sin kone, som igjen kan overføre den til sitt ufødte barn. Han mener at folk bør bli gjort oppmerksom på hvilke farer som er forbundet med det å ha mange seksualpartnere.

Jerry Kushnick er advokat for et teater. Hans kone er teatersjef. Deres klienter er ledende amerikanske fjernsynsprodusenter, forfattere og skuespillere. Han sa til Våkn opp!: «Etter at vi mistet sønnen vår, vil vi alltid føle at det er noe i livet vårt som mangler. Min sans for verdier har forandret seg radikalt. Jeg trenger ikke lenger materielle ting. Jeg har liten lyst til å kjøpe noe nytt etter at vår sønn døde. Jeg skulle ha gitt alt det vi har, i bytte for å få Sam tilbake!»

Ekteparet Kushnick sier at de tenkte alvorlig over hvorvidt de skulle gå ut til offentligheten med sin historie. Ikke alle foreldre som har opplevd det samme som dem, har villet at det skulle bli kjent at barnet deres hadde AIDS, og det lille Sara opplevde, forklarer hvorfor. Helen sa: «Vi snakket om det og kom til at hvis vi ikke gjorde det, ville vi bli medskyldige i mord. Vi mente at vi måtte gjøre andre foreldre oppmerksom på de problemene som en blodoverføring kan medføre.»

De ser det slik at blodgivning er blitt big business, og at det er blodbankindustrien selv som stort sett avgjør hvilke fremgangsmåter som skal følges. Helen sa også: «Vi ville at folk skulle vite at frykt ikke kurerer denne sykdommen. Forskningen må få penger til å finne et legemiddel som kan helbrede den.»

Ekteparet Kushnick har deltatt i fjernsynsprogrammer i USA, Australia og England. Deres historie har vært gjengitt i aviser og tidsskrifter verden over, deriblant Los Angeles Times, The Washington Post, The Wall Street Journal og bladet People. De mener at de har reddet mange liv ved å gjøre folk oppmerksom på den rolle blod kan spille for overføring av AIDS.

[Fotnote]