Menneskenes styre veies på vektskål
Del 1: Forskjellige styreformer i søkelyset
DE DRAMATISKE politiske forandringene som fant sted i Øst-Europa i løpet av 1989, førte til at forskjellige styreformer kom i søkelyset på en spesiell måte. Et tidsskrift bemerket at «1989 vil bli husket ikke bare som det året da Øst-Europa ble forandret, men som det året da Øst-Europa slik vi har kjent det i fire tiår, opphørte».
Francis Fukuyama, som er rådgiver i USAs utenriksdepartement, gikk enda lenger. Han skrev nylig at «det vi er vitne til, er kanskje ikke bare slutten på den kalde krigen eller på en spesiell epoke i etterkrigstidens historie, men slutten på historien som sådan — det vil si, endepunktet i menneskenes ideologiske utvikling».
Dette er en temmelig kontroversiell oppfatning, men den henleder likevel vår oppmerksomhet på visse svært viktige spørsmål. For eksempel: Hva kan sies om det menneskelige styre som er blitt utøvd i de århundrene som ligger bak oss? Har menneskeheten nådd det punkt da man kan snakke om «slutten på historien som sådan»? Hvordan kommer det til å gå med menneskenes styreformer i framtiden? Og hvilken virkning kommer de framtidige begivenhetene til å ha på oss som enkeltpersoner?
Hva folk mener om de politiske lederne
Millioner av mennesker er avgjort skuffet over sine politiske ledere. Dette gjelder ikke bare i Europa, men mer eller mindre overalt. La oss for eksempel se litt på landene i Latin-Amerika.
En kjent tysk handelsavis beskrev den politiske situasjonen i disse landene ved slutten av 1988 med ordene: «Ikke stort annet enn en ruinhaug.» I avisen het det videre: «Argentinas . . . økonomi revner i sømmene. Brasil står i fare for å bli umulig å styre. I Peru går det på stumpene. Uruguay hangler bare så vidt igjennom. Ecuador forsøker å redde seg gjennom en situasjon som unektelig er kritisk. Colombia og Venezuela . . . opprettholder en skrøpelig demokratisk tradisjon. I Mexico er det tydelig for enhver at stabiliteten i det ledende parti som uutfordret har sittet ved makten i 50 år, . . . er ved å rokkes. 1980-årene blir allerede avskrevet som et ’tapt tiår’.»
Noen steder har politikernes popularitet sunket til et lavmål uten sidestykke. Da folk i Østerrike ble bedt om å rangere 21 yrker i henhold til prestisje, plasserte de politikeryrket på 19. plass. Ved meningsmålinger i Forbundsrepublikken Tyskland har 62 prosent oppgitt at de har liten tillit til politikere.
Professor Reinhold Bergler, som er leder for det psykologiske institutt ved universitetet i Bonn, sier advarende at «unge mennesker står på nippet til å vende ryggen til staten, politikken og politikerne». Han sier at 46 prosent av disse unge menneskene mener at politikere «er brautende pratmakere», og 44 prosent mener at de kan bestikkes.
En amerikansk leder av en opinionsundersøkelse skrev i 1970-årene: «Det er en utbredt oppfatning at (den politiske) prosessen er så negativ og uærlig at den ikke kan brukes av velgerne for å fremme deres hensikter.» Den del av befolkningen i USA som mener at politikerne «egentlig ikke bryr seg om hvordan det går med deg», har økt jevnt fra 29 prosent i 1966 til 58 prosent i 1980-årene. Den tyske avisen Stuttgarter Nachrichten støtter denne oppfatningen: «Altfor mange politikere tenker først og fremst på sine egne interesser og dernest muligens, men bare muligens, på sine velgeres.»
Den politiske apatien tiltar forståelig nok. I 1980 var det bare 53 prosent av de stemmeberettigede i USA som gikk til valgurnene. Det ble opplyst at det dermed hadde vært nedgang i valgframmøtet for femte gang på rad. I 1988 hadde valgdeltagelsen sunket helt ned til 50 prosent.
Politikerne er klar over problemet. En internasjonalt kjent politiker kom med følgende bekjennelse: «Det er mye hykleri . . . i det politiske liv.» Han forklarte hvorfor: «Det er nødvendig for å få et politisk embete og for å beholde embetet.» Hvem har sagt dette? USAs forhenværende president Richard Nixon. I betraktning av de skandalene som førte til at han måtte forlate presidentvervet før tiden, vil de færreste tvile på at han visste hva han snakket om.
På grunn av politikernes utilstrekkelighet er mange oppriktige mennesker i tvil om det overhodet lar seg gjøre å oppnå et godt styre. Ville det være en fordel å være fullstendig uten styremakter? Ville det løse problemene?
[Ramme på side 4]
«Når et folk ikke styres godt, vil det falle.» — Ordspråkene 11: 14