Hva Bibelen sier

Har vitenskapelig forskning gjort Bibelen foreldet?

HAR vitenskapelig forskning med sin avanserte forståelse av universet fått Bibelen til å fortone seg som en samling myter og legender? Mange mennesker i vår tid mener det. Mener du det?

Du ble kanskje i likhet med mange andre opplært til å tro dette helt fra ungdommen av og har aldri dratt denne oppfatningen i tvil. Vi oppfordrer deg til å dra den i tvil nå. Tenk over bare ett eksempel, en uttalelse i Bibelen angående det fysiske univers. Det er ikke bare det at denne uttalelsen direkte motsa det som den tids eksperter sa da den ble skrevet, men den motsa det som vitenskapsmenn fremdeles sa flere tusen år senere.

Et spørsmål om gravitasjon

Hva hviler jorden på? Hva holder månen, solen og stjernene oppe? Disse spørsmålene har opptatt menneskene i mange tusen år. Hva jorden angår, har Bibelen et enkelt svar. Den sier i Job 26: 7 (EN) at Gud «henger jorden på intet». Det hebraiske ordet (beli-mahʹ) som er gjengitt med «intet», betyr bokstavelig «ikke noe», og dette er den eneste gangen det forekommer i Bibelen. Vitenskapsmenn erkjenner at det bildet Bibelen gir av en jord som er omgitt av et tomt rom, er et «bemerkelsesverdig syn», særlig for sin tid.a

Det var overhodet ikke slik de fleste mennesker forestilte seg kosmos på den tiden. Én oppfatning i fortiden var at jorden ble holdt oppe av elefanter som stod på ryggen til en svær havskilpadde.

Aristoteles, en berømt gresk filosof og vitenskapsmann som levde i det fjerde århundre før Kristus, lærte at jorden ikke kunne henge i det tomme rom. Han lærte i stedet at hvert eneste himmellegeme var festet til svære, gjennomsiktige hvelvinger. Den ene hvelving etter den andre lå tett inntil hverandre. Jorden befant seg innerst; den ytterste hvelvingen holdt stjernene. Etter hvert som hvelvingene dreide rundt, den ene innenfor den andre, beveget legemene seg med dem — solen, månen og planetene — over himmelen.

Bibelens uttalelse om at jorden i virkeligheten ’henger på intet’, skriver seg fra over 1100 år før Aristoteles’ tid. Aristoteles blir likevel betraktet som sin tids største tenker. Hans oppfatninger ble fortsatt dosert som kjensgjerninger nesten 2000 år etter hans død! The New Encyclopædia Britannica sier om Aristoteles’ lære at den i løpet av det 16. og det 17. århundre «oppnådde å få status som et religiøst dogme» i kirkens øyne.

Filosofen Giordano Bruno, som levde i det 16. århundre, dristet seg til å reise tvil angående den oppfatning at stjernene «på en måte er støpt inn i en enkelt kuppel». Han skrev at det var «en latterlig forestilling som barn kunne danne seg ved kanskje å tenke seg at hvis [stjernene] ikke var festet til himmelhvelvingen med et godt lim eller spikret fast med de kraftigste spikrene, ville de falle ned over oss som hagl». Men å være uenig med Aristoteles var et farlig spill på den tiden. Kirken sørget for at Bruno ble brent levende for å ha utbredt sine uortodokse oppfatninger angående universet.

I en kosmisk suppe

I og med oppfinnelsen av teleskopet begynte stadig flere astronomer å dra Aristoteles’ lære i tvil. Hvis solen, månen og stjernene ikke var festet til hvelvinger som dreide rundt jorden, hva var det da som kunne holde dem oppe og få dem til å bevege seg? Matematikeren René Descartes, som levde i det 17. århundre, mente at han hadde svaret. Han var enig med Aristoteles i at rommet mellom oss og de andre himmellegemene ikke kunne være tomt. Han kom derfor med den ubeviste påstand at universet var fylt med en gjennomsiktig væske — en slags kosmisk suppe.

Denne teorien lot til å løse to problemer. Den tilveiebrakte for det første noe som kunne ’holde oppe’ himmellegemene; de var alle opphengt i denne suppen. For det andre bidrog den til å forklare planetenes bevegelse. Descartes hadde den oppfatning at planetene var fanget inn av virvelstrømmer eller strømvirvler i væsken, som fikk dem til å dreie rundt i sine baner. Denne «virvelstrømteorien», som den ble kalt, kan virke ganske fantasifull for oss som lever i dag. Men i noen land var den den fremherskende teorien i forbindelse med studiet av universet i over 100 år.

Mange vitenskapsmenn foretrakk den framfor den som deretter ble framholdt: Isaac Newtons gravitasjonslov, som ble forkynt i 1687. Newton hevdet at planetene ikke trengte mekaniske, materielle ting eller stoffer til å holde dem oppe. Det var gravitasjonen som styrte deres bevegelser og holdt dem på plass i sine baner. De hang i virkeligheten i det tomme rom på intet. Mange av Newtons medarbeidere avviste hånlig hans syn på gravitasjon. Og til og med Newton selv fant det vanskelig å tro at rommet var et tomrom, som i overveiende grad var fritt for materielt stoff.

Ikke desto mindre var det Newtons oppfatninger som med tiden fikk størst oppslutning. Vi som lever i dag, har altfor lett for å glemme at dette spørsmålet med hensyn til hva det er som holder planetene oppe, forårsaket heftige debatter blant lærde og fremragende vitenskapsmenn om lag 3200 år etter at Bibelen med enkle, treffende ord sa at jorden ’henger på intet’. Hvordan kunne Job ha visst å uttrykke seg på akkurat den måten? Hvorfor sa han at ikke noe materielt holder jorden oppe, når det tok «ekspertene» mye over 3000 år å komme til den samme konklusjon?

Hvorfor er Bibelen så langt foran sin tid?

Bibelen kommer med et logisk svar. I 2. Timoteus 3: 16 (EN) leser vi: «Den hele Skrift er innblest av Gud.» Bibelen er altså ikke et produkt av menneskers visdom, men snarere en nøyaktig formidling av Skaperens tanker til oss.

Det er av livsviktig betydning for deg å finne ut hvorvidt det Bibelen hevder, er sant. (1. Tessaloniker 2: 13) På den måten kan du få del i tankene til Ham som uttenkte og skapte oss. Finnes det noen bedre kilde som kan fortelle oss hva framtiden vil bringe, og hvordan vi kan oppnå et lykkelig og fremgangsrikt liv i vår urolige verden?

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 14]

Med tillatelse av British Library