Å dyrke perler — en strålende idé!

KOKICHI MIKIMOTO satt i dype tanker. Han tenkte på østers og sa høyt: «Hvordan kommer perlene egentlig inn i dem?»

«Ved et uhell,» sa hans kjære kone.

«Hvis det skjer ved et uhell, hvordan kan vi så gjøre det samme med hensikt?» Mikimoto spekulerte. «Det må finnes en måte å så perler på og la dem vokse slik som ris eller turnips.»a

Århundrer før dette unge paret i Japan snakket om å ’dyrke’ perler, var denne havets vakre edelsten allerede blitt høstet på eksotiske steder i Østen og spesielt i Persiabukta. Rundt sjeikdømmet Bahrain var det rikelig med østersbanker. Perlefiskesesongen begynte i mai hvert år i samsvar med et dekret som sjeiken kunngjorde. Dykkerne, som sang sanger om perlefiske, gikk ut i trebåtene sine for å se etter de glitrende edelstenene som var godt gjemt i sin vert, perleøstersen.

Havets naturlige juvel

Det de lette etter, var havets juveler som kalles naturperler. En perle blir til når et ørlite fremmedlegeme har trengt seg inn i østersen mens den er i sjøen. Østersen dekker inntrengeren med et praktfullt svøp, et perleaktig materiale som kalles perlemor. Snart er ikke kjernen til å kjenne igjen. Den er blitt en funklende edelsten — en perle klar til bruk.

Teoriene omkring perlene er like gamle som innhøstingen av dem. De gamle kineserne kalte perlen «østersens skjulte sjel». Grekerne tenkte seg at perler ble til når lynet slo ned i havet. Romerne forestilte seg at perler var østersens tåre. Dette bare fremhever dens mystikk og det at den er så sjelden. Til og med så sent som i 1947 fant en gruppe perlefiskere i løpet av en uke en perle i bare 21 av 35 000 innhøstede østers, og av disse var det bare tre som var av en slik kvalitet at de kunne selges på markedet.

Naturperler var den mest ettertraktede edelstenen inntil teknikken med å slipe steiner ble fullt utviklet. Det sies at general Vitellius i Romerrikets velmaktsdager finansierte et helt militært felttog ved å selge «bare én av sin mors øredobber». I det første århundre brukte Jesus «en meget verdifull perle» for å illustrere hvilken skatt «himmelriket» er. (Matteus 13: 45, 46) Marco Polo fortalte om sitt møte med kongen av Malabar og sa at pynten på hans klesdrakt, som innbefattet en krans av 104 perler og rubiner, var verd en formue. Naturperler av god kvalitet var gull verd, og dykkerne var «gullgraverne».

De praktfulle naturperlene fortsatte å være populære i kongelige kretser og blant de rike også inn i det 20. århundre. De var imidlertid så kostbare at det ikke var mulig for vanlige folk å skaffe seg dem. Men dette skulle forandre seg da kulturperlen trådte fram på skueplassen.

Mikimotos drøm

På slutten av det 19. århundre hadde innhøstingen av naturperler nesten utryddet østersen rundt Japan. På grunn av sin kjærlighet til sjøen som lå i nærheten av hans hjem ved Ago Bay i prefekturet Mie, begynte Kokichi Mikimoto å tenke alvorlig på østers. Han var fengslet av østersens evne til å produsere perler. Var det mulig å produsere perler i slike mengder at enhver kvinne som ønsket seg et perlehalsbånd, kunne ha råd til å skaffe seg et? Slik begynte drømmen.

Ideen med å putte et fremmedlegeme inn i en østers for at det skulle utvikles en perle, hadde vært kjent en tid. Det sies at kineserne har brukt denne metoden siden det 12. eller det 13. århundre for å produsere ufullstendige blisterperler eller halvkuleformede perler fra ferskvannsmuslinger.

Det var i 1880-årene at Mikimoto begynte å eksperimentere med østers. Med hjelp fra lokale fiskere satte han i gang og la inn små skjellbiter i 1000 østers. Men suksessen uteble; ikke en eneste østers frembrakte noen perle. Han samlet alle sine midler og alt sitt mot og kjempet mot sin egen skuffelse og folks latterliggjøring ved å pode inn biter av korall, skjell, glass eller bein i enda 5000 østers — og ventet. I mellomtiden la han og Ume inn ørsmå skinnende biter av perlemor fra skjell i en mindre østerskoloni nær hjemmet deres.

Østersene har naturlige fiender, og en av de mest dødelige valgte å slå til det året. Det var et giftig oransjerødt plankton som formerer seg raskt og dekket østersene fullstendig. Fem tusen behandlede østers ble ødelagt, og fire års hardt arbeid hadde vært forgjeves. Mikimotos drøm ble til et mareritt.

For å oppmuntre ham bad hans trofaste kone, Ume, ham inntrengende om å undersøke den lille uskadede kolonien som var igjen. Det var en vakker dag, så hun ble med og var travelt opptatt med østersene. Da hun åpnet en, kom hun med et høyt utbrudd. Der lå det en glitrende, hvit perle! Den var halvrund og dannet mot innsiden av skallet. Mikimoto fikk patent på den metoden som gav denne blisterperlen, i 1896, men han drømte fremdeles om å lage den fullkomment runde kulturperlen.

Oppdagelsen av østersens hemmelighet

Samtidig var to andre menn på jakt etter det samme. I 1904 kunne en selvlært vitenskapsmann, Tatsuhei Mise, presentere kuleformede perler for marinekspertene i Japan. Og i 1907 kunne også marinbiologen Tokichi Nishikawa vise fram tilnærmelsesvis runde perler. Én manns fremskritt var til opplysning for en annen. Perlefarmer er i dag for en stor del bygd opp etter de metodene disse mennene kom fram til. I 1916 fikk Mikimoto til slutt patent på den perfekte, runde kulturperlen. Hva hadde skjedd?

I 1905 mistet Mikimoto enda en gang de behandlede østerskoloniene sine på grunn av et dødelig angrep av rødt plankton. Mens han lette gjennom 850 000 døde og stinkende østers på strendene i Ago Bay, oppdaget den utslitte mannen tilfeldigvis østersens hemmelighet. Han fant fem fullkomment runde perler, og alle satt dypt inne i kjøttet på østersen istedenfor på skallets innside. Nå skjønte han hva det var han hadde gjort feil. Han hadde plantet kjernen mellom skallet og kappen på østersen og hadde derfor bare fått blisterperler. Men disse var plassert dypt inne i østersens ’mage’ og kunne på den måten ’sirkulere fritt’, noe som gjorde at de ble fullstendig dekket av perlemor. Resultatet var perfekte, vakre, runde perler!

Offentligheten blir overbevist

I 1920-årene begynte kulturperlene å få innpass på det internasjonale markedet. Men ett spørsmål gjenstod: Var dette ekte perler, eller var de imitasjoner? Det ble satt i gang rettssaker både i England og i Frankrike. Men vitenskapelige undersøkelser som ble utført i disse landene, viste at den eneste forskjellen mellom en naturperle og en kulturperle var deres opprinnelse. På grunn av dette vant Mikimoto retten til å eksportere perlene sine som nettopp det de er — ekte perler. Og for seg selv vant han den meget velfortjente tittelen «Perlekongen».

«Perlekongen» skulle komme til å sette dype spor etter seg på markedet i sitt eget land. Depresjonen hadde fått handelsmenn til å oversvømme markedet med imiterte perler fremstilt av glasskuler dekket med en perleessens av fiskeskjell. En slik uredelig fremgangsmåte kunne føre til at markedet ble fullstendig ødelagt. Mikimoto grep inn og kjøpte opp alle de imiterte perlene han kunne komme over. Så en dag i 1933 samlet han personlig sammen anslagsvis 750 000 imiterte perler og noen få dårlige kulturperler og brente dem offentlig. Enhver tvil med hensyn til ektheten av kulturperler gikk bokstavelig talt opp i røyk, og de har siden funnet sin verdige plass blant edelstenene.

Nå er perlenes skjønnhet ikke lenger bare forbeholdt de kongelige og de rike. Mang en yrkeskvinne har mulighet til å se på perfekte, runde perler som ligger på juvelerens fløyelskledde brett som små måner mot en mørk himmelhvelving og kjøpe noen til seg selv hvis hun har lyst. Alt dette er blitt mulig fordi noen fant på å dyrke perler. Hvilken strålende idé var ikke dette! — Av Våkn opp!s medarbeider i Japan.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 25]

K. Mikimoto & Company Ltd.

[Bilderettigheter på side 26]

K. Mikimoto & Company Ltd.