Bli med en tur langs elven Chobe

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SØR-AFRIKA

VI SITTER i en båt på elven Chobe i hjertet av det sørlige Afrika. Vi har kommet til selve høydepunktet på ferien vår. Vi kan høre bølgene som slår forsiktig mot båtsiden idet flere passasjerer går om bord. På elvebredden svaier sivene i en kjærkommen bris. Vi ser takknemlig opp mot skyene som beskytter oss mot den varme afrikanske solen.

«Jeg håper elefantene sin vane tro kommer for å slukke tørsten i ettermiddag,» sier Jill, som er PR-sjef ved hotellet som arrangerer denne turen. Det håper vi også. Elven Chobe er kjent for sine elefanter. Elven danner en del av Botswanas grense i nord, og man har anslått elefantbestanden i den nordlige delen av landet til 45 000 dyr — den største i hele det sørlige Afrika. «Men på grunn av alt regnet vi har hatt nylig, har vi ikke sett elefanter på tre dager,» sier Jill for å dempe forventningene.

Men elven Chobe har mange andre severdigheter. Om bord i båten ligger fire døde fisker på et brett. «Det er alltid noen havørner som venter på at vi skal kaste fisk ut i vannet,» sier Rainford, som er fra Botswana og er kaptein på båten. Vil vi klare å feste en av disse fuglene til filmen idet den stuper ned for å gripe sitt bytte? Forventningene bygges opp da en annen turistbåt, «The Fish Eagle» (Havørnen), passerer oss. Båten vår heter «Mosi-Oa-Tunya», et afrikansk navn på Victoriafallene. Elven Chobe renner ut i den store elven Zambezi, som en times biltur herfra styrter ned i de berømte fossefallene.

Tro det eller ei — like etter at «Mosi» har lagt fra kai, får vi øye på elefanter i kikkerten. Men dessverre, mens vi fremdeles befinner oss et godt stykke unna, snur de og går inn i bushen igjen. «For bare tre uker siden så vi flokker på flere hundre dyr,» sier Sandy, guiden vår. Nå blir vår oppmerksomhet fanget av seks kuduer som står og stirrer på oss fra elvebredden. Vanligvis bykser disse antilopene av gårde straks de hører motordur. «Det virker som om de ikke er så redd for båter,» sier Sandy.

Den lave kurringen fra en flokk med duer blir snart overdøvet av et gjennomtrengende skrik. Hva slags fugl er det vi hører? «Det karakteristiske gjallende skriket til afrikahavørnen kan stadig høres ved elven Chobe,» skriver dr. Anthony Hall-Martin i boken Elephants of Africa. Fire av disse storfuglene betrakter oss interessert fra trærne langs elven. Vi stiller raskt inn kameraene våre idet Sandy kaster ut en fisk. Som på et stikkord letter den første fuglen fra treet den satt i, og kommer glidende mot oss. Plutselig hører vi et plask idet rovfuglklørne slutter seg om fisken. Med noen korte vingeslag letter den så fra vannflaten med et seiersskrik. Det fyller oss med ærefrykt å se hvordan den lille hjernen til denne ørnen sørger for å koordinere øynene, klørne, stemmen og vingene. Om bord er stillheten nesten til å ta og føle på; den eneste lyden som bryter stillheten, er klikkene fra kameraene idet denne imponerende oppvisningen blir gjentatt tre ganger.

Turen fortsetter, og snart kan vi se en flokk på 26 elefanter, deriblant noen elefantunger, som leker i vannet. Det får oss til å tenke på det Bruce Aiken skriver i boken The Lions and Elephants of the Chobe: «Straks tørsten er slukket, begynner de voksne i ro og mak å spyle kaldt vann over seg. Enkelte, spesielt hannene og de halvvoksne elefantene, våger seg ut i elven for å svømme og boltre seg i vannet, ofte med bare den øverste delen av snabelen over vannflaten som en snorkel. Men det er ingen som morer seg mer enn ungene. Det er rene frikvarteret. De er ustoppelige der de hopper og danser og jager hverandre rundt omkring. . . . Nå som tørsten er slukket, er tiden inne til den neste og utvilsomt mest populære aktiviteten — gjørmebadet . . . Altfor snart bestemmer gledesdreperne, de gamle hunnene, at det er på tide å avslutte, og deres ord er lov.»

Dessverre blir «gledesdreperne» urolige da den store båten nærmer seg. De leder flokken bort, men ikke før vi har fått tatt en rekke bilder.

Dagen er ennå ikke omme, og vi har flere overraskelser i vente. På grunn av støvet fra Kalahariørkenen, som omgir dette området, er det praktfulle solnedganger på den andre siden av elven. Om kvelden begynner også de late flodhestene å røre på seg. De gjør seg klar til å gå opp av vannet for å begi seg ut på beite i de sene nattetimer. Nå går det opp for oss hvor trygt det er at båten er så stor. «Vi kan gå ganske nær flodhestene uten å behøve å være redd,» sier Rainford.

Støtvise, dype gryntelyder tilkjennegir at vi nærmer oss et av flodhestenes badesteder, som ligger ved siden av en øy midt ute i elven. Snart dukker de store flodhesthodene opp av vannet rundt omkring oss. Plutselig kaster to flodhester seg mot hverandre med munnen på vidt gap. Gapet er så stort at et menneske som sitter på huk, ville få plass der. Fra grunnene nær øya kommer en flodhest gående rett mot oss — den kommer så nær at den svære kroppen fyller objektivet på kameraet. Når den kommer ut på dypere vann, forsvinner hodet under vannet, og alt vi ser er bakdelen som stikker opp. Så tømmer den lungene for luft, og snart er hele den store kroppen forsvunnet.

Til tross for at flodhesten kan veie opptil fire tonn, beveger den seg overraskende nok raskt og smidig i vannet. «Den kan svømme fortere enn mange fisker trass i den klossete kroppen, og i klart vann kan man ofte se den svømme med stor dyktighet like under vannflaten,» sier Bradley Smith i boken The Life of the Hippopotamus. Eller den foretrekker kanskje å gli gjennom vannet like over elvebunnen ved hjelp av de kraftige bena. Det er akkurat som Skaperen sier:

«Se flodhesten! Jeg har skapt både den og deg. Den eter gress som en okse. Se for en kraft den har i sine hofter og for en styrke i bukmusklene! Den flykter ikke om strømmen går strid; om Jordan velter imot dens gap, er den trygg.» (Job 40: 10, 11, 18) Selv om vi er omgitt av disse ærefryktinngytende skapningene med stor «kraft», skjønner vi at vi har enda større grunn til å vise respekt for Ham som har skapt disse dyrene. «Kan noen fange den så den ser det? Kan noen dra en snare gjennom dens nese?» spør Jehova Gud og minner oss derved om de begrensninger vi har som mennesker. — Job 40: 19, EN.

Vi betrakter flodhestene og den fantastiske solnedgangen, og vi har slett ikke lyst til å dra tilbake når tiden er inne til det. Senere samme dag sitter vi i den stråtekte hytten ved elvebredden og beundrer himmelen, som skifter farge fra rosa til oransje, og fargene som speiler seg i vannflaten. Vi sitter og tenker på alt det spennende vi har sett og hørt. «Hvis dere virkelig ønsker å studere dyrelivet på nært hold,» sier Sandy, «så bør dere leie en liten motorbåt.» Vi bestemmer oss for å ta henne på ordet og leier en liten motorbåt til neste ettermiddag.

Neste dag får vi virkelig anledning til å studere dyrelivet på nært hold, bortsett fra den farlige flodhesten. Vi kan til og med ta på sivene og vannliljene. Vi ser svarthvit-isfugler som står stille i luften på flagrende vinger over vannflaten på jakt etter småfisk. Andre fargerike isfugler flyr rundt omkring oss sammen med blant annet hvitpannebietere. Det er også større fugler som nyter tryggheten på øyene ute i elven — nilgjess, bladhøns, skarver og hegrer, for bare å nevne noen. Noen av dem holder til i et tre som ligger delvis under vann.

Omsider kommer vi fram til det stedet hvor vi dagen før så flokken med elefanter. Denne gangen ser vi bare en ensom hannelefant som overser oss fullstendig og fortsetter måltidet. Men så, da vi skal til å dra videre, kommer plutselig en hunnelefant med to unger ut av bushen. Hun nøler når hun ser oss. Vi holder spent pusten. Vil hun komme likevel? Heldigvis bestemmer hun seg for å ta sjansen på å ta med ungene selv om de blir iakttatt. For et syn å se moren med én halvvoksen og én nærmest nyfødt unge komme løpende mot oss!

Bruce Aiken sier videre i boken om løver og elefanter i dette området: «Man kan lett forestille seg hvor tørste disse enorme dyrene må bli hver dag . . . når de etter en lang tur i heten nærmer seg elven. Ivrig og så fort bena kan bære dem, strømmer flokken ut av bushen. De har bare en ting i hodet — å finne et sted hvor de kan drikke. Ofte tilbakelegger de de siste 50—100 meterne i fullt firsprang når de lukter det livgivende vannet.» Vi betrakter de tre med undring der de står på rekke og rad og drikker, med minstemann stående i midten for å beskytte ham. Men det begynner å bli sent, og vi må snu hvis vi skal nå hjem før det blir mørkt.

I tillegg til elefanter har vi sett bøfler, krokodiller, pukuer, kuduer, vannbukker, impalaer, bavianer og vortesvin. Vi kan ikke unngå å føle stor takknemlighet overfor Ham som har skapt det enestående mangfoldet innen dyreriket, og som har anbrakt disse skapningene i slike vakre omgivelser. I tørketiden samles fugler og dyr langs elven i store mengder. Da kan man også se løver, leoparder og neshorn.

Du bor kanskje langt unna denne avsidesliggende delen av Afrika, men vi håper at du nå, når du har vært med oss på denne turen, bedre forstår hvilke store opplevelser som venter dem som tar en tur langs elven Chobe.

[Bilderettigheter på side 18]

Alle tresnitt: Animals: 1419 Copyright-Free Illustrations of Mammals, Birds, Fish, Insects, etc. av Jim Harter