Den flygende lege redder liv i Australia

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

DET skjedde for over 80 år siden, på begynnelsen av 1900-tallet. Jimmy, en ung kvegrøkter, holdt på å samle sammen kveget i nærheten av Hall’s Creek langt nord i Western Australia. Plutselig bråstoppet hesten hans. Jimmy ble kastet i bakken og ble alvorlig skadet.

Den hardt sårede unge mannen ble langsomt fraktet med hest og vogn til Hall’s Creek, hvor postmesteren også fungerte som «lege». Men han hadde bare overvært en serie forelesninger om førstehjelp før han hadde reist fra Perth noen år tidligere. Den nærmeste som var utdannet lege, bodde hundrevis av kilometer unna.

Postmesteren sendte et iltelegram, men fikk bare vite at legen var blitt kalt ut og kanskje ikke ville komme tilbake før flere dager senere. Den fortvilte postmesteren telegraferte da til den legen som hadde lært ham førstehjelp i Perth — over 3200 kilometer unna. Over telegraflinjen gav legen instrukser skritt for skritt. Postmesteren var engstelig, men klarte å utføre en primitiv operasjon på den skadede kvegrøkteren ved hjelp av en skarp kniv og en barberkniv.

Legen drog straks av gårde fra Perth og la ut på den lange reisen til Hall’s Creek. Det tok ham 12 og en halv dag å komme til denne bortgjemte lille byen. Først hadde han reist med krøtterbåt langs vestkysten, deretter på ujevne landeveier med bil og til slutt med hest og sulky. Legen halte seg helt utslitt inn på postkontoret. De første ordene hans var: «Hvordan går det med pasienten?»

«Han døde i går,» sa postmesteren vemodig.

Slike vonde opplevelser fikk mange omtenksomme mennesker til å begynne å slåss med den største utfordringen i det indre av Australia — de store avstandene. Hvordan kunne man raskt nå fram til personer som trengte øyeblikkelig legehjelp?

Avstandene overvinnes

Ved århundreskiftet var de som bodde i det indre av landet, i en vanskelig situasjon. Det var bare to leger i et område på 1 800 000 kvadratkilometer, et område som er omtrent tre ganger så stort som Frankrike! Men noen begynte å forestille seg en tid da det ville bli et nettverk som dekket hele dette området med legehjelp. Hvordan skulle det gå til? Ved å bruke en kombinasjon av fly, radioer og legehjelp. Som en mann sa: «Alternativene er et fly eller en grav.»

Den gangen var det å reise med fly noe som praktisk talt var uprøvd og kunne være risikabelt, og radioen var i sin spede barndom. Men etter hvert som årene gikk, ble det å fly en mer realistisk mulighet, og radiotelegrafien gjorde raske fremskritt. Men en annen hindring dukket opp. Hvordan skulle man få kraft til driften av en kombinert radiosender- og mottager i det indre av landet? Dette banet veien for oppfinnelsen av . . .

Den sinnrike pedalradioen

I slutten av 1920-årene fikk en ung radiotekniker den idé å la en person bruke sykkelpedaler for å drive en dynamo. Dynamoen trengte ingen batterier, ble fremstilt for en rimelig penge og gjorde det mulig å sende radiosignaler over et område på 480 kilometer. Pedalradioen var i alminnelig bruk i det indre av Australia i mange år.

Til å begynne med kunne en ikke sende eller motta talte budskaper. En måtte telegrafere ved hjelp av morsealfabetet, med streker og prikker. Det var vanskelig for dem som ikke kunne morsealfabetet, å sende meldinger, men problemet ble overvunnet ved hjelp av en annen sinnrik oppfinnelse — et spesielt tastbord. En brukte en skrivemaskin som var knyttet til radiosenderen. En maskinskriver i et utkantstrøk kunne skrive ut meldinger med én finger. Hvis han for eksempel slo på A-tasten, ville morsesignalet prikk-strek bli sendt, og så videre. Senere ble det innført et telefonsystem, og dermed ble morsealfabetet unødvendig.

Med tiden ble pedalradioen byttet ut med mer moderne utstyr, og det som er kjent som enkelt sidebåndsoverføring, ble innført. En rekke baser ble modernisert med dette utstyret. I dag kommuniserer over 2600 mottagere og sendere på fjerntliggende steder jevnlig med disse basene.

Den flygende lege blir en realitet

I mai 1928 kom luftambulansetjenesten i gang. Det første flyet som ble brukt, kunne ha med seg en pilot, en lege, enten en sykepleier eller en sittende pasient og en båre. Den énmotors todekkeren de Havilland DH-50A hadde en marsjfart av bare 130 kilometer i timen, men det var en begynnelse, og det gikk jo fortere enn med hest og vogn! I 1941 ble navnet forandret til den flygende legetjeneste. I 1955 ble det offisielle navnet den kongelige flygende legetjeneste.

Det var økonomiske problemer helt fra begynnelsen av, særlig under den verdensomfattende økonomiske depresjonen i begynnelsen av 1930-årene. Men etter hvert ble det regelmessig mottatt føderal og statlig støtte og penger fra stiftelser. Som følge av anmodninger kom det også støtte fra allmennheten. Den dag i dag er den flygende legetjeneste for en stor del avhengig av bidrag fra bedrifter og enkeltpersoner, for selv om det ventes av pasienter som bor avsides, at de betaler noe for legebesøk og behandling, er de beløpene de kan gi, nærmest symbolske i forhold til det tjenesten koster.

Noen farer i den første tiden

I dag har moderne fly og utstyr gjort det mye lettere og tryggere å fly, men før i tiden satte piloter livet på spill for å lande på avsidesliggende steder. Mange landingsstriper var ujevne og ikke lange nok til at de trygt kunne lande og ta av. Ofte måtte flyet komme lavt inn og kretse over landingsstripen for å skremme bort hester, kenguruer, kveg, sauer og også emuer før det landet. Når det var nødvendig å lande om natten, måtte det tennes primitive, hjemmelagde fakler. Senere, da biler og lastebiler ble mer vanlig, ble bilenes frontlys brukt for å lyse opp «rullebanene».

I denne første tiden kunne det være en utfordring å navigere. Fordi pilotene hadde upålitelige kart eller ingen kart i det hele tatt, måtte de ofte kjenne igjen landemerker fra luften — kanskje en treklynge, et grensegjerde, en grusvei, et vannhull eller en elv.

Ikke mer enn to timer unna

I årenes løp ble den flygende legetjeneste utvidet, slik at det i dag er 13 baser spredt omkring i det indre av Australia og én på Tasmania. (Se kartet.) På hver base er det alltid én flygende lege tilgjengelig, og noen av de større basene kan ha tre eller flere. Det er alltid én pilot til stede, og noen baser har opptil tre piloter på vakt. Sykepleiere er vanligvis tilgjengelige fra sykehus i nærheten av basene.

Det er nå en flåte på 32 fly som årlig har et gjennomsnitt på 6500 turer og frakter over 9000 pasienter til sykehus. I tillegg er det omkring 90 000 pasienter som konsulterer den flygende lege og blir behandlet av ham. Denne omfattende beredskapen innebærer at den flygende lege kan nå en hvilken som helst pasient i Australia i løpet av to timer.

Også tannlegebehandling og hjelp ved hjerteproblemer

Nå kan de som bor i de tynt befolkede områdene i det indre av Australia, også få sjekket tennene sine regelmessig og få skikkelig tannlegebehandling. Det er ikke den flygende lege selv som gir tannlegebehandling, men tannleger som regelmessig reiser med ambulansefly. Hvert år får mellom 5000 og 6000 pasienter behandling av de besøkende tannlegene.

Hva om en har problemer med hjertet? Bladet Australasian Post forteller om en eldre kvinne i New South Wales, i den lille byen Tibooburra, som bare har 150 innbyggere. Hun fikk sjekket hjerteslagene ved hjelp av radio. Den nærmeste basen for den flygende legetjeneste var i Broken Hill, 340 kilometer unna. Da hun fikk smerter i brystet som ikke ville gi seg, ble hun knyttet til et elektronisk apparat som overførte elektriske signaler fra hjertet hennes til sykehuset i Broken Hill, slik at behandling kunne foreskrives.

En unik tjeneste

Når det gjelder områder som dekkes, og tilgjengelighet, er den australske flygende legetjeneste helt unik. Men noen andre land har lignende ordninger for å ta seg av dem som bor i tynt befolkede områder. Canada har for eksempel effektive luftambulansetjenester. Blant disse er Saskatchewan luftambulansetjeneste, som startet i 1947. Øst-Afrika begynte å høste gagn av et britiskamerikansk foretagende i 1961.a

Men fordi den australske flygende legetjeneste dekker over to tredjedeler av Australias store landområde på nesten 7 770 000 kvadratkilometer, skiller den seg helt ut. Hittil er det ingen ambulanseflytjeneste i noen del av verden som kan måle seg med denne.

Det er derfor ikke overraskende at den offisielle brosjyren fra Australias kongelige flygende legetjeneste avslutter med å si: «Den flygende legetjeneste stiller til rådighet, uten hensyn til folks religiøse overbevisning, hudfarge eller rase, en unik, humanitær tjeneste som det ikke hadde vært maken til da den begynte for over 50 år siden, og som det den dag i dag ikke er noe i verden som kan måle seg med.»

[Fotnote]

[Kart på side 18]

Den flygende legetjenestes 14 baser i det indre av Australia og på Tasmania (Se den trykte publikasjonen)

Mount Isa

Charters Towers

Charleville

Broken Hill

Port Augusta

Ceduna

Kalgoorlie

Meekatharra

Carnarvon

Alice Springs

Port Hedland

Derby

Wyndham

Hobart

[Bilde på side 17]

Den type fly som ble brukt i den flygende legetjenestes første tid