«Vi gir ikke Gud skylden»

DA ET Pan American-fly ble sprengt i luften av terrorister i desember i fjor med 259 mennesker om bord, kom den romersk-katolske biskopen av Galloway, Maurice Taylor, med harde anklager mot Gud:

«Far, hvis du er kjærlighetens Gud, hvorfor lot du da dette skje? Hvorfor tillot du at hundrevis av uskyldige mistet livet? De ti innbyggerne i Lockerbie? Alle dem som aldri hadde hørt om Lockerbie, men som mistet livet på en så tragisk måte i gatene og på markene i denne delen av Skottland? Og hvorfor lar du så mange mennesker lide det grusomme, tragiske tapet?»

Mange studenter ved Syracuse universitet i USA var blant ofrene. Mildred Sachuck, husmor ved et av internatene der, sa om terroristene som hadde plassert bomben i flyet: «Vi burde sende dem til helvete.»

I en presserapport stod det: «Et av besetningsmedlemmene, Paul Garrett, 41 år, hadde planer om å starte en forretning i Paris etter å ha arbeidet 15 år i flyselskapet. ’Det mest tragiske er at dette skulle være hans siste flytur,’ sa Jan MacMichael, en venn av ham fra Millbrae i California.»

Reaksjonen til Ernest og Nadine Garrett, Pauls foreldre, som er Jehovas vitner og bor i Millbrae, stod i skarp kontrast til reaksjonene til biskopen av Galloway og husmoren i Syracuse. Paul Garretts foreldre gav uttrykk for hva de følte, i et brev de sendte som svar på et kondolansebrev fra et Jehovas vitne i New York:

Et verdensomfattende brorskap

«Det var snilt av deg, Karl, å sette av tid på din travle timeplan for å sende oss et slikt oppmuntrende brev. Det er ett av mange. Vi har hørt fra Jehovas vitner i Norge, Italia, Frankrike, England og Kamerun — nesten 600 postkort, telegrammer og brev og over 250 telefonoppringninger fra hele verden. Paul kjente så mange, siden han hadde arbeidet så mange år i flyselskapet Pan American. Det ble holdt minnehøytideligheter i Paris, San Francisco og Jacksonville i Florida, og det var til sammen 1385 til stede.

Vitnene i menigheten vår og i nabomenighetene tok seg av husarbeidet for oss. De gjorde innkjøp, laget mat, gjorde rent og vekslet om å sove hos oss. De lot oss ikke være alene et øyeblikk på to uker for å være sikker på at alt gikk bra med oss. Jehovas vitner verden over har virkelig ’kjærlighet til hverandre’. — Johannes 13: 35.

Representanten for Pan American som kom for å trøste oss og uttrykke sin medfølelse, sa: ’Jeg kom for å oppmuntre dere, men isteden er det jeg som er blitt oppmuntret. Disse menneskene er annerledes enn andre jeg har sett i lignende situasjoner.’ Da hun ble spurt om hva hun mente, sa hun: ’De bryr seg virkelig om hverandre.’

Vi er takknemlige for at vi forstår Bibelen og vet at ’tid og uforutsett hendelse’ krever sine offer. (Forkynneren 9: 11, NW) Når vi forstår dette, Karl, vil vi ikke anklage Gud for denne tragedien, slik den katolske biskopen av Galloway gjorde. Nei, vi gir ikke Gud skylden for vår sønns død. Biskopen sier i virkeligheten at Jehova ikke er en kjærlighetens Gud. — 1. Johannes 4: 8.

Vi ønsker heller ikke noen hevnaksjon mot terroristene, slik husmoren ved et internat i Syracuse som mistet en student i ulykken, sa: ’Vi burde sende dem til helvete.’ Vi overlater det hele til Gud. Han sier: ’Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde.’ — Romerne 12: 19.

Og sist, men ikke minst, har vi det fantastiske håpet om en oppstandelse, som vil holde oss oppe hver dag, inntil vi ser vår kjære sønn igjen. ’Kunne en som er død, få liv igjen?’ spurte Job for lang tid siden. Bibelen svarer på det spørsmålet i Jesaja 26: 19: ’Dine døde skal bli levende . . . de skal stå opp.’ Vi finner trøst i at vår sønn døde trofast som et av Jehovas vitner, og at han hadde et godt navn hos Gud, et navn som Han vil huske når oppstandelsen finner sted. (Forkynneren 7: 1; Johannes 5: 28) Vi sørger selvfølgelig over tapet av vår sønn, men fordi vi har oppstandelseshåpet, ’sørger vi ikke som de andre, de som er uten håp’.» — 1. Tessaloniker 4: 13.

Paul etterlater seg sin kone, Dominique. Hun bor i Paris. Hun er også et av Jehovas vitner og føler det på samme måte som Pauls foreldre. Hun lar heller ikke Gud få skylden for denne tragiske hendelsen. Håpet for framtiden gir henne styrke.

Ønsker virkelig menneskene at Gud skal sette en stopper for ondskapen?

I gammel tid ble en mann som het Job, utsatt for den ene ulykken etter den andre. Det var ikke Gud som stod bak, men han anklaget likevel Gud ved å spørre: «Har du noen glede av å gjøre urett?» Jehova svarte ham med et motspørsmål: «Vil du . . . legge skylden på meg, så du får rett?» (Job 10: 3; 40: 3) For å irettesette Job kommer Gud med en redegjørelse for mange av sine skapergjerninger i himmelen og på jorden som gjenspeiler hans egenskaper rettferdighet, visdom, makt og kjærlighet. (Job, kapitlene 38 til 41) Job innså sitt feiltrinn og sin selvopptatthet og sa: «Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske.» — Job 42: 6.

Mange mennesker synder og bringer dermed ulykke over seg selv og andre. De protesterer mot at Gud tillater det onde, mens de selv både tillater og praktiserer det. (Jevnfør Romerne 2: 1, 21—24.) Deres ondskap består blant annet i at de lyver, bedrar, stjeler, undertrykker, driver utukt, bryter ekteskapet, praktiserer homoseksuelle handlinger, myrder, fremstiller skytevåpen og bomber og setter i gang kriger og revolusjoner, samtidig som de er selvrettferdige, hyklerske og blasfemiske. Noen samfunnsvitere har til og med hevdet at mange samfunn ved sine fordommer og sin undertrykkelse av enkelte grupper har skapt grobunn for opprør og for at noen i desperasjon blir gale terrorister som dreper uskyldige mennesker. (Jevnfør 2. Mosebok 1: 13, 14; 1. Kongebok 12: 12—14, 16, 19; Mika 7: 3, 4; Matteus 7: 12.) Forkynneren 8: 9 har virkelig rett når den sier: «Mennesker har makt over andre, så de kan volde dem skade.»

Hvis Gud ikke tillot menneskenes ondskap, hvis han grep inn med makt for å forhindre den, ville de sette i gang et kor av høylytte protester om at deres frihet ble innskrenket! De vil i virkeligheten at han skal la dem få fortsette med sin ondskap, men de vil så ondskap uten å måtte høste konsekvensene av det de gjør. — Galaterne 6: 7, 8.

Slike personer er ikke ærlige og ydmyke, slik Job var. Job angret da han forstod at det ikke var Jehova som stod bak hans vanskeligheter. Folk i vår tid vandrer ikke med Gud, og de får derfor de problemene deres handlemåte medfører, siden «vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt». (Jeremia 10: 23) Menneskenes historie opp gjennom årtusenene kan bekrefte det.

Men det vil bli en forandring på dette før denne generasjonen dør ut, når Kristi rike trer i stedet for denne sataniske tingenes ordning. (Daniel 2: 44; Matteus 24: 34; 2. Korinter 4: 4; 1. Johannes 5: 19) Da ’skal det ikke være sorg eller skrik eller smerte eller død mer’, for Jehova sier: «Se, jeg gjør alle ting nye.» — Åpenbaringen 21: 1, 4, 5; 2. Peter 3: 13.

[Bilde på side 15]

Paul Garrett