Kjempen som overlever i Namibørkenen

Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika

KAOKOLAND og Damaraland er vidstrakte områder som overlapper den nordlige delen av Namibørkenen i Afrika. «Inntil nylig en glemt verden som få har hatt det privilegium å våge seg inn i» — slik beskriver Clive Walker disse områdene i boken Twilight of the Giants. Dette er hjemmet til verdens eneste egentlige ørkenelefanter.

Det er kanskje færre enn 100 av disse kjempene igjen i området. Der faller det mindre enn 150 millimeter nedbør årlig, og av og til regner det ikke på år og dag. Hvordan får elefantene slokt tørsten, og hvordan får de tilfredsstilt sin veldige appetitt?

Tilpasning til ørkenen

Det ble først observert elefanter i den vestlige delen av Namibørkenen i 1895, og alt tyder på at de har levd der i generasjoner. I en tørkeperiode for ikke lenge siden regnet det ikke på fem år, men elefantene ble værende i ørkenen. Etter det man vet, døde ingen voksne dyr som en direkte følge av tørken, selv om et stort antall kuduer, gemsbukker (oryxer) og fjellsebraer og også noen få elefantunger omkom. «Elefanten er en av de mest tilpasningsdyktige skapningene på jorden,» sier Mitch Reardon i boken The Besieged Desert.

Elveleiene i Kaokoland er vanligvis tørre, men under sanden er det vann som kommer sivende fra høydedragene i øst, og det utnytter elefantene. De graver og holder ved like vannhull i sanden i elveleiet, og her samler vannet seg. Når elefantene har drukket, kommer myriader av andre dyr, fugler og insekter til de samme kildene, og på den måten overlever de.

Siden elefantene konsumerer store mengder planteføde — de trenger mer enn 100 kilo om dagen — tror kanskje noen at de forstyrrer økologien i området. Men legg merke til følgende observasjon av en kjent autoritet, dr. Anthony Hall-Martin, i boken Elephants of Africa: «Elefantene i de frodige tropene velter hele trær bare for å få tak i noen blad, men deres slektninger i ørkenen skyver sjelden trær overende. Hvis de hadde gjort det, ville de snart ha sluppet opp for mat. Isteden spiser de hver eneste bit av det de plukker, og vi kunne ikke finne stort mer enn noen få blad som var tråkket på og hadde gått til spille.»

Ørkenelefantene bidrar i virkeligheten til at trærne vokser. En av yndlingsrettene deres er akasietrær, og i sesongen spiser de store mengder belger fra disse trærne. Når frøene passerer gjennom fordøyelsessystemet, blir de harde belgene mykt opp, og de kommer til slutt ut midt i en haug med varm, næringsrik møkk. Frøene er klar til å spire så snart det kommer regn. Takket være elefantene blir akasietrærne dermed effektivt erstattet i et uendelig økologisk kretsløp.

Å huske er å overleve

Du har kanskje hørt folk si: «En elefant glemmer aldri.» La oss se hvilken betydning dette har for ørkenelefantenes liv. Familieliv og samhørighet står høyt i kurs hos dem, og en unge holder seg hos moren i opptil ti år, en lang barndom i forhold til andre pattedyr — bare slått av menneskene.

I oppveksten er ungen sammen med elefanter i forskjellige aldere, og de lærer den hemmelighetene om hvordan man kan overleve i det ugjestmilde miljøet. De viser den hvor og hvordan den kan finne vann, hvilke planter den skal spise, og når de er tilgjengelige. Den lærer også at den skal holde seg unna menneskene. Det er dette forrådet av lærdom som ungelefanten aldri må glemme når den blir voksen. «I tørkeperioder kan en elefants hukommelse og erfaring være nøkkelen til å overleve,» forklarer Reardon.

Elefantene lever i et matriarkalsk samfunn, og den eldste hunnelefanten er uten tvil en sentral skikkelse når det gjelder flokkens eksistens. Hun leder familien sin og flokken på vedvarende leting etter vann og mat. På 50 leveår samler hun seg et stort forråd av kunnskap om det å overleve. Ved hennes lederskap og eksempel gis kunnskapen videre til de yngre i flokken. Når krypskyttere dreper en eldre hunnelefant, går det derfor tapt et helt «bibliotek» med opplysninger om hvor det finnes mat.

Garth Owen-Smith i stiftelsen Namibia Wildlife Trust sier om elefantene i Namibørkenen: «Husk . . . at vi ikke bare snakker om et hvilket som helst villdyr. Dette er ørkenelefanter . . . Den kombinasjonen . . . finnes ikke noe annet sted i verden. . . . For et sløseri og et tap for vitenskapen og verden hvis vi lar dem dø ut.» Disse kjempene vil imidlertid ikke så lett forsvinne fra sitt selvvalgte hjem. Ikke nok med at de er utrolig tilpasningsdyktige, de er også svært godt utstyrt for å overleve.

Andre hemmeligheter for å overleve

Hvis du hadde vært nær en flokk — selvfølgelig med vinden mot deg — kunne du selv ha iakttatt noen av deres hemmeligheter, hva de gjør for å overleve. Du ville ha lagt merke til at de gjerne samler seg i en svak senkning med finkornet sand og sparker i bakken med framføttene. Så fyller de snabelen med det myke støvet og sprøyter det over seg selv, helt til de ligner grå spøkelser. Tror du det er fordi de liker å være skitne? Langt ifra. Støvlaget, som er som fint talkum, avkjøler huden og beskytter den mot den brennende solen.

Hvis du fortsetter å være helt stille, vil du se flokken hvile etter «pudringen». Men de store ørene hviler ikke. Se hvordan de konstant beveger seg som en behagelig vifte. I tillegg til at de lager litt vind, noe som alltid er kjærkomment, blir blodet som passerer gjennom nettverket av utstående blodårer i ørene, avkjølt med opptil seks grader celsius. Det avkjølte blodet går så rundt i den svære kroppen og tilbake til ørene igjen. Skulle du noen ganger ønske at du også hadde et innebygd kjøleanlegg?

Kanskje du nå er begynt å bli trett i bena av å sitte sammenkrøkt? Legg merke til hvordan den store elefanten der borte avlaster føttene. Se hvor elegant hun bøyer kneet på den ene framfoten og balanserer den på tåspissen. Hun hviler fotsålene sine. Noen ganger krysser elefantene bakbena på en morsom måte, lik en som lener seg på en spaserstokk.

En annen merkelig vane er illustrert på motsatt side. Legg merke til den runde steinen som elefanten ruller under foten. Sannsynligvis lindrer dette trette fotputer, på lignende måte som når en fotpleier masserer ømme fotsåler hos en pasient. Husk at flokken kan ha gått mange kilometer, og dette er noe av det de gjør for å pleie fotputene.

Hvor lenge kommer de til å overleve?

Disse ørkenkjempene er i stand til å overleve trass i de naturlige farene som omgir dem, men vil de også kunne overleve inngrepene fra deres eneste fiende, mennesket? Det virker slik. Stammene i området er nå blitt engasjert i bevaringen av naturressursene sine.

Ifølge bladet African Wildlife har en opplysningskampanje om naturvern som Namibia Wildlife Trust har startet, «ført til at stammeledelsen både i Damara og Herero har forbudt all jakt i området». Namibia Wildlife Trust fikk også støtte fra høvdingene i Himba-stammen i Kaokoland, som har utnevnt sine egne stammemedlemmer som viltvoktere.

Denne positive støtten fra lederne i folket har ført til at stammene er blitt stolte av dyrelivet sitt. «For første gang på 15 år [er] det blitt flere elefanter og spissneshorn i dette fantastiske og fascinerende området,» melder African Wildlife. Vi får håpe at deres interesse for dyrelivet er varig.

Disse vandrende ørkendyrene vil derfor lenge streife omkring på de steinete beitemarkene i sitt selvvalgte hjem. Med sine naturlige instinkter og sitt innebygde overlevelsesutstyr er det de som virkelig kan klare å overleve i Namibørkenen.

[Bilde på side 25]

Elefantene lager vannhull ved å grave i sanden i elveleiet

[Bilde på side 26]

Elefantene ruller en rund stein under foten, tydeligvis for å «massere» fotsålene sine

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Clive Kihn