Hva Bibelen sier

Kan sivil ulydighet forsvares?

«NÅR du ser ditt eget folk bli voldtatt og drept,» sa en katolikk som hadde vært misjonær i 30 år, «når du ser hele byer bli utslettet av soldater og barn bli tvunget til å utføre militærtjeneste, og når du blir klar over at to prosent av befolkningen allerede rår over tre fjerdedeler av velstanden, kan du ikke fordype deg i Bibelen og ignorere disse realitetene.» — Uthevet av oss.

Hva ville du ha gjort hvis du var i denne misjonærens sted? Være med på en fredelig demonstrasjon eller en streik? Hva om disse tingene ikke førte til den nødvendige forandring? Ville da bruk av vold kunne forsvares? Hva med en revolusjon eller et kupp? Hva anbefaler vår tids «åndelige ledere»? Merk deg disse meldingene:

◻ En prest i Nicaragua sa at han tjener Gud ved å tjene folket og revolusjonen.

◻ I Filippinene ble en prest utvist fra landet fordi han hadde forårsaket politisk uro og fremstilt Jesus som en opprører.

◻ Prester og nonner har gitt geriljasoldater medhold i et forsøk på å felle en regjering i Mellom-Amerika.

Deres handlinger utbasunerer høyt et tydelig budskap: Sivil ulydighet kan forsvares og blir til og med ansett for å være en kristen plikt. Men er det tilfellet, selv om motivene er oppriktige og formålene er humanitære? Hva sier Bibelen?

’Imot Gud’?

Gud har tydelig gitt uttrykk for hvilket syn han har på menneskelige regjeringer eller myndigheter. Bibelen sier: «Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud.» Ja, Jehova Gud har den nødvendige makt til når som helst å gripe inn mot hvilke som helst av de bestående myndigheter eller gjøre ende på dem. Når de fungerer, er det fordi han tillater det. — Romerne 13: 1.

Etter at Bibelen har fastslått dette, sier den videre: «Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom.» (Romerne 13: 2) Kan en kristen i betraktning av disse ordene si at han ’tjener Gud ved å tjene en revolusjon’? Står en ’imot Gud’ ved å delta i eller forsvare virksomhet som direkte truer den bestående regjeringsmyndighet?

La oss vende oss til Bibelens historiske beretning for å få svar på det. I slutten av det sjuende århundre før Kristus lot Jehova det babylonske verdensrike få herredømme over Israel og gjøre kong Sidkia i Jerusalem til vasallkonge. Men etter åtte års underkastelse følte Sidkia seg tvunget til å gjøre motstand mot en slik ordning. Han vendte seg til Egypt for å få hjelp. Han ville ikke lenger la en fremmed makt — som til og med var hedensk — få herske over Guds folk. Det så ut til at han hadde rene motiver. Men hvordan så Gud på det? Skulle Sidkia bli en frihetskjemper som Gud godkjente? Nei! Ved å gjøre opprør mot Babylon gjorde han også opprør mot Gud. På grunn av dette opprøret bestemte Jehova at Sidkia skulle dø som fange i Babylon. — 2. Kongebok 24: 17—20; Esekiel 17: 15, 16.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Historien har gjentatte ganger vist at sivil ulydighet ikke kan gi varige løsninger på menneskenes problemer, selv om en har gode intensjoner. Faktum er at oppstander og revolusjoner ofte har en tendens til å forverre situasjonen. Etter at en revolusjon tilsynelatende har lykkes, gjør «frigjørerne» i mange tilfelle seg med tiden selv skyldige i tyranni og undertrykkelse. Senere prøver en ny generasjon av undertrykte mennesker å gjøre opprør. En slik ond sirkel har gjort seg gjeldende i mange land. Et land i Sør-Amerika, for eksempel, opplevde nylig sitt 189. kupp på 154 år!

Hvorfor lykkes ikke menneskene?

Hvorfor kan ikke oppriktige mennesker befri menneskeheten fra utnyttelse og undertrykkelse? Ganske enkelt fordi de mangler to ting — den visdom og den makt som trengs. Det er ikke noe rart at Bibelen sier: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe.» — Salme 146: 3.

Vi kan illustrere dette med et eksempel. Forestill deg at du ligger på sykehus og venter på å bli operert. Du skriker av smerte og ubehag. En vaktmester som går forbi, hører deg. Han får tak i en skalpell og tilbyr seg å hjelpe deg. Ville du la ham operere deg? Selvfølgelig ikke! Hvorfor ikke? Fordi hans kjærlighet og medlidenhet alene ikke gjør ham kvalifisert for en slik vanskelig oppgave. Han ville bare gjøre vondt verre og til og med bringe deg i livsfare. En som gjorde noe slikt, ville være overmodig og høyst ansvarsløs, en som ignorerte at det var fastsatt et tidspunkt for når en kvalifisert kirurg skulle operere. Det ville være langt bedre at han bare forsikret deg om at hjelpen var underveis.

De sanne kristne i dag begår ikke sivil ulydighet, for de venter på den dag og time da Gud, som er kvalifisert til det, skal gripe inn. Det er bare han som har den visdom og den makt som er nødvendig for å få i stand en varig løsning på menneskenes problemer. Gjennom sitt forkynnelsesarbeid forsikrer Jehovas vitner dem som blir urettferdig behandlet, om at denne hjelpen kommer snart. — Jesaja 9: 6, 7; 11: 3—5.

I mellomtiden kan vi gjøre bruk av de lovlige og fredelige midler som måtte være tilgjengelige, for å beholde og forsvare våre rettigheter og bli fri fra undertrykkelse. Men skulle dette mislykkes, ville det være galt å ty til sivil ulydighet. Apostelen Paulus gir oss derfor dette rådet: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» Ekte og lydige kristne legger seg denne vise formaningen på hjertet. — Romerne 12: 18, 19.

[Bilderettigheter på side 23]

Reuters/Bettmann Newsphotos