Hun nådde sitt mål

Mange unge i dag har ingen mål i livet. En tenåringsjente i Italia satte seg imidlertid et mål og nådde det, og vi er glad for å kunne fortelle våre lesere hva hun opplevde.

OM CIRKA en måned blir jeg 14 år. Jeg er den eldste av fire søsken. Familien min er splittet åndelig sett, ettersom faren min ikke er et av Jehovas vitner.

Moren min ble et Jehovas vitne da jeg var bare noen måneder gammel. Helt fra begynnelsen av påtok hun seg sitt ansvar med hensyn til å oppdra oss barn i samsvar med den «rettledning som er etter Herrens vilje». (Efeserne 6: 4; Ordspråkene 22: 6) Ja, så langt tilbake som jeg kan huske, studerte hun regelmessig Bibelen med oss, vi forberedte oss sammen til møtene, og vi var med henne i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus hver uke. Vi forkynte også om vår tro på skolen.

Helt fra vi var små, forsøkte mamma å vekke et ønske hos oss om å bli heltidstjenere. Hun leste for oss og fortalte opplevelser som Jehovas vitner som hadde vært heltidstjenere i mange år, hadde hatt. Framfor alt var hun selv et godt eksempel for oss, og hun bad oss aldri om å gjøre noe som hun ikke gjorde selv.

Selv om mange lytter med glede til barn som kommer til dem for å forkynne, er det noen som er uhøflige mot de voksne som er sammen med barna. En gang da jeg var åtte—ni år gammel, gikk jeg fra hus til hus sammen med en eldste. Et sted åpnet en kvinne døren, og jeg begynte med presentasjonen min. Da sa kvinnen på en meget uhøflig måte til broren: «Tvinger dere til og med de stakkars barna til å forkynne!» «Nei, frue,» svarte jeg fort. «Jeg er her av egen fri vilje!» Kvinnen ble målløs og tok imot den litteraturen jeg tilbød henne.

Da jeg var ti år gammel, deltok jeg i heltidstjenesten i sommerferien i juli, selv om jeg ennå ikke var døpt. Dette innebar et lite offer fra min side, ettersom jeg da ikke kunne gå på stranden. Men jeg har aldri angret på det, for jeg følte en ubeskrivelig glede ved slutten av den måneden.

Jeg ble døpt i juni da jeg var var tolv og et halvt år gammel. Om sommeren det året deltok jeg igjen i heltidstjenesten, og senere kunne jeg med nøye planlegging også utnytte juleferien best mulig. Dette gjorde jeg fordi jeg hadde satt meg et mål ved begynnelsen av skoleåret. Jeg hadde bestemt meg for og sagt i bønn til Jehova at jeg skulle avslutte dette skoleåret med gode resultater, motta vitnemålet og så begynne i heltidstjenesten.

Helt fra det øyeblikk jeg tok den beslutningen, oppstod det problemer. Fordi jeg var flink i visse fag, presset lærerne meg til å fortsette studiene. Det var en stor fristelse ettersom jeg trivdes på skolen, men jeg hadde ikke glemt det mål jeg hadde satt meg, og det løfte jeg hadde gitt Jehova.

Da lærerne fikk vite at jeg ikke ville fortsette å studere, ble presset enda større, også fra en lærer som aldri hadde vist at han likte meg. For å være på den sikre siden leverte jeg søknaden om å få begynne i heltidstjenesten til de eldste i menigheten ni måneder i forveien. Presset på skolen bare fortsatte, men nå hørte jeg ikke på dem lenger. Min beslutning hjalp meg også til å overvinne presset fra klassekameratene mine.

Skolen sluttet i juni, og i juli begynte jeg som hjelpepioner. Det gav meg mange velsignelser, men så oppstod det et annet problem. Det ble ledig en jobb på den fabrikken hvor faren min arbeidet, og han ville at jeg skulle begynne å jobbe der sammen med ham, på heltid. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men Jehova hjalp meg. Jeg kunne ikke få jobben fordi jeg ennå ikke var fylt 14 år.

I august sa faren min: «I oktober skal du begynne å arbeide sammen med meg.» Hvis jeg hadde begynt å arbeide på den fabrikken, ville jeg ikke ha fått tilstrekkelig tid til heltidstjenesten, og jeg måtte ha arbeidet på skift og ville dermed ha gått glipp av møtene. Jeg la fram problemet for Jehova i bønn.

Jehovas svar lot ikke vente på seg. Jeg fikk nesten umiddelbart en deltidsjobb. Og den 1. september 1987 kunne jeg heldigvis begynne i heltidstjenesten. Jeg er så lykkelig at jeg nesten ikke kan beskrive den gleden jeg føler. Jeg føler at Jehova står meg nær, og jeg ber om at han må fortsette å velsigne mine bestrebelser. — Innsendt.