Det endelige våpen og kappløpet for å oppnå sikkerhet

«ET VÅPEN med en sprengkraft uten like blir nå fremstilt. Det kommer til å forandre alle framtidige vilkår for krigføring fullstendig . . . Hvis det ikke tidsnok blir inngått noen avtale om kontrollen med bruken av de nye aktive stoffer, kan eventuelle midlertidige fordeler bli oppveid av en vedvarende trusel mot det menneskelige samfunn.» — Den danske kjernefysikeren Niels Bohr. Skrevet i 1944.

En FN-rapport sier: «Det er . . . ikke noe mål som er sterkt nok til at det kan motstå de intense virkningene av kjernevåpen. Det finnes ikke noe effektivt forsvar mot et målrettet angrep . . . I denne forstand står menneskene overfor det endelige våpen.»

Folk innså snart at ikke bare hele byer kunne utslettes på noen få sekunder, men ødeleggelsen kunne gjennomføres forholdsvis lett — det var ikke nødvendig å slå en hær først. Ved å gjøre bruk av kjernevåpen kunne et lands befolkning bli tilintetgjort og dets økonomi bli fullstendig ødelagt på én dag uten en eneste trefning.

Vissheten om at det ikke fantes noe effektivt forsvar mot atomvåpen, førte til at begrepet kjernefysisk avskrekking oppstod. I november 1945 uttalte sjefen for USAs flyvåpen, general Henry H. Arnold, i en rapport til krigsministeren: «Reell sikkerhet mot atomvåpen i overskuelig framtid vil avhenge av vår evne til straks å gå til angrep med en overveldende styrke. Det må være klart for en potensiell angripende part at et angrep på De forente stater straks vil bli etterfulgt av et enormt ødeleggende luftangrep med atomvåpen mot ham selv.»

Mange er ikke enige i at en slik avskrekking gir noen virkelig sikkerhet. Robert J. Oppenheimer, den fremragende fysikeren som ledet arbeidet med utviklingen av atombomben, sammenlignet to fiendtlige atommakter med «to skorpioner i en flaske, begge i stand til å ta livet av den andre, men bare med fare for sitt eget liv». For ikke så lenge siden sa president Ronald Reagan at USA og Sovjet stod oppstilt mot hverandre lik to mennesker som retter pistoler mot hverandres hode.

Forsøk på å stille atomet under internasjonal kontroll

I juni 1946 la De forente stater fram en plan for den nyopprettede organisasjonen De forente nasjoner. Planen gikk ut på at det skulle opprettes et internasjonalt byrå som skulle ha myndighet til å kontrollere og inspisere hele atomenergiprosessen over hele verden. Etter opprettelsen av et slikt byrå skulle De forente stater overlevere sine kjernefysiske hemmeligheter, tilintetgjøre sine eksisterende atombomber og ikke lage noen flere.

Sovjetunionen foreslo at atomvåpnene skulle ødelegges først. Når det var gjort, kunne det utarbeides rutiner for kontroll og inspeksjon. Situasjonen ble fastlåst, og under den kalde krigen i de årene som fulgte, forsvant alt håp om at FN skulle få kontroll over atomvåpnene.

Våpenkappløpet

I 1949 sprengte Sovjetunionen sin første atombombe. Mistenksomheten og mistilliten mellom øst og vest økte, og våpenkappløpet begynte for alvor. Amerikanernes reaksjon på den sovjetiske bomben var å utvikle et langt kraftigere våpen, hydrogenbomben. Under den første prøvesprengningen (i 1952) ble det frigjort omkring 800 ganger mer sprengkraft enn under sprengningen av de første atombombene. Etter bare ni måneder hadde sovjeterne klart å utvikle sin egen hydrogenbombe.

Deretter kom den interkontinentale ballistiske raketten (ICBM). Det var Sovjetunionen som var først ute med denne i 1957. Nå var det mulig å gjennomføre et angrep med atomvåpen på noen minutter i stedet for på noen timer. De forente stater skyndte seg å følge opp, og året etter hadde de denne rakettypen i sitt arsenal.

I mellomtiden arbeidet andre land med fremstilling og prøvesprengning av egne atombomber. I tur og orden ble Storbritannia, Frankrike og andre nasjoner atommakter.

I 1960-årene fortsatte supermaktene å iverksette stadig nye tiltak og å svare ved å treffe mottiltak. Dette fortsatte med uforminsket styrke. Både De forente stater og Sovjetunionen eksperimenterte med antiballistiske raketter. Begge lærte å skyte opp raketter fra ubåter. Begge utviklet raketter med flere stridshoder.

Kappløpet fortsatte i 1970-årene med den viktige utviklingen av flermåls uavhengig styrbare rakettstridshoder (MIRV). Det vil si at én rakett nå kunne utstyres med mange stridshoder, og hvert av disse kunne siktes inn mot ulike mål. Et eksempel på en slik rakett er den moderne amerikanske MX-raketten, som betegnes som Peacekeeper (Fredsbevareren). Den er utstyrt med ti stridshoder. Det samme er den sovjetiske raketten SS-18. Hver rakett kan altså ødelegge ti byer.

Rakettene ble også mer nøyaktige når det gjaldt treffsikkerhet. Dette sammen med utviklingen av MIRV-raketter skapte ny frykt. MIRV-raketter kunne nå siktes inn mot slike mål som fiendtlige rakettbaser og militære installasjoner, ikke bare mot byer. Enkelte la nå fram spekulasjoner om at det gikk an å vinne en atomkrig. Et kraftig førsteslag skulle kunne eliminere motstanderens evne eller vilje til å slå tilbake.

Hver av partene følte seg tvunget til å møte en slik trusel ved å sikre sin egen evne til å gjengjelde, også om den andre part lyktes i sitt førsteslag ved et overrumplingsangrep eller forkjøpsangrep. En resonnerte som så at hvis en ikke hadde evnen til å slå tilbake (andreslagsevne), ville det være lite som avskrekket fienden fra å angripe; ja, det kunne vise seg å være uimotståelig fristende å gå til angrep. Derfor ble det laget flere våpen.

Nå når vi har kommet et godt stykke ut i 1980-årene, fortsetter våpenkappløpet med halsbrekkende hastighet. Et nokså ferskt tilskudd til arsenalet er nøytronbomben — en liten hydrogenbombe som er utviklet med tanke på å drepe mennesker med stråling, men bevare bygninger og transportmidler intakt. En annen nykommer er krysserraketten. Den er i stand til å krysse gjennom luften rett over tretoppene (under fiendens radar) og med stor treffsikkerhet nå et mål 2400 kilometer borte med en kjernefysisk sprengladning. Siste skudd på stammen, populært kalt Stjernekrig, gjør verdensrommet til en del av slagmarken.

Forsøk på våpenkontroll

Selv om historien om våpnenes utvikling kan få oss til å tro at atomvåpenkappløpet har foregått absolutt uten begrensninger, er det likevel blitt inngått en rekke avtaler. Noen av disse begrenser prøvesprengninger eller setter tak på visse våpensystemer, mens andre forbyr spredning av kjernevåpen til stater som ikke har kjernevåpen.

Disse avtalene er blitt inngått først etter møysommelige, tidkrevende anstrengelser. Og ingen avtaler har i særlig grad redusert det eksisterende våpenlager.

Problemets kjerne er følgende: Supermaktene har en dyp mistillit til hverandre og en alvorlig frykt for hverandre. Ironisk nok fremtvinger den usikkerhet som dette forårsaker, bare et krav om flere våpen. Flere våpen får på sin side hver av partene til å virke mer truende for den andre. Følgelig føler folk seg mindre sikre enn noen gang.

[Uthevet tekst på side 5]

«Når elefanter slåss, går det også ut over gresset»

[Illustrasjon på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

Én MX-rakett har en sprengkraft som tilsvarer 300 Hiroshima-bomber, nok til å ødelegge et område på 600 kvadratkilometer

Hiroshima-bombens ødeleggelser

MANHATTAN

MX-rakettens ødeleggelser